Bil del 2

Flopsy er ikke av dem som tok lappen på 18-årsdagen. På den tiden hadde jeg forsøkt meg bak rattet en gang, og jeg var klar og tydelig på at dette ikke var noe jeg kom til å stresse med foreløpig.

Den første læretimen hadde jeg sammen med min kjære far, i farfars gamle folkevogn. Kjære far kan det meste om bil (tror han selv ihvertfall), og burde i så måte være en kjemperessurs. Problemet er bare at han er blottet for noen vesentlige egenskaper; særlig gjelder dette pedagogiske evner og tålmodighet. Så når Flopsy kvelte den stakkars bobla for n`te gang, ble det rett og slett nok for oss begge. Ikke hastet det heller, jeg hadde ikke noe større bruk for bil i min studenttilværelse i sentrale deler av Bergen by.

Neste forsøk var noen år senere i tid. Da var det en snill nabo som på død og liv skulle lære meg kunsten å kjøre. Han hadde både tålmodighet og fin bil, men dessverre også en del bastante ideer. Som at man alltid må holde høyre hånda på girstangen. Og at man må sitte helt rett i ryggen hele tiden. Og ikke minst, at det viktigste av alt er å lære seg å rygge ut fra en parkeringsplass med kun en hånd på rattet. Den andre må jo være på girspaken, ikke sant?

Etter å ha vært igjennom en kjøretime med Hitler, orket ikke Flopsy tanken på å skulle fortsette opplæringen sammen med Mussolini. Det ble derfor nok en gang med det ene forsøket. Etter studier og turnustjeneste innså jeg imidlertid at det ville være lurt å få orden på dette med bilkjøring. Hjorthen hadde dukket opp i Flopsy-livet, og han var villig til å lære meg det grunnleggende. Vi satte oss inn i fars Passat, og Hjorthen sa "kjør". Flopsy som kun var vant med Hitler og Mussolinis parkeringsplass- oppgaver, sa "Hæ?". Men Hjorthen holdt på sitt, og kjøring ble det. På riksvei 5. I traffikken. Med rød L på bakruta, og nervene utenpå skjorta.

Neste dag skulle vi på langtur. Flopsy startet opp, og kjørte av gårde med store forventninger om å få mye lærdom fra sidemann Hjorthen underveis. Men hva skjedde? Joda, etter 5 minutter legger Hjorthen setet godt bakover, og plukker frem avisa...men hvor rart det nå enn kan høres ut; hadde det ikke vært for Hjorthens tilbakelente avis-lesende stil, er jeg ikke sikker på om jeg noen gang hadde fått lappen. Å lærekjøre med diktatorer gjør noe med et ungt sinn.

Flopsy og Hjorthen hadde mange fine kjøreturer den våren. Vi kjørte til steder vi knapt hadde hørt om, og på veier der det var mer buskap enn medtraffikanter. En gang kjørte vi også over fjellet, til østlandet. Flopsy bak rattet- uten lappen- og med "sjåførlærer" Hjorthen sovende i passasjersetet...

Til slutt meldte jeg meg på hos kjørelærer, for å få formalitetene i orden. Kjørelæreren var en artig bergenser, med grønn fiskevest, halspastiller, munndiarè og medlemskap i Jehovas vitner. Han var akkurat passe balansert- ganske avslappet, men også bittelitt skremmende. En gang var vi på langkjøring til Bergen. Vi var tre lærebiler, og vi skulle blant annet øve på forbikjøringer. Flopsy var litt nervøs, og gav full gass for å få det hele overstått. Sjåførlæreren kikket skrått bort på meg, la armene i nakken, og sa følgende: "Ja, dette gikk jo strålende fint du. Bare godt at UP ser ut til å ha tatt sommerferie idag...". Ahem...speedometeret ja- på vei ned fra 100 i 80-sonen....

Det pinligste jeg har opplevd bak rattet hendte forøvrig like etter at lappen var i hus. Jeg skulle hente Hjorthen på hans daværende arbeidssted på Notodden. Jeg var tidlig ute (typisk Flopsy- alltid redd for å komme for seint), og bestemte meg for å cruise litt rundt i sentrum i stedet for å stå og vente. Jeg var ikke særlig godt kjent, og klarte etterhvert å rote meg inn på en kjempesmal vei som så ut til å ende rett på et tun. Jeg forsøkte febrilsk å rygge meg tilbake igjen dit jeg kom fra, men klarte å hekte hjørnet på støtfangeren i et gjerde. Jeg fikk lettere panikk, og gav gass i stedet for å kjøre frem igjen. Det endte selvfølgelig med at hele støtfangeren ramlet av, og ble liggende så søtt på bakken foran bilen. Flopsy gikk så ut, klødde seg i håret, og la støtfangeren løst på plass igjen. Kjørte deretter i musefart til nærmeste parkeringsplass, og måtte spasere gjennom halve byen for å komme frem til Hjorthens arbeidsplass. Hjorthen syntes selvfølgelig det hele var ustyrtelig morsomt. Selv må jeg innrømme at det tok noen år før jeg klarte å le med..