Morgenstund har gull i munn..

Jeg har jo hatt en tradisjon for å henge ut mine nærmeste her på bloggen, men idag er det uheldigvis undertegnede selv som fortjener å bli satt i gapestokken.

De få sjelene som faktisk leser skribleriene mine har sikkert fått med seg at jeg er busspendler, og at jeg dermed står opp omtrent når hanen galer. Så også idag. Følte meg overraskende våken idag tidlig, og bestemte meg for å ta med meg litt musikk på bussen. Dumpet ned i setet; la ryggen godt bak i fanget på vedkommende som satt bak meg, og plugget proppene i øret. Bestemte meg for å høre på mine gamle favoritter "Eldkvarn"-passende musikk til morgener; ikke for bråkete og ikke for søvndyssende.

Bussen la i vei på turen innover mot nabobyen Lyskrysset. Det var litt færre mennesker ombord enn det pleier å være, så setet ved siden av meg forble ledig. Med andre ord så lå alt til rette for en liten høneblund. Hodet inn mot ruta, beina delvis over setet ved siden av, jakka over meg som dyne, og Eldkvarn i øret. Her snakker vi profesjonell busspendling ;-)

Jeg døset av gårde. Kikket opp innimellom, for å sjekke hvor på ruta vi befant oss. Registrerte at det regnet litt i Eikefjorden. I Naustdal gikk det av en person, men det kom fortsatt ingen på som ville sitte ved siden av meg. Jeg døset igjen. Til slutt våkner jeg med et rykk, og kjenner meg ikke igjen....hvor er alle folkene henne? Og hvor er jeg? Jeg hopper frem fra setet mitt, og ser til min store glede at bussjåføren i det minste befinner seg på sin plass...jeg mumler ett eller annet idiotisk om at jeg kanskje burde ha gått av for en stund siden. Bussjåføren kvepper; før han begynner å buldre av latter. "Jaså ja, jeg såg ikke deg jeg. Sov du?". Eh..det gjorde jeg nok ja. Hva ellers?

Jeg får til slutt øynene nok opp til å se at bussen befinner seg bak rutebilstasjonen- hvor den skal parkeres i påvente av neste oppdrag. Bussjåføren forsikrer meg om at jeg nå bare var noen få sekunder fra å bil innelåst i bussen, før han på nytt buldrer av latter. Jeg forsøker å le med, men klarer det vel bare delvis. Får være grenser for selvironi. På vei ut av bussen snubler jeg i ledningen fra MP3-spilleren min, noe bussjåføren er hyggelig nok til å påpeke. Før han setter igang og le igjen. Nuvel, jeg reddet nå ihvertfall hans dag...

Moralen i historien? Ha høye foreldre, og pass på å spise opp maten din som barn. På den måten unngår du å bli oversett bussen, og deretter låst inne for å dø. Eventuelt: ha alltid mobiltelefon i lomma. Som tidligere sagt: hva gjorde vi uten all denne teknologien?

IMDB- en venn i nøden

Flopsy er glad i å se film, og i kveld var jeg plutselig i den merkelige situasjonen at jeg var hjemme alene. Hjorthen var på jobb, Junior var på overnattingsbesøk hos bestemor, og kattene var ute og gjorde kvartalet utrygt. Med andre ord en gylden anledning til å få oppdatert seg litt på filmfronten. Skjønt oppdatere og oppdatere; de fleste usette filmene i hylla er på alder med Methusalem...eller evt. i det minste med Flopsy selv :-)

Etter å ha kikket litt på kandidatene i hylla, endte jeg opp med to alternativer: "The Professionals" fra 1966 og "Blueberry" fra 2004 (utrolig men sant, 2004 liksom). Og når der er tvil til stede, pleier jeg å oppsøke min gode venn IMDB- den internasjonale filmdatabasen. Jeg kan ikke fordra å måtte velge, for da må man som kjent velge bort noe annet. Og da er det kjekt å la den filmen med høyeste poengsum på IMDB vinne- evt. tvinge Hjorthen til å bestemme.

Jeg ble imidlertid sittende å lese der inne, i stedet for å snurre film. Etter en stund klikket jeg på Michael Madsen, som har en sentral rolle i Blueberry. Mannen har blant annet også spilt i filmer som "Reservoir Dogs"- en glitrende film hvor Madsen spiller den fæle Mr.Blonde; og han har spilt i Free Willy- som en noe mer sympatisk type ved navn Glen. Disse to filmene kom begge tidlig på 90-tallet, og sier noe om herr Madsens evne til omstilling.

Michael Madsen har selv følgende kommentar til disse to, noe ulike, rollene:

"The oddest thing is when children recognize me from "Free Willy" (1993) and their parents recognize me from "Reservoir Dogs" (1992). The kids are, like, "There`s Glen!" and their parents are, like, "Don`t go near that guy!""

Hehe...morsomt!

Geronimo

Denne uka har jeg utvidet dvd- samlingen min blant annet med filmen "Geronimo- an American Legend" fra 1993. Denne filmen er grei, om enn ikke sensasjonelt bra. Geronimo blir fremstilt på en ganske balansert måte (noe som ikke alltid har vært tilfelle "over there"), men filmen mangler litt nerve med tanke på å nå de helt store høyder.

Og det denne filmen måtte mangle av nerve og spenning, finner man til gjengjeld rikelig av i historien om den "ekte" Geronimo. Og idag er det nettopp denne fascinerende skikkelsen jeg ønsker å fortelle litt om.

Geronimo ble født i 1829, i et område som idag tilhører New Mexico, men som den gangen lå i Mexico. I sine yngre år het han "Goyathlay", som betyr noe sånt som "han som gjesper". Det var etter sigende meksikanske soldater som ettehvert gav ham navnet Geronimo, uten at man er helt enige om hvorfor dette navnet ble brukt om ham.

Geronimo var ikke en høvding, men derimot en anerkjent medisinmann, seer, og en åndelig og intellektuell leder- og etterhvert også bandeleder for deler av chiricahua-apachene. Det sies at hans aggressivitet og hat mot den hvite mann skriver seg tilbake til 1858, da Geronimo kom hjem fra en handelsekspedisjon til Mexico, og fant sin mor, sin kone og sine tre små barn drept av spanske tropper fra nettopp Mexico. Dette plantet et hat i Geronimo, og han sverget etter dette å drepe så mange hvite som han kunne. Han gikk dermed fra en fredelig tilværelse til å bli en fryktet figur blant de hvite settlerne i området.

Men etterhvert ble det flere og flere hvite i USA, og de trengte plass. Dette ble løst ved at de beste landområdene ble fratatt indianerne, og de ble tvunget til å flytte til reservater. I 1876 kom turen til Chiricahua-apachene. U.S Army krevde at de skulle flytte til et reservat i San Carlos. Jorda der var lite fruktbar, og apachene ble nødt til å gi opp sin livsstil til fordel for et nytt liv som kornbønder. Siden jorda var av den litt tørre sorten, var de i tillegg avhengig av almisser for å få ting til å gå rundt. Med andre ord en stor overgang fra livet på prærien, og nok til å gi selvfølelsen en kraftig knekk for mange av apachene. Geronimo flyktet, sammen med noen av sine tilhengere, til Mexico.

Etter en tid på rømmen ble han arrestert og ført tilbake til San Carlos. Her bodde han i noen år, frem til en konflikt i 1881, som medførte at en apache-profet ble drept av hæren inne på reservatet. Geronimo flyktet på nytt, og forsøkte å holde seg unna den stadig voksende hæren som hele tiden var på leting etter ham. På kløktig vis unngikk Geronimo og banden hans gang på gang å bli innhentet, og det skulle ta mange år med desperat kamp før Geronimo skjønte at slaget var tapt.

Han overgav seg til General Miles i 1886, etter totalt sett å ytt motstand mot den amerikanske hæren i 25 år. Mot slutten besto banden hans av 38 medlemmer, hvorav kun 16 av disse var krigere; resten kvinner, barn og eldre. Dette i sterk kontrast til hæren som jaktet på ham; den talte omkring 5000 soldater (utrolige 25 % av USAs totale styrker), 500 speidere og opp mot 3000 meksikanske soldater. Dette sier noe om Geronimos evner som geriljasoldat!

