En fysioterapeuts bekjennelser
En god venn og kollega av meg hadde en gang en pasient som insiterte på å kalle henne for "fysioparasøyten". Min gode venn er en meget hyggelig og omtenksom person, og hun forsøkte etter beste evne å komme med små hint vedrørende egen yrkestittel. Hun sa gjerne ting som: "Ja, vi FYSIOTERAPEUTER er jo opptatt av (bla bla), og "Neste FYSIOTERAPITIME blir på fredag klokka 14.00". Men neida, til ingen nytte. Vedkommende pasient fortsatte å si fysioparasøyt. Om han var tunghørt eller trassig vites ikke. Men det heter altså fysioterapeut...ikke fysioparasøyt, ikke fysioterapøyt og ikke fysioterrorist- skjønt det siste begrepet er dekkende for neste tema.
I lokalavisene her i vest har det nemlig stått om en av mine kolleger her i fylket. Vedkommende har nylig mistet autorisasjonen sin, etter å ha blitt anmeldt for flere tilfeller av seksuelle tilnærmelser overfor pasienter. Den første saken ligger noen år tilbake i tid, og ble da henlagt på grunn av bevisets stilling. Ikke så rart kanskje, det blir jo fort ord mot ord i sånne saker. At vedkommende ikke da tok hintet, finner jeg ganske utrolig. Her får han en ny sjanse, og så går han rett i baret igjen. Onanering foran pasienter er liksom ikke det lureste man finner på. Og enda mindre lurt er det å oppsøke den stakkars pasienten på hjemmebane, og å forsøke å snakke seg ut av det...til og med med pasientens ektemann som vitne. Vel, med sånn oppførsel, så skulle det bare mangle om det ikke ble satt en stopper for vedkommende. Ikke noe kjekk sak uansett, særlig ikke for dem det har gått ut over. Ikke så kjekt for oss andre heller, og selvfølgelig ikke for ham som mistet lisensen. Men han har som sagt fått en sjanse før, og ikke tatt hintet. Det er derfor vanskelig å synes skikkelig synd i ham, selv for en bløt sjel som meg.
Til slutt en liten gladsak: kvinnelige fysioterapeuter lever lengst i Norge, sammen med mannlige prester. Hm..litt kjedelig at det er så mange prester igjen til alderdommen da. Er vel ikke så mye futt i dem, kanskje? Kvinnelig fysioterapeuter blir i gj.snitt ca 84 år (fritt etter hukommelsen, men tror det var noe sånt). Med andre ord, jeg kan stjele litt mer av ostepopen til junior uten å få dårlig samvittighet. Statistikken er jo på min side ;-)
8 Comments:
Hm... leste om den saken der, ja. Ikke spesielt lurt gjort.
Sto det noe om gjennomsnittlig levealder for kvinnelige sykepleiere?
Tror ikke det sto noe om sykepleiere nei, men mener å huske at det var en link til ssb der et sted. Selve artikkelen sto i aftenposten for et par dager siden.
Men dere jobber vel ofte skiftarbeid, og det er vel ikke så helt gunstig? Røyker gjør dere også ;-)
Sier Flopsy, som selvfølgelig er ultrasunn...not!
Er ikke hun kona til Ari fysioterapytt også? ;-)
Kona til Ari ja, hva var det nå hun het igjen da? Mille Marie? Marte Lise?
Mora til Ari er vel også en slags kollega, men trolig noe mer alternativ enn undertegnede...
Flopsy- som misliker "retninger" og begrepstyranni.
Hva er egentlig disse greiene som mora (og kona?) til Ari driver med?
Jeg kan dessverre ikke så mye om de sakene der- og det lille jeg vet må jeg innrømme at jeg stort sett har fra kjære mors ukeblader.
Men det heter ihvertfall "Rosen-metoden", og er en slags kombinasjon av kroppsbehandling (massasje) og samtale-terapi.
Sant og si har det vel ganske lite med fysioterapi å gjøre; det hører vel mer til de alternative retningene. Tror det er litt ymse hvilken bakgrunn de som driver med dette har ihvertfall.
Flopsy- dessverre ikke innlogget
Massasje utført av en taletrengt massør?
Hehehe...god beskrivelse!
Hørtes ikke det fristende ut, kanskje? Massasje ledsaget av en litt søvndyssende stemme med stemte s-er?
Fra spøk til alvor, jeg er ikke så veldig glad i slike retninger egentlig. Har inntrykk av at terapeuter og andre som følger ulike "retninger" lett blir litt blinde, og tror at de har funnet svaret på alt. Og slikt synes jeg er skremmende.
Blir litt som den litt merkelige (og nå oppsagte) legen som jobbet i nabokommunen for en tid tilbake. 30 % av pasientene hans fikk diagnosen piriformis-syndrom...en diagnose man ikke er helt enige om eksisterer eller ikke, og som neppe er spesielt hyppig uansett...det er litt sånn at man finner det man leter etter.
Og å følge retninger blindt- vel, det blir raskt som en slags religion for terapeuten det. Skumle saker!
Legg inn en kommentar
<< Home