Hos tannpleieren

Den 23. september var en dramatisk dag i Flopsys allerede kaotiske tilværelse. Thomas hadde time hos tannpleieren, på samme tidspunkt som Hjorthen hadde time hos bedriftssykepleieren. Dermed var det greiest at jeg fulgte ham. Pliktoppfyllende som jeg er, dro jeg på jobb en time tidligere enn vanlig, slik at jeg slapp å ha altfor dårlig samvittighet over å bruke en halv arbeidsdag på 15 minutter hos tannpleieren. Det går litt tid når man jobber en times kjøring unna sitt bosted. Så den som troppet opp på jobb klokka 07.00, det var den godeste Flopsy. Trøtt i trynet, og et stykke unna toppform. Men med samvittigheten i behold, om ikke annet. Dagen gikk som vanlig, og når det nærmet seg lunjstider pakket jeg sekken. Siden jeg var tidlig på jobb valgte jeg å dra hjemover i god tid, så ikke jeg skulle risikere å bli forsinket.

Nuvel. I bomstasjonen mellom Førde og Florø fikk jeg melding om at veien ble stengt nå på grunn av sprengningsarbeide, og at den ikke ville åpne igjen før om en time. Typisk min flaks, med andre ord. Kunne ikke gjøre så mye annet enn å vente, og hvis jeg var heldig kunne jeg kanskje klare å rekke timen med et nødskrik. Sprengningen tok sin tid, og tid var akkurat det jeg manglet. Min gamle Toyota Corolla 83- modell er sprek for alderen, men en marsjfart mellom 90 og 100 på humpete og svingete veier, med tom tank og nesten uten olje, var mer enn den satte pris på. Siste stykket tror jeg den klarte på ren vilje. Utrolig hvor mye vilje som skjuler seg bak panseret på denne bilen. Den vil visst aldri legge seg ned å dø, selv om det har vært nære på noen ganger. Jeg tror ikke den har kjørt sine siste mil ennå.

Min kjære mor ble underrettet underveis, og hadde heldigvis hatt vett til å advare tannpleieren om at vi nok ble 5 minutter sene. Jeg glemte jo nesten å være nervøs, og så jeg da, som ikke akkurat elsker tannlegestoler. Thomas er heldigvis en stødig kar, men jeg så fort at han ikke likte åsynet som møtte oss på tannlegekontoret. "Da kan du komme inn hit, og sitte i stolen der", sa den vennlige damen. "Jeg kan stå her jeg", svarte junior. Stakkars liten. Jeg er jammen glad jeg forberedte ham litt på forhånd, med boka "Emma skal til tannlegen". Så vi satt oss i den ekle stolen begge to, og Thomas gapte så høyt at man skulle tro han hadde årevis med trening. Heldigvis var det null hull, og gleden var stor hos oss begge. Thomas fordi han fikk et lite lykketroll med gult hår, jeg fordi alt gikk bra, og det ikke ble aktuelt med ny innkalling før om et år. Hele seansen tok omtrent 10 minutter. Så mye strev for så lite! Neste år tror jeg jammen Hjorthen skal få følge :-)