Maniske meg
Jeg regner med at mange av dere har fått med dere at Flopsy og Hjorthen har vært til foreldresamtale i barnehagen. Hvis ikke, så finner dere detaljer fra dette på Hjorthebloggen. Jeg skal ikke kjede dere med repetisjon og drøvtygging, men sånn litt i ettertid er jeg litt fascinert over min egen nevrotiske reaksjon på tilbakemeldingene fra barnehagen. Her er derfor en liten smaksprøve fra Flopsy-psyken:
Fredag ettermiddag: Jeg er litt irritert, litt sint, litt fortvilet og litt lei meg. Og akkurat litt for mye av alle disse til å klare å tenke positivt og konstruktivt. Tankene kverner om og om igjen, og alle detaljer fra samtalen blir plukket frem igjen, overtolket og forkastet. Prater hull i hodet på Hjorthen, og blir mer og mer opptrekt ut over kvelden. Får hodepine, og ender opp med å spise potetchips med rømmedip i stedet for middag. Hjorthen forsøker med oppmuntrende ord, men det hjelper lite. Er ikke mottagelig i det hele tatt. Sover middag, for første gang på lenge. Står opp og ser Idol, og legger meg igjen etterpå.
Lørdag: Jeg våkner tidlig, og føler meg overraskende kvikk. Kanskje ikke så rart, med tanke på all sovingen siste døgn. Er full av pep, og tenker at har skal det jobbes. Plukker fram Juniors lille røde sykkel, og bruker det jeg kan av overtalelse og bestikkelser får å få ham med ut for å prøve. Junior har aldri vært glad i sykling, etter noen litt mislykkede forsøk på trehjulssykkel i tidligere år, men går likevel med på å prøve. Sannsynligvis bare for å få fred fra masinga mi. Heldigvis for både meg og ham får han raskt dreis på sakene denne gangen. Han synes til og med det er gøy. Phew...1-0 til Flopsy over barnehagen :-)
På ettermiddagen reiser vi på besøk til bestemor. Vi diskuterer Juniors hinderløypenekt, og det hele ender selvfølgelig opp med at vi får tante (lillesøster kanin) til å lage en hjemmesnekret hinderløype av bestmors strikkegarn og kjøkkenstoler. Og siden vi ikke er førskolelærere, så tror Junior at vi holder på med noe morsomt. Jeg tror til og med han er litt fascinert over hvor lekne vi plutselig har blitt. Så Junior hopper og spretter, både forover, bakover og sideveis. Stakkars tante forsøker å henge med, men må raskt gi tapt. Vel hopper hun høyt, men energinivået hennes ligger litt lavere enn hos 4-åringen.
Søndag: Været er nydelig, og Junior tar saken i egne hender. Først er han ute og slenger seg, helt til han blir så svimmel at han må sette seg ned. Deretter klatrer han uoppfordret opp i et tre. Flopsy begynner å senke skuldrene, men ikke mer enn at det blir sykkeltur denne dagen også...
Mandag: Irritasjonen er endelig i ferd med å slippe taket, og jeg klarer igjen å tro på det jeg egentlig har visst hele tiden: Junior er en gullklump, som det ikke feiler noe som helst. Annet enn at han har en bra porsjon av det som heter vilje. Denne dagen er han til og med i bursdagsselskap hos en av de andre guttene i barnehagen. Mamma og pappa blir sendt hjem; han vil klare seg selv. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg i det hele tatt lot meg vippe så til de grader av pinnen. Hva med å stole på seg selv? ;-)
posted by Flopsy at 9:56 p.m.
4 Comments:
Begge foreldresamtalepostene i Flopsyhjortfamilien vekket opp irritasjonsminner, det kan tenkes jeg kommer til å ralle om det hvis jeg kommer på gamlehjemmet, jeg burde sannelig hatt en klageblogg i de dager, da hadde jeg kanskje blitt ferdig.
I motsetning til det en kar skrev hos Hjorten (kommer ikke inn på siden der nå for å finne ut hva han het) så mener jeg egentlig ikke det er den klokeste måten å overhøre det man mener er feil og gå videre. Vi trenger alle motstand for å utvikle oss, førskolelærere også.
Men feig som jeg er lot jeg det nesten alltid være. Særlig fordi jeg aldri trodde pedagogene når de sa at de kunne skille mellom foreldre og barn og her var det bare å komme med kritikk, mitt hovedanliggende var at mitt barn skulle trives og jeg mente hun ikke var tjent med at frøken var irritert på meg.
Derfor var det, at jeg en gang dristet meg til å ta opp en detalj med frøken, fordi jeg anså den å være absolutt ufarlig. Det viste seg å være feil.
Det var prosjekt på skolen om hva som kom fra kua og alle skulle ha med seg emballasje hjemmefra fra ting som hadde hatt kumelk i seg på en eller annen måte, f.eks en melkekartong. Det var ikke lov til å ha med emballasje som noen hadde hatt før.