Geronimos resignasjon markerte slutten på indianernes forsøk på motstand og geriljakrigføring mot hæren i USA, og også slutten på et tappert folkeslags frie livsstil. Han og mange av de andre apachene ble fraktet fra sine hjemtrakter, og til slutt bosatt i andre deler av landet, uten muligheter til å returnere til sine hjemtrakter. I de siste årene av sitt liv levde han som rancher og suvenir-selger. Han døde i 1909, og er gravlagt på en Apache-kirkegård i Fort Sill, Oklahoma.

Til slutt noen visdommens ord fra denne legenden:

"I cannot think that we are useless, or God would not have created us. There is one God looking down on us all. We are all the children of one God. The sun, the darkness, the winds are all listening to what we have to say"

"I was born of the prairies where the wind blew free and there was nothing to break the light of the sun. I was born where there were no enclosures"

" I was living peacefully with my family, having plenty to eat,sleeping well, taking care of my people, and perfectly contented. I don`t know where those bad stories first came from. There we were doing well and my people well. I was behaving well. I hadn`t killed a horse or man, American or Indian. I don`t know what was the matter with the people in charge of us. They knew this to be so, and yet they said I was a bad man and the worst man there; but what had I done? I was living peacefully there with my family under the shade of the trees, doing just what General Crook had told me I must do and trying to follow his advice. I want to know now who it was ordered me to be arrested. I was praying to the light and to the darkness, to God and to the sun, to let me live quietly there with my family. I don`t know what the reason was that people should speak badly of me. Very often there are stories put in the newspapers that I am to be hanged. I don`t want that anymore. When a man tries to do right, such stories ought not to be put in the newspapers. There are very few of my men left now. They have done some bad things but I want them all rubbed out now and let us never speak of them again . There are very few of us left.

Og til de av dere som har lest så langt, og som er interesserte i den ville vesten- og ikke minst indianernes historie: Les Dee Browns "Bury my heart at wounded knee". Blir du ikke rørt av denne, har du et hjerte av stein....

Teknologiens vidunderlige verden

Den siste tida har min kjære arbeidsgiver kommunen hatt en del dataproblemer. Jeg skjønner meg ikke særlig mye på den slags, men det var visst en eller annen serverfeil, som gjorde det nødvendig å koble alle maskinene fra, og å sette serveren opp på nytt igjen. Høres greit ut, men har absolutt ikke vært det. Dagene gikk, og dataskjermen forble like svart. Til å begynne med var dette til å overleve, men etterhvert ble jeg overmannet av desperasjon- og den grusomme erkjennelsen av at dataproblemer er nok til at selv ikke en skarve fysioterapeut ikke får gjort jobben sin skikkelig.

Ikke kan man skrive journal, siden den selvfølgelig er elektronisk. Det er forsåvidt en god ting, med tanke på min noe lurvete håndskrift. Og ikke får man sende e-post til kollegaer og samarbeidspartnere. Kanskje ikke så farlig, med veldig irriterende. Og ikke minst kjedelig å måtte ringe om alt mulig. Ikke får man skrevet brev og referater heller, med mindre man har et veldig sterkt ønske om å skrive alt for hånd for deretter å føre det inn på pc senere. Fullt så energisk er imidlertid ikke undertegnede.

I desperasjonen over å være uten data endte jeg opp med å gjøre merkelige og irrasjonelle ting. Som for eksempel å rydde kontoret mitt. Jeg. Flopsy. Rydde. Her snakker vi virkelig frustrasjon. Jeg var til og med på nippet til å begynne å vanne plantene mine, men tok meg i det. Et sted må grensa gå.

Nå er heldigvis det meste oppe og går igjen på jobben. Skjønt, ikke helt. Jeg har fortsatt ikke fått lagt inn skriver, og IT-avdelingen jobber fortsatt så det ryker av dem. Dukker visst stadig opp nye problemer, og da er vel skriver-problemet mitt et stykke bak i køen. Jeg trøster meg foreløpig med at situasjonen er mye verre for min kollega innerst i gangen. Hennes pc er fortsatt død. Tidlig i uka fikk hun beskjed om at den måtte settes opp manuelt, siden operativsystemet hennes er Windows 98 i stedet for 2000. Torsdag satt det en fyr og herjet med maskina hele dagen, og da hun kom på jobb fredag morgen hang det en gul lapp på skjermen hennes. Hun skjønte ikke så mye av den, og stakk hodet inn til meg: "Maskina mi er fortsatt helt død, og det henger en kryptisk lappe her. Vet du hva dette betyr: Hardware feil, R I P?". "Tja", sa jeg. "Rest In Peace, kanskje". Dette endte selvfølgelig i et felles latterbrøl, og stor enighet om å begrave maskinen våre i plenen utenfor....

Men men, vi har jo lært to ting av det hele. Det ene er hvor avhengige man blir av teknologi. Det andre er at vi begynner å bli gamle. Jeg mener, jeg husker jo Commodore 64 og svart/hvitt TV. Min første mobil fikk jeg i 1999, og internett-tilgang hjemmefra er ikke så gammelt nytt det heller. Hvordan overlevde man før, egentlig?

Kaospilot Flopsy

Flopsy har en lei tendens til å skulle være slektas koordinator, og dermed den som blir oppringt når det er noen som trenger hjelp til et eller annet- gjerne på litt ugunstige tidspunkt. Og siden jeg har begynt denne uka med å henge ut deler av min kjære familie, så ser jeg ingen grunn til ikke å fortsette litt med det. Det kan dermed passe å fortelle litt om dagens hendelser.

Altså. Junior har halv plass i barnehagen, og onsdager er alltid fridag for hans del. Denne onsdagen har herr Hjorth vært på nattevakt, og Junior ble derfor levert til bestemor noen timer før soloppgang. Det som imidlertid var spesielt idag, var at det skulle være fotografering i barnehagen. Alle barn kunne dermed få komme innom, selv om det ikke var deres dager. Siden jeg jobber laaangt unna barnehagen, ble det derfor Hjorthens oppgave å hente Junior hos bestemor klokka 12.00, og ta ham med til barnehagen. Dette medførte litt begrensninger for herr Hjorths soving- han kom hjem fra jobb rett over 07.00, og måtte altså befinne seg hos bestemor klokka 12.00.

Flopsy har vært på kurs på den lokale (og temmelig eminente) Hjelpemiddelsentralen idag. Der sitter jeg altså og lærer om samtaleapparater og varslingshjelpemider- og aner fred og ingen fare. Telefonen er slått over på lydløs. Kvart over 12 begynner den å vibrere. Det er bestemor som ringer. Flopsy skjønner med en gang hva som er i ferd med å skje. Hjorthen er forsinket- eller han ligger fortsatt og sover. Bestemor er på randen av nervøst sammenbrudd. Jeg er koordinator. Fankern, hvorfor satt jeg meg så langt fremme? Jeg forsøker å skjule telefonen etter beste evne, og taster en melding i blinde: "Hjorthen ikke kommet? Er på kurs, ikke ring".

Det går to minutter til. Melding fra bestemor: "Ikke kommet. Klokka går. Hva skal vi gjøre?" Jeg forsøker å roe situasjonen: "Ring ham på mobilen". Det går to minutter til. Telefonen begynner å vibrere igjen. Ugh. Det er bestemor, og denne gangen ringer hun. Jeg tar den ikke, men hun gir seg ikke så lett. Det tikker inn en melding: "Han tar ikke telefonen. Skal jeg få naboen til å kjøre meg ut med junior?". Heldigvis er det pause i kurset nå. Jeg går ut på gangen. Hjorthen tar fortsatt ikke telefonen. Klokka tikker mot halv ett. Jeg ringer bestemor. Hun er lett oppstemt, og har tydeligvis satt det meste av nabolaget i beredskap. Jeg forsøker å få henne til å vente litt. Fotograferingen er klokka 1, det er ennå tid. Og fotografering er jo ikke så livsviktig heller. Bestemor lar seg ikke berolige. "Jammen, han må jo få være med på bildet. Og jeg har jo tatt på ham den fine nye genseren jeg laget til ham til jul". Akk ja.

