The sky is the limit

Jeg har et litt anstrengt forhold til det å fly. Jeg liker det ikke i det hele tatt, men er samtidig litt for rasjonell og avbalansert til å kunne på berope meg skikkelig flyskrekk. Jeg flyr når jeg må, og jeg tror ikke noen merker at jeg føler meg litt ubekvem. Men det gjør jeg...

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør meg ukomfortabel, men jeg tror nok det er noe med tanken på å være så høyt oppe, innestengt i en metallboks med vinger. Og det hjelper heller ikke å tenke på hva resultatet kan bli dersom flyet bestemmer seg for å falle ned. Jada, jeg vet at det statistisk sett er farligere å kjøre bil. Men der har man likevel mer kontroll selv. Og selv om man skulle havne i grøfta, så kan man jo unngå å bli til kjøttdeig...

Fredag skulle jeg på et seminar i Trondheim. Og å reise fra Høljebyen og til Trondheim, det tar tid. Så for å unngå å bruke hele helga på transportetappen, ble det bestilt fly. Da jeg fikk reiseruta, oppdaget jeg at det å komme seg til Trønderhovedstaden ikke bare ville bli enkelt. Først fly fra Høljebyen og til Bergen. Deretter bytte av fly, og tur videre til mellomlanding i Ålesund, og så til slutt til Værnes. Tilbake gikk det direkterute fra Værnes og til Flesland, og så bytte igjen og til Florø. Jeg kunne med andre ord se frem til 5 takeoffs på en dag. Ikke akkurat noen ønskesituasjon ;-)

På landejorda er kjent for å være rolig og avbalansert, ja kanskje til og med litt tilbakelent. Men når jeg er ute og flyr, er det akkurat som om deler av personligheten forsvinner som dugg for solen. Jeg blir sittende ytterst på setet, og med ørene på stilk.

Men det er klart, noen overlevelsestriks har jeg lært meg etterhvert. Som for eksempel å ignorere demonstrasjonen av sikkerhetsutstyr. Dette er en fin forsvarsmekanisme; det gjelder altså å fortrenge muligheten for at denne demonstrasjonen kan komme til nytte. Og selv her nede på landejorda er jeg ikke så sikker på nytteverdien av denne informasjonen. Faller vi, så faller vi. Kjøttdeig trenger ikke redningsvest...

Når vi så først er av gårde, så pleier jeg å sitte å lytte etter mistenksomme lyder fra flyet. Og det er rart med det; noen er det alltid. Og dersom jeg hører en slik lyd, så kikker jeg ut for å se om det er noe mistenkelig i sikte. Holder vi stø kurs? Henger vingen fast ennå? Jeg har forsøkt å fortrenge flylydene også, ved å høre på musikk. Men her er ikke forsvarsmekanismen sterk nok ennå. Jeg blir bare frustrert av ikke å høre lydene, og ender som regel opp med å skru musikken så lavt at jeg kan høre etter mistenksomme lyder også. Dersom musikken er skrudd opp, er jeg overbevist om at jeg går glipp av vesentlig informasjon. Noe som selvfølgelig strider mot min egen logikk- faller vi, så faller vi...uavhengig av lydene ;-)

I tillegg pleier jeg alltid å speide på crewet. Jeg er trygg så lenge jeg ser at de vandrer rundt og skjenker kaffe. Men jeg liker meg ikke når jeg ikke kan se dem, og jeg liker heller ikke ansatte som går fort gjennom midtgangen med alvorlig mine. Det som derimot er betryggende, er godt voksne medlemmer av crewet. Da kan jeg roe ned et øyeblikk, med tanken om at vedkommende sikkert har jobbet på fly i 30 år, og ennå ikke ramlet ned. Akk ja, noe skal man jo ha å trøste seg med.

Det som derimot er postivt med å fly, er tidsbruken. 55 minutter mellom Bergen og Trondheim. 60 minutter mellom Høljebyen og Oslo. Det er jo ikke stort mer enn man bruker på å kjøre til nabobyen Lyskrysset. Og etter fredagens 5 flyturer, tror jeg nesten jeg har fått en littegranne mer positiv holdning til det å fly. Enn så lenge...