Julehandel

I morgen skal jeg ut og handle julegaver. Jeg gleder meg ikke. Å handle julegaver er vanskelig. Folk har stort sett det de trenger, og det er nesten umulig å få dem til å ønske seg noe. Dermed er jeg overlatt til min egen fantasi, og den er dessverre ikke mye til hjelp.

Problemet er jo at jeg så gjerne vil kjøpe noe som mottakerne blir glad for. Noe de har lyst på. Og gjerne noe de egentlig ikke visst at de hadde lyst på, slik at de blir overrasket i tillegg. Gaven må altså være både kreativ og fin på en gang. Og så må den selvfølgelig ikke være for billig, slik at alle skjønner hvor gjerrig jeg er ;-). Og ikke må den være så dyr at kontoen blir tom før sølvguttene synger julen inn. Med andre ord, en ganske så umulig oppgave.

Det aller vanskeligste er å kjøpe presang til ungdommen. Jeg har blant annet et søskenbarn på 16 år, og jeg har et fadderbarn på 14. Som den gamle fossilen jeg etterhvert har blitt, så aner jeg ikke hva menneskebarn på den alderen anser å være kjekke gaver. Jeg har ikke snøring på hvilken musikk de liker, hvilke klær som er stilige osv. Så om det er noen der ute med nyttig info på dette området, så tar jeg gjerne i mot tips. Så slipper jeg kanskje å kjøpe morsomme sokker i ren desperasjon på lille julaften....

Hvem, hva, hvor?

Mye har vært sagt om Eli Hagen den siste tiden, sannsynligvis mer enn nok. Men jeg klarer jo ikke helt å dy meg likevel. Jeg har ikke lest boka hennes, og kommer neppe til å gjøre det heller. Med mindre den skulle dukke opp i gratis versjon rett foran nesa mi. Lite sannsynlig det, selv om det jo snart er jul.

Men altså. Eli Oddveig Engum Hagen, født 1947 på Dombås, gift med Carl, elskerinne, hustru og sekretær...eller noe i den duren. Hva er egentlig problemet hennes? Hvorfor så bitter? Hvorfor så sur?

Flopsy har svaret, etter å sett henne litt for mange ganger på tv den siste uka. Eli Hagen passer ikke inn noen steder. Hun kommer fra tettstedet Dombås, og prater innimellom en slags variant av Gudbrandsdalsdialekten. Dette gjør henne til dels folkelig, og det kan jo være kjekt i et parti som har begrepet "vanlige folk" som sin store favoritt.

Men Eli er liksom ikke helt fornøyd med å være folkelig. Hun vil være fin frue også, nemlig. Er hun ikke gift med selveste Carl Ivar kanskje? Det er jo nesten som å være kongelig det, er det ikke? Dermed så legger hun om til hovedstadsdialekt, setter opp håret, går på gallamiddager og skriver bok.

Problemet er bare at den folkelige Eli og den snobbete Eli ikke helt passer sammen, og at den egentlige Eli ikke helt vet hvilken utgave hun skal bruke til en hver tid. Dermed veksler hun på å si ikke og ikkje, gjerne i samme setningen. Og hun veksler på å klage over at hun får pepper for hårsveisen sin, samtidig som hun karakteriserer Erna Solberg som sjuskete i tøyet.

Flopsy tror at Eli egentlig kunne vært en hyggelig dame fra Dombås, men at ambisjonene hennes gjør henne til en fryktelig nedlatende og sutrende kjerring fra Nøtterøy (?) i stedet ;-)

Dagens værmelding

Det regner som kjent ganske mye på vestlandskysten, og ikke minst her i Høljebyen. Det har regnet mer eller mindre sammenhengende den siste måneden, uten at folk lar seg affisere noe større av den grunn.

