Flopsy kjører buss og sniker seg på toalettet

Denne uka har jeg såvidt begynt å jobbe igjen, etter å ha vært en sykmeldt unnasluntrer uten evne til å stå opp om morgenen.

Tirsdag var første arbeidsdagen. Jeg var nok mer spent enn jeg helt ville innrømme overfor både meg selv og andre, for nattesøvnen glimret veldig med sitt fravær i forkant av denne dagen. Sto opp i god tid, og ruslet ned til bussen. Tok en seinere buss enn jeg vanligvis gjør, og denne var på langt nær så full som jeg er vant med. Bussturen var sånn sett grei, selv om jeg merket at sommerfuglene økte takten ettersom jeg nærmet meg endestasjonen.

De roet seg heller ikke nevneverdig ned under den korte spaserturen fra bussen og bort til kontoret. Jeg pleier som regel å gå gjennom sykehjemmet på vei inn til kontoret. Det er ikke særlig mye kortere, men på denne måten kommer jeg meg fortere under tak. Slike triks er nyttige når man holder til på vestlandet. Denne dagen orket jeg imidlertid ikke tanken på alle de jeg kunne finne på å treffe i korridorene på sykehjemmet, så jeg la faktisk om ruta....og holdt meg utendørs så lenge som mulig. Jeg er jo klar over at jeg må treffe folk fra jobben etterhvert, men foreløpig blir det altså en del sniking rundt hjørnene....

Vel inne i egen korridor gikk jeg selvfølgelig rett på sykehjemmets vaktmester. Han er heldigvis en trivelig og taktfull kar, så det kunne vært verre. Etter dette kom jeg meg velberget inn til vårt eget domene, hvor mine to kolleger var i full gang med å sette på kaffen til jeg kom. Sånt settes alltid pris på :-)

Etter kaffe og prat var det på tide å komme litt i gang. Den første (korte) dagen gikk i hovedsak med til å ordne opp i innkommet post og e-post. Etterhvert gikk det an å puste litt lettere, ihvertfall så lenge jeg var på mitt eget kontor. Problemet var at jeg etterhvert måtte så veldig på toalettet. For å komme dit må jeg tilbake i korridoren, og mellom meg og toalettet er det opptil flere kontorer med mennesker på. Skumle saker! Til å begynne med forsøkte jeg å innbille meg selv at toalettbesøket kunne vente. Etter en stund ble det likevel klart at det ikke kunne vente så veldig lenge. Jeg kikket ut fra kontoret, og så etter en ledig luke. Tok sats, og gikk rett på en som kom ut fra et av kontorene like bortenfor mitt eget...Jaja, så fikk jeg iallefall snakket med henne også.

Nådde til slutt toalettet, i noe som må ha vært grevens tid. Lusket meg stille tilbake igjen til kontoret etterpå, denne gangen uten å treffe skumle eksemplarer av menneskearten. Jobbet litt til, før min kjære kollega er klar for lunjspause. Hm...kritisk øyeblikk. Vi deler lunsjrom meg hjemmesykepleien og hjemmehjelpene, noe som i utgangspunktet er både sosialt og hyggelig på en gang. Men kanskje ikke akkurat nå. Rommet pleier å være kjempefullt rundt lunsjtider, og noen ganger er det ikke plass der i det hele tatt. Jeg hadde ikke mye lyst ut dit, men var likevel for feig til å nekte å bli med. Typisk meg.

Lunjsrommet var heldigvis litt mindre fullt enn vanlig, og jeg slapp unna med å prate med noen få stykker. Klarte til og med å lure til meg en avis, med den baktanken at jeg da ville virke litt utilgjengelig for kommentarer. Det fungerte ikke så aller verst, selv om jeg ikke slapp helt unna. Jaja, aldri så galt osv. Enda et par stykker jeg fikk snakket med, og som jeg ikke trenger å være like nervøs for neste gang jeg treffer dem.

Det er nemlig sånn det er. Den første gangen man treffer folk er den verste. Litt fordi man ikke vet hva man skal si, og litt fordi man ikke helt vet hva de kommer til å si. Og selv om det er hyggelig med all omtanken, så er det litt skummelt også. Derfor blir det nok litt sniking rundt hjørnene en stund ennå, til jeg etterhvert har fått en kjempelang liste, og ikke lenger trenger å føle meg som en sirkusfigur ;-)

Etter første dag på jobb var jeg forøvrig helt skutt, og tilbrakte det meste av ettermiddag og kveld i sofaens tjeneste. Tror det kan være lurt å forsøke seg med en litt gradvis tilnærming til arbeidslivet igjen; man er ikke alltid så sterk som man innbiller seg.