onsdag, februar 22, 2006

Maniske meg

Jeg regner med at mange av dere har fått med dere at Flopsy og Hjorthen har vært til foreldresamtale i barnehagen. Hvis ikke, så finner dere detaljer fra dette på Hjorthebloggen. Jeg skal ikke kjede dere med repetisjon og drøvtygging, men sånn litt i ettertid er jeg litt fascinert over min egen nevrotiske reaksjon på tilbakemeldingene fra barnehagen. Her er derfor en liten smaksprøve fra Flopsy-psyken:

Fredag ettermiddag: Jeg er litt irritert, litt sint, litt fortvilet og litt lei meg. Og akkurat litt for mye av alle disse til å klare å tenke positivt og konstruktivt. Tankene kverner om og om igjen, og alle detaljer fra samtalen blir plukket frem igjen, overtolket og forkastet. Prater hull i hodet på Hjorthen, og blir mer og mer opptrekt ut over kvelden. Får hodepine, og ender opp med å spise potetchips med rømmedip i stedet for middag. Hjorthen forsøker med oppmuntrende ord, men det hjelper lite. Er ikke mottagelig i det hele tatt. Sover middag, for første gang på lenge. Står opp og ser Idol, og legger meg igjen etterpå.

Lørdag: Jeg våkner tidlig, og føler meg overraskende kvikk. Kanskje ikke så rart, med tanke på all sovingen siste døgn. Er full av pep, og tenker at har skal det jobbes. Plukker fram Juniors lille røde sykkel, og bruker det jeg kan av overtalelse og bestikkelser får å få ham med ut for å prøve. Junior har aldri vært glad i sykling, etter noen litt mislykkede forsøk på trehjulssykkel i tidligere år, men går likevel med på å prøve. Sannsynligvis bare for å få fred fra masinga mi. Heldigvis for både meg og ham får han raskt dreis på sakene denne gangen. Han synes til og med det er gøy. Phew...1-0 til Flopsy over barnehagen :-)

På ettermiddagen reiser vi på besøk til bestemor. Vi diskuterer Juniors hinderløypenekt, og det hele ender selvfølgelig opp med at vi får tante (lillesøster kanin) til å lage en hjemmesnekret hinderløype av bestmors strikkegarn og kjøkkenstoler. Og siden vi ikke er førskolelærere, så tror Junior at vi holder på med noe morsomt. Jeg tror til og med han er litt fascinert over hvor lekne vi plutselig har blitt. Så Junior hopper og spretter, både forover, bakover og sideveis. Stakkars tante forsøker å henge med, men må raskt gi tapt. Vel hopper hun høyt, men energinivået hennes ligger litt lavere enn hos 4-åringen.

Søndag: Været er nydelig, og Junior tar saken i egne hender. Først er han ute og slenger seg, helt til han blir så svimmel at han må sette seg ned. Deretter klatrer han uoppfordret opp i et tre. Flopsy begynner å senke skuldrene, men ikke mer enn at det blir sykkeltur denne dagen også...

Mandag: Irritasjonen er endelig i ferd med å slippe taket, og jeg klarer igjen å tro på det jeg egentlig har visst hele tiden: Junior er en gullklump, som det ikke feiler noe som helst. Annet enn at han har en bra porsjon av det som heter vilje. Denne dagen er han til og med i bursdagsselskap hos en av de andre guttene i barnehagen. Mamma og pappa blir sendt hjem; han vil klare seg selv. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg i det hele tatt lot meg vippe så til de grader av pinnen. Hva med å stole på seg selv? ;-)


torsdag, februar 16, 2006

Bestemors Hagesenter


Juniors bestemor er veldig interessert i planter, og jeg tror hun er litt lei seg for at dette ikke er en interesse jeg deler. Under mild tvang gikk jeg med på å plante noen rosa blomster i hagen i fjor, men jeg er ikke så sikker på om jeg tar sjansen på dette i år.

Som lite hageinteressert er det nemlig ikke så lett å følge med på hva bestemor planter, og hvilke frø det er hun driver å dyrker i kjellerstua hver vår. Men etter å ha lest kveldens lokalavis, har jeg blitt litt klokere... link

Jeg satser på at hun legger hobbyen sin på is fremover, og at denne våren blir søndagstur-til-hagesenteret-fri for Flopsys vedkommende ;-)




I disse fugleinfluensa-tider

Jeg har nå klart å bli syk, til tross for at jeg ikke har hatt noe å gjøre med hverken fugler eller skiløpere i det siste. Så i kveld har jeg ikke gjort så mye annet enn å sitte under pleddet mitt og lese avisene. En stund holdt jeg nesten på å sovne, men så kom jeg over en stor nyhet i nettutgaven av Bergens-avisa BA.