Klimaet i Høljebyen er omtrent tilsvarende det man har i Bergen: Høsten er lang og våt, vinteren består av 14 dager i januar/ februar, våren er lang og våt, noen ganger er det fint vær i mai, og sommeren er på en torsdag ;-)


Dette med hvordan vi oppfatter været er litt artig. Som ekte vestlending er jeg vant til mye nedbør, og lar meg egentlig ikke plage så mye av det. Det er jo sånn det pleier å være. Hjorthen derimot, han er østlending. På den siden av fjellet har de andre typer vær, og dermed også andre preferanser. Til min store overraskelse virker det som om mange østlendinger ikke tåler noe særlig regn, men til gjengjeld liker snø. Komplett uforståelig for sånne som meg ;-). Etter 1 måned med sammenhengende regnvær i november, pleier lokalbefolkningen her å si noe i retning av: "Jaja, så lenge det ikke kommer snø, så er det ikke så farlig".

En kort periode bodde vi i en liten innlandsbygd i Telemark. Der ble folk veldig opprørte hvis det skulle finne på å regne mer enn to dager i strekk. Sammenhengende kulde og snø fra oktober til mai var derimot helt greit. Personlig holdt jeg på å fryse i hjel der nede, og var avhengig av flere lag med klær for å våge meg ut av huset på vinterstid. Jeg opplevde til og med å bli ledd av på vei til jobb, grunnet en noget massiv påkledning. Det er ikke så greit for en vestlending å kle seg på et sted der folk ikke synes det er kaldt før det bikker minus 20.

Heldigvis bodde vi ikke så lenge i Telemark, og nå kan jeg kose meg med horisontalt regnvær og sterk kuling igjen. Alt for å slippe minusgrader, og ikke minst den irriterende snøen. Fysjameg! Spørs bare om østlands-Hjorthen er like fornøyd?

Julebrus del 2

På forsiden av dagens Bergens Tidende er det viktige nyheter. Hansa bryggerier er nemlig ute med en stor annonse, hvor de kan melde at julestemningen er i fare. Teksten i annonsen er som følger:

"JULESTEMINGEN I FARE. Vi behøver dine tomflasker for å kunne produsere nok varer til jul. Hjelp oss å redde julen for både små og store....det haster! Førjulshilsen fra Hansa. PS! Det er spesielt de blanke og brune glassflaskene vi mangler".

Har jeg virkelig drukket så mye julebrus at Hansa har gått tom for flasker??? Dette er jammen verre enn jeg trodde. Til panteautomatene alle mann!

Julebrus

Nå er det bare en drøy måned igjen til jul. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg spesielt akkurat til det. Det blir veldig rart å skulle oppleve jul uten Thomas, og jeg er forberedt på at det blir en litt spesiell stemning under årets julemiddag. Det er muligens en klisjè, men ikke uten en kjerne av sannhet: jula er nemlig barnas høytid. Og jeg tror at man som foreldre opplever julen litt gjennom barnas øyne. Men nok om det. La oss snakke om noe lystigere. La oss snakke om julebrus!

Jeg er glad i det meste av mat, men både skeptisk og ensporet når det gjelder brus. Til vanlig er det stort sett cola som duger, riktignok både med og uten sukker. Den med sukker er best, men har en lei tendens til å legge seg rundt midjen. Og siden jeg har både diabetiker-mor og rikelig med midje, så blir det sukkerfri variant ganske ofte.

Jeg liker stort sett ikke annen brus enn cola. Jeg kan drikke et glass om jeg blir tilbudt det, men appelsin- smak og champagne- frukt er ikke noe for Flopsy. Det eneste som klarer å snike seg inn på markedet mitt er altså julebrusen. Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Den er rød og jålete på farge, smaker veldig søtt, og er pyntet med glorete julenisse-etiketter. Ikke noe lovende utgangspunkt. Likevel har jeg klart å få et voldsomt og totalt avhengighetsforhold til julebrus i år. Det er rett og slett så ille at jeg skammer meg over å se alle tomflaskene som står i skapet under vasken. Til vanlig pleier skapet å være dominert av colaen til Hjorthen, men nå er det altså julebrus-flasker så langt øyet kan se. Har jeg blitt gal? Eller har Hansa tilsatt et eller annet mystisk og svært avhengighetsskapende stoff i den røde drikken? Er det flere som lider av det samme, eller er det bare meg?

Avhengigheten min gjelder forøvrig bare Hansa julebrus, og den er også avgrenset til 0,33 liters glassflasker fra nevnte leverandør. Jeg forsøkte meg på Ringnes Julebrus uten sukker, men det hadde ikke samme effekten. Smaker ikke som Hansa ;-).

