Samtaler på buss

Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så kjører jeg veldig mye buss. Frem og tilbake mellom Høljebyen og Lyskrysset; 5 dager i uka. Ganske kjedelig i utgangspunktet, men noen ganger også litt fascinerende.

Det har seg nemlig sånn at de fleste av de andre på bussen også er pendlere- på vei enten til jobb eller til skole. Og denne felles skjebnen er utgangspunktet for at det etterhvert har dannet seg en egen "pendler-kultur" på bussen, det vil si at der eksisterer et sett med uskrevne regler med hensyn til hva som er akseptabel oppførsel, og hva som er "frowned upon". De fleste pendlerne har lange dager, og er derfor trøtte om morgenen. På morgenbussen forventes det derfor en viss grad av stillhet. Høy prating, latter og mobiltelefonering er derfor "frowned upon". På ettermiddagsbussen hjem er terskelen for støy mye høyere. Moderat prating er helt ok, det samme med bruk av mobiltelefon, så lenge man benytter "innestemme".

Som regel er det fred og fordragelighet på bussen, men innimellom dukker det opp busspassasjerer som ikke er pendlere, og som dermed ikke helt kjenner kodene. Disse er lett gjenkjennelige, blant annet fordi de som regel er våkne i blikket om morgenen, og fordi de svært ofte reiser to eller flere sammen. De er som regel humørfylte og fulle av forventning. Mange av dem er pensjonister, og en busstur til Lyskrysset kan for mange av dem være en stor og spennende utflukt. De møter derfor på bussen med en voldsom energi, og ikke minst med et veldig behov for å prate.

Unødvendig å si; men disse menneskene er ikke populære blant pendlerne. I hovedsak på grunn av det enorme pratebehovet; gjerne med utestemme og ispedd latterutbrudd. Dette gnager på skjøre pendlersinn, som har gått i søvne fra hjemmet og til busstasjonen, og som gleder seg til å avhjelpe søvnmangelen med en liten time til på øyet. Den erfarne pendler kan heldigvis noen triks i så måte. Det ene er å unngå å sette seg i nærheten av folk man ikke kjenner, og i særdeleshet dersom de er over 70 og har med seg trillebag. Dersom man likevel skulle være uheldig med plasseringen, så hjelper det godt å ha en Ipod på innerlomma. Høy musikk i øret overdøver de fleste, selv om det brukes utestemme.

Noen ganger hender det imidlertid at man både har plassert seg ugunstig i terrenget, og glemt Ipoden hjemme. I slike stunder er det bare å håpe på at de pratsomme i det minste har noe spennende å snakke om, slik at man kan få oppdatert seg på litt lokal sladder. Bussen er jo ypperlig i så måte. Man sitter tett som sild i tønne, og lyden bærer som bare det. Veldig mange ser også ut til å glemme at de ikke er alene på bussen, og prater i vei om både det ene og det andre. Så innimellom får man høre en del morsomme ting.

I forrige uke satt jeg ikke så langt unna to driftige lokale landhandlere. Det kom etterhvert frem at disse to satt på hver sin butikk, på hver sin lille øy utenfor Høljebyen. De diskuterte som seg hør og bør hvordan man kan klare å leve av denne virksomheten på sikt, og den ene av dem var åpenbart en litt kreativ person. Han kombinerte butikkdrift med mye annet rart, som salg av kaffe, hjemmelaget brød og ikke minst hamburgere. Han anbefalte den andre butikkeieren å satse på fastfood, og la i detalj ut om hvordan han laget hamburgerne, og ikke minst hvor mye han tjente på salget.

Her er oppskriften:

- Man kjøper inn hamburgere i stort, og slenger dem i frysen.
- Salat tar man fra sin egen butikk. Det er en fordel å ta salat (dvs kinakål) som begynner å bli ødelagt. Denne vil man jo ikke tjene penger på å selge, men i burgeren er det jo ingen som ser om den er brun i kantene.
- Det samme med tomater; her tar man de litt bløte og overmodne.
- Dressing kan man kjøpe inn i stort. Den holder seg i månedsvis i kjøleskapet.
- Dette produktet koster ca 10 kroner å lage. Hvis man tar 60 kroner for det ferdige produktet, har man altså tjent 50 kroner.

Ikke si at jeg ikke har advart dere. Fastfood er og blir usunt, dyrt og dårlig ;-)