Morgenstund har gull i munn..

Jeg har jo hatt en tradisjon for å henge ut mine nærmeste her på bloggen, men idag er det uheldigvis undertegnede selv som fortjener å bli satt i gapestokken.

De få sjelene som faktisk leser skribleriene mine har sikkert fått med seg at jeg er busspendler, og at jeg dermed står opp omtrent når hanen galer. Så også idag. Følte meg overraskende våken idag tidlig, og bestemte meg for å ta med meg litt musikk på bussen. Dumpet ned i setet; la ryggen godt bak i fanget på vedkommende som satt bak meg, og plugget proppene i øret. Bestemte meg for å høre på mine gamle favoritter "Eldkvarn"-passende musikk til morgener; ikke for bråkete og ikke for søvndyssende.

Bussen la i vei på turen innover mot nabobyen Lyskrysset. Det var litt færre mennesker ombord enn det pleier å være, så setet ved siden av meg forble ledig. Med andre ord så lå alt til rette for en liten høneblund. Hodet inn mot ruta, beina delvis over setet ved siden av, jakka over meg som dyne, og Eldkvarn i øret. Her snakker vi profesjonell busspendling ;-)

Jeg døset av gårde. Kikket opp innimellom, for å sjekke hvor på ruta vi befant oss. Registrerte at det regnet litt i Eikefjorden. I Naustdal gikk det av en person, men det kom fortsatt ingen på som ville sitte ved siden av meg. Jeg døset igjen. Til slutt våkner jeg med et rykk, og kjenner meg ikke igjen....hvor er alle folkene henne? Og hvor er jeg? Jeg hopper frem fra setet mitt, og ser til min store glede at bussjåføren i det minste befinner seg på sin plass...jeg mumler ett eller annet idiotisk om at jeg kanskje burde ha gått av for en stund siden. Bussjåføren kvepper; før han begynner å buldre av latter. "Jaså ja, jeg såg ikke deg jeg. Sov du?". Eh..det gjorde jeg nok ja. Hva ellers?

Jeg får til slutt øynene nok opp til å se at bussen befinner seg bak rutebilstasjonen- hvor den skal parkeres i påvente av neste oppdrag. Bussjåføren forsikrer meg om at jeg nå bare var noen få sekunder fra å bil innelåst i bussen, før han på nytt buldrer av latter. Jeg forsøker å le med, men klarer det vel bare delvis. Får være grenser for selvironi. På vei ut av bussen snubler jeg i ledningen fra MP3-spilleren min, noe bussjåføren er hyggelig nok til å påpeke. Før han setter igang og le igjen. Nuvel, jeg reddet nå ihvertfall hans dag...

Moralen i historien? Ha høye foreldre, og pass på å spise opp maten din som barn. På den måten unngår du å bli oversett bussen, og deretter låst inne for å dø. Eventuelt: ha alltid mobiltelefon i lomma. Som tidligere sagt: hva gjorde vi uten all denne teknologien?