Bryllup

I disse dager har Flopsy fått invitasjon til bryllup!

Venninne og fysioterapeut-kollega Elisabeth skal gifte seg med sin utkårede den 4.mars, og stedet er Sandefjord. Selve seremonien skal foregå ute i skogen, og de inviterte har fått streng beskjed om å droppe pentøyet til fordel for stilongs og pledd....Jeg har fått inntrykk av at noen av de litt eldre tantene hennes har forsøkt med milde protester, men heldigvis til liten nytte. Her blir det bryllupsseremoni med fakler og bålbrenning. Jeg er kjempebegeistret, og håper værgudene gjør det mulig for Flopsy og Hjorthen til å kjøre over fjellet med Forden :-)

Egentlig så må jeg innrømme at jeg ikke er så glad i bryllup. Det er for det første litt skremmende med påkledningen. Jeg er ikke veldig glad i å pynte meg, og føler meg ofte litt som en påfugl når jeg har pentøy på. I tillegg er jeg livredd for bordplasseringen. Tenk om lille, innadvente meg blir plassert sammen med en haug med skumle, ukjente mennesker? Jeg er ikke akkurat verdens mest utadvendte person...Bryllup i skogen er derfor mer i midt i blinken, og jeg er helt sikker på at dette blir en kjempeflott happening!

Siden jeg selv nå nærmer meg 30 med stormskritt, hender det også at jeg selv får spørsmålet om ikke det er på tide å gifte seg. Men for min del må jeg innrømme at tanken på å skulle stå brud ikke er spesielt fristende...Ekstra skummelt er tanken på å skulle være hvit brud, det som for mange er selv den rosa ungpikedrømmen. Vel, for meg er det nærmere et mareritt....

Et kirkebryllup ville for det første være rimelig hyklersk for meg, som ikke akkurat er et religiøst vesen. Og den ekle følelsen av å være en hykler fikk jeg mer enn nok av under den obligatoriske samtalen med presten i forbindelse med juniors dåp. Presten var både offensiv og belærende, og han gav seg heller ikke før han fikk prakket på oss et ekteskaps-skjema. Det havnet i søppeldunken med en gang vi kom hjem. Det fikk liksom være grenser for hykleri på en og samme dag ;-). Et under at junior fikk lov til å bli døpt egentlig, men det gikk nå igjennom det da.

Men det er ikke bare tanken på hykleriet som gjør et bryllup til noe skremmende for meg. Tanken på å iføre seg selv en massiv, hvit, bløtkake-lignende kjole er ikke mindre skremmende. Jeg har knapt gått med kjole etter skolestart, og har ingen planer om å begynne nå. Også hvit da...ugh! Det å få håret fikset er heller ikke så fristende. Jeg er redd frisører har en litt annen følelse for hva som er "bryllupsfint" enn det jeg har....høyt hår med blomster i for eksempel...hjelp!!

Det eneste som er marginalt verre, er tanken på å skulle betale det hvite ut av øyet for å sikre den litt vel tallrike Flopsy-slekta god tilgang på ildvann. Aargh...jeg lover meg selv at dette aldri blir aktuelt. Så Hjorthen, her må det i så fall tenkes alternativt...

Men videre til neste tema: navnebytte. Jeg ser at de fleste kvinner som gifter seg velger å ta mannens etternavn. Jeg er selvfølgelig ikke motstander av dette- hvilket navn man velger å ta, må så klart være opp til hver enkelt. Men jeg tillater meg likevel å stusse over at så få velger å beholde sitt egen navn- i våre likestillingstider. Jeg skjønner godt argumenter som at det er praktisk med felles navn- at det å ha samme etternavn er en del av symbolikken med ekteskapet- at det er lettvint med tanke på barna- at det er tradisjon osv.

Og som sagt, jeg ønsker ikke å angripe noen. Jeg respekterer at mange ønsker å ta mannens etternavn. Men jeg håper at dere kvinner ihvertfall har tenkt igjennom saken, og at dere er klar over at det også er lov til å beholde sitt eget ;-). Og det er også mulig at jeg velger å nevne dette nettopp fordi at det ikke er aktuelt for meg å bytte navn....jeg er for sterkt knyttet til de navnene jeg allerede har :-)

Så her i heimen er det kaoset som råder: Jeg har to etternavn, Hjorthen har to etternavn og Junior har to etternavn (mitt til slutt- er beinhard feminist må vite ;-)). Funker helt fint det også!