Temaet er selvfølgelig fugleinfluensaen, og under bildet til venstre har BA trykket følgende, slående setning:



"Norske helsemyndigheter har planen klar. I
Bergen er det ennå ikke blitt observert mistenksomme fugler."

Skulle dere sett! Fuglene har ennå ikke blitt mistenksomme overfor bergenserne...de tør til og med å spise maten de blir servert ;-)

Ah, det er så kjekt når andre skriver feil, ikke sant?



onsdag, februar 15, 2006

The sky is the limit: Førde

Bygdebyen Førde er ikke verdens vakreste sted. En gang på 90-tallet ble Førde til og med kåret til å være Norges styggeste tettsted. Man må med andre ord være både født og oppvokst der for å se sjarmen, og selv innbarkede Førdianere pleier å innrømme at stedet er litt estetisk tilbakestående. Når folk der inne finner ut at jeg er fra Florø, får jeg ofte en eller annen variant av følgende kommentar: "Jasså, du er fra Florø du. Det er fint der."

Det som imidlertid er litt synd, er at Førde faktisk kunne ha vært pent. Om bare man hadde hatt litt plan over den noe eksplosive utbyggingen som har skjedd der de siste 20-30 årene. Førde var nemlig en fin jordbruksbygd en gang i tiden, før noen fant ut at det lå midt i fylket, og dermed hadde potensiale for å bli et fylkessentrum.

Dette bildet er fra 1937, og viser altså et relativt greit lite sted med jordlapper og tilhørende elveløp.

Jeg har forsøkt å finne nyere bilder, men
merkelig nok er det ikke så mange som har tatt bryet med å legge ut bilder fra nåtiden. Jeg klandrer dem ikke ;-)





Men videre til det som egentlig skulle være poenget. Det bygges stadig i Førde, og i fjor så nok et handelssenter dagens lys. Dette lå tvers overfor et av den andre handelssentrene i byen, og noen lyse hoder fant derfor ut at det ville være veldig praktisk å binde disse to bygningene sammen på et eller annet vis, slik at de kjøpevillige skulle slippe bryet med å komme seg over den noe traffikerte riksvei 5, i sin iver etter å tømme kontoene sine. De lyse hodene fant deretter ut at en "skywalk" ville være tingen. For de uinvidde, så er en "skywalk" et Førde-uttrykk for "gangbro".


Tegninger ble laget av et arkitekt-firma jeg ikke husker navnet på, og søknaden om oppføring ble sendt inn. Planene ble godkjente, og byggingen satt i gang. Men i mellomtiden fikk arkitekt-firmaet sparken, og husbyggerne satset på sin egen løsning- uten å informere kommunen om dette. Så den dagen "skywalken" tok form, var det få som kjente den igjen fra de aktuelle tegningene.

Husbyggerne ble derfor kontaktet, men skjønte ikke selv at dette var noe å lage styr omkring. De ber derfor om å få en liten bot, slik at de kan fortsette med arbeidet...Og slik står saken nå, mens førdianerne holder pusten av spenning.


Flopsy skjønner forsåvidt utbyggernes tankegang. Førde er jo så stygt fra før av, så sånn sett spiller det jo liten rolle ;-). Men regler er nå en gang til for å følges, og trenden med å bygge først og spørre etterpå er vel en av grunnene til at Førde ser ut som det gjør....

Og hvordan ser denne "skywalken" så ut? Vel, her er et lite bilde av den: dere får dømme selv. Jeg er ihvertfall glad for at jeg bor i Florø ;-)



tirsdag, februar 14, 2006

4 ting...

Siden jeg ikke har noe bedre å skrive om idag, velger jeg å henge meg på denne "4 ting" greia som går rundt på blogverdenen....selv om jeg er en av de få som ikke har blitt tagget, som det jo så fint heter...

Men altså:

4 jobber jeg har hatt:

Det er litt pinlig å innrømme det, men jeg har vel egentlig ikke hatt mer enn tre jobber...og to av dem er til og med temmelig like.

- I den tiden jeg gikk på videregående skole, hadde jeg en liten ettermiddagsjobb 1 -2 dager i uka. Jobben gikk ut på å prise og sette på plass varer for Lilleborg (vaskemidler og slikt), i Høljebyens to Rema-butikker. Helt ok jobb det, valgte å få betalt etter antall kolli jeg plasserte, og priset varer så dampen sto av meg. Husker fortsatt at en flaske Zalo kostet 11.90 i de dager..

- I studietiden valgte jeg å leve nøkternt på studielån, og var fulltidsstudent. I feriene snyltet jeg på mor og far. Det siste angrer jeg egentlig litt på, men gjort er gjort. Min neste jobb var dermed som nyutdannet. Jobbmarkedet har lenge vært litt vanskelig for ferske fysioterapeuter, og Flopsy havnet dermed på feil side av fjellet etter turnustjenesten. Jobbet i ca 1 år som kommunefysioterapeut i Hjartdal kommune. Det er en bitteliten kommune i indre deler av Telemark, med en befolkning som er hauggammel, og med et klima som som ikke passer en vestlending særlig godt....opplevde flere ganger å bli ledd av, på grunn av min noe massive påkledning vinterstid. Men hallo, 26 minusgrader er da ikke til å kimse av??

- Den tredje jobben min er den jeg er i nå- fortsatt som kommunalt ansatt fysioterapeut, men nå på rett side av fjellet :-)

4 filmer jeg kan se om og om igjen:

Er ikke så veldig glad i å se filmer om og om igjen, egentlig. Da må det i så fall gå lang tid mellom hver gang. Men ok, følgende filmer har jeg ihvertfall sett noen ganger:

- Rio Bravo
- Down by Law
- En fisk ved navn Wanda
- The Piano

4 steder jeg har bodd:

Det er faktisk med nød og neppe jeg klarer å hoste opp 4 steder også...hehe....jeg er vel ikke verdens mest eventyrlystne person.

Brandsøy: Stedet jeg er oppvokst, og hvor mine foreldre fortsatt holder til

Bergen: 4 år med studier, på en koselig liten hybel i Solheimsviken. Bergen er en kjempeby, og definitivt stedet jeg ville ha bodd om jeg ikke hadde havnet tilbake igjen i hjemfylket.

Sauland, Telemark: Som sagt, min første jobb. Bygda Sauland har ca 800 innbyggere, og minst like mange traktorer. Bodde i en kjellerleilighet med fabelaktig utsikt, og med verdens lengste bakke opp til huset. Kjedelig sted, men jeg hadde heldigvis selskap av den unge herr Hjorth ;-)

Florø: Høljebyen. Her bor jeg nesten midt i byen, i et lite hvitmalt trehus. Huset har tilhørt Flopsy-slekta siden før 1900, noe hun er ihvertfall bittelitt stolt over, selv om huset i seg selv ikke akkurat er noe palass. Etter en større renovering i 2002 er det ihvertfall noenlunde beboelig ;-)

4 tv-serier jeg liker:

Jeg ser i grunnen veldig lite på tv, og tv-serier blir fort litt stress- klarer som regel aldri å få med meg alle episodene likvel. Liker derfor best serier som er i få deler, og som går seint på kvelden. Følgende serier kan jeg vel si at jeg liker:

Criminal Minds: Fikk med meg første episoden av denne, på grunn av Mandy Patinkin. Ikke kjempeimponert egentlig, men har forsøkt å følge litt med på den.

Veronica Mars: Har litt dilla på denne- har sett hele sesong 1 på dvd. Gleder meg til fortsettelsen!

Landsbylegane (Peak Practise): Veldig britisk, og mye kjekkere enn de litt voldsomme "Doktorseriene" fra USA. Ikke for det, jeg har fulgt med på dem også, særlig Chicago Hope og E.R.

Twin Peaks: Var veldig hekta, og ganske skremt...


4 matretter jeg liker:

Bare 4? Jeg er veldig glad i mat, og synes det er vanskelig å skulle velge 4 ting her...

Tapas: Veldig stas å kunne smake på så mye forskjellig på en gang! Olivener er yummi!

Pizza: Helst av den italienske sorten, med tynn og sprø skorpe. Og gjerne med blåmuggost på...

Viltkjøtt: Det er vel mer en råvare enn en matrett, men du verden så nydelig!

Biff med tilbehør: Kjøtt er godt, og det må ikke være for mye stekt....og gjerne med fløtegratinerte poteter og god vin til.


