Venner for livet

Det å skulle begynne på fysioterapeuthøgskolen var ganske skummelt for den 19 år gamle Flopsy. Jeg kjente ingen, og var overbevist om at alle de andre i klassen var supermennesker med skarp hjerne og veltrimmet kropp. Den første uka på skolen var mildt sagt traumatisk, og hadde jeg ikke vært en tålmodig og utholdende sjel, så hadde jeg sannsynligvis sluttet.

Hvorfor det? Fordi jeg følte meg annerledes. Jeg var ikke spesielt sporty, og hadde ikke drevet aktivt med noe siden jeg sluttet med fotballen i 15-årsalderen. Friluftsliv interesserte meg midt bak, og dans og drama var for pingler ;-). I tillegg har jeg alltid hatt en hang til å overdrive inntaket av cola og sjokolade, og var vel neppe verken veltrent eller velproporsjonert.

Men heldigvis oppdaget jeg to fantastiske mennesker i løpet av de første ukene på fysioterapeututdanningen: Elisabeth fra Vennesla og Silje fra Stavanger. Uten disse to hadde jeg ihvertfall ikke holdt ut tre år på studiet. Fagene var stort sett spennende, men sosialt tilbakestående Flopsy strevde med å passe inn i miljøet. Og nettopp der var Elisabeth og Silje redningen- de var ankeret jeg jeg kunne feste meg til, og som gjorde skoledagene til å holde ut.

Det skal likevel innrømmes at starten på vennskapet vårt ikke kom helt av seg selv. Jeg husker godt mitt første møte med Silje. Jeg satt alene og fortapt i auditoriet, og håpet i mitt stille sinn at ingen skulle snakke til meg- slik at jeg ble nødt til å svare. Og der kom nettopp Silje og satte seg ned ved siden av meg. Hun er en strålende og blid person, og forsøkte å få i gang en samtale. Jeg var temmelig sjenert, og svarte kort mens jeg fortsatte å stirre rett frem. Vi diskuterte denne hendelsen i etterkant, og lo godt av oss selv. Jeg syntes hun var på grensen til innpåsliten og overhyggelig, og hun syntes jeg virket både sur og arrogant. Heldigvis forsøkte vi igjen ved en senere anledning, og ble etterhvert godt kjent med hverandre.

Elisabeth bodde i det samme nabolaget som meg, og jeg tror vi ble kjent ved at vi tok følge på hjemveien ved en anledning- men jeg må innrømme at jeg ikke husker detaljene rundt dette. Det jeg likevel husker godt, er noe hun sa til meg like etter skolestart. Elisabeth er noen år eldre enn meg, og ble veldig overrasket når jeg fortalte at jeg var 19 år: "Du si meg, vet foreldrene dine hvor du er henne?". Hehe..en kostelig kommentar, men kanskje ikke like morsom når man faktisk er 19 år, og føler seg kjempevoksen. Men Elisabeth, du er tilgitt nå altså ;-)

Trekløveret Silje, Elisabeth og Flopsy ble altså etablert. Og selv om vi nok skilte oss litt ut, tror jeg vi var gode å ha på studiet. Vi sa ikke så mye, og var relativt kritiske overfor studiet generelt og enkelte lærere spesielt. Vi skulket en del av kropp & sjel-timene, og brukte ordet "svada" hyppigere enn noe annet. Særlig Flopsy og Elisabeth kunne være relativt surmagede, og endte vel etterhvert opp som en parodi på de to gamle mennene i Muppet-show ;-). Men alle tre gjorde det skarpt på eksamenene, og vi kom oss til slutt helskinnet igjennom både studier og praksis.

Nå er vi dessverre spredt for alle vinder. Jeg er tilbake i Florø, Silje tilbake i Stavanger, og Elisabeth har som dere ser i posten under, havnet i Sandefjord. Men det skal dere vite: Jeg er veldig glad i dere!