mandag, mai 21, 2007

Et møte

Vi fant hverandre på videregående, Karianne og jeg. Hun gikk i parallellklassen, og bodde et stykke utenfor byen. Denne byen er ikke større enn at ansiktene våre var kjente for hverandre, selv om vi aldri hadde snakket sammen.

Det var fagvalgene våre som til slutt førte oss sammen. Det var ikke så mange jenter som tok realfag, og dermed ble vi rask kjent med hverandre. Vi ble bedre og bedre venner i løpet av skoleårene, og hadde mye til felles. Skoleflinke, litt innadvendte jenter, med sær humor og et snev av samfunnsengasjement.

Etterhvert nærmet det seg slutten på skoletida, og vi vendte nesene våre mot Hansabyen. Studenter. Ordet smakte bra, vi gledet oss. Når jeg ser tilbake på det, var vi nok litt spente også. Vi var voksne nå, på vei ut av redet. På vei til storbyen for å søke kunnskap og nye erfaringer. Siden begge skulle til Bergen, bestemte vi oss for å dele bolig. På den måten ble det billigere, i tillegg til at det føltes litt trygt å være to.

Vi flyttet inn i en bitteliten hybelleilighet på Danmarksplass. I starten hadde vi det veldig artig, og fant fellesskap i tv-kvelder, fjellturer og studier. Men etterhvert gikk vi lei. Det ble for tett, og irritasjonsmomentene ble flere og flere. Jeg ble sur når hun lånte klær av meg uten å spørre, og hun ble sur over at jeg aldri kom meg i seng om kvelden. Så når året var omme, bestemme vi oss for å skille lag. Jeg ble værende på hybelen, mens hun søkte lykken annetsteds.

I årene som fulgte hadde vi kun sporadisk kontakt. Hun dro til utlandet, jeg ble værende i Bergen. Og da hun kom tilbake til Bergen, hadde jeg flyttet videre, klar for min første jobb.

Etter at jeg vendte hjem til Høljebyen, har hun vært på besøk noen få ganger. Forrige gang var når Thomas var 1 år gammel, siden den gang har vi ikke sett hverandre. Men på lørdag tok hun kontakt. Hun var i distriktet, og hadde tenkt seg en tur på byen sammen med en felles bekjent av oss. De ville komme innom, og om jeg ville være med ut, så hadde det vært kjekt.

Først skjønte jeg ikke hva de skulle på byen etter så seint på kvelden. Butikkene var jo stengt for lenge siden. Jeg hadde jo helt glemt at det var noe som het uteliv. Karianne og venninna kom innom litt før elleve. De så flotte ut, diskret sminket og med penklær. Magnus hadde våknet, så han fikk være med oss en stund. Jeg kunne dessverre ikke bli med dem ut på så kort varsel, Magnus krever sitt og er lite interessert i flaskemating.

Jeg kjente hvor kjekt det var å treffe henne igjen, og hvor godt vi egentlig kjenner hverandre, selv om det er lenge siden sist. Det var nesten som om det skulle vært i går. Men likevel ikke. For livene våres har tatt ulike retninger. Vi bor ikke lenger i samme by, hun og jeg, på flere enn en måte.

Mot slutten av besøket gjorde de to jentene seg klare til å dra på byen. De skulle ønsket at jeg kunne ha vært med, og lovet å ta med meg en annen gang. Kanskje til sommeren. Jeg fikk en liten følelse av at de syntes litt synd på meg, som var stuck hjemme med en liten baby. Samtidig tok jeg meg i å synes litt synd på dem, som var på vei ut på byen for å se om der var noen brukbare mannebein. Jeg misunner dem ikke letingen, og er glad for å være såkalt etablert.

Livet har utviklet seg forskjellig for oss, i tiden som har gått siden vi var to fnisete 18-åringer på første rad i fysikk-timene. Men vi er nok begge ganske fornøyde med egen retning, og det er jo det som teller. Det viktige er ikke hva man er, har eller gjør- men om man er fornøyd.

Til sommeren blir jeg nok med dem ut. For jeg kjenner at vi har mye å snakke om, vi to.