4 nettsteder jeg besøker daglig:

Hjortheblogg
Dagbladet
Bergens Tidende
IMDB (ihvertfall nesten daglig)


4 ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør:

Reise på laaaang ferie til USA, leie bil og kjøre fra kyst til kyst.
Bo utenlands i en periode, f.eks i England
Sette i stand kjelleren på huset vårt.
Få større familie ;-)

Så ble det en bloggepost idag også :-)






søndag, februar 12, 2006

Bryllup

I disse dager har Flopsy fått invitasjon til bryllup!

Venninne og fysioterapeut-kollega Elisabeth skal gifte seg med sin utkårede den 4.mars, og stedet er Sandefjord. Selve seremonien skal foregå ute i skogen, og de inviterte har fått streng beskjed om å droppe pentøyet til fordel for stilongs og pledd....Jeg har fått inntrykk av at noen av de litt eldre tantene hennes har forsøkt med milde protester, men heldigvis til liten nytte. Her blir det bryllupsseremoni med fakler og bålbrenning. Jeg er kjempebegeistret, og håper værgudene gjør det mulig for Flopsy og Hjorthen til å kjøre over fjellet med Forden :-)

Egentlig så må jeg innrømme at jeg ikke er så glad i bryllup. Det er for det første litt skremmende med påkledningen. Jeg er ikke veldig glad i å pynte meg, og føler meg ofte litt som en påfugl når jeg har pentøy på. I tillegg er jeg livredd for bordplasseringen. Tenk om lille, innadvente meg blir plassert sammen med en haug med skumle, ukjente mennesker? Jeg er ikke akkurat verdens mest utadvendte person...Bryllup i skogen er derfor mer i midt i blinken, og jeg er helt sikker på at dette blir en kjempeflott happening!

Siden jeg selv nå nærmer meg 30 med stormskritt, hender det også at jeg selv får spørsmålet om ikke det er på tide å gifte seg. Men for min del må jeg innrømme at tanken på å skulle stå brud ikke er spesielt fristende...Ekstra skummelt er tanken på å skulle være hvit brud, det som for mange er selv den rosa ungpikedrømmen. Vel, for meg er det nærmere et mareritt....

Et kirkebryllup ville for det første være rimelig hyklersk for meg, som ikke akkurat er et religiøst vesen. Og den ekle følelsen av å være en hykler fikk jeg mer enn nok av under den obligatoriske samtalen med presten i forbindelse med juniors dåp. Presten var både offensiv og belærende, og han gav seg heller ikke før han fikk prakket på oss et ekteskaps-skjema. Det havnet i søppeldunken med en gang vi kom hjem. Det fikk liksom være grenser for hykleri på en og samme dag ;-). Et under at junior fikk lov til å bli døpt egentlig, men det gikk nå igjennom det da.

Men det er ikke bare tanken på hykleriet som gjør et bryllup til noe skremmende for meg. Tanken på å iføre seg selv en massiv, hvit, bløtkake-lignende kjole er ikke mindre skremmende. Jeg har knapt gått med kjole etter skolestart, og har ingen planer om å begynne nå. Også hvit da...ugh! Det å få håret fikset er heller ikke så fristende. Jeg er redd frisører har en litt annen følelse for hva som er "bryllupsfint" enn det jeg har....høyt hår med blomster i for eksempel...hjelp!!

Det eneste som er marginalt verre, er tanken på å skulle betale det hvite ut av øyet for å sikre den litt vel tallrike Flopsy-slekta god tilgang på ildvann. Aargh...jeg lover meg selv at dette aldri blir aktuelt. Så Hjorthen, her må det i så fall tenkes alternativt...

Men videre til neste tema: navnebytte. Jeg ser at de fleste kvinner som gifter seg velger å ta mannens etternavn. Jeg er selvfølgelig ikke motstander av dette- hvilket navn man velger å ta, må så klart være opp til hver enkelt. Men jeg tillater meg likevel å stusse over at så få velger å beholde sitt egen navn- i våre likestillingstider. Jeg skjønner godt argumenter som at det er praktisk med felles navn- at det å ha samme etternavn er en del av symbolikken med ekteskapet- at det er lettvint med tanke på barna- at det er tradisjon osv.

