torsdag, oktober 07, 2004

Fanatiske Flopsy

Som mine lesere (hvem det nå måtte være...hehe) kanskje har fått med seg, så ble det ikke skrevet et eneste ord på bloggen min i går. Det ble ikke gjort så mye annet heller for den skyld, med unntak av to ting: Jeg tok en helt sinnsykt stor oppvask, og jeg hørte på den nye plata til Tom Waits. Mer eller mindre samtidig. Og oppvaskens størrelse til tross, jeg brukte klart mest tid på sistnevnte aktivitet.

Jeg har vel tidligere kommet til å nevne at jeg har en viss sans for Tom Waits. Eller rett skal være rett; jeg har vel gått fra å bli imponert og nysgjerrig etter å ha hørt "Rain Dogs", til å ende opp som en fanatisk tilhenger. Nå er det så ille at ca annenhver gang jeg snurrer i vei en cd så er det en med gamle Tom. Lykken var med andre ord stor da jeg oppdaget at Waits nye skive "Real Gone" lå i postkassa i går. Så det sier seg selv at det ikke ble tid til så mye annet. Tom Waits er ikke heismusikk, her kreves det konsentrasjon! Lurer derfor i etterkant på hvordan den oppvasken egentlig ble, men det skal jeg ikke bruke mer tid på her. Hvorfor snakke om inntørket tomatsaus når man kan snakke om Tom Waits?

"Real Gone" er et solid stykke håndverk, som består av 16 til dels svært varierte låter. Her finnes nydelige (og som regel melankolske) ballader, skramlende låter med hip-hop-lyd, skumle låter og ikke minst en av de aller aller beste anti-krigslåtene som noen gang har sett dagens lys ("the Day after Tomorrow"). For dem som ikke kjenner til gamle Tom fra før, så kan jeg jo fortelle at han har holdt på siden 1973, og at han etterhvert har en ganske stor og trofast (tipper jeg ihvertfall) tilhengerskare. Musikken hans har utviklet seg mye siden starten, og jeg vil tro enkelte synes han er temmelig sær. Den nye plata er som sagt helt super, men kanskje ikke like tilgjengelig for alle? Særlig ikke hvis dette er det første møtet med mannen..men er man åpen for litt skramlende blues-rock med store doser melankoli og enorme tekster, så anbefaler jeg at man spanderer denne plata på seg selv. Det er tross alt ikke så lenge til jul, og venner at Tom Waits er venner av meg *ss*

4 Comments:

Anonymous Anonym said...

Hva var det The Guardian skrev? "Album of the week, and every other week"? Årets skive, uten tvil. Og Marc Ribots gitater er alldeles vanvittig bra!! Så utrolig riktig, klare og skarpe på toppen av et bevisst grumsete lydbilde. Noe av de beste sangene Waits noen gang har skrevet. Dette er rock og blues (egentlig veldig blues, dette er samtidsblues slik den skal være!), soul (James Brown etter en overdose kaffe!?), hip hop, jazz, samtidsmusikk, gospel, et musikalsk frakshow, en utfordrende og pirrende og slamrende og innsmigrende musikalsk lapskaus, Kort sagt: Tom Waits! Denne plata er magisk! Årets skive!

Men likevel kanskje ikke den plata en skal velge hvis en aldri har hørt Waits før? I så fall tror jeg at jeg vil anbefale en hel liten pakke: Closing Time, Small Change, Heartattack and Vine, Raindogs (eller Swordfishtrombones? Skitt au, ta begge) og Real Gone; da får man et tverrsnitt av en lang og utrolig flott musikalsk karriære?!

11:13 a.m.  
Blogger Flopsy said...

Du er inne på noe der ja. Det nytter ikke å få "tak" på Tom Waits ved å høre en plate. Har selv gjort suksess med å dytte "Closing Time" på min kjære lillesøster, men lenger har jeg foreløpig ikke kommet. Skal pushe på henne "Small Change" neste gang hun er i byen...

At "Real Change" er årets plate er det ingen som helst tvil om. Og den blir bare bedre og bedre dess flere ganger man hører på den. Nye favoritter siden i går er "Make it rain", "How`s it gonna end" og "Dead and Lovely".

11:23 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Du kan jo også vurdere å gi lillsøster Heart of Saturday Night først, for å gi henne en enda mer gradvis og myk overgang til det som skulle komme? Men Small Change burde kunne gjøre nytten den også, ja?! Å IKKE like Tom Traubert Blues eller I Wish I Was in New Orleans eller Invitation to the Blues er vel nærmest umulig??

tb

12:36 p.m.  
Blogger Flopsy said...

Lillesøster har en viss erfaring med Tom Waits, så jeg tror både Small Change og Heart of Saturday Night vil kunne gjøre nytten. Hun eier kun Closing Time (gave fra undertegnede selvfølgelig), men jeg har tutet ørene hennes fulle blant annet med Rain Dogs når jeg har hatt sjansen.

Tror lillesøster har et bra potensiale, hun har ihvertfall klart å pushe Closing Time videre til et par venninner. Riktignok med vekslende hell er jeg redd..hehe.

Tom Trauberts Blues er en fantastisk låt ja. Trenger ikke være hardcore Tom Waits-fan for å like slikt.

2:52 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home