O jul med din glede

Det har beklageligvis blitt lite skriverier fra undertegnede i det siste, så idag er det på tide å ta seg sammen.

Søndag var det duket for den store julegrantenningen i Florø. Været var tradisjonen tro temmelig dårlig, i år i form av ganske sterk vind og temperatur rundt null grader. Jeg hadde samlet sammen Hjorthen, Junior og Bestemor, og alle gledet seg til å se det flotte juletreet. Det vil si alle unntatt Junior, som lenge forsøkte å overtale meg om at han ikke hadde tid til slikt, og at han nok måtte skynde seg hjem for å spille Zelda i stedet. Men slikt går ikke, her skulle familien samles og se på julegrana.

Det kom masse folk, og en kar med Frelsesarmèen-uniform og sprakete mikrofon ønsket velkommen. Lysene kom på, og Frelsesarmèe-mannen sattte igang noe som skulle være allsang av julesanger med tilhørende hornmusikk. Dessverre var mikrofonen kun i stand til å fange inn nordavinden og stemmen til mannen i uniform. Jeg er ikke helt sikker på hva som låt verst. Underveis dannet det seg tre ringer med mennesker rundt julegrana, og de forsøkte på noe som om man legger godviljen til kan kalles gange rundt juletreet. Som de kjipingene vi er, ble vi stående og se på.

Deretter holdt Herr Uniform en liten tale om å ta jula tilbake, og da begynte folk å gå hjemover. Jeg tror ikke det var for å ta jula tilbake de gikk, men hvem vet. Vi forlot etterhvert åstedet vi også, og stakk innom hotelljobben for en kopp kaffe. Der var vi i grunnen skjønt enige om at dette hadde vært en både kald og traurig opplevelse, men at vi helt sikkert kom til å gjenta den neste år også. Det er vel sånn tradisjoner skal være? Og bare jeg slipper å drikke gløgg, så skal ikke jeg klage. Hvem i alle dager er det som har funnet ut at det smaker godt med mandler og rosiner oppi noe som smaker som varm solbærsaft? Ugh, der går grensen for tradisjoner man skal lide seg igjennom...