Skrekk og gru

Av og til hender det saker og ting som kan få en stakkar til å begynne å tvile på sin egen mentale helse. Det var ihvertfall det som skjedde meg meg en grytidlig morgen tidligere i uka. Jeg hadde fått på meg klærne, og sto i stua og lurte på hvor nøklene hadde gjemt seg. Ingen ny situasjon det akkurat. Det er mørkt i rommet; det eneste lyset kommer fra PC- en som står i et hjørne av rommet. Jeg kikker i retning av skjermen, for å se om nøklene kan ligge på skrivebordet. Det er da det skjer. Øynene mine faller på noen groteske, fæle og urovekkende bilder. Der jeg er vant til å bli møtt av klovnefisken Nemos blide åsyn, er det nå noe helt annet som regjerer. Jeg gnir meg i øynene, og lurer et øyeblikk på om jeg hallusinerer. Bildene gjør meg nesten litt skremt, selv om dette i etterkant er svært tungt å innrømme. Jeg er ikke så veldig lettskremt (tror jeg da), men dette var noe netthinnene mine absolutt ikke var foreberedt på å våkne opp til.

Bildene er fæle, men dere vet hvordan det er. Man klarer ikke å la være å kikke, og jeg tar meg selv i å stå å stirre intenst på skjermen, for å se hva jeg kan få av forståelse for bildene. Er jeg så trøtt at jeg ser syner? Var den whiskyen i går litt for sterk? Etter hvert som fornuften endelig finner det for godt å slå inn, skjønner jeg jo at det må være Hjorthen som har kommet over en ny skjermsparer. Hva han så i den, var lenge et mysterium for meg. Bildene var så vemmelige (men samtidig flotte), at jeg hele uke bevisst har forsøk å unngå å se på skjermen. Helt til i dag tidlig. Nå tror jeg at jeg skjønner min kjæres fascinasjon, etter å ha drevet litt research på hva denne skjermspareren var ment å skulle forestille- det var nemlig illustrasjoner til en Neil Gaiman bok...

Thomas mente forøvrig at en av de groteske skikkelsene lignet på pappa. Tror ikke jeg ville tatt det som et kompliment :-)