Du og jag døden

Sånn i etterkant av Thomas sin begravelse, så har jeg og Hjorthen pratet litt sammen om dette med begravelsen og hvordan den ble ordnet. Hjorthen var vel såvidt innom temaet i en av sine mindre lystige bloggposter denne uka. Vi kom til å snakke om dette med økonomi, og hvor tabu det er å prate om penger i forhold til begravelse og død. Så i kveld skal jeg bryte dette tabuet, og rett og slett ta for meg kostnadene ved det å dø, og ikke minst hvor vanskelig det er å snakke åpent om dette.

Jeg husker godt tilbake til juli, og vårt første møte med begravelsesagenten. Mye har vært sagt om ham tidligere, som noen av dere kanskje husker. Men altså, der sitter vi på kontoret hans og skal begynne å planlegge vår sønns begravelse. Agenten informerer oss om at vi kommer til å motta en såkalt gravferdsstønad, siden sønnen vår var under 18 år, og at denne summen er generøs nok til å dekke utgiftene i forbindelse med begravelsen. Jeg var ikke klar over denne ordningen på forhånd, og ble beroliget av denne informasjonen. Tenkte at det var fint at det fantes en slik ordning, sånn at man i det minste kunne komme økonomisk levende i fra det- selv om sjelen ikke var like hel.

Noe mer ble aldri sagt om det økonomiske ved begravelsen. Vi fikk aldri presentert noen prisliste. En del ting var vi med og ordne, slik som utforming av annonsen til lokalavisene, valg av bårekrans, minneord til bårekrans osv. Andre ting ble bare ordnet, uten informasjon. Priser ble aldri hverken nevnt eller presentert, før vi en drøy måned etter begravelsen mottar en faktura og en regning på 2727 kroner. Ingen krise det, men litt overraskende med tanke på tidligere informasjon om at gravferdsstønaden kom til å dekke utgiftene våre.

Nå høres jeg sikkert både gjerrig og utakknemlig ut. Jeg tror ikke egentlig at jeg er noen av delene i denne sammenhengen. Poenget er bare å vise hvor mye ting koster, og hvor lite det blir pratet om. Rett og slett litt godt, gammeldags opplysningsarbeid ;-)

Utakknemlig mener jeg ihvertfall ikke å være. Vi mottok tross alt en gravferdsstønad pålydende 16 582 kroner. Uten den hadde begravelsen og forberedelsene kostet 19 307 kroner, en ganske betydelig sum for våre lommebøker i hvertfall. Ordningen virker jo fornuftig også, etter mitt syn. Barn under 18 år har sjelden opparbeidet seg de helt store formuene, og da er det flott at man kan få hjelp til en anstendig begravelse.

Det som likevel er litt rart, er at vi aldri formelt søkte om denne gravferdsstønaden. På NAV sine sider står det at dette er noe som må søkes om. I vårt tilfelle ble pengene bare direkte utbetalt fra trygdekontoret og til begravelsesbyrået, uten av vi noen gang var involvert i den prosessen. Vi mottok riktignok et brev fra trygdekontoret- lenge etter begravelsen, og etter at alle utgifter var betalt- der de informerer oss om at vi har fått innvilget gravferdsstønad, og at denne vil bli utbetalt til byrået dersom vi ikke har innsigelser mot dette. Tja, det er jo litt for seint å komme med innsigelser når alt er over?

Jeg tror ihvertfall at det ikke skader med større åpenhet rundt dette med kostnader rundt begravelser. Jeg tror ikke noen blir fornærmet av å bli tatt med på valg, og å få informasjon underveis om hvor mye ting koster. Mulig jeg tar feil, men jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde blitt det. Når man har mistet det kjæreste man hadde, så betyr ikke penger mye. Men det er likevel noe med å ha nødvendig informasjon, og å slippe ubehagelige overraskelser av økonomisk art i tillegg.