Og som sagt, jeg ønsker ikke å angripe noen. Jeg respekterer at mange ønsker å ta mannens etternavn. Men jeg håper at dere kvinner ihvertfall har tenkt igjennom saken, og at dere er klar over at det også er lov til å beholde sitt eget ;-). Og det er også mulig at jeg velger å nevne dette nettopp fordi at det ikke er aktuelt for meg å bytte navn....jeg er for sterkt knyttet til de navnene jeg allerede har :-)

Så her i heimen er det kaoset som råder: Jeg har to etternavn, Hjorthen har to etternavn og Junior har to etternavn (mitt til slutt- er beinhard feminist må vite ;-)). Funker helt fint det også!

onsdag, februar 08, 2006

Ungdommen nå til dags

Tidligere i kveld hadde jeg en svært urovekkende telefonsamtale med min yngre søster. Det var til og med hun som ringte. Og hun ringte til og med så lenge at jeg rakk å ta den. Bare dette er grunn til bekymring. Som regel ringer hun kun lenge nok til at jeg rekker å se navnet hennes på displayet. Da må selvfølgelig jeg ringe henne opp igjen, og hun kan prate gratis. Hun går jo tross alt ikke på Norges Handelsshøyskole for ingenting...

Men altså. Lillesøster lever det glade liv som student i storbyen Bergen. Der bor hun på et knøttlite rom i noe som visstnok skal være en studentblokk. Hva hun driver med på fritiden, vet jeg ikke så veldig mye om. Jeg tror nok hun vil ha noen ting for seg selv; eldre søstre kan visst være både nysgjerrige og fryktelig irriterende. Så jeg har levd litt i mørket, og forestilt meg at hun hadde alminnelige, sunne student-interesser. Slik som øl-drikking, kino-gåing, pizza-spising og sjekking.

Samtalen i kveld var i så måte urovekkende. Veldig urovekkende. Hun ville kun prate om den nye boka hun har kjøpt seg. Og det var ikke en hvilken som helst bok heller. Importert til og med, helt fra Amerika. Og med følgende, bekymringsfulle tittel:

"Six feet under: the Graveyard Guide to Minnesota"

Er det rart jeg er litt redd? Min oppfordring til dere må derfor være å gi ungdommen god og tidlig tilgang på alkohol og porno, før slektsforskningen tar dem. Da er det nemlig skikkelig kjørt; og alle lommepengene går med i bygdebok-sluket. Ikke si at dere ikke ble advart!


Bokstaver og nytteverdi

Helt siden barndommen har jeg syntes litt synd i noen av bokstavene våre. Jeg tenker selvsagt på de stakkarne som faller utenfor. De som sjelden eller aldri blir brukt på norsk, og som dermed ikke riktig har fått sjansen til å vise oss hva de er gode for.

Jeg tenker spesielt på de bokstavene Q, X, Z og W. Disse "utenlandske" karakterene, som sjelden blir sysselsatt i språket vårt. Det er vel liten tvil om at det er sånn i samfunnet vårt idag at for eksempel V tar de fleste jobbene som W kunne ha hatt.

Det har vært lite fokus på dette problemet i samfunnet vårt. De nevnte bokstavene har blitt bedt om å ta seg sammen, stå opp om morgenen, få seg en jobb osv. Men hittil har ingen vært villig til å sysselsette dem, og de har stort sett kun blitt uglesett.

Jeg forsøkte derfor å finne aktuelle ord der man kan se disse bokstavene i arbeid:

Q: Q- tips, Q- melk
X: Xylofon, xenofobi
Z: Zoo, zalo
W: William, Wenche

Relativt magert, med andre ord...

Det er derfor svært gledelig å se at bloggverdenen er full av toleranse og gode sysselsettingstiltak. Og hva hadde vel Word Verification vært uten disse fremmede fuglene ;-)



mandag, februar 06, 2006

Fredsdue


Og siden jeg er i det produktive hjørnet i kveld, vil jeg også følge oppfordringen om å poste en fredsdue. Det kan trenges i disse tider!

Ja til toleranse, respekt og fred!

Eller for å si det med Nick Lowes ord: "What`s so funny `bout peace, love and understanding?"

Bil del 2

Flopsy er ikke av dem som tok lappen på 18-årsdagen. På den tiden hadde jeg forsøkt meg bak rattet en gang, og jeg var klar og tydelig på at dette ikke var noe jeg kom til å stresse med foreløpig.

Den første læretimen hadde jeg sammen med min kjære far, i farfars gamle folkevogn. Kjære far kan det meste om bil (tror han selv ihvertfall), og burde i så måte være en kjemperessurs. Problemet er bare at han er blottet for noen vesentlige egenskaper; særlig gjelder dette pedagogiske evner og tålmodighet. Så når Flopsy kvelte den stakkars bobla for n`te gang, ble det rett og slett nok for oss begge. Ikke hastet det heller, jeg hadde ikke noe større bruk for bil i min studenttilværelse i sentrale deler av Bergen by.

