Hverdagen kaller

Så var det mandag, og tilbake til jobben. Å stå opp klokka 06.00 kjentes omtrent ut som å skulle stå opp midt på natta, men det er utrolig hva som går når man er nødt. Ikke har jeg sovet noe særlig godt heller, grunnet en konstant frykt for å forsove meg på årets første arbeidsdag. Ikke noe særlig å forsove seg når man bor en times busstur unna jobben. Misser jeg 7-bussen, er det godt over en time til neste. Og da blir man ikke bare litt for sein til jobben...

Månedskortet på bussen måtte selvsagt fornyes igjen, og prisene hadde selvfølgelig steget. Den stakkars sjåføren så nesten litt skremt ut der han satt og myste mot den nye prislista si. Sikkert ikke så veldig artig å stadig måtte kreve penger av oss "stakkars" pendlere, men slapp av; vi skjønner at det ikke er du som fastsetter prisene ;-). Hadde man enda fått trukket fra utgiftene på skatten, men egenandelen der er etterhvert så høy at det ikke blir mye igjen å trekke fra.

Jaja, til tross for trøtt tryne og tom lommebok, var det ikke så aller verst å komme tilbake på jobb. Kjekt å treffe kolleger igjen, drikke halvdårlig traktekaffe, spise konfektrester og slette 48 mailer fra innboksen. Det er liksom noe litt betryggende med å være tilbake igjen i drift, uansett hvor godt det har vært å ha ferie. Undertegnede kan bli litt rastløs etter mange fridager, og sånn sett er det ok å være i gang igjen. Imidlertid så skal jeg ha student med meg fra i morgen av og 11 uker fremover. Er redd for at det kan bli slitsomt, men håper på det beste....er jeg heldig så kan jeg jo sette studenten til å gjøre noen av de litt kjedeligere oppgavene på jobb...hehe.