Akkurat nå holder vi på å velge gravminne. Vi har valgt å droppe byrået til dette, og heller gjøre jobben med å finne aktuelle steiner selv. Vi har nå bestemt oss for hvilket minne vi vil ha, og fått pris på dette direkte fra den aktuelle leverandøren- med oversikt over kostnadene. Gravminnet blir også dyrere enn vi hadde sett for oss i utgangspunktet, men denne gangen har vi hatt kontrollen selv. Og aktuelle stein er veldig spesiell; ser ikke bort i fra at det kan komme et bilde på bloggen når den er på plass.

Vi slet forøvrig lenge med å finne en aktuell siste hilsen til å ha på steinen. Det er mye det samme som går igjen, og de fleste vanlige minneordene blir lite personlige, og ikke minst lite passende til en liten gutt på 5 år. Det er ikke så mye svung over klassikere som "Takk for alt" og "Sov søtt". Plassen begrenser jo også hva man kan bruke. Vi endte til slutt opp med et sitat fra Peter Pan. Noen vil kanskje synes det er i overkant originalt til en gravstein. Vi synes imidlertid at det er en passende hilsen til en liten Thomas som elsket Peter Pan, og som hadde et sterkt forhold til det magiske i verden. Hva minneordet blir?:

"Tro, håp og tryllestøv".

Tikk takk

Jeg lovte å komme tilbake med en post om den gamle klokka til mine salige besteforeldre. Og her kommer altså den.

Den omtalte klokka er av typen veggur. Den har pendel, og sier ganske høylytt tikk- takk. I tillegg slår den hver hele og halve time, et slag for hver time. Her snakker vi ikke om forsiktig lyd heller, men om skikkelig "DING DONG". Med andre ord, et helsikes rabalder ved midnatt. Ikke rart besteforeldrene hadde soverom på loftet ;-)

I min barndom var jeg ganske redd denne klokka. Jeg var et ganske filosofisk og verbalt anlagt barn, og tok nok mine foreldre litt vel bokstavelig når de fortalte meg at klokka til besteforeldrene slo. Jeg trodde rett og slett at klokka var voldelig anlagt en stund....helt til jeg skjønte at det å slå kan ha flere betydninger. Nuvel.

Besteforeldre-hjemmet ble etterhvert oppløst, og denne klokka flyttet fra Fredrikstad og hjem til mine foreldre her i Høljebyen. Klokka er ålreit å se på, og ble derfor hengt opp i stua. Den noe voldsomme "DING DONG!-lyden ble riktignok slått av- foreldrene mine har nemlig ikke soverom på loftet....

Der hang altså den gamle klokka i noen år. Den måtte trekkes manuelt en gang i uken, og fortsatte å tikke og gå. Helt frem til for en ukes tid siden. Klokka stanset hyppigere og hyppigere. Kjære far måtte trekke den hele tida, den hadde mistet sin gamle utholdenhet fullstendig. Mine foreldre syntes dette var trist. De hadde selvfølgelig andre klokker i huset, men var nå vant til den litt koselige tikkingen fra den gamle besteforeldre-klokka. Ryktet nådde dem etterhvert om at det fantes en urmaker i Lyskrysset som kunne dette med gamle klokker. Som sagt, så gjort. Klokka ble plukket ned fra veggen, lastet inn i Sierraen til Flopsy og Hjorth (før Sierraen brøt sammen igjen), og fraktet til Lyskrysset.

Vel fremme i Lyskrysset oppstår det litt kaos etter parkeringen utenfor urmakeren. Kjære far tar med seg klokka ut av bilen. Kjære mor finner ikke mobilen sin, og er dermed litt treg i startblokka. Når hun og Flopsy endelig kommer seg ut av bilen, har kjære far toget inn på urmakerforretningen for lenge siden. Vi bestemmer oss for ikke å følge etter, men la kjære far ordne opp.

Det går litt tid, og kjære mor begynner etterhvert å bli litt nervøs. Hun lurer litt på hva det egentlig kan koste å få fikset klokka, og håper at kjære far ikke har satt hele økonomien deres over styr for å få liv i det gamle urverket. "Neida", sier jeg, "så tankeløs kan han da ikke være. Klokka er jo fin den, men ikke akkurat verdt noen formue."

