Teknologiens vidunderlige verden

Den siste tida har min kjære arbeidsgiver kommunen hatt en del dataproblemer. Jeg skjønner meg ikke særlig mye på den slags, men det var visst en eller annen serverfeil, som gjorde det nødvendig å koble alle maskinene fra, og å sette serveren opp på nytt igjen. Høres greit ut, men har absolutt ikke vært det. Dagene gikk, og dataskjermen forble like svart. Til å begynne med var dette til å overleve, men etterhvert ble jeg overmannet av desperasjon- og den grusomme erkjennelsen av at dataproblemer er nok til at selv ikke en skarve fysioterapeut ikke får gjort jobben sin skikkelig.

Ikke kan man skrive journal, siden den selvfølgelig er elektronisk. Det er forsåvidt en god ting, med tanke på min noe lurvete håndskrift. Og ikke får man sende e-post til kollegaer og samarbeidspartnere. Kanskje ikke så farlig, med veldig irriterende. Og ikke minst kjedelig å måtte ringe om alt mulig. Ikke får man skrevet brev og referater heller, med mindre man har et veldig sterkt ønske om å skrive alt for hånd for deretter å føre det inn på pc senere. Fullt så energisk er imidlertid ikke undertegnede.

I desperasjonen over å være uten data endte jeg opp med å gjøre merkelige og irrasjonelle ting. Som for eksempel å rydde kontoret mitt. Jeg. Flopsy. Rydde. Her snakker vi virkelig frustrasjon. Jeg var til og med på nippet til å begynne å vanne plantene mine, men tok meg i det. Et sted må grensa gå.

Nå er heldigvis det meste oppe og går igjen på jobben. Skjønt, ikke helt. Jeg har fortsatt ikke fått lagt inn skriver, og IT-avdelingen jobber fortsatt så det ryker av dem. Dukker visst stadig opp nye problemer, og da er vel skriver-problemet mitt et stykke bak i køen. Jeg trøster meg foreløpig med at situasjonen er mye verre for min kollega innerst i gangen. Hennes pc er fortsatt død. Tidlig i uka fikk hun beskjed om at den måtte settes opp manuelt, siden operativsystemet hennes er Windows 98 i stedet for 2000. Torsdag satt det en fyr og herjet med maskina hele dagen, og da hun kom på jobb fredag morgen hang det en gul lapp på skjermen hennes. Hun skjønte ikke så mye av den, og stakk hodet inn til meg: "Maskina mi er fortsatt helt død, og det henger en kryptisk lappe her. Vet du hva dette betyr: Hardware feil, R I P?". "Tja", sa jeg. "Rest In Peace, kanskje". Dette endte selvfølgelig i et felles latterbrøl, og stor enighet om å begrave maskinen våre i plenen utenfor....

Men men, vi har jo lært to ting av det hele. Det ene er hvor avhengige man blir av teknologi. Det andre er at vi begynner å bli gamle. Jeg mener, jeg husker jo Commodore 64 og svart/hvitt TV. Min første mobil fikk jeg i 1999, og internett-tilgang hjemmefra er ikke så gammelt nytt det heller. Hvordan overlevde man før, egentlig?