Absurditeter

I etterkant av Thomas sin plutselige og svært ubeleilige bortgang har vi opplevd mye forskjellig. Folk flest har vært utrolig hyggelige og støttende, og det burde jeg nok kanskje sagt mer om. Men det blir jo som kjent ikke gode blogposter av slikt. Denne posten er derfor viet de litt mer merkelige opplevelsene. De er heldigvis ikke så tallrike, om enn littegranne absurde.




1. Jeg velger selvfølgelig å begynne med vår venn begravelsesagenten. Hjorthen har vel fortalt en del om ham allerede, men frykt ikke. Her er det virkelig nok å ta av. Mannen ligner i bunn og grunn på vår alles Basil Fawlty. Omtrent samme kroppsfasong, og omtrent samme taktfullhet. For min egen del synes jeg han overgikk seg selv på begravelsesdagen. Vi kom tidlig til kirka den dagen; dels for å delta i pyntingen, og dels for å venne oss til synet av den vesle, hvite kista til Thomas. Med andre ord en ganske tøff formiddag for alle involverte. Jeg hadde nok med bare å være der, og brukte stort sett tiden til å lese på sløyfene og å tørke tårer.

Basil derimot, var både høyt og lavt. Han danderte blomster med den ene hånda, og gestikulerte med den andre. Etter en stund oppdaget han at han har glemt å ta med seg fløyelsbånd til kondolanseprotokollen. Hm...tenker han, hvordan løse dette problemet uten for mye styr? Ingen problemer, Basil har kontroll. Han praier undertegnede og Lillesøster kanin, som for anledningen er på vei mot utgangen for å få seg litt luft. Han forteller at han mangler bånd til protokollen, og presterer å påstå at dette er en passende oppgave for oss å skaffe...med en tilhørende kommentar om at det sikkert kan være godt for oss også å kunne hjelpe til....

Undertegnede og lillesøster mister munn og mæle, og blir stående som to kronidioter og ta imot ordren. Til slutt blir vi altså skysset ut av kirken, i retning husflidsbutikken, med måpende ansikter og 200 kroner i kontanter...

En god venninne syntes vi burde brukt Basils penger til å kjøpe godteri for i stedet for fløyelsbånd, i og med at han likevel behandlet oss som småbarn. Jeg er i grunnen enig med henne i det. Særlig etter å ha mottatt regningen for arbeidet hans, der han til og med har tatt seg betalt for tillaging av kondolanseprotokoll....jaja. Lurer også på hvordan han har klart å bruke over 400 kroner på administrerende telefoner, må jo hatt hjelp fra teletorget eller noe sånt for å klare den biffen?


2. En annen person som også har vært nevnt på Hjortheblogg er den såkalte "Blomsterdamen", som fortalte at hun ikke hadde gått i begravelsen siden hun var så fryktelig allergisk for blomster. At hun er medlem i Hagelaget derimot, det så hun ingen større grunn til å nevne. Like fin var hun da hun under samme besøk la ut om at hun godt kunne skjønne hvor fælt vi hadde det. Sønnen hennes hadde nemlig nettopp mistet den ene katten sin, så det var neimen ikke så greit for dem heller for tida...


3. Denne uka fikk jeg forøvrig brev fra Trygdekontoret, om at barnetrygden kom til å opphøre fra denne måneden. Ingen stor overraskelse det. Men brevet var litt komisk likevel, særlig den delen av det som inneholdt informasjon om at man i henhold til paragraf ditt og datt har anledning til å klage på vedtaket deres. Jojo, jeg kunne jo godt tenkt meg å sende en formell klage på at livet er urettferdig, og at gud (den j******) har tatt fra oss sønnen vår. Men det spørs vel om Trygdekontoret er rett adresse for slikt?

4. Oppsamlingsheat.
- Det å få reklame for gravsteiner tilsendt i posten, uten noe som helst form for kondolansebrev, selv om konvolutten er håndskrevet og vedkommende åpenbart har fått tak i navnet mitt ett eller annet sted fra.
- Å få høre ubehagelige kommentarer via andre, som f.eks: "ringte de ikke til legen da?", og "passet de ikke på ungen sin?". Argh...glad jeg ikke var i nærheten selv. Kunne fort blitt en travel tid for Basil da, ja.
- Alt maset om hvor forskjellig mann og kvinne sørger, og ikke minst all den dystre informasjonen om hvor mange som går fra hverandre etter å ha mistet et barn. Jo takk, men kanskje ikke det vi er aller mest interessert i å høre om nå....eller senere for den saks skyld.

Men som tidligere nevnt, de fleste vi har pratet med i etterkant har vært utrolig hyggelige og taktfulle. Jeg må i grunnen si at jeg er imponert over folk. Jeg skjønner at det ikke er lett å skulle forholde seg til oss, og jeg er glad for at så mange likevel har tatt mot til seg og likevel gjort nettopp det. Slikt gjør det lettere å se fremover, og lettere å se litt galgenhumoristisk på slike som Basil og Blomsterdamen ;-)