Kjære far dukker opp igjen. Han lurer litt på hvor vi ble av, og vi lurer på hvorfor han ikke ventet. Typisk scenario. Deretter skjer følgende scenario:

Kjære mor, med skarp stemme: "Jeg håper det ikke blir for dyrt å reparere klokka. Den er ikke så verdifull, så det er nå grenser for hva vi bør legge ut på den".

Kjære far, litt oppgitt: "Selvfølgelig ble det dyrt! Hvorfor ble du ikke med inn i butikken selv da, hvis det skal være sånn?".

Kjære mor, med enda skarpere stemme: "Du gikk jo fra meg! Jeg fant ikke mobilen min, og når den til slutt dukket opp så var du jo vekke. Jeg så deg inne i butikken, men ville jo ikke blande meg når du allerede var på plass. Og hva mener du egentlig med dyrt?"

Kjære far: "3500 kroner skulle de ha".

Kjære mor: "3500 kroner!?!? Jeg tror du har gått helt fra vettet! Vi kan jo få en ny klokke for den prisen!"

På dette tidspunktet ringer mobilen til Flopsy, så jeg får ikke med meg hele samtalen. Det jeg imidlertid får med meg, er at kjære mor spaserer sporenstrekt inn i urmakerforretningen, røsker med seg den gamle ding- dong-klokka, og vender tilbake med en svært fornøyd mine....

Klokka er forøvrig tilbake på veggen. Vel hjemme i Høljebyen kikket kjære far litt ekstra på klokka. Pusset vekk litt støv, og festet et par skruer som virket litt løse. Siden det har klokka gått helt som normalt igjen....om det var skruene som gjorde det, eller om den rett og slett fikk granatsjokk av opplevelsen hos Urmakeren, se det vites ikke ;-)

Besteforeldrene

Mine besteforeldre på farssiden bodde mange forskjellige steder, før de til slutt endte opp med å bygge hus i Fredrikstad. Av en eller annen grunn ble de kalt for henholdsvis "bestemor" og "farfar". En noe fantasifull kombinasjon, som jeg tror min eldste kusine må ta størstedelen av skylden for.

Bestemor og farfar bodde altså i sitt grønne hus i Fredrikstad, og Flopsy med familie pleide å tilbringe store deler av sommeren der. Det var gode tider. Besteforeldrene hadde hage med jordbærplanter, og jeg hadde en jevnaldrende kusine som også holdt til i distriktet. På kjøkkenet var det kakao til trengende barnebarn, og på loftet var det et kott med leker. Rene, skjære idyllen.

Men så en sommer merket vi at ikke alt var helt som det pleide å være. Bestemor virket så underlig. Hun var liksom ikke helt seg selv. Hun mistet kopper på gulvet, og virket å være mer distrè og glemsom enn vi var vant med. Jeg tror ikke noen sa noe, men bekymringene festet seg nok hos de voksne.

Neste sommer var det tydelig. Bestemor var på god vei til å bli dement. Farfar hadde satt svart teip på bryterne på komfyren- for å unngå at hun satte fyr på hele huset med kokkeleringen sin. Tidligere hadde hun hatt som vane å servere kakao til oss barnebarna. Hun ville så gjerne være snill, og forsøkte å holde på rutinene sine. Lillesøster kanin (5- 6 år gammel) ble nok likevel litt nervøs når bestemor skjenket øl i koppen hennes i stedet for kakao.

Farfar stelte henne hjemme en god stund etter dette, selv om hun ble mer og mer "borte" for oss. Etter en stund så vi at dette ikke gikk noe særlig godt; han var ingen ung person selv lenger, og klarte ikke lenger ta seg av henne. Kjære mor tok kontakt med hjemmetjenesten, og ikke lenge etter fikk bestemor plass på et aldershjem. Farfar var vel i grunnen glad for dette, og han besøkte henne hver dag.

Men litt senere fikk vi de første signaler om at ting ikke var helt som de skulle i besteforeldre-hjemmet likevel. Farfar var en ganske pertentlig og litt streng fyr. Plutselig begynte han å fortelle urovekkende historier om kjøreturer han hadde tatt i det siste. Han kjørte en gammel beige boble, og han hadde alltid vært en forsiktig sjåfør. Derfor ble vi litt urolige når han kom med historier om hvordan han hadde kjørt fra diverse andre biler i en rundkjøring mellom Fredrikstad og Sarpsborg....

