Den vennlige telefonselgeren

Jeg er ikke nevneverdig glad i telefonsalg. Det kan være temmelig irriterende å bli forstyrret av slikt, og som alle vet så ringer de jo alltid når det passer dårligst. Ikke at jeg vet når det egentlig passer da, men nok om det.

Likevel forsøker jeg å være relativt høflig i mine avslag. Litt fordi jeg er oppdratt til å oppføre meg noenlunde anstendig, og litt fordi min bedre halvdel har en kort karriere som telefonselger bak seg. Jeg skjønner derfor at telefonsalg ikke er det morsomste å drive med, og at man kan bli ganske sliten av å bli skjelt ut mange ganger om dagen.

Men altså, i forrige uke ringte det altså en telefonselger til meg. Han var heldig med valg av tidspunkt, det var sol i høljebyen og lille Magnus tok seg en ettermiddagslur. Alt lå til rette for et høflig, men bestemt avslag.

Men av en eller annen grunn så tok denne salgssamtalen en litt annen vending. Mannen som ringte var nemlig mer enn gjennomsnittlig høflig og flink. Han hørtes ut til å være godt voksen, kanskje i slutten av 50-åra. Fremtoningen hans var rolig og høflig, og han forsøkte ikke å late som om han kjente meg fra før, ved å bruke fornavnet mitt på telefonselgeres desperate og innpåslitne måte.

I tillegg var det noe med dialekten hans som fanget oppmerksomheten min. Han hadde den samme måte å snakke på som min avdøde farfar. En slags avslepen trønderdialekt, som kunne tyde på at han har bodd mange år på østlandet- akkurat som min farfar.

Alt dette gjorde at jeg fortsatte å lytte, i stedet for å avbryte kjapt og si nei takk. Den hyggelige mannen forsøkte å selge meg en bok om førstehjelp for barn. Først tenkte jeg at det var litt uhøflig av ham å tilby et sånt produkt til meg, som dessverre har litt for mange erfaringer med nettopp dette. Men jeg tok meg i det, den hyggelige mannen kunne jo ikke akkurat vite hvilke erfaringer jeg satt på. Så jeg lot ham presentere denne boka.

Den hyggelige mannen hadde sannsynligvis boka foran seg, for det hørtes ut som han kikket på den samtidig som han pratet med meg. Jeg tror han var litt fersk, for han strevde litt med presentasjonen. Men hele tiden hadde han denne rolige, behagelige fremtoningen. Jeg tok meg i å lure på hvem han har, hvordan han så ut, og hvorfor han hadde endt opp som telefonselger. Kanskje han var pensjonist, med behov for en liten ekstrainntekt? Kanskje han hadde blitt arbeidsledig, etter et langt liv på en bedrift som til slutt ble nedlagt?

Den hyggelige mannen pratet videre, og begynte å bla i boka for å komme på noe fint å si om den. "Den er veldig populær, det er mange som har kjøpt den. Og kampanjen vår nå gjør den jo veldