En liten minnestund

Dagens blogg er en liten hyllest til min grandtante Kristina, som forlot denne verdenen torsdag 21.10.04, i den nette alder av 91 år. Så de av dere som ikke orker tanken på en dose sentimentalitet bør kanskje hoppe av nå. Jeg lover å komme tilbake med mer tøys og tull ved en seinere anledning. Dere andre kan få lese videre, og få et lite innblikk i livet til en av slektas hverdagshelter.

Tante Kristina ble født i 1913, som den eldste av det som etterhvert ble en søskenflokk på 6; 2 jenter og 4 gutter. Hun giftet seg etterhvert i nabokommunen, og bosatte seg med mann (og etterhvert 3 barn) på hans familiegård som ligger en del meter over havet, og et godt stykke fra alt som minner om bymessig bebyggelse. Hun var en hardtarbeidende og staut dame, noe man sikkert måtte være når man bodde på en liten gård såpass høyt til fjells, hvor elektrisiteten først nådde frem på 60- tallet, og klærne måtte vaskes i elva. Ryktet vil også ha det til at tyskerne under krigen ikke gadd å sjekke ut denne bygda, fordi den lå så avsides til...og selv idag er det ikke stort mer enn en smal og svingete grusvei som binder denne lille fjellgrenda sammen med resten av sivilisasjonen.

Livet var nok ikke alltid like lukseriøst for tante og familien hennes, men de klorte seg fast på denne lille fjellgården. Her snakker vi altså om en dame som virkelig har tatt i et tak, og det mest imponerende av alt er at hun i etterkant så tilbake på alt slitet med stor glede. "Det var en herlig tid", pleide hun å si, til oss moderne menneskers store forbauselse. I godt voksen alder tok hun imidlertid til fornuften, og flyttet til byen i en alder av 76 år. Ektemannen var på det tidspunktet 87, og tilværelsen ble nok litt lettere i leilighet enn på gården.

Tante Kristina var ellers raus som få, men ble nesten brydd over å få oppmerksomhet selv. En episode jeg husker særlig godt skjedde for en 10 års tid siden. Min mor hadde nevnt til tante Kristina at komfyren hennes begynte å bli gammel og sliten, og at det nok snart var på tide å skaffe seg en ny, siden kaker og slikt ble så ujevnt stekt i steikeovnen. Et par dager etterpå ringer det på døra. Utenfor står det en mann og hevder at han skal levere en komfyr. "Nei", sier mor, "Jeg har ikke bestilt noen komfyr, så da må du nok ha gått feil". Mannen spør etter navnet hennes, og det viser seg at komfyren skal leveres til oss. "Ikke vet jeg", sier han, "men denne komfyren er ihvertfall kjøpt og betalt, og det står ditt navn på den". Jojo, komfyren kommer i hus den. Mor er en smule forvirret, og tenker først at her må det ha skjedd noe feil; en sammenblanding av navn eller noe slikt. Før tanken slår ned som lyn fra klar himmel: Tante Kristina!

Mor løfter av røret og slår nummeret til Kristina. Hun svarer, og når mor spør om hun har noe med en ny komfyr å gjøre, så hører hun bare forsiktig humring i den andre enden, etterfulgt av et stille "Likte du den?".

Denne historien sier mer enn mye annet om hvordan tante Kristina var; hun var et stillferdig vesen med et hjerte av gull! Hvil i fred, Tante Kristina!