Veien videre?

Dagene har det med å komme og gå, selv om det innimellom føles som om tiden står stille, og som om veien videre er blokkert av et digert steinras. Vi vet ikke hvordan vi skal komme forbi det, og det er ikke mulig å snu.

Noen dager blir vi bare stående å stange mot de store steinene, fulle av fortvilelse og frustrasjon, og uten noe som helst tro på at det er mulig å fortsette fremover. Andre dager ser vi at noen steiner er borte fra haugen, og at det går an å ta et lite skritt fremover. Da gjelder det å gripe sjansen, for neste dag har det kanskje kommet enda flere steiner til å raset.

Kanskje et dårlig bilde, men likevel beskriver det litt hvordan det føles å sitte igjen uten Thomas. Enkelte dager orker man nesten ikke å stå opp av senga. Andre dager føler man at det går an å ta noen famlende skritt på den stien som etterhvert skal utgjøre livet igjen. Det er ikke noe mønster i det; man må ta dagene som de kommer, og bare håpe at steinene i raset flytter seg sånn litt etter litt.

Undertegnede er sykmeldt til førstkommende mandag. Planen da er å forsøke å vende gradvis tilbake til arbeidet igjen. Jeg har da aktiv sykmelding i 4 uker, frem til 21. september. Det å skulle vende tilbake til jobb er spennende, og ikke så rent lite skummelt. Arbeidsgiver (som er en kommune) har heldigvis vært veldig flinke, og gjør det som kan gjøres for å hjelpe meg tilbake i drift. Jeg har vært innom på lunsj, bare for å venne meg til det å være på kontoret- og for å treffe noen av kollegene mine igjen. Det blir til og med søkt etter en vikar for meg, slik at jeg ikke skal ha like stort arbeidspress på meg som jeg er vant til å ha. Det siste er kanskje det jeg er aller mest glad for. Jeg vet at arbeidsgiver gjør sitt beste for å ivareta meg. Men jeg er slett ikke sikker på om jeg selv er i stand til det samme....aktiv sykmelding til tross. Jeg er vant til å jobbe mye og intenst, og vet at det ikke alltid er så lett å lytte til sin egen kropp.

Det blir også spennende å skulle ta opp kontakten med arbeidskolleger og pasienter igjen. På privaten er jeg for en stor del ferdig med den delen; jeg har pratet med alle naboer og kjente, og gruer meg ikke lenger til å ta telefonen og til å gå på butikken og handle. Men når jeg dukker opp på jobb (i nabobyen), er jeg redd jeg må begynne på samme runden om igjen- og det er ikke noe jeg ser veldig frem til.

Men men, som Hjorthen sier: det å begynne i jobb igjen vil enten være en god terapi, eller det vil være nok en psykisk belastning. Hvordan det går, kommer jeg sikkert til å skrive mer om etter hvert. Men akkurat nå har jeg to sultne katter som prøver å fange min oppmerksomhet, med til dels høylytt mjauing. Skjønner ikke hva jeg skulle gjort uten de to pelsdottene der :-)