Tikk takk

Jeg lovte å komme tilbake med en post om den gamle klokka til mine salige besteforeldre. Og her kommer altså den.

Den omtalte klokka er av typen veggur. Den har pendel, og sier ganske høylytt tikk- takk. I tillegg slår den hver hele og halve time, et slag for hver time. Her snakker vi ikke om forsiktig lyd heller, men om skikkelig "DING DONG". Med andre ord, et helsikes rabalder ved midnatt. Ikke rart besteforeldrene hadde soverom på loftet ;-)

I min barndom var jeg ganske redd denne klokka. Jeg var et ganske filosofisk og verbalt anlagt barn, og tok nok mine foreldre litt vel bokstavelig når de fortalte meg at klokka til besteforeldrene slo. Jeg trodde rett og slett at klokka var voldelig anlagt en stund....helt til jeg skjønte at det å slå kan ha flere betydninger. Nuvel.

Besteforeldre-hjemmet ble etterhvert oppløst, og denne klokka flyttet fra Fredrikstad og hjem til mine foreldre her i Høljebyen. Klokka er ålreit å se på, og ble derfor hengt opp i stua. Den noe voldsomme "DING DONG!-lyden ble riktignok slått av- foreldrene mine har nemlig ikke soverom på loftet....

Der hang altså den gamle klokka i noen år. Den måtte trekkes manuelt en gang i uken, og fortsatte å tikke og gå. Helt frem til for en ukes tid siden. Klokka stanset hyppigere og hyppigere. Kjære far måtte trekke den hele tida, den hadde mistet sin gamle utholdenhet fullstendig. Mine foreldre syntes dette var trist. De hadde selvfølgelig andre klokker i huset, men var nå vant til den litt koselige tikkingen fra den gamle besteforeldre-klokka. Ryktet nådde dem etterhvert om at det fantes en urmaker i Lyskrysset som kunne dette med gamle klokker. Som sagt, så gjort. Klokka ble plukket ned fra veggen, lastet inn i Sierraen til Flopsy og Hjorth (før Sierraen brøt sammen igjen), og fraktet til Lyskrysset.

Vel fremme i Lyskrysset oppstår det litt kaos etter parkeringen utenfor urmakeren. Kjære far tar med seg klokka ut av bilen. Kjære mor finner ikke mobilen sin, og er dermed litt treg i startblokka. Når hun og Flopsy endelig kommer seg ut av bilen, har kjære far toget inn på urmakerforretningen for lenge siden. Vi bestemmer oss for ikke å følge etter, men la kjære far ordne opp.

Det går litt tid, og kjære mor begynner etterhvert å bli litt nervøs. Hun lurer litt på hva det egentlig kan koste å få fikset klokka, og håper at kjære far ikke har satt hele økonomien deres over styr for å få liv i det gamle urverket. "Neida", sier jeg, "så tankeløs kan han da ikke være. Klokka er jo fin den, men ikke akkurat verdt noen formue."

Kjære far dukker opp igjen. Han lurer litt på hvor vi ble av, og vi lurer på hvorfor han ikke ventet. Typisk scenario. Deretter skjer følgende scenario:

Kjære mor, med skarp stemme: "Jeg håper det ikke blir for dyrt å reparere klokka. Den er ikke så verdifull, så det er nå grenser for hva vi bør legge ut på den".

Kjære far, litt oppgitt: "Selvfølgelig ble det dyrt! Hvorfor ble du ikke med inn i butikken selv da, hvis det skal være sånn?".

Kjære mor, med enda skarpere stemme: "Du gikk jo fra meg! Jeg fant ikke mobilen min, og når den til slutt dukket opp så var du jo vekke. Jeg så deg inne i butikken, men ville jo ikke blande meg når du allerede var på plass. Og hva mener du egentlig med dyrt?"

Kjære far: "3500 kroner skulle de ha".

Kjære mor: "3500 kroner!?!? Jeg tror du har gått helt fra vettet! Vi kan jo få en ny klokke for den prisen!"

På dette tidspunktet ringer mobilen til Flopsy, så jeg får ikke med meg hele samtalen. Det jeg imidlertid får med meg, er at kjære mor spaserer sporenstrekt inn i urmakerforretningen, røsker med seg den gamle ding- dong-klokka, og vender tilbake med en svært fornøyd mine....

Klokka er forøvrig tilbake på veggen. Vel hjemme i Høljebyen kikket kjære far litt ekstra på klokka. Pusset vekk litt støv, og festet et par skruer som virket litt løse. Siden det har klokka gått helt som normalt igjen....om det var skruene som gjorde det, eller om den rett og slett fikk granatsjokk av opplevelsen hos Urmakeren, se det vites ikke ;-)