Kurset begynner på igjen. Temaet er engasjerende, og telefonen er beroligende stille de første fem minuttene. Men så er det i gang igjen. Det er selvfølgelig bestemor igjen. Jeg sender en sur melding til henne under bordet: "For guds skyld, ikke ring!!". Får svar: "Jammen, prøver jo å få tak i Hjorthen. Er vel hustelefonen som blir koblet over til deg når han ikke svarer". Forbannet være teknologien. Ny melding, nok en gang fra bestemor: "Går i dusjen. Naboen kjører oss ut". Jaja, tenker jeg. Så ordner det seg vel på et vis likevel.

Neste pause. Jeg ringer for å sjekke ståa. Bestemor fortsatt oppkavet. Hun gikk i dusjen, og når hun kom ut igjen var junior vekke. I sitt oppkavede sinn trodde hun at han hadde vandret ut av huset på egen hånd, men hun kikket ut av vinduet i tide til å se rompa på Forden som kjører ut av innkjørselen hennes. Hjorthefar er i siget. Ikke akkurat tidlig ute, men like cool, calm & collected som vanlig- og akkurat i tide til fotograferingen....

Kurset var jo kjempenyttig, iallefall det jeg fikk med meg av det. Varslingshjelpemiddel er jo flotte saker, tror jeg skal slenge inn en søknad om vibrerende vekkerur med ekstra høyt lydnivå til noen jeg kjenner :-)

På bærtur med bensinkanne

Det er ikke alltid at det lønner seg å være hjelpsom, noe den godeste herr Hjorth fikk erfare i går. Han var nok litt rastløs, etter å ha blitt intervjuet av NRK Sogn og Fjordane. Intervjuet medførte nemlig at junior ble plassert hos bestemor, for å unngå at han stjal hele oppmerksomheten fra Høljebyens eminente Gullbloggvinner. Og etter at Frøken ukjent fra radioen hadde gått sin vei, ble det stille og kjedelig i huset.

Men Hjorthen visste råd. Han ringte til Flopsy på jobb, og sa at han kunne kjøre innover til Lyskrysset og hente henne på jobb. Slik kom hun seg fortere hjem, og hun slapp å sitte og humpe på den overfylte pendlerbussen. Jippi, tenkte Flopsy. Dette var jammen kjekt!

Hjorthen heiv seg i Forden, og satte kursen mot Lyskrysset. Føret var bra, og med Håkan Hellstrøm som motivator gikk turen innover som smurt. Flopsy låste kontordøra presis halv fire, og skyndte seg ut til den ventende herr Hjorth. Så deilig å slippe den jækla bussen!

Så utspiller følgende scenario seg:

Hjorthen: "Er visst ikke så mye bensin igjen, så vi bør vel fylle før vi kjører utover".
Flopsy: "Å ja, vi kan stoppe i Naustdal og kjøpe pølse og cola. "
Hjorthen: "Ja, det kan vi gjøre vettu. Pila er såvidt nedpå det røde, så det går fint det"

De kjører av gårde. Gjennom sentrum av Lyskrysset, og videre utover langs fjorden. De kjører igjennom et par tunneler. Stemningen er god; Flopsy prater om kveldens planer, og er glad for å komme tidlig hjem. Men så, i det de nærmer seg den lille bygda Erdal:

Hjorthen: " Å faen...jeg tror vi er tom for bensin. Bilen er helt dau!"
Flopsy: "Eh...kødder du?"
Hjorthen: "Nei...bilen reagerer ikke"
Flopsy: "Shit...der er en utkjørsel rett rundt svingen. Tror du vi greier å komme oss dit?"
Hjorthen: "Kanskje"

De triller sakte gjennom svingen, og rekker akkurat innkjørselen. Bilen stopper opp i en sølepytt på størrelse med Mjøsa. Nærmeste bensinstasjon er en 7- 8 kilometer unna. Det småregner, og Flopsy skal på trening om to timer. De er enige om at bilen trenger bensin, men veier for og i mot hvilken metode som skal brukes. Flopsy er litt sur, og ganske bestemt. Hun kan nummeret til drosjene i Lyskrysset, men synes at Hjorthen fortjener å slite litt siden han ikke har fulgt nøye nok med på bensinmåleren. Hjorthen forsøker å være galant, og sier at Flopsy kan vente i bilen, mens han haiker innover til nærmeste bensinstasjon. Flopsy gidder ikke slikt, og sier at de liksågodt kan spasere, når de har vært så dumme som dette. Haiking er under Flopsys verdighet, og de har ikke hverken kontanter eller bussrute på seg.

De legger i vei. Det regner litt, og traffikken er ganske tett. De må passere to tunneler uten gangfelt, og får noen merkelige blikk. Flopsy drar lua godt ned i øynene, i håp om ikke å bli gjenkjent. Hun vurderer å ringe sin kollega vaktmesteren. Han er en hjelpsom fyr, men hun vet at det å ringe ham har sin pris. De vil slippe å traske de lange kilometrene til Lyskrysset, men hun vil bli ertet i måneder fremover. Bedre å ta sin straff og bli ferdig med det, tenker hun, og legger mobilen tilbake i lomma. Hjorthen fortjener dessuten å slite litt, så dum som han er....

De holder jevn fart innover mot byen. Etterhvert slutter Flopsy å være sur, og Hjorthen drar igang med litt selvironi. De begynner å le av sin egen dumhet, og Lyskrysset kommer stadig nærmere i horisonten.

De er heldige til slutt. Shell har både kanne og bensin, og de rekker akkurat en buss som går forbi stedet der Forden står og tørster. Flopsy rekker ikke trimmen, men hva gjør vel det. Det er jo ikke hver dag en er ute og går 7 kilometer i surt januarvær....

Dette er dessverre basert på en sann historie. Og det er ikke første gang Hjorthen kjører seg bensintom heller. Sånt er virkelig under Flopsys verdighet ;-)

Bokhjørnet

Jeg innrømmer det gjerne, jeg liker veldig godt å lese krim. For meg var kriminallitteratur overgangen mellom barne-og ungdomsbøkene og voksenlitteraturen, og uten den hadde tror jeg det hadde gått lang tid før jeg hadde våget det spranget.

Nå leser jeg veldig mye forskjellig, og fortsatt en god del krim. Den siste i rekka er tidligere nevnte "Døden på Garnethill", av Denise Mina. Den er første bok i en trilogi, og handlingen foregår i Glasgow, Skottland. Hovedpersonen er den unge Maureen O`Donnel. Hun har sine demoner, men er i bunn og grunn den mentalt friskeste i en mildt sagt noe belastet familie. Maureen våkner opp en morgen og finner elskeren sin bundet til en kjøkkenstol og med overskåret strupe. Hun blir mistenkt for drapet, og begynner etterhvert å nøste i saken selv.

Karakterene i boka er både fargerike og interessante. Maureen er et godt eksempel på at man kan klare seg bra her i verden til tross for en noe komplisert oppvekst. Broren hennes, den småkriminelle Liam, er også godt beskrevet, men den som virkelig tar kaka er deres mor, Winnie. Hun er kronisk alkoholiker, og en personlighetsforstyrret manipulator av rang. Hovedpersonen Maureen er selv usikker på hvilken hun liker minst; "Fylle-Winnie" eller "Nykter-Winnie". Selv holder jeg en knapp på den sentimentale og selvmedlidende edru-utgaven.

Det negative med denne boka er litt det samme som med "The American Boy". Karakterene og intrigene deres overskygger delvis selve kriminalhistorien. Å lese om Maureen og de dysfunksjonelle familiemedlemmene hennes er nesten artigere enn å lese om de tingene som har med drapet å gjøre. Intensiteten tar seg noe opp mot slutten, men undertegnede har lest så mye krim at jeg skjønte hvem som var morderen litt for tidlig ;-)

Alt i alt en grei krim, med levende karakterer man blir interessert i. Det frister å lese fortsettelsen, bare for å høre hvordan det går videre med Maureen, og ikke minst med Winnie. Et mer ufordragelig vesen har jeg ikke møtt siden Uffert i Potter-bøkene...hehe.

