Julebrus

Nå er det bare en drøy måned igjen til jul. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg spesielt akkurat til det. Det blir veldig rart å skulle oppleve jul uten Thomas, og jeg er forberedt på at det blir en litt spesiell stemning under årets julemiddag. Det er muligens en klisjè, men ikke uten en kjerne av sannhet: jula er nemlig barnas høytid. Og jeg tror at man som foreldre opplever julen litt gjennom barnas øyne. Men nok om det. La oss snakke om noe lystigere. La oss snakke om julebrus!

Jeg er glad i det meste av mat, men både skeptisk og ensporet når det gjelder brus. Til vanlig er det stort sett cola som duger, riktignok både med og uten sukker. Den med sukker er best, men har en lei tendens til å legge seg rundt midjen. Og siden jeg har både diabetiker-mor og rikelig med midje, så blir det sukkerfri variant ganske ofte.

Jeg liker stort sett ikke annen brus enn cola. Jeg kan drikke et glass om jeg blir tilbudt det, men appelsin- smak og champagne- frukt er ikke noe for Flopsy. Det eneste som klarer å snike seg inn på markedet mitt er altså julebrusen. Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Den er rød og jålete på farge, smaker veldig søtt, og er pyntet med glorete julenisse-etiketter. Ikke noe lovende utgangspunkt. Likevel har jeg klart å få et voldsomt og totalt avhengighetsforhold til julebrus i år. Det er rett og slett så ille at jeg skammer meg over å se alle tomflaskene som står i skapet under vasken. Til vanlig pleier skapet å være dominert av colaen til Hjorthen, men nå er det altså julebrus-flasker så langt øyet kan se. Har jeg blitt gal? Eller har Hansa tilsatt et eller annet mystisk og svært avhengighetsskapende stoff i den røde drikken? Er det flere som lider av det samme, eller er det bare meg?

Avhengigheten min gjelder forøvrig bare Hansa julebrus, og den er også avgrenset til 0,33 liters glassflasker fra nevnte leverandør. Jeg forsøkte meg på Ringnes Julebrus uten sukker, men det hadde ikke samme effekten. Smaker ikke som Hansa ;-).