Neste forsøk var noen år senere i tid. Da var det en snill nabo som på død og liv skulle lære meg kunsten å kjøre. Han hadde både tålmodighet og fin bil, men dessverre også en del bastante ideer. Som at man alltid må holde høyre hånda på girstangen. Og at man må sitte helt rett i ryggen hele tiden. Og ikke minst, at det viktigste av alt er å lære seg å rygge ut fra en parkeringsplass med kun en hånd på rattet. Den andre må jo være på girspaken, ikke sant?

Etter å ha vært igjennom en kjøretime med Hitler, orket ikke Flopsy tanken på å skulle fortsette opplæringen sammen med Mussolini. Det ble derfor nok en gang med det ene forsøket. Etter studier og turnustjeneste innså jeg imidlertid at det ville være lurt å få orden på dette med bilkjøring. Hjorthen hadde dukket opp i Flopsy-livet, og han var villig til å lære meg det grunnleggende. Vi satte oss inn i fars Passat, og Hjorthen sa "kjør". Flopsy som kun var vant med Hitler og Mussolinis parkeringsplass- oppgaver, sa "Hæ?". Men Hjorthen holdt på sitt, og kjøring ble det. På riksvei 5. I traffikken. Med rød L på bakruta, og nervene utenpå skjorta.

Neste dag skulle vi på langtur. Flopsy startet opp, og kjørte av gårde med store forventninger om å få mye lærdom fra sidemann Hjorthen underveis. Men hva skjedde? Joda, etter 5 minutter legger Hjorthen setet godt bakover, og plukker frem avisa...men hvor rart det nå enn kan høres ut; hadde det ikke vært for Hjorthens tilbakelente avis-lesende stil, er jeg ikke sikker på om jeg noen gang hadde fått lappen. Å lærekjøre med diktatorer gjør noe med et ungt sinn.

Flopsy og Hjorthen hadde mange fine kjøreturer den våren. Vi kjørte til steder vi knapt hadde hørt om, og på veier der det var mer buskap enn medtraffikanter. En gang kjørte vi også over fjellet, til østlandet. Flopsy bak rattet- uten lappen- og med "sjåførlærer" Hjorthen sovende i passasjersetet...

Til slutt meldte jeg meg på hos kjørelærer, for å få formalitetene i orden. Kjørelæreren var en artig bergenser, med grønn fiskevest, halspastiller, munndiarè og medlemskap i Jehovas vitner. Han var akkurat passe balansert- ganske avslappet, men også bittelitt skremmende. En gang var vi på langkjøring til Bergen. Vi var tre lærebiler, og vi skulle blant annet øve på forbikjøringer. Flopsy var litt nervøs, og gav full gass for å få det hele overstått. Sjåførlæreren kikket skrått bort på meg, la armene i nakken, og sa følgende: "Ja, dette gikk jo strålende fint du. Bare godt at UP ser ut til å ha tatt sommerferie idag...". Ahem...speedometeret ja- på vei ned fra 100 i 80-sonen....

Det pinligste jeg har opplevd bak rattet hendte forøvrig like etter at lappen var i hus. Jeg skulle hente Hjorthen på hans daværende arbeidssted på Notodden. Jeg var tidlig ute (typisk Flopsy- alltid redd for å komme for seint), og bestemte meg for å cruise litt rundt i sentrum i stedet for å stå og vente. Jeg var ikke særlig godt kjent, og klarte etterhvert å rote meg inn på en kjempesmal vei som så ut til å ende rett på et tun. Jeg forsøkte febrilsk å rygge meg tilbake igjen dit jeg kom fra, men klarte å hekte hjørnet på støtfangeren i et gjerde. Jeg fikk lettere panikk, og gav gass i stedet for å kjøre frem igjen. Det endte selvfølgelig med at hele støtfangeren ramlet av, og ble liggende så søtt på bakken foran bilen. Flopsy gikk så ut, klødde seg i håret, og la støtfangeren løst på plass igjen. Kjørte deretter i musefart til nærmeste parkeringsplass, og måtte spasere gjennom halve byen for å komme frem til Hjorthens arbeidsplass. Hjorthen syntes selvfølgelig det hele var ustyrtelig morsomt. Selv må jeg innrømme at det tok noen år før jeg klarte å le med..

Bil del 1


Bergens Tidende har idag en sak om Frps stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter- heretter referert til som Frp- Gjermund. Navnet skjemmer som kjent ingen.