Men for de av dere som liker krim: Peter Robinsons krimbøker fra Yorkshire-distriktet er veldig bra!

Trimming og slimming del 2

Jeg er en sånn person som egentlig liker å være i aktivitet, som egentlig liker å trene, og som vet det meste om alle fordelene med en aktiv tilværelse. Men så er det likevel sånn at jeg er noget bedagelig anlagt, og at sofaen noen ganger virker utrolig mye mer uimotståelig enn joggeturer i stiv kuling.

Kunnskapen og yrkesbakgrunnen har likevel resultert i at jeg med jevne mellomrom har foretatt noen tapre forsøk på å holde kroppen i form. En periode forsøkte jeg til og med å jogge, selv om dette er en aktivitet jeg egentlig skyr som pesten. For å sitere min tidligere nevnte fysioparasøyt-kollega: "Har du noen gang sett en jogger som ser glad ut?". Joggingen fikk for min del en brå slutt, etter at jeg snublet i en litt knapp sving og pådrog meg et blått kne. Jepp, sånn går det når man på død og liv skal jogge i januar.

Seinere har jeg også forsøkt meg på svømming, men med tendenser til vannskrekk og en teknikk som er hinsides redning, så har jeg en tendens til å ende opp i boblebadet i stedet for i hovedbassenget. Til og med vannsklia er morsommere enn å svømme frem og tilbake, og jeg liker ikke den noe større heller.

Men i høst har jeg altså funnet den foreløpige redningen: Friskis og Svettis. Jepp, dere kan gjerne le, men for min del tror jeg dette er det nærmeste jeg har kommet regelmessig trening over tid, siden jeg sluttet med fotball som 16-åring. Musikken er skikkelig død og pine, men treningen er slett ikke verst. Og det beste av alt er at man tilhører en broket forsamling av kvinner; med et aldersspenn fra 16 til 60, og med kropper i diverse fasonger. Her kan til og med jeg føle meg i brukbar form ;-)

Men men, det er jo få ting som er like morsomt som fotball da. Men den meningen ser jeg ikke til å dele med så mange andre på min alder. Synd det, jeg hadde gjerne blitt med på et "Old girls-lag" jeg...

En fysioterapeuts bekjennelser

En god venn og kollega av meg hadde en gang en pasient som insiterte på å kalle henne for "fysioparasøyten". Min gode venn er en meget hyggelig og omtenksom person, og hun forsøkte etter beste evne å komme med små hint vedrørende egen yrkestittel. Hun sa gjerne ting som: "Ja, vi FYSIOTERAPEUTER er jo opptatt av (bla bla), og "Neste FYSIOTERAPITIME blir på fredag klokka 14.00". Men neida, til ingen nytte. Vedkommende pasient fortsatte å si fysioparasøyt. Om han var tunghørt eller trassig vites ikke. Men det heter altså fysioterapeut...ikke fysioparasøyt, ikke fysioterapøyt og ikke fysioterrorist- skjønt det siste begrepet er dekkende for neste tema.

I lokalavisene her i vest har det nemlig stått om en av mine kolleger her i fylket. Vedkommende har nylig mistet autorisasjonen sin, etter å ha blitt anmeldt for flere tilfeller av seksuelle tilnærmelser overfor pasienter. Den første saken ligger noen år tilbake i tid, og ble da henlagt på grunn av bevisets stilling. Ikke så rart kanskje, det blir jo fort ord mot ord i sånne saker. At vedkommende ikke da tok hintet, finner jeg ganske utrolig. Her får han en ny sjanse, og så går han rett i baret igjen. Onanering foran pasienter er liksom ikke det lureste man finner på. Og enda mindre lurt er det å oppsøke den stakkars pasienten på hjemmebane, og å forsøke å snakke seg ut av det...til og med med pasientens ektemann som vitne. Vel, med sånn oppførsel, så skulle det bare mangle om det ikke ble satt en stopper for vedkommende. Ikke noe kjekk sak uansett, særlig ikke for dem det har gått ut over. Ikke så kjekt for oss andre heller, og selvfølgelig ikke for ham som mistet lisensen. Men han har som sagt fått en sjanse før, og ikke tatt hintet. Det er derfor vanskelig å synes skikkelig synd i ham, selv for en bløt sjel som meg.

Til slutt en liten gladsak: kvinnelige fysioterapeuter lever lengst i Norge, sammen med mannlige prester. Hm..litt kjedelig at det er så mange prester igjen til alderdommen da. Er vel ikke så mye futt i dem, kanskje? Kvinnelig fysioterapeuter blir i gj.snitt ca 84 år (fritt etter hukommelsen, men tror det var noe sånt). Med andre ord, jeg kan stjele litt mer av ostepopen til junior uten å få dårlig samvittighet. Statistikken er jo på min side ;-)

En liten kveld i Narnia

Fredag var det tid for kino. "Narnia" var endelig kommet til Høljebyen, og Sprettkanorten var trygt plassert hos bestemor og bestefar. Alt lå med andre ord godt til rette for en behagelig start på helga.

Kinosalen var nesten full, og stemningen var god. Flopsy var litt lei seg for at hun ikke hadde fått kjøpt seg smågodt og cola, men sånn er det når den litt dysfunksjonelle kafeterian på samfunnshuset ikke har kortterminal. Men skitt au, jeg har ikke vondt av å avstå fra tomme kalorier, selv på fredager.

Filmen rullet igang, og forventningene var høyst tilstedeværende. Jeg er jo en av dem som faktisk liker Narnia-bøkene rimelig godt, etter å ha lest dem en gang i barndommen. Jeg har også sett BBC-serien en del ganger (bestemor har den på DVD), og liker også denne, til tross for manglende tekniske effekter. Men så har jeg alltid vært mer opptatt av karakterer og historie enn av effekter, og i så måte er ikke BBC-versjonen sååå grusom- synes nå jeg da.

Men ca halvveis i filmen skjedde det noe rart- plutselig var det et kjempehopp i handlingen, og det var tydelig at her hadde det blitt hoppet et godt stykke frem i filmen. Det ble etterhvert høylytt mumling i salen, og Hjorthen- som er på hjemmebane på kinoen- gikk ut for å sjekke tilstanden. Det som hadde skjedd var at filmen var blitt spleiset feil sammen. Dette er ikke noe som kan ordnes på sekundet, og resten av visningen ble derfor avlyst. Temmelig kjedelig, selv om alle ble tilbudt ny billett.

Men hva synes jeg så om filmen; dvs det av den jeg fikk sett? Tja, den beveger seg veldig nærmt boka, og tar seg få friheter. Bildene er stort sett flotte, og effektene er mer enn gode nok for mitt bruk- selv om snøen i Narnia så litt vel kunstig ut. Ungene klarer seg noenlunde greit; særlig den lille Lucy er talentfull. De andre får kanskje litt lite å spille på? Heksa Hvit er kjempeflott, og det lille vi fikk se av løven Aslan var også imponerende. Men filmen bruker litt lang tid på å komme skikkelig igang, og den er som sagt lite original i forhold til boka (og også i forhold til BBC- serien). Mer har jeg vil ikke å si, i og med at det ble en litt amputert film. Satser på å få sett den igjen på onsdag, hvis det ordner seg med barnevakt.

Men men, fredagen var nå ikke helt bortkastet da. Vi gikk nemlig ikke hjem, men først på pizza-sjappa og så på den lokale puben Hjørnevikbua. Der hadde de god drikke, nemlig et mørkt juleøl fra Hansa. Mmm, mørkt øl er stort sett mye bedre enn lyst, og nå fikk jeg lyst å reise til England igjen; selv om vi egentlig er enig om å reise et annet sted denne sommeren. Vi får nå se, ingenting avgjort foreløpig :)

Forfengelige Flopsy

Jeg pleier jo ofte å hevde at jeg ikke er hverken forfengelig eller snobbete. Men i går tok jeg meg i selv i å være nettopp dette.Flopsy- heretter også forfengelig...*grøss*.

Jeg leser en del på bussen. Ikke så lenge av gangen riktignok, for da blir jeg veldig kvalm...men magen min tåler noen korte økter, og siden busskjøring er fordømt kjedelig, så passer det jo bra å ha noe å fylle litt av tiden meg.

