En bussjåfør, en bussjåfør...

Jeg er vel det man kan kalle en erfaren busspassasjer. Det hele begynte i 1989, da den 13 år gamle Flopsy begynte på den store ungdomsskolen i Høljebyen. En stor overgang for en ung sjel, og noe av forskjellen besto i daglige bussturer for å komme til skolen. Jeg bodde den gang i den vesle bygda Brandsøy (også kjent som bygda), ca 7 km unna Høljebyen. Bygda hadde egen skole (1- 6. klasse), og hele 40 elever. Akk, det var tider det. Anyhow, i 1989 var det som sagt slutt på tryggheten, og Flopsy begynte på ungdomsskole med 400 elever og tilhørende transportordninger.

Noe av det jeg husker best fra ungdommens busskjøring, var at det var en slags kontinuerlig mistillit mellom oss busselever og bussjåførene. Vi opplevde at de alltid var ute etter å ta oss, særlig for større kriminelle handlinger, som for eksempel det å glemme igjen busskortet sitt hjemme. Hevnen vår besto stort sett av å gjøre bussturen utrivelig for sjåførene, i form av å holde et passe spetakkel, løpe i midtgangen og dekorere seter med tusj. Særlig en av sjåførene var vi ekstra ute etter. Han var spesielt sur og vanskelig, og slikt slipper man som kjent ikke unna med. En periode pleide enkelte å plage ham med å dra i ringesnora i tide og utide, slik at han måtte stoppe bussen for ingenting. Dette var veldig artig, helt til han en dag valgte å kaste en av oss av midt mellom Høljebyen og bygda. Det var slutten på ringingen, gitt.

Etter 3 år på ungdomsskole og 3 år på videregående, var det midlertidig slutt på bussingen. Da var det avgårde til studier i Bergen, og til en tilværelse som syklist. Men tidene forandrer seg, og i 2001 var jeg igjen tilbake i Høljebyen, med tilbud om jobb i nabobyen Lyskrysset (også kjent som Førde). For de som ikke er lokalkjente, kan jeg si så mye som at det er ca 1 times kjøring mellom Høljebyen og Lyskrysset. Folketallet er omtrent det samme (ca 12000), men Høljebyen har noe som Lyskrysset ikke har: sjarm og estetikk. Jeg valgte derfor å holde meg i Høljebyen, og på nytt bli busspendler.

Det morsomme med dette, er å oppleve hvor forskjellig det er å være busspassasjer i voksen alder. Mange av sjåførene er de samme som kjørte meg til skolen tidlig på 90-tallet. Men nå er de plutselig så utrolig hyggelige. Fra sure blikk og konstant etterspørring av busskort, er det nå over til "god morgen" og "fint vær idag". En stund trodde jeg nesten at alle de gamle bussjåførene hadde gjennomgått en slags kollektiv transformering. Men neida; det er nok bare jeg som har blitt eldre, og som dermed har bevegd meg fra mistenkelig tenåring til hyggelig ung kvinne.

Etter å ha observert saken en stund, ser jeg at sjåførene fortsatt er like mistenksomme overfor ungdommen. Det er "god morgen" til pendlerne, og "har du busskortet med deg?" til ungdommen. Og når sant skal sies, så er det jo ikke alltid det er tilfelle ;-). Og moralen i historien? Vel, på noen måter er det jo litt greit å bli voksen også?