Katt er best, hund er pest

Jeg har fått med meg at katter er noe man ikke bør blogge om, og at det å lese om andres katter er nesten like interessant som å se maling tørke. Dette stemmer helt sikkert, men jeg velger å ta sjansen på en liten kattepost likevel.

Til venstre ses altså et bilde av vår første anskaffelse her i Høljebyen, etter at en litt nervøs bikkje spiste opp den katten vi hadde da vi bodde i Telemark.

Nuvel, dette røde vesenet i venstre marg er en abyssinerkatt fra Bergen, med det velklingende (?) navnet Egypt. Født i 2002, og ankommet Hjorthehiet lille julaften samme år, i et lite kledelig rosa bur.

Egypt er stort sett en flott fyr, om enn med et litt vel høyt selvbilde, og en ekstrem kresen gane. Det kommer for eksempel ikke på tale å spise billige utgaver av kattemat, og det er heller ikke aktuelt å spise mat fra bokser som har vært åpne mer enn noen få timer. Stjeling fra bordet er ansett som udannet, og gjøres kun når han tror at ingen ser ham. En skikkelig aristokatt, med andre ord.

Her burde jeg vel fortsatt i det uendelige med skryt over Egypt, men sannheten er at han for tiden er en testosteron-bombe med pels og værhår. Det er bare damer og uteliv som gjelder, og hadde han likt whisky, så kan jeg love dere at barskapet hadde vært tomt. Heimen er et sted man er innom for nødvendig tilførsel av energi, og kanskje littegranne søvn. Deretter er det rett på byen igjen, for å se om det har dukket opp noen fine damer siden forrige natt.

Men det er klart, når man først er inne, så er det jo ingenting i veien for å markere litt, slik at alle vet hvem som er den kuuleste, heiteste, sterkeste og mest fantastiske hannkatten i byen. Nyttårsaften var det lekehesten til Sprettkanorten som fikk unngjelde, mens dagen etter var det undertegnede selv som var målet. Tenke seg til å markere på matmors nye pysjamasbukse, og til og med mens matmor selv var inni den. Ugh- tror jaggu det er på tide å oppsøke dyrlegen...