Uansett, jeg var nettopp ferdig med "The American Boy", og hadde plukket frem en krimbok fra hylla til å ha med på bussen. Denne heter forøvrig "Garnethill" og er skrevet av Denise Mina. Kan hende kommer jeg tilbake til den ved en senere anledning. Samme kveld var imidlertid Hjorthen ute på en kveldstur, og han returnerte til hiet med en liten presang til meg. Det han hadde med var intet ringere enn en Morgan Kane-bok, som han påsto var en viktig del av almenndannelsen, og som jeg absolutt burde lese.

Og joda, jeg liker presanger jeg, og har slett ikke noe imot å lese Kane- selv om jeg kanskje ikke ser for meg at det her 100 % i min gate. Så jeg pakket både Kane og Garnethill i sekken min. På morgenen var jeg for trøtt til å gjøre noe annet enn å slumre, men på bussen hjem var jeg klar for litt påfyll. Imidlertid merket jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke ønsket å begynne på Kane-boka på bussen...i tilfelle noen kikket på den, og tenkte at "Hva slags dum kjerring er det som sitter her og leser Kane?". Det ble derfor Garnethill, men jeg skammer meg litt....så i neste uke må jeg utfordre mine fordommer mot kiosk-litteraturen, og lese Kane på bussen med hevet hode.

Hvis jeg tør da...

Bokhjørnet

Andrew Taylors "The American Boy" lå under juletreet, og jeg leste de siste sidene av den på bussen hjem nå i ettermiddag. Det er en ganske spesiell bok; utkommet i 2003, men med handling fra begynnelsen av 1800-tallet. Den er dels en kriminalroman, og dels en historisk roman. Handlingen foregår i England; fordelt på det urbane London og det mer landlige Gloucester.

Hovedperson og jeg-forteller er den unge læreren Thomas Shield. Han jobber på en liten privatskole utenfor London, men blir etterhvert innleid som privatlærer hos en rikmannsfamilie. Denne familien har sine ulike vansker, og den unge Shield blir etterhvert viklet inn i et nett av spill, intriger, drap og sist men ikke minst: varme følelser.

For å begynne med det positive: miljøbeskrivelsene er fantastiske, om enn kanskje litt detaljerte. Forfatteren lar oss virkelig få følelsen av at vi er i London på 1800-tallet; det er nesten som om man kan kjenne lukten fra rennesteinen i de fattigere kvartalene av byen. Dette står i skarp kontrast til rikmannsmiljøet, som også beskrives på en troverdig og fargerik måte. Hovedpersonen er sympatisk, og gjør at man som leser lett blir involvert i hans liv og utfordringer.

Men: 486 sider er mye for en bok, og enkelte passasjer er veeeldig langtekkelige og detaljerte. Det er også mange personer å holde styr på, og undertegnede måtte iblant stoppe opp og lete i hukommelsen for å få med seg sammenhengene. Undertegnede synes også at boken fungerer vesentlig bedre som historisk roman enn som kriminalfortelling. Krim-intrigen "drukner" litt i alle detaljene og miljøbeskrivelsene, og tempoet er for lavt underveis til at denne intrigen blir så veldig spennende.

Totalt sett synes jeg dette er en artig bok, med et rikt og detaljert språk, interessante karakterer og levende miljøbeskrivelser. Den blir likevel litt for lang for min smak, og det er ikke helt lett å holde tråden i kriminalintrigen. Vel verdt å lese, men kun for de tålmodige :-)

"The American Boy" er forøvrig den ikke helt ukjente Edgar Allen Poe. Han er på ingen måte hovedpersonen i historien, men likevel ikke så langt unna begivenhetens sentrum. Historien tar utgangspunkt i det faktum at Edgar Allen Poe bodde i England i deler av sin ungdom. Man vet lite om disse årene, med unntak av den informasjonen man har fått fra den delvis biografiske Poe-boka "William Wilson". Andrew Taylor har tatt utgangspunkt i dette, og diktet relativt fritt videre.

Liten kommentar til slutt: forfatteren burde definitivt bestemme seg om Mrs Frant skal hete Sophie eller Sophia. Han veksler galant mellom disse stavemåtene gjennom boka, noe som er pittelittegranne irriterende. Jeg blir jo ikke kalt "Rain-Man" for ingenting...

Trimming, slimming og heismusikk

Undertegnede er fra idag av i full gang med det ene nyttårsforsettet sitt, nemlig å begynne å trene igjen. Jeg var ganske flink i høst; meldte meg inn i "Friskis og Svettis, og møtte regelmessig opp til frivillig tortur to ganger i uka. I desember sa imidlertid helsa stopp, og det sykemelding gled over i juleferie.

Nå er jeg imidlertid i full gang igjen, med trening til splitter nytt program- og ikke minst til ny musikk. I løpet av høsten rakk jeg å bli temmelig kvalm av Ravi og The Monroes, og gleden var derfor stor da jeg oppdaget at musikken var skiftet ut. Men altså, å bytte til panfløyteversjonen av Jørn Hoels "Har en drøm"???? Etterfulgt av Phil Collins???? Uff, må innrømme at jeg er litt bekymret for nyttårsforsettet mitt. Jeg mener, hvor vanskelig er det å overtale seg selv til å slippe unna sånn muzak?

Og hvorfor er det ikke skuddpremie på vedkommende som fant opp panfløyta?

Ville vesten del 2

Det er helg, og undertegnede har hatt tid til å plukke frem en annen gammel favorittfilm fra western-hylla. Filmen heter så mye som "The sons of Katie Elder", og er fra det herrens år 1965. Regissør er Henry Hathaway, og på rollelisten finnes nok en gang John Wayne og Dean Martin, to av Flopsys gamle helter.

Men den egentlige helten i denne filmen er "Katie Elder". Hun får vi imidlertid aldri treffe, siden filmen starter med begravelsen hennes. Katie hadde 4 sønner, som hver på sitt vis har vandret et stykke bort fra det respektable småbylivet. Viktigst av disse er revolvermannen John (John Wayne) og kortspilleren Tom (Dean Martin).

Sønnene kommer sammen til morens begravelse, etter å ha vært andre steder i åresvis. De oppdager etterhvert at mor Katie har levd under begredelige forhold, og at deres tidligere avdøde far sies å ha spilt bort gård og grunn i kortspill. Sønnene får dårlig samvittighet over at de ikke har stilt mer opp for sin mor, og aner samtidig ugler i mosen med hensyn til måten gården ble tapt på. Vedkommende som nå eier gården (Mr. Hastings) blir nervøs når han ser at alle de fire brødrene er samlet, og leier inn en revolvermann for å ordne opp.

Det er vel aldri noen større tvil om hvem som vinner, men også dette er en underholdende og severdig western. Riktignok er aldersforskjellen mellom de fire brødrene litt voldsom; John Wayne er omtrent 35 år eldre enn yngstemann Michael J. Andersen, noe som synes litt for godt. Wayne var i tillegg ikke i toppform på denne tiden; han var nylig lungekreftoperert- og virker noen ganger litt tung i pusten. Kanskje ikke så rart; ryktet sier at han måtte få oksygen under pausene på filmsettet.

Klarer man å overse dette, sitter man igjen med en artig og underholdende western, der alt som skjer i bunn og grunn handler om sønnenes dårlige samvittighet overfor en mor de har tatt for dårlig vare på. Dette emosjonelle aspektet gjør filmen til noe litt annet enn en "vanlig" pang-pang film. Se forøvrig opp for en purung Dennis Hopper, i rollen som den litt stakkarslige sønnen til den slemme Mr. Hastings.

Dette er forøvrig en film med høy nostalgi-faktor for undertegnede. Jeg tror den må ha gått på NRK en gang på 80-tallet. Jeg hadde den iallefall på VHS-tape i min barndom, helt til min kjære (?) far klarte å bruke akkurat dette båndet til å ta opp Norge Rundt på...fortvilelsen var stor, og filmen dukket aldri opp igjen på NRK. Dette var en såpass sterk opplevelse at akkurat denne filmen var en av de første jeg skaffet meg når heimen fikk seg DVD-spiller...