Frp- Gjermund har nemlig vært litt uheldig, og fått alle fire dekkene på bilen sin skåret opp.

Flopsy er selvfølgelig motstander av slikt, mer også mer enn litt imponert over å se en Frp- mann med elbil. Det er nesten som å se en Senterpartist spise kebab, eller å se en SV`er kjøre Mercedes Cabriolet. Not very likely.

Men tilbake til saken. Ytringsfriheten er jo i vinden som aldri før, og Frp- Gjermund lar selvsagt ikke muligheten til å score et billig poeng gå fra seg. Tross alt, vi snakker Frp her. Gjermund mener selvfølgelig at hærverket mot bilen hans er et angrep på selveste ytringsfriheten vår. Bilen er som dere ser "prydet" av diverse slagord, og Frp-Gjermund mener derfor at hærverket må være begått av noen som misliker enten ham eller partiet. Veldig praktisk i grunnen, for da gjenstår jo bare sånn ca 3/4 av lokalbefolkningen som mistenkte.

"Skal man ikke ha lov å ha et politisk budskap på bilen uten å bli utsatt for hærverk", spør Frp- Gjermund journalisten.

Flopsy ser det derimot i en større sammenheng. Når man parkerer bilen sin for helga på Shell-stasjonen i Knarvik, burde man ikke være så forbauset. Fritidstilbudet er nok ikke all verden i det distriktet, og lokalungdommen syntes nok bare det var hyggelig av Gjermund å stille bilen sin til disposisjon- slagord eller ikke slagord.

Og hvis de slagordene der er representative for ytringsfriheten- vel, da kan det være det samme med hele greia ;-)

Flopsy behandler Tom Waits, del 2


Jeg er litt sent ute med en illustrasjon av den tidligere omtalte kasuistikken ved navn Tom Waits; men bedre seint enn aldri.

Her er ihvertfall vår venn Mr. Waits, i klassisk positur. Lett foroverlent, med høye skuldre, krokete fingre og lett spastisk ansiktsmuskulatur.

Og når jeg tenker meg om, ligner han ikke littegranne på fugleskremselet i "Byggmester Bob"?

lørdag, februar 04, 2006

Juniors filosofiske betraktninger

Flopsy og Junior var på en liten kjøretur tidligere idag. Vi kjørte langs fjorden, da Junior plutselig ser på meg og sier:

"Jeg lurer på hvem som har laget alle de øyene"
"Øynene?" spør jeg?
"Nei, øyene vel. De som ligger der ute i sjøen". Han peker mot fjorden, hvor der ligger en liten klynge med skjær. "Jeg lurer på hvem som har laget de".
"Ja", sier jeg, "Det er jo et ganske godt spørsmål. Neimen om jeg vet. Hva tror du selv da?"
Han tenker noen sekunder, før han sier: "Kanskje det er sjøfolkene?"
"Ja", sier jeg igjen. "Eller kanskje det er Gud?"
Junior rister på hodet:"Nei, jeg tror ikke det. Han bare kjefter..."

Flopsy strever med å kontrollere både seg selv og Forden etter dette. Junior ler med, og føler for å utdype kommentaren sin: "Du husker vel den historien med eplene? Da bare kjeftet Gud masse".

Og joda, jeg ser poenget- og skjønner godt at Junior syntes det var litt urettferdig at Adam og Eva skulle få så mye kjeft for å spise epler...

torsdag, februar 02, 2006

Folkeskikk og annet tullball

Til den unge herren som satt ved siden av undertegnede på 15.45-bussen fra Lyskrysset til Høljebyen idag; vær god å les det følgende:

* Det er ikke pent å stirre. Har du noe å si til meg, så kom med det. Stirring er ikke en god måte å innlede en samtale på, hvis det var det du hadde i tankene.

* Hold deg til ditt sete; ikke sprik så mye med beina og armer at den som sitter ved siden av deg får vansker med å puste.

* Ikke sitt og les i den boka naboen holder på med. Ta heller frem din egen bok med en gang, i stedet for å vente til bussen er i Naustdal.

* Ikke le høyt når du leser. Tviler på at Harry Potter er så morsom dessuten.

* Ikke rop når du snakker med din mor på mobiltelefonen. Det er ikke veldig interessant å høre hva dere skal ha til middag i heimen. Du burde dessuten være glad for at din mor faktisk gidder å lage mat til deg, i stedet for å klage over utvalget.