Melkeuka nærmet seg slutten og alt hva jeg foreslo fra skapet av emballasje var allerede tatt.
Skumma? Nei. Jarlsberg? Nei.
Denne rare osten? Nei det er ikke Tine.
Det gjør ingenting, det er melk. Nei det må være Tine.
Sikkert ikke, hun mente sikkert bare at det ikke skulle være Freia, noe usunt, det må sikkert ikke være en Tine-ost.
For å redde oss fra flere grublerier stakk jeg innom frøken i klasserommet på vei til jobb og forklarte trøbbelet med en jovial latter og regnet med misforståelser-og-du-vet-barn tilbake, men ikke.
Det måtte faktisk være Tine.
Men hvorfor?
Og så kom mitt favoritt-hat-argument gjennom tidene: slik har vi valgt å gjøre det.
Og det må selv frøken innrømme ikke er noe argument.
Jeg ble fryktelig overrasket.
Jeg kontrollsjekket at hun ikke mente ikke-usunne-Freia (som jeg faktisk også godt kunne motblogget på, interessen for landbruk ville sikkert økt hos de små) men det ville jo i det minste hatt en slags logikk.
Jeg fortalte om det uføret vi var i nå da hele melkeregisteret var brukt opp og det hadde seg slik at vi hadde en utmerket representant for fru ku i kjøleskapet allerede, mener frøken virkelig?
Ja.
Men reklameaspektet da lærer?
Vel, slik har vi valgt å gjøre det i år, det er mulig vi vurderer det anderledes til neste år.
Jeg kom ikke lengre.
Kan jeg ta en til?
Barnet mitt kledde seg med rare ting innimellom, ulldotter som hårpynt, min poncho som utejakke, det var vel strengt tatt ikke mer når jeg tenker på det nå. I alle fall på en foreldresamtale sa frøken at hun undret seg over klærne hennes innimellom. Og jeg tenkte meg at hun kanskje mistenkte meg for å tvinge på ungen rare klær så jeg sa at det ikke var tilfelle, dette var nok bare et utslag av morgenkreativitet.
Men hun kan jo bli mobbet.
Blir hun det da, sa jeg forskrekket?
Nei.
Er det noe som tyder på at hun er utsatt? osv. Vel. da stoler jeg på at hun selv vurderer hvilken påkledning hun har rygg til å bære, og det har vist seg at hun har rygg til å bære rare ulldotter fortsatt.
Så, jeg tenker det går godt med dere også. Men kanskje vi kommer på samme gamlehjem...
Ikke så lett å vite hva man skal gjøre, synes jeg. Jeg var liksom ikke helt forberedt på det jeg fikk høre, og klarte ikke der og da å gjøre noe annet enn å registrere det som ble sagt.
I etterkant skulle jeg ønske at jeg kunne klart å komme på noe mer fornuftig å si, men det klarte jeg altså ikke. Neste gang kommer jeg nok til å være mer forberedt.
Litt av det som gjør det hele litt ekstra komplisert, er yrkesbakgrunnen min. Jeg er fysioterapeut, og selv om jeg ikke jobber veldig mye med barn, så føler jeg meg relativt kompetent på det med motorikk. Jeg ser at junior ikke er den mest vågale, men mener at han ikke har spesielle problemer på området heller.
Og når jeg da blir fortalt av en førskolelærer at junior har bra finmotorikk, men ikke fullt så bra grovmotorikk..vel, da ble jeg liksom litt paff ;-)
Historiene dine minner meg forøvrig litt om Kurlands bok, var det ikke "lekestue" den het? "Her gjør vi det sånn"-holdningen....usj, liker ikke slikt jeg. Tror jeg er allergisk for absolutter...
Jeg ville ikke tatt det så veldig alvorlig om jeg var deg. Og da mener jeg selve problemet, ikke at det ble tatt opp. Ofte er det slik at når pedagoger skal ha møte med foreldrene, det være seg i barnehage eller skole, så må de av og til vri hjernen sin for å finne på noe fornuftig å si (utenom at alt er fint) om de barna der alt er helt normalt. Kanskje har denne førskolelæreren tenkt lenge og omsider funnet noe å snakke om til dere, mest for at hun ikke skal virke som hun ikke følger med og for at dere ikke skal føle dere snytt. Jeg tror at det av og til oppstår et misforhold mellom hva pedagoger føler at samtalene bør handle om og hva foreldrene tenker om det samme. Kanskje har denne pedagogen tenkt at dette er et særtrekk ved barnet som hun kan ta opp, uten å forstå hvor problematisk det vil oppfattes av dere. Dersom du som fagperson ikke finner problemer med grovmotorikken, så stemmer det nok.
Takk saccarina, for fornuftige ord!
Jeg har tenkt den tanken selv også, at de på en måte på ha noe å ta opp, når det først skal være møte.
Irritasjonen har uansett lagt seg hos meg nå, og jeg har ikke tenkt å gjøre annet enn å passe på at junior får masse muligheter til å bruke motorikken sin fremover :-)
Legg inn en kommentar
<< Home