Katt er best, hund er pest

Jeg har fått med meg at katter er noe man ikke bør blogge om, og at det å lese om andres katter er nesten like interessant som å se maling tørke. Dette stemmer helt sikkert, men jeg velger å ta sjansen på en liten kattepost likevel.

Til venstre ses altså et bilde av vår første anskaffelse her i Høljebyen, etter at en litt nervøs bikkje spiste opp den katten vi hadde da vi bodde i Telemark.

Nuvel, dette røde vesenet i venstre marg er en abyssinerkatt fra Bergen, med det velklingende (?) navnet Egypt. Født i 2002, og ankommet Hjorthehiet lille julaften samme år, i et lite kledelig rosa bur.

Egypt er stort sett en flott fyr, om enn med et litt vel høyt selvbilde, og en ekstrem kresen gane. Det kommer for eksempel ikke på tale å spise billige utgaver av kattemat, og det er heller ikke aktuelt å spise mat fra bokser som har vært åpne mer enn noen få timer. Stjeling fra bordet er ansett som udannet, og gjøres kun når han tror at ingen ser ham. En skikkelig aristokatt, med andre ord.

Her burde jeg vel fortsatt i det uendelige med skryt over Egypt, men sannheten er at han for tiden er en testosteron-bombe med pels og værhår. Det er bare damer og uteliv som gjelder, og hadde han likt whisky, så kan jeg love dere at barskapet hadde vært tomt. Heimen er et sted man er innom for nødvendig tilførsel av energi, og kanskje littegranne søvn. Deretter er det rett på byen igjen, for å se om det har dukket opp noen fine damer siden forrige natt.

Men det er klart, når man først er inne, så er det jo ingenting i veien for å markere litt, slik at alle vet hvem som er den kuuleste, heiteste, sterkeste og mest fantastiske hannkatten i byen. Nyttårsaften var det lekehesten til Sprettkanorten som fikk unngjelde, mens dagen etter var det undertegnede selv som var målet. Tenke seg til å markere på matmors nye pysjamasbukse, og til og med mens matmor selv var inni den. Ugh- tror jaggu det er på tide å oppsøke dyrlegen...

En bussjåfør, en bussjåfør...

Jeg er vel det man kan kalle en erfaren busspassasjer. Det hele begynte i 1989, da den 13 år gamle Flopsy begynte på den store ungdomsskolen i Høljebyen. En stor overgang for en ung sjel, og noe av forskjellen besto i daglige bussturer for å komme til skolen. Jeg bodde den gang i den vesle bygda Brandsøy (også kjent som bygda), ca 7 km unna Høljebyen. Bygda hadde egen skole (1- 6. klasse), og hele 40 elever. Akk, det var tider det. Anyhow, i 1989 var det som sagt slutt på tryggheten, og Flopsy begynte på ungdomsskole med 400 elever og tilhørende transportordninger.

Noe av det jeg husker best fra ungdommens busskjøring, var at det var en slags kontinuerlig mistillit mellom oss busselever og bussjåførene. Vi opplevde at de alltid var ute etter å ta oss, særlig for større kriminelle handlinger, som for eksempel det å glemme igjen busskortet sitt hjemme. Hevnen vår besto stort sett av å gjøre bussturen utrivelig for sjåførene, i form av å holde et passe spetakkel, løpe i midtgangen og dekorere seter med tusj. Særlig en av sjåførene var vi ekstra ute etter. Han var spesielt sur og vanskelig, og slikt slipper man som kjent ikke unna med. En periode pleide enkelte å plage ham med å dra i ringesnora i tide og utide, slik at han måtte stoppe bussen for ingenting. Dette var veldig artig, helt til han en dag valgte å kaste en av oss av midt mellom Høljebyen og bygda. Det var slutten på ringingen, gitt.

Etter 3 år på ungdomsskole og 3 år på videregående, var det midlertidig slutt på bussingen. Da var det avgårde til studier i Bergen, og til en tilværelse som syklist. Men tidene forandrer seg, og i 2001 var jeg igjen tilbake i Høljebyen, med tilbud om jobb i nabobyen Lyskrysset (også kjent som Førde). For de som ikke er lokalkjente, kan jeg si så mye som at det er ca 1 times kjøring mellom Høljebyen og Lyskrysset. Folketallet er omtrent det samme (ca 12000), men Høljebyen har noe som Lyskrysset ikke har: sjarm og estetikk. Jeg valgte derfor å holde meg i Høljebyen, og på nytt bli busspendler.

Det morsomme med dette, er å oppleve hvor forskjellig det er å være busspassasjer i voksen alder. Mange av sjåførene er de samme som kjørte meg til skolen tidlig på 90-tallet. Men nå er de plutselig så utrolig hyggelige. Fra sure blikk og konstant etterspørring av busskort, er det nå over til "god morgen" og "fint vær idag". En stund trodde jeg nesten at alle de gamle bussjåførene hadde gjennomgått en slags kollektiv transformering. Men neida; det er nok bare jeg som har blitt eldre, og som dermed har bevegd meg fra mistenkelig tenåring til hyggelig ung kvinne.

Etter å ha observert saken en stund, ser jeg at sjåførene fortsatt er like mistenksomme overfor ungdommen. Det er "god morgen" til pendlerne, og "har du busskortet med deg?" til ungdommen. Og når sant skal sies, så er det jo ikke alltid det er tilfelle ;-). Og moralen i historien? Vel, på noen måter er det jo litt greit å bli voksen også?

Og slik går dagane

Flopsy er ikke alltid like flink til å få nok søvn. Det er ikke det at jeg ikke har muligheten, det er bare det at det finnes kjekkere ting å finne på. Dette fører innimellom til problemer, og har litt tendenser til å forplante seg utover uka. Slik kan derfor en Flopsy-uke se ut:

Mandag: Står opp når klokka ringer, men uten å åpne øynene. Forsøker å unngå å falle i svært glatt trapp ned til 1.etasje. Tar på seg det som heter klær, og går til det som heter buss. Sover en time til; prøver å unngå at bussjåfør må vekke når kommet frem. Tar seg stor kopp med kommunal traktekaffe; deretter tendenser til åpne øyne. Gylden regel: en kopp er nok. Kan være fristende med to, men bivirkninger er kjent å kunne forekomme; særlig i form av skjelvinger i hender og flimring foran øyne. Ikke å anbefale. Som regel alt for mye å gjøre på jobb, men starter med friskt mot. Uendelig strøm av telefoner gjør at ender opp med å måtte gjøre helt andre ting enn planlagt.

Tirsdag: Tilstand marginalt bedre enn mandag. Må følge i barnehagen; frisk luft gunstig effekt, og lite bivirkninger. Morgenmøte med hjemmesykepleien sikrer god tilgang til kommunal traktekaffe....en kopp fortsatt nok. Alternativt bruke vannkoker til å lage te. Ikke tenke på hvordan vannkoker ser ut innvendig. Kan føre til brekningsfornemmelser. Fortsatt godt mot, og fortsatt uendelig strøm av telefoner.

Onsdag:Begynner å bli vant til å stå opp tidlig. Innbiller seg selv at er A-menneske. Sovner på bussen, og våkner av at dunker hodet i vinduet. Føler seg nesten pigg på jobb, men får hodepine på bussen hjem igjen.

Torsdag: Husker ikke at gikk til bussen. Vekket av bussjåfør på endeholdeplassen. Vekket på nytt av kollega på vei inn til kontoret. Må ha to kopper kommunal traktekaffe. Slår av uendelig strøm av telefoner. Telefonsvarer genial oppfinnelse. Klandrer selv for ikke å komme seg i seng tidligere, lover bot og bedring.

Fredag: Veldig trøtt, men morgenmøte med helsesjef gjør at prøver å vise seg fra beste side. Kunnskap om at det er fredag har positiv innvirkning på våkenhet. Har godt mot, og viser tendenser til hardt arbeid. Etter lunsj får telefon om elektrisk rullestol som har stanset. Eier av stol helt avhengig av denne. Vaktmester vanskelig å overbevise, og/eller har gått for dagen. Dette sikrer god innsats til tross for fredags ettermiddag. Tror Handicap-forbundet står bak. Kan også være frimurerne eller rørleggerlauget.