Og joda, mistanken var velbegrunnet. Etterhvert tikket det inn historier fra naboene deres. Farfar hadde blant annet forsøkt å fylle bensin inn vinduet på bobla, og kjøringen hans var temmelig ukritisk. Bilnøklene ble omsider fjernet, og han begynte å spasere på besøk til bestemor i stedet. Spaserturene viste seg etterhvert å være farlige nok. Han surret med døgnrytmen, og kunne plutselig finne på å legge av gårde midt på natta. Påkledningen var gjerne også litt spesiell, han kunne godt finne på å ta på seg tre skjorter og to bukser. Sannsynligvis husket han ikke at han hadde kledd seg, så derfor kledde han seg bare en gang til. Sånn for sikkerhets skyld.

Farfar begynte også å samle på rusk og rask. Vi fant mengder av plastbestikk lagt pent på rekke i veggseksjonen hans. I stua hadde han også bygget seg opp en ganske imponerende kolleksjon av barneleker, som han sannsynligvis hadde plukket med seg på sine daglige spaserturer til bestemor.

Huset til besteforeldrene lå ikke langt unna togskinnene som forbinder Fredrikstad med det store utland. Disse togskinnene måtte farfra krysse for å besøke bestemor. En dag ble han observert av en nabo, stående midt i skinnegangen mens bommene var nede og toget på vei.....naboen klarte å få ham i sikkerhet, og det var da temmelig klart at han ikke lenger kunne bo hjemme han heller.

Huset deres ble til slutt solgt, og det lille de hadde av eiendeler ble delt. Flopsy overtok veggseksjonen i 50-tallsstil, og har denne stående i sin egen stue. Kjære mor og kjære far overtok en gammel bråkete klokke- som jeg kommer tilbake til i en annen post. Det hører nemlig en god historie eller to til den klokka.

Det meste av historien slutter her. Begge besteforeldrene endte opp på aldershjemmet, og fikk det rimelig bra der. De ble mer og mer bortreiste, til de vandret for godt; bestemor i 1998 og farfar i 2001- 2 uker etter at Thomas kom til verden. Begravelser er alltid trist, men for meg var det vondeste å innse at bestemor ikke lenger kjente meg igjen. Å se det tomme blikket hennes. Å se henne smile til alt og ingenting, og vite at hun på en måte ikke var der lenger. Det var heller ikke greit å miste barndommens sommerfølelse; å vite at noen andre nå skulle bo i besteforeldre-hjemmet, og at man ikke lenger skulle gå i hagen og plukke seg jordbær. Det var på en måte da jeg forsto at jeg virkelig var i ferd med å bli voksen, og i ferd med å rykke opp en generasjon.

Fordomsfulle Flopsy

Jeg liker å tenke at jeg er lite tolerant og lite fordomsfull. Men av og til hender det saker og ting som gjør at jeg rett og slett begynner å lure. Som følgende scenario fra jobben:

Jeg sitter på kontoret og forsøker å gjøre noe fornuftig. Døra står som vanlig åpen, og jeg hører at noen banker på. Jeg snur meg, og ser en ung mann med vasketralle stå i døråpningen. Han ser ut til å være tidlig i 20-åra, og av afrikansk opprinnelse. Han spør om det passer at han vasker kontoret mitt nå. Joda, svarer jeg, det går helt fint det.

Jeg pleier som regel å forlate kontoret når det skal vaskes. Ikke for at det er så tvingende nødvendig, men jeg får ikke gjort noe når det vaskes rundt meg uansett. I tillegg er jeg jo bare i veien for dem som vasker. Så jeg forlater min post, og tusler en tur på toalettet. Kontoret er ikke så stort, og etter et lite toalettbesøk pleier det å være klar bane igjen.

Inne på toalettet kommer jeg plutselig på at jeg har gått fra den relativt nye mobiltelefonen min på skrivepulten. Jeg tenker at det var dumt, og tenk om den unge afrikaneren finner ut at han skal stjele den? Deretter blir jeg veldig flau, og tenker at dette hadde jeg aldri tenkt dersom vedkommende som vasket kontoret mitt for første gang var en lokal dame på 52 år....