* Det å dunke seg gjentatte ganger i hodet, mens man mumler et eller annet om noe man har glemt, er også litt irriterende. Vær så snill å slutt med dette. Med en gang.

Puh, måtte bare få sagt det!

Flopsy behandler Tom Waits

I går var Flopsy på "datakurs" på jobben, siden vi snart skal ta i bruk en ny og oppdatert versjon av det journalprogrammet vi bruker idag.

Kurset var helt ok det, men skikkelig gøy ble det ikke før vi fikk prøve oss på egen hånd. Oppgaven var å opprette en ny pasientjournal, med tjenestevedtak, kartlegginger og journalnotater. Her følger et lite utdrag av mine herjinger:

Navn: Waits, Tom
Født: 07.12.49 00000
Adresse: Et eller annet sted i California

Situasjon:
Bruker har pådratt seg en nevrologisk sykdom. Dette medfører at han opplever ufrivillige bevegelser i armer og bein. Situasjonen forverres i konsertsituasjoner, ofte opplever han at også ansiktet blir affisert, i form av ufrivillige grimaser. Han strever også med uttalen av enkelte ord, og kan noen ganger være vanskelig å forstå. Det søkes derfor om en kartlegging og vurdering hos kommunal fysioterapeut.

Tiltak:
Kartlegging av nåværende funksjonsnivå.
Vurdering av hjelpemiddelbehov.
Informasjon og tilrettelegging av konsertsituasjonen

Journalnotat:
Tom Waits er 56 år gammel. Han bor sammen med sin kone og deres tre barn, og han jobber som artist. I 2006 fikk han påvist nevrologiske problemer, men har foreløpig ikke fått noen klar diagnose. Han vil bli videre utredet hos nevrolog, logoped og psykolog.

Undersøkelse hos fysioterapeut idag. Det ses en noe foroverlutet kroppsholdning, og han har en lang og noe hengslete kropp. Gangfunksjonen er litt stakkato, og han har til dels mye medbevegelse i armene når han går. Han er ikke avhengig av hjelpemidler til forflytning. Han har ufrivillige bevegelser i armene, og også tendenser til grimaser i ansiktet.

Herr Waits opplever ikke selv armbevegelsene som problematiske, men forteller at han noen ganger er uheldig og slår ned ting. Dette er i hovedsak et problem under konserter. Han opplever også at de tidligere nevnte konsertene tapper ham for krefter, og at dette kan være et problem i forhold til dagliglivet ellers.

Videre tiltak: Det forsøkes med et treningsprogram for ham, for å se om det er mulig for ham å få bedre kontroll over armene. Det vil også bli søkt om en arbeidsstol på Hjelpemiddelsentralen, slik at han kan få avlaste kroppen under konsertene sine, slik at han får mer overskudd og energi i hverdagen.

Ah...datakurs er gøy dere :-)


onsdag, februar 01, 2006

Ytringsfrihet og fornærmelser

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å legge meg opp i den pågående debatten om de berømte tegningene av Mohammed, men det er ikke så lett å la være...man blir liksom sugd inn i debatten, enten man vil eller ikke. Egentlig synd at det skal bli så mye oppstyr rundt en "filleting" som dette; det finnes da så mange andre kamper man kan ta med hensyn til ytringsfriheten?

Men uansett, mine synspunkter er som følger:

Ytringsfriheten er noe av det viktigste vi har, og den må vi for en hvert pris holde på. Det er en av de viktigste tingene vi har i den demokratisk styrte delen av verden. Med andre ord er man i sin fulle rett til å trykke de mye omtalte bildene.

Men: Må man gjøre alt, bare fordi det er tillatt? Når man vet at mange vil føle seg veldig krenket? Hva ønsker man å oppnå? Gjøres det fordi man koser seg over at folk blir sure? Eller kanskje fordi man har en agenda- som for eksempel å øke konfliktnivået mellom kristne og muslimer?

Minner litt om en hendelse min kjære mor opplevde tidligere idag. Hun var ute i sin hage, sammen med min lille sønn. Den temmelige digre (og småfeite) hannkatten var også til stede. Nabokona, som er både litt spesiell og litt begynnende dement, kom så ut og sa følgende til sønnen min: "Den katta der er alt for tjukk, akkurat som bestemora di". Jaja, det er selvfølgelig ikke forbudt å si noe sånt, men man kan vel ikke akkurat kalle det hverken høflig eller taktisk. Ikke måten å oppnå et godt forhold til sine naboer på. Jammen godt at bestemor har tjukk hud også ;-)