Om å bedømme sitt publikum

Det hender jeg får videresendte e-poster i innboksen min. Som regel er det en eller annen litt perifer bekjent som er avsender, og som regel er disse e-postene temmelig uinteressante. Enten er det kjedebrev i en eller annen variant, eller så er det diverse morsomheter som gretne gamle damer som meg ikke ler av likevel.

Disse e-postene har derfor en tendens til å bli slettet i ulest tilstand. Men som delvis trygdesnylter (fortsatt aktivt sykmeldt, ja), har jeg innimellom hatt ork til å sette meg ned å lese noen av dem. Det har ikke forandret oppfatningen min av denne typen e-poster nevneverdig. Men jeg har fått en litt overraskende forsendelse fra en person jeg kjenner ganske godt. Den er videresendt til mange, sannsynligvis til alle på kontaktlista hennes.

E-posten er en variant av temaet gullkorn fra barnemunn, og sånne kan jo (vel, ikke så ofte egentlig) være litt morsomme. Deler av innholdet i denne er likevel ganske drøyt, særlig med tanke på at jeg er mottaker....

Sitat fra e-posten:

Elin, 4 år:

Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorda uten å puste. Og så er det så ekkelt å få jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.


Avslutning: Jeg vet ikke om den som har sendt det pleier å lese bloggen min. Men om så er tilfelle, vil jeg understreke at jeg ikke på noe vis er sur og irritert. Poenget mitt er bare at det noen ganger kan være greit å sjekke hvem man sender denne typen e-post til. Og egentlig kan man godt begrense videresendinger til et minimum. Om de ikke er direkte støtende, så er de sjelden særlig artige heller. Send heller en vanlig e-post, det er mye hyggeligere :-)