Full av skam tusler jeg tilbake til kontoret, og finner til min store overraskelse at den unge mannen fortsatt holder på med moppen. Han er åpenbart av det grundige slaget, for så mye møkk er det lenge siden jeg har sett fjernet fra kontoret. Det blir vasket hver uke, og med en delvis sykmeldt Flopsy er det åpenbart at en del av det han har funnet i krokene er av eldre årgang...

Og mobilen? Joda, den lå selvfølgelig nøyaktig der jeg hadde lagt den fra meg. På skrivebordet.

Moralen i historien: Tja, kanskje at vi alle er fulle av fordommer? Selv om vi liker å tro at vi ikke har dem? Og ikke minst så tror jeg at medias fremstilling av "våre nye landsmenn" gjør noe med måten vi oppfatter dem på. Det er så mye snakk om "gjerningsmann av utenlandsk opprinnelse", og det ville være rart om dette ikke gjorde noe med tankesettet vårt. Veldig synd, og sikkert veldig lite hyggelig for dem som blir møtt med ubegrunnet mistenksomhet. Det gjør helt sikkert noe med dem også, å stadig bli møtt med skepsis.

Dette minner meg i grunnen om en annen opplevelse. I fjor sommer befant Flopsy og Hjorthen seg i Sandefjord med sin gamle, rustbrune Toyota Corolla 83-modell. Vi skulle fly fra Torp til London, men hadde et lite oppdrag i Sandefjord før flyavgang. Det hadde seg nemlig sånn at en hotellgjest fra Sandefjord hadde klart å legge igjen et klesplagg (tror jeg det var?) på hotellet i Florø. Dette hadde vi med oss siden vi skulle til Sandefjord, for å levere det tilbake til eieren.

Etter litt leiting fant vi frem til den glemsomme gjestens hus. Huset var knakende fint, og lå i noe som vel må kunne betegnes som et noget penere villastrøk. Der kom altså Flopsy og Hjorth kjørende med Toyotaen. Hjorthen gikk bort til huset og ringte på, mens jeg hadde bilen i gang. Det kom ingen ut. Hjorthen forsøkte igjen. Etter et par minutter går verandadøren på nabohuset opp, og en pertentlig dame lurer på hva vi driver med, og om vi har noe ærend i dette området. Hun godtar forklaringen (til og med uten å ringe politiet), men det føltes helt absurd å observere henne. Hun virket ikke vennlig innstilt, for å si det sånn. Og hadde hun reagert på samme måten om vi hadde kommet kjørende i en BMW?

Ble en litt rotete fortelling dette. Poenget var ihvertfall at fordommer eksisterer. Og at det kan være lurt å ta dem frem av og til, men at man ikke nødvendigvis trenger å slenge dem i ansiktet på folk. Noe sånt :-)

....and she`s back!

Joda folkens, Flopsy eksisterer fortsatt. Jeg kan bare beklage at det ikke er noe større futt i bloggen for tiden. Til tross for at noen av dere har kommet med både oppfordringer og røde epler for å få meg i gang igjen...hehe...koselig det!

Og hvorfor går det nå egentlig så trått med bloggen? Det kunne selvfølgelig være fristende å skylde på den godeste Herr Hjorth og det faktum at vi kun har en PC her i heimen. Men dessverre....det er nok andre ting enn tilgangen som er problemet. Jeg har rett og slett ikke hatt så mye på hjertet for tiden.

Både hjertet og hodet har vært fullt av tanker om Thomas etter hendelsen i juli, så det har ikke vært så mye plass til andre ting. Sjokket har etterhvert lagt seg, men tomheten har overtatt i stedet, og den er ikke så mye mer behagelig den. Så jeg har rett og slett ignorert bloggen en stund, og drevet med andre unyttige ting i stedet. Som å henge rundt på kafè med slekta, følge med på dårlige tv-serier og rydde i skapene. Vel, akkurat det siste var helt på sin plass....

Men men, etter oppfordringer om å komme tilbake så har jeg et par poster på lur i hjernebarken. Kanskje de til og med havner på eteren etterhvert?