Geronimo

Denne uka har jeg utvidet dvd- samlingen min blant annet med filmen "Geronimo- an American Legend" fra 1993. Denne filmen er grei, om enn ikke sensasjonelt bra. Geronimo blir fremstilt på en ganske balansert måte (noe som ikke alltid har vært tilfelle "over there"), men filmen mangler litt nerve med tanke på å nå de helt store høyder.

Og det denne filmen måtte mangle av nerve og spenning, finner man til gjengjeld rikelig av i historien om den "ekte" Geronimo. Og idag er det nettopp denne fascinerende skikkelsen jeg ønsker å fortelle litt om.

Geronimo ble født i 1829, i et område som idag tilhører New Mexico, men som den gangen lå i Mexico. I sine yngre år het han "Goyathlay", som betyr noe sånt som "han som gjesper". Det var etter sigende meksikanske soldater som ettehvert gav ham navnet Geronimo, uten at man er helt enige om hvorfor dette navnet ble brukt om ham.

Geronimo var ikke en høvding, men derimot en anerkjent medisinmann, seer, og en åndelig og intellektuell leder- og etterhvert også bandeleder for deler av chiricahua-apachene. Det sies at hans aggressivitet og hat mot den hvite mann skriver seg tilbake til 1858, da Geronimo kom hjem fra en handelsekspedisjon til Mexico, og fant sin mor, sin kone og sine tre små barn drept av spanske tropper fra nettopp Mexico. Dette plantet et hat i Geronimo, og han sverget etter dette å drepe så mange hvite som han kunne. Han gikk dermed fra en fredelig tilværelse til å bli en fryktet figur blant de hvite settlerne i området.

Men etterhvert ble det flere og flere hvite i USA, og de trengte plass. Dette ble løst ved at de beste landområdene ble fratatt indianerne, og de ble tvunget til å flytte til reservater. I 1876 kom turen til Chiricahua-apachene. U.S Army krevde at de skulle flytte til et reservat i San Carlos. Jorda der var lite fruktbar, og apachene ble nødt til å gi opp sin livsstil til fordel for et nytt liv som kornbønder. Siden jorda var av den litt tørre sorten, var de i tillegg avhengig av almisser for å få ting til å gå rundt. Med andre ord en stor overgang fra livet på prærien, og nok til å gi selvfølelsen en kraftig knekk for mange av apachene. Geronimo flyktet, sammen med noen av sine tilhengere, til Mexico.

Etter en tid på rømmen ble han arrestert og ført tilbake til San Carlos. Her bodde han i noen år, frem til en konflikt i 1881, som medførte at en apache-profet ble drept av hæren inne på reservatet. Geronimo flyktet på nytt, og forsøkte å holde seg unna den stadig voksende hæren som hele tiden var på leting etter ham. På kløktig vis unngikk Geronimo og banden hans gang på gang å bli innhentet, og det skulle ta mange år med desperat kamp før Geronimo skjønte at slaget var tapt.

Han overgav seg til General Miles i 1886, etter totalt sett å ytt motstand mot den amerikanske hæren i 25 år. Mot slutten besto banden hans av 38 medlemmer, hvorav kun 16 av disse var krigere; resten kvinner, barn og eldre. Dette i sterk kontrast til hæren som jaktet på ham; den talte omkring 5000 soldater (utrolige 25 % av USAs totale styrker), 500 speidere og opp mot 3000 meksikanske soldater. Dette sier noe om Geronimos evner som geriljasoldat!

Geronimos resignasjon markerte slutten på indianernes forsøk på motstand og geriljakrigføring mot hæren i USA, og også slutten på et tappert folkeslags frie livsstil. Han og mange av de andre apachene ble fraktet fra sine hjemtrakter, og til slutt bosatt i andre deler av landet, uten muligheter til å returnere til sine hjemtrakter. I de siste årene av sitt liv levde han som rancher og suvenir-selger. Han døde i 1909, og er gravlagt på en Apache-kirkegård i Fort Sill, Oklahoma.

Til slutt noen visdommens ord fra denne legenden:

"I cannot think that we are useless, or God would not have created us. There is one God looking down on us all. We are all the children of one God. The sun, the darkness, the winds are all listening to what we have to say"

"I was born of the prairies where the wind blew free and there was nothing to break the light of the sun. I was born where there were no enclosures"

" I was living peacefully with my family, having plenty to eat,sleeping well, taking care of my people, and perfectly contented. I don`t know where those bad stories first came from. There we were doing well and my people well. I was behaving well. I hadn`t killed a horse or man, American or Indian. I don`t know what was the matter with the people in charge of us. They knew this to be so, and yet they said I was a bad man and the worst man there; but what had I done? I was living peacefully there with my family under the shade of the trees, doing just what General Crook had told me I must do and trying to follow his advice. I want to know now who it was ordered me to be arrested. I was praying to the light and to the darkness, to God and to the sun, to let me live quietly there with my family. I don`t know what the reason was that people should speak badly of me. Very often there are stories put in the newspapers that I am to be hanged. I don`t want that anymore. When a man tries to do right, such stories ought not to be put in the newspapers. There are very few of my men left now. They have done some bad things but I want them all rubbed out now and let us never speak of them again . There are very few of us left.

Og til de av dere som har lest så langt, og som er interesserte i den ville vesten- og ikke minst indianernes historie: Les Dee Browns "Bury my heart at wounded knee". Blir du ikke rørt av denne, har du et hjerte av stein....