Kaospilot Flopsy

Flopsy har en lei tendens til å skulle være slektas koordinator, og dermed den som blir oppringt når det er noen som trenger hjelp til et eller annet- gjerne på litt ugunstige tidspunkt. Og siden jeg har begynt denne uka med å henge ut deler av min kjære familie, så ser jeg ingen grunn til ikke å fortsette litt med det. Det kan dermed passe å fortelle litt om dagens hendelser.

Altså. Junior har halv plass i barnehagen, og onsdager er alltid fridag for hans del. Denne onsdagen har herr Hjorth vært på nattevakt, og Junior ble derfor levert til bestemor noen timer før soloppgang. Det som imidlertid var spesielt idag, var at det skulle være fotografering i barnehagen. Alle barn kunne dermed få komme innom, selv om det ikke var deres dager. Siden jeg jobber laaangt unna barnehagen, ble det derfor Hjorthens oppgave å hente Junior hos bestemor klokka 12.00, og ta ham med til barnehagen. Dette medførte litt begrensninger for herr Hjorths soving- han kom hjem fra jobb rett over 07.00, og måtte altså befinne seg hos bestemor klokka 12.00.

Flopsy har vært på kurs på den lokale (og temmelig eminente) Hjelpemiddelsentralen idag. Der sitter jeg altså og lærer om samtaleapparater og varslingshjelpemider- og aner fred og ingen fare. Telefonen er slått over på lydløs. Kvart over 12 begynner den å vibrere. Det er bestemor som ringer. Flopsy skjønner med en gang hva som er i ferd med å skje. Hjorthen er forsinket- eller han ligger fortsatt og sover. Bestemor er på randen av nervøst sammenbrudd. Jeg er koordinator. Fankern, hvorfor satt jeg meg så langt fremme? Jeg forsøker å skjule telefonen etter beste evne, og taster en melding i blinde: "Hjorthen ikke kommet? Er på kurs, ikke ring".

Det går to minutter til. Melding fra bestemor: "Ikke kommet. Klokka går. Hva skal vi gjøre?" Jeg forsøker å roe situasjonen: "Ring ham på mobilen". Det går to minutter til. Telefonen begynner å vibrere igjen. Ugh. Det er bestemor, og denne gangen ringer hun. Jeg tar den ikke, men hun gir seg ikke så lett. Det tikker inn en melding: "Han tar ikke telefonen. Skal jeg få naboen til å kjøre meg ut med junior?". Heldigvis er det pause i kurset nå. Jeg går ut på gangen. Hjorthen tar fortsatt ikke telefonen. Klokka tikker mot halv ett. Jeg ringer bestemor. Hun er lett oppstemt, og har tydeligvis satt det meste av nabolaget i beredskap. Jeg forsøker å få henne til å vente litt. Fotograferingen er klokka 1, det er ennå tid. Og fotografering er jo ikke så livsviktig heller. Bestemor lar seg ikke berolige. "Jammen, han må jo få være med på bildet. Og jeg har jo tatt på ham den fine nye genseren jeg laget til ham til jul". Akk ja.

Kurset begynner på igjen. Temaet er engasjerende, og telefonen er beroligende stille de første fem minuttene. Men så er det i gang igjen. Det er selvfølgelig bestemor igjen. Jeg sender en sur melding til henne under bordet: "For guds skyld, ikke ring!!". Får svar: "Jammen, prøver jo å få tak i Hjorthen. Er vel hustelefonen som blir koblet over til deg når han ikke svarer". Forbannet være teknologien. Ny melding, nok en gang fra bestemor: "Går i dusjen. Naboen kjører oss ut". Jaja, tenker jeg. Så ordner det seg vel på et vis likevel.

Neste pause. Jeg ringer for å sjekke ståa. Bestemor fortsatt oppkavet. Hun gikk i dusjen, og når hun kom ut igjen var junior vekke. I sitt oppkavede sinn trodde hun at han hadde vandret ut av huset på egen hånd, men hun kikket ut av vinduet i tide til å se rompa på Forden som kjører ut av innkjørselen hennes. Hjorthefar er i siget. Ikke akkurat tidlig ute, men like cool, calm & collected som vanlig- og akkurat i tide til fotograferingen....

Kurset var jo kjempenyttig, iallefall det jeg fikk med meg av det. Varslingshjelpemiddel er jo flotte saker, tror jeg skal slenge inn en søknad om vibrerende vekkerur med ekstra høyt lydnivå til noen jeg kjenner :-)