Stakkars veskeløse meg

Idag skal jeg altså pludre litt om vesker. Ikke væsker med æ, men vesker. Sånne som man henger over skulderen, eller holder i hånden, og som er mer eller mindre innholdsrike. De fleste damer har vel en eller flere vesker. Bortsett fra meg, selv om jeg da altså er hunkjønn. Jeg er rett og slett veskeløs og stakkarslig. I løpet av de siste ti årene har jeg kun hatt en veske, og den ble innkjøpt fordi jeg var dum nok til å kjøpe et penantrekk uten lommer. Denne veska var akkurat stor nok til at jeg fikk plass til lommebok og nøkler i den, så jeg er nesten ikke sikker på om den kvalifiserer til å bli kalt veske en gang. Ihvertfall ikke når jeg ser hva andre kaller veske :-). Til slutt endte jeg opp med å låne bort denne veska, og siden har jeg igrunn ikke sett den.

Og hva er det så disse veskebærende damene drar på i disse veskene sine? Litt research i min kjære mors enorme veske kan være med på å avsløre litt av hemmeligheten. Vesken hennes er riktignok så enorm at den heller kanskje ikke kvalifiserer til å bli kalt veske, men det er nå en annen sak. Den minner i grunnen mest om en slags ishockeybag. Men for ordens skyld, så kaller vi den for en veske. Og oppi der finner man de utroligste ting, som for eksempel utstyr til å måle blodsukker, mobiltelefon, gule lapper, parfyme, plaster, pinsett, speil, handlelister for hele 2004, to tonn med gamle kvitteringer, liste over telefonnummer, sjokolade, tyggis, nøkler, penger, brusåpnere, reflekser og omtrent alle de gamle smokkene til junior. Så hver gang telefonen hennes ringer, så tar det et kvarter før hun har klart å lokalisere den. Ikke rart hun klager over høy mobilregning, hun må jo som regel ringe opp igjen til de som fåfengt har forsøkt å få tak i henne. Dette er forøvrig noe jeg tror min kjære lillesøster vet å benytte seg av. Det gjelder selvfølgelig å legge på før hun rekker å ta den, slik at mor må ringe opp igjen, og dermed betale for tellerskrittene. Slikt lærer man seg fort når man er økonomistudent...

Men tilbake til saken. Hvorfor har det seg slik at jeg hverken har eller bruker veske?I utgangspunktet tror jeg min veskeløshet skyldes at jeg i barndommen hadde en enorm redsel for alt som lignet pynt. Det har nok igjen sammenheng med at jeg konsekvent hang sammen med gutta som barn, og ikke hadde noe annet enn forakt til overs for såkalte "jentete" aktiviteter. Dette førte til at jeg nektet å bli iført kjole etter fylte sju år, at jeg hadde en knalltøff, blå BMX-sykkel, og at jeg ikke minst ble både temmelig hardfør og ganske god til å sparke ball. Jeg vurderte lenge å bli konfimert i bukser, men lot meg presse til å godta en drakt med skjørt. Alt for å slippe unna den lokale bunadstradisjonen...

Og selv om jeg tror jeg har kommet litt mer i kontakt med mine feminine sider siden den gang, så fikser jeg fortsatt ikke helt å gå med veske. For det første ville jeg garantert komme til å legge den fra meg et eller annet sted. Det er ikke for ingenting at jeg ikke eier en eneste paraply heller. De ligger stort sett igjen etter meg, så nå har jeg gitt opp det prosjektet. Jeg er redd det hadde blitt det samme med en veske, bortsett fra at jeg hadde savnet innholdet mer enn jeg savner paraplyene mine. Dessuten er jeg fortsatt ekstremt lite jålete, og har stort sett ikke med meg mer enn lommebok, nøkler og mobil når jeg forlater heimen. Og det har jeg jo plass til i lommene mine, ikke sant?