Flopsy går på en smell

Jeg er i utgangspunktet optimistisk av natur, og med en tro på at jeg kan klare det meste bare jeg går inn for det. Av og til er det likevel ikke helt sånn. Man er kanskje ikke så sterk som man tror...

I utgangspunktet syntes jeg det var greit å vende tilbake til jobb. Visst var det spennende, og visst var jeg nervøs. Men jeg var også glad for å være tilbake. Det var godt å oppleve at det var mulig å tenke litt fremover, og at det var levelig å sitte på kontoret igjen. Jeg reiste derfor på jobb ganske tidlig hver dag, for så å være der noen timer.

Fredag morgen var det likevel stans. Kroppen nektet å lystre, og ville alldeles ikke stå opp selv om klokka hadde ringt. Jeg drøyet det lenger og lenger, i håp om at kroppen etterhvert lot seg overtale til en siste innsats før helga. Men denne gangen gikk det altså ikke. Kroppen ba innstendig om hvile, og jeg valgte for en gangs skyld å lytte. Jeg gikk altså å la meg igjen.

Da jeg til slutt våknet igjen, merket jeg hvor sliten jeg var. Null energi, hodepine, muskelsmerter og trøtthet. Sov middag i flere timer, og sov deretter hele natta- noe det er en stund siden sist jeg har gjort. Begynner å kvikne til igjen nå, og har heldigvis morgendagen fri også. Prøver igjen med jobb på mandag, men har lært at verden ikke er som før. Den ligger der ute, men jeg må nærme meg den med små steg av gangen :-)