mandag, august 07, 2006

Forklaringen

Som dere alle vet, endte livet til vår lille Thomas denne tirsdags morgenen i juli. Vantro sto undertegnede og Flopsy på kjøkkenet og hørte hvordan redningsmannskapet jobbet i stua. Etter en stund fikk vi den beskjeden som er alle foreldres mareritt: "Beklager, men det er dessverre ikke noe mer vi kan gjøre for gutten deres".

Jeg husker at jeg følte meg helt iskald. Jeg hørte hva de sa, jeg skjønte hva det betydde, men jeg klarte ikke å ta det riktig inn likevel. Jeg husker at jeg spurte legen om hva i alle dager det var som hadde skjedd med Thomas; hvordan kan han plutselig ligge der og være død? Legen svarte at han rett og slett ikke hadde anelse, og at han derfor ikke kunne gi meg noe svar. Han spurte deretter om vi ønsket at Thomas skulle obduseres, slik at man kanskje kunne få en forklaring. Jeg svarte ja med en gang. Det å ikke vite føltes uutholdelig.

Thomas ble dermed sendt til Bergen for obduksjon. Jeg ble forberedt på at det ikke er alltid man finner ut av slike dødsfall, og at man noen ganger må leve uten å få svar på sine spørsmål. Dagen etter obduksjonen ringer legen vår. De har funnet ut hva som var årsaken, og det var noe helt annet enn legen i utgangspunktet hadde trodd (han mistenkte hjernehinnebetennelse, selv om der ikke var synlige utslett).

Det viste seg at Thomas var født med en utposning på en del av tynntarmen, noe som kalles Meckels divertikkel. Dette er no 1- 2 % av befolkningen har, og som ikke er noe farlig i seg selv. De fleste kan leve med dette uten plager. Noen kan få en blindtarmslignende betennelse i denne utposningen, og må da få den fjernet.

Hos Thomas var denne utposningen litt spesiell. Den hadde vokst fast i buken, og når han da ble syk med noe som både vi og legen tror faktisk var en vanlig omgangssyke i utgangspunktet, har det gått galt. Utposningen hadde rotert rundt seg selv, og dette hadde ført til at deler av blodtilførselen til tarmen ble avstengt. Dette førte igjen til at giftstoffer fra tarmen lekket ut i kroppen, og dermed stanset hjertet til lille Thomas.

Han hadde ikke symptomer som tilsa en sånn utvikling, så dette har trolig gått veldig fort den aktuelle morgenen. Thomas sovnet med andre ord inn på sofaen, uten å vite hva som var på gang. Han klaget ikke over smerter om natten , og hadde heller ikke feber.

Legen har også forsøkt det beste han kan å fortelle oss at vi ikke har noe skyld i det som skjedde. Hadde vi ringt lege klokka 05.00, hadde vi nok blitt bedt om å ringe igjen når legekontoret åpnet om morgenen. Og hadde vi gått til legen dagen før, så hadde nok konklusjonen vært omgangssyke.

Selvfølgelig godt å vite, men likevel. I svarte stunder er det lett å tenke at man har sviktet...

7 Comments:

Anonymous Anonym said...

Det er bare så utrolig urettferdig!
Jeg har tenkt mye på dere (selv om jeg ikke kjenner dere) og syns det er modig av dere å dele historien med oss.

7:37 p.m.  
Blogger Flopsy said...

Ja, vi føler jo også at ting er urettferdig. Barn skal liksom ikke dø; døden er noe man tenker er forbeholdt voksne og eldre. Men sånn er det ikke alltid....dessverre.

Vet ikke om vi er så modige,egentlig. Tror vel mest det føltes nødvendig å fortelle om det. Kunne ikke ha fortsatt bloggene og bare latet som ingenting heller....og særlig ikke når hodene våre er fulle av sorg og tanker om Sprettkanorten.

11:55 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Jeg skjønner. Dere kunne valgt å si minimalt om hva som har skjedd og om deres tanker og følelser rundt alt sammen. Jeg er glad for at dere deler, selv om det er trist, og håper at det kan gjøre det et gram lettere.

12:59 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Godt å se at du også skriver igjen, Flopsy! Sterkt å følge hjorthen og dine ord om denne brutale prosessen. Godt å se hvor mange som faktisk blir engasjert og rørt når noen velger å dele dette på den måten dere gjør! Jeg synes det er flott gjort av dere, Flopsy!

Modige? Det er nok mange som opplever det som modig å være så åpne, blottstille så mye følelser på den måten. Men at det kan føles som en "dyd av nødvendighet", kan jeg forstå. Både for å opprettholde bloggene med Thomas som et sentralt punkt i livet, og fordi skriving er en god terapi (i alle fall for de av oss som er glade i å skrive...)

8:41 a.m.  
Blogger Flopsy said...

Takk for det, carnil!

Ja, det gjør i grunnen godt å skrive litt. Tankene er selvfølgelig mange, og da er det godt å kunne få noen av dem ned på "papiret".

9:11 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Det berører veldig å lese om dette.
Berører og lammer på et vis.
Jeg synes dere er sterke som finner ordene til å fortelle om det som har skjedd.
Ta vare på hverandre.
Jeg har tenkt så mye på dere i sommer.

11:26 p.m.  
Blogger Flopsy said...

Takk for det, lotten!

Det er viktig å ta vare på hverandre opp i det hele, og det våger jeg å tro at vi skal klare. Det er godt å være to i en sånn situasjon, sånn at man har noen å støtte seg på når ting blir for svarte.

9:40 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home