Besteforeldrene

Mine besteforeldre på farssiden bodde mange forskjellige steder, før de til slutt endte opp med å bygge hus i Fredrikstad. Av en eller annen grunn ble de kalt for henholdsvis "bestemor" og "farfar". En noe fantasifull kombinasjon, som jeg tror min eldste kusine må ta størstedelen av skylden for.

Bestemor og farfar bodde altså i sitt grønne hus i Fredrikstad, og Flopsy med familie pleide å tilbringe store deler av sommeren der. Det var gode tider. Besteforeldrene hadde hage med jordbærplanter, og jeg hadde en jevnaldrende kusine som også holdt til i distriktet. På kjøkkenet var det kakao til trengende barnebarn, og på loftet var det et kott med leker. Rene, skjære idyllen.

Men så en sommer merket vi at ikke alt var helt som det pleide å være. Bestemor virket så underlig. Hun var liksom ikke helt seg selv. Hun mistet kopper på gulvet, og virket å være mer distrè og glemsom enn vi var vant med. Jeg tror ikke noen sa noe, men bekymringene festet seg nok hos de voksne.

Neste sommer var det tydelig. Bestemor var på god vei til å bli dement. Farfar hadde satt svart teip på bryterne på komfyren- for å unngå at hun satte fyr på hele huset med kokkeleringen sin. Tidligere hadde hun hatt som vane å servere kakao til oss barnebarna. Hun ville så gjerne være snill, og forsøkte å holde på rutinene sine. Lillesøster kanin (5- 6 år gammel) ble nok likevel litt nervøs når bestemor skjenket øl i koppen hennes i stedet for kakao.

Farfar stelte henne hjemme en god stund etter dette, selv om hun ble mer og mer "borte" for oss. Etter en stund så vi at dette ikke gikk noe særlig godt; han var ingen ung person selv lenger, og klarte ikke lenger ta seg av henne. Kjære mor tok kontakt med hjemmetjenesten, og ikke lenge etter fikk bestemor plass på et aldershjem. Farfar var vel i grunnen glad for dette, og han besøkte henne hver dag.

Men litt senere fikk vi de første signaler om at ting ikke var helt som de skulle i besteforeldre-hjemmet likevel. Farfar var en ganske pertentlig og litt streng fyr. Plutselig begynte han å fortelle urovekkende historier om kjøreturer han hadde tatt i det siste. Han kjørte en gammel beige boble, og han hadde alltid vært en forsiktig sjåfør. Derfor ble vi litt urolige når han kom med historier om hvordan han hadde kjørt fra diverse andre biler i en rundkjøring mellom Fredrikstad og Sarpsborg....

Og joda, mistanken var velbegrunnet. Etterhvert tikket det inn historier fra naboene deres. Farfar hadde blant annet forsøkt å fylle bensin inn vinduet på bobla, og kjøringen hans var temmelig ukritisk. Bilnøklene ble omsider fjernet, og han begynte å spasere på besøk til bestemor i stedet. Spaserturene viste seg etterhvert å være farlige nok. Han surret med døgnrytmen, og kunne plutselig finne på å legge av gårde midt på natta. Påkledningen var gjerne også litt spesiell, han kunne godt finne på å ta på seg tre skjorter og to bukser. Sannsynligvis husket han ikke at han hadde kledd seg, så derfor kledde han seg bare en gang til. Sånn for sikkerhets skyld.

Farfar begynte også å samle på rusk og rask. Vi fant mengder av plastbestikk lagt pent på rekke i veggseksjonen hans. I stua hadde han også bygget seg opp en ganske imponerende kolleksjon av barneleker, som han sannsynligvis hadde plukket med seg på sine daglige spaserturer til bestemor.

Huset til besteforeldrene lå ikke langt unna togskinnene som forbinder Fredrikstad med det store utland. Disse togskinnene måtte farfra krysse for å besøke bestemor. En dag ble han observert av en nabo, stående midt i skinnegangen mens bommene var nede og toget på vei.....naboen klarte å få ham i sikkerhet, og det var da temmelig klart at han ikke lenger kunne bo hjemme han heller.

Huset deres ble til slutt solgt, og det lille de hadde av eiendeler ble delt. Flopsy overtok veggseksjonen i 50-tallsstil, og har denne stående i sin egen stue. Kjære mor og kjære far overtok en gammel bråkete klokke- som jeg kommer tilbake til i en annen post. Det hører nemlig en god historie eller to til den klokka.

Det meste av historien slutter her. Begge besteforeldrene endte opp på aldershjemmet, og fikk det rimelig bra der. De ble mer og mer bortreiste, til de vandret for godt; bestemor i 1998 og farfar i 2001- 2 uker etter at Thomas kom til verden. Begravelser er alltid trist, men for meg var det vondeste å innse at bestemor ikke lenger kjente meg igjen. Å se det tomme blikket hennes. Å se henne smile til alt og ingenting, og vite at hun på en måte ikke var der lenger. Det var heller ikke greit å miste barndommens sommerfølelse; å vite at noen andre nå skulle bo i besteforeldre-hjemmet, og at man ikke lenger skulle gå i hagen og plukke seg jordbær. Det var på en måte da jeg forsto at jeg virkelig var i ferd med å bli voksen, og i ferd med å rykke opp en generasjon.