Lørdag og søndag: Sitter alt for lenge oppe, og gjør en stor innsats for å snu døgnrytmen. Tilgang på søvn om morgenen gjør imidlertid underverker. Tror at neste uke blir mye bedre enn forrige. Vet bedre ;-)

Ville Vesten

Jeg ser at Hjorthen har store planer om å skrive litt om alle filmene han ser; og det er jo ikke så rent få i og med at han faktisk jobber på byens eminente (?) kino. Undertegnede ser heller lite film; Hjorthen ser jo det meste via jobben sin, og damer går som kjent ikke på kino alene...I tillegg er jeg vel kanskje litt sær i smaken, og det er ikke hver uke det kommer filmer jeg kunne tenke meg å se.

Imidlertid så har jeg en brennende interesse for gamle western-filmer. Tror dette er noe som henger igjen fra barndommens verden, med gode minner fra diverse serier som "Kruttrøyk" og "Huset på prærien". I tillegg skal man selvfølgelig ikke glemme tegneserien "Sølvpilen"; der man lærte artige fraser som "Manitu", "tomahawk" og "ildvann". I min glade barndom var uansett cowboy & indianer spennende saker, og min lille verden er dette fortsatt fascinerende stoff.

Etter at heimen fikk seg DVD-spiller (riktignok en billig sak av laber kvalitet) oppdaget jeg at mange av de gamle, gode filmene lot seg kjøpe for en billig penge. Dermed ble det til at man kjøpte noen filmer her og der, og etter hvert har jeg nå et sted mellom 30 og 40 westerns.

Bildet oppe til venstre (tenk at jeg fikk til å legge inn bildet- helt alene!) er fra en av mine definitive favoritter: "Rio Bravo" fra 1959. Dette er visstnok en av Quentin Tarrantinos favoritter også, og ryktet vil ha det til at han bruker denne filmen som en slags lakmus-test overfor potensielle kjærester. Men jeg er som kjent opptatt, så la oss komme tilbake til saken.

Filmen er enkelt konstruert; Sherriff John Wayne har puttet slemmingen Joe i fengsel. Joe har mektige venner, som gjør det de kan for å få ham ut derifra- og de er villige til å ta alle midler i bruk. Sherriffen venter på hjelp fra marshallen, og må i mellomtiden gjøre det han kan for å holde fangen bak lås og slå. Til å hjelpe seg har en to assistenter; fylliken Dean Martin og krøplingen Walter Brennan. Med andre ord en klassisk konflikt mellom de "gode" og de "onde", ispedd en dose humor, en dose romantikk og veldig flotte bilder. Med andre ord; vanskelig å mislike :-)

Noen synes "Rio Bravo" er for langtekkelig, men for en gammel dame som meg er det rolige tempoet noe av det jeg liker aller best med den. Her er det masse fokus på karakterene, og på deres innbyrdes forhold; og best av alt: ingen CGI ;-). 136 minutter med suveren western, der all handling foregår i en klassisk liten westernby- med både hotell, saloon og fengsel...

Se forøvrig opp for Dean Martin i denne filmen; her viser han at han kan mer enn å drikke bourbon og å fortelle vitser...

Hører gjerne fra dere, om det er noen som har sett denne- og som kanskje mener noe om den også?

Ugler i mosen

Det er stille i heimen i kveld. Hjorthen er på jobb, jeg sitter ved dataen og sløver (burde heller tatt oppvasken, men den går vel ingen steder..ennå ihvertfall), og junior sitter i sofaen og ser på den første Potter-filmen. Følgende er et forsøk på å rekonstruere en aldri så liten samtale, der junior viser klart og tydelig at han begynner å bli stor gutt med full kontroll over det sentrale budskapet i den norske julefeiringa:

"Mamma, vet du hva jeg ønsker meg neste gang det blir jul?"
"Eh, nei..det vet jeg ikke. Hva er det du ønsker deg da?"
"En ugle vel"
"En ugle??"
"Ja. En hvit ugle med bur, akkurat sånn som Harry Potter. Den skal være veldig kosete, og så skal den bo på rommet mitt"
"Javel ja, skal den hete Hedvig også da?"
"Nei, den skal hete Sprettkanorten, akkurat som meg."

Så sånn er det med den saken...får bare håpe han ikke endrer mening, og ønsker seg en hund med tre hoder i stedet...

Junior bryter forøvrig litt med sine egne prinsipper her. I begynnelsen av desember var vi en tur i Bergen, og vi var da innom dyrebutikken på handlesenteret Galleriet. Der har de et lite rom hvor de oppbevarer diverse fugler og gnagere i bur, og der nysgjerrige sjeler som Flopsy og junior kan komme og kikke på dem. I det vi kom inn i rommet utbrøt junior: "Å nei, mamma! Det er noen slemminger som har vært her og låst de fine fuglene inn i fengsel!". Nuvel...det var den gangen det. Nå ønsker han seg hvit ugle i bur...

Og jula varer helt til påske...

Det har blitt mye prat om Tom Waits her inne, noe undertegnede selvfølgelig setter pris på. Liker man Tom Waits, møter man venner overalt! Og også en del tomme blikk, men pytt, pytt ;-). Dette bringer meg over til en annen fabelaktig julepresang, som jeg dessverre glemte å nevne i den posten som omhandlet dette temaet.

Det har seg nemlig sånn at jeg også fikk "Black & White Night" på DVD til jul. For de av dere som ikke kjenner til dette, så er det et fabelaktig konsertopptak av Roy Orbison, hvor han spiller et knippe sanger med en hel mengde kjentfolk som musikere. På piano finnes ingen ringere enn Tom Waits ;-). Veldig artig å se (og ikke minst høre) TW spille Orbison!

Selv har jeg også et sterkt forhold til Orbison; etter å ha oppdaget ham sånn sent på 80-tallet en gang, den gangen han gav ut skiva "Mystery Girl". Husker ikke årstallet sånn i farta, men mener at jeg var en 11- 12 år, så tipper det var rundt 87 eller 88. Jeg ble helt oppslukt av denne plata, og kjøpte en haug med gamle (og sikkert billige) Orbison-kassetter på Svinesund den påfølgende sommeren. Ikke alt av like høy kvalitet, og jeg er ikke sikker på at alt var ekte vare heller. Men uansett, det var nesten en religiøs opplevelse å sitte i stua og se på denne konserten; Orbsons episke sanger og vannvittige stemme, og med musikere som Tom Waits, Bruce Springsteen, Elvis Costello, k.d Lang osv rundt seg. Helt fabelaktig!

På slutten av DVD`en blir forøvrig alle kjentfolka spurt om hvordan de kjente til Roy Orbison, og hvilket forhold de har til ham. TW klarer selvfølgelig ikke å dy seg, og svarer følgende: "Well, I used to babysit for Roy when he was a kid..." Hehe, tenker det ja.

Ny bil, ingen plass å parkere den

Som mange sikkert har fått med seg, så har undertegnede og den gode herr Hjorth anskaffet ny bil. Skjønt ny og ny; en 86-modell Ford Sierra, med svart lakk, spoiler og stereoanlegg med høyere verdi enn selve bilen.Bilen har foreløpig oppført seg pent, med unntak av noen små startvansker i den verste kulda.

Hovedproblemet vårt er imidlertid parkering. Vi bor i et lite hus som er bygget lenge før automobilen ble allemannseie. Avstanden til hvert av nabohusene er omtrent 2,5 meter. Foran huset er riksvei 5, og bak huset er en liten hage, omringet av nabotomter på alle kanter. Egentlig en ideell plass å bo, bortsett fra det med bilen da. Tidligere i år fant den lure kommunen ut at det skulle være forbudt å parkere i gata vår. Der røyk med andre ord muligheten for å ha bilen stående utenfor huset.

Og selv før dette forbudet var det ikke så helt greit. Her i sentrum av Høljebyen er det nemlig parkeringsavgift mellom 08.00 og 17.00; og i utgangspunktet ikke lov til å stå parkert mer enn 1 time av gangen i dette tidsrommet. Men da kunne vi i det minste stå parkert utenfor huset vårt av og til, som på kveldstid og på søndager.

Slik som det er nå, må vi parkere bilen vår utenfor sentrum. Høljebyen er ikke store stedet, så sentrum er ikke akkurat enormt i utstrekning, men det er nå en gang litt kjipt å måtte ut og traske om morgenen for å komme fram til sin egen bil. Ikke har vi noen kontroll over den heller, der den står parkert i en eller annen tilfeldig gate, langt unna vårt eget oppholdssted.

Dette parkeringsstyret fører innimellom til forvirringer. Som den gangen jeg forsov meg til bussen, og skyndte med av gårde for å rekke den- uten å tenke på at det var min oppgave å flytte bilen. Den sto på en parkeringsplass tilhørende en av de lokale butikkene, og der er det også avgift mellom 08.00 og 18.00. Kom ikke på bilen før jeg kom hjem fra jobb, og der lå det selvfølgelig parkeringsgebyr under vindusviskeren...

Da jeg gikk av bussen idag så jeg til min store forbauselse at bilen nok en gang sto på parkeringsplassen til tidligere nevnte butikk. Panikken tok meg en øyeblikk; jeg var sikker på at det nok en gang var jeg som hadde glemt meg. Hoppet inn bak rattet og startet opp; før jeg begynte å tenke....bilden sto da ikke her i dag tidlig? Så etterhvert at det lå parkeringslappe i frontruta, og skjønte da at det var Hjorthen og Junior som hadde vært ute og kjørt, og at bilen faktisk var lovlig parkert...

Jaja, et annet forsett for 2006 får være å holde parkeringsbøtene på et minimum. Jeg tror det skal godt gjøres å unngå dem helt...

Hverdagen kaller

Så var det mandag, og tilbake til jobben. Å stå opp klokka 06.00 kjentes omtrent ut som å skulle stå opp midt på natta, men det er utrolig hva som går når man er nødt. Ikke har jeg sovet noe særlig godt heller, grunnet en konstant frykt for å forsove meg på årets første arbeidsdag. Ikke noe særlig å forsove seg når man bor en times busstur unna jobben. Misser jeg 7-bussen, er det godt over en time til neste. Og da blir man ikke bare litt for sein til jobben...

Månedskortet på bussen måtte selvsagt fornyes igjen, og prisene hadde selvfølgelig steget. Den stakkars sjåføren så nesten litt skremt ut der han satt og myste mot den nye prislista si. Sikkert ikke så veldig artig å stadig måtte kreve penger av oss "stakkars" pendlere, men slapp av; vi skjønner at det ikke er du som fastsetter prisene ;-). Hadde man enda fått trukket fra utgiftene på skatten, men egenandelen der er etterhvert så høy at det ikke blir mye igjen å trekke fra.

Jaja, til tross for trøtt tryne og tom lommebok, var det ikke så aller verst å komme tilbake på jobb. Kjekt å treffe kolleger igjen, drikke halvdårlig traktekaffe, spise konfektrester og slette 48 mailer fra innboksen. Det er liksom noe litt betryggende med å være tilbake igjen i drift, uansett hvor godt det har vært å ha ferie. Undertegnede kan bli litt rastløs etter mange fridager, og sånn sett er det ok å være i gang igjen. Imidlertid så skal jeg ha student med meg fra i morgen av og 11 uker fremover. Er redd for at det kan bli slitsomt, men håper på det beste....er jeg heldig så kan jeg jo sette studenten til å gjøre noen av de litt kjedeligere oppgavene på jobb...hehe.

Lazy days

Jeg ser at mange klager over alt styret som julen medfører. For min del er julen noe av det minst stressende i tilværelsen. Flere dager med sammenhengende fri blir alltid godt tatt imot her i heimen. Og i og med at jeg ikke er helt husmor-typen, så tar jeg ikke dette med forberedelser så veldig tungt. Her i huset er ikke tørre julekaker så veldig pop, så bakingen overlater vi til bestemor. Huset vårt er ikke av det romslige slaget heller, så husvasken er ikke så veldig tidkrevende. I tillegg hadde jeg som Hjorthen har nevnt litt problemer med helsa før jul; ble innlagt 19.12, og operert 20.12. Heldigvis utskrevet samme dag, og med forbud mot å gjøre husarbeid..hehe.

Og hva har jeg så brukt all denne fritiden til? Vel, jeg har klart å snu døgnrytmen på hodet; noe som sikkert blir en fest denne uka...tilbake igjen til busspendling og vekkerklokka på 06.00. I tillegg har jeg brukt en del tid på å hjelpe junior igjennom en av hans favorittjulegaver; nemlig Gamecube-spillet "Harry Potter and the Goblet of Fire". Ikke det beste spillet jeg har vært borti, men alltid like kjekt å bli beundret av avkommet, etter å ha banket Voldemort sønder og sammen ;-). I sånne stunder er mamma den store helten. Bare så synd at han blir stadig bedre selv, og ikke ligger særlig langt etter i løypa etterhvert...tror ikke det går mange årene før hans kompetanse på spill-området er milevis høyere enn min.

Ellers har det jo vært morsomt (og nesten litt uvant) å ha så mye fri samtidig med Hjorthen. Vi er jo vant til at det stort sett er en av oss som jobber når den andre har fri. Men så konfliktskye som vi begge her, så har vi faktisk overlevd å være hjemme til samme tid. Vi har til og med fått sett litt film sammen, og hørt på en del ny musikk. Noe som bringer meg over til neste område: julegavene!

Jeg blir aldri for gammel til julegaver. Og særlig ikke de fra Hjorthen. Han er selve julegavemesteren; som vet hva en eksentrisk kvinne på 29 ønsker seg....i år har jeg blant annet fått en bok med intervjuer og artikler om Tom Waits, en live-cd med Nick Lowe, to western-filmer og en ny pyjamas. Midt i blinken for lille meg, som synes Tom Waits er Gud og Nick Lowe the Jesus of Cool...hehe..dårlig ordspill det der, men jeg klarte ikke å la være!

Fra lillesøster kanin fikk jeg forøvrig "Beautiful Maladies" av nevnte Mr. Waits, samt Kate Bush sin siste cd. Den var riktignok uten innhold, men det ser ut til at det ordner seg det også. Bestemor og Bestefar kjøpte digitalkamera til Flopsy og Hjorthen, men foreløpig er det sistnevnte som har hatt mest glede av det....kremt.

Men men, nå er det dessverre slutt for å år. I morgen er det bækk tu vørk igjen. Noen som vet når påska kommer i år??

Nytt år, nye muligheter

Godt nyttår til alle som måtte lese dette!

Siden det er nyttår, er det jo på tide med nyttårsforsetter. Det er vel egentlig ikke meningen at man skal røpe disse, men skitt au. I år har jeg nemlig satt meg som mål at jeg skal prøve å gjennoppta bloggen min, som krasjlandet en eller annen gang i løpet av fjoråret. Jeg innser at jeg ikke har muligheter for å være like produktiv som mine bedre halvdel (den godeste Herr Hjorth), og satser på at denne innsikten kan hjelpe meg til ikke å miste motet dersom det blir vanskelig å produsere....

Så sånn er det med den saken. Bloggingen er forøvrig ikke det eneste forsettet i år. Jeg skal også begynne å trene igjen. Dette burde kunne gå greit; jeg var flink i hele høst, helt frem til jeg ble sykmeldt nå i desember. Så dette burde igrunnen være grei skuring. Det siste forsettet mitt er å si opp den elendige musikklubben jeg er innmeldt i. Forøvrig et forsett jeg også hadde i fjor....jeg glemmer støtt og stadig å avbestille, og ender dermed opp med cd`er som Maria Mena og Anastacia i hylla. Blir dessverre aldri hørt på, og vet ikke om jeg kjenner noen som liker sånn musikk heller...men interesserte oppfordres til å ta kontakt...slik at det blir mer plass til den stadig voksende Tom Waits-samlingen min :-)

Jepp, jepp, håper som sagt at noen etterhvert oppdager at bloggen har våknet til live igjen. Og håper at den lever litt lengre enn i fjor...og at jeg klarer å få meldt meg ut av den hersens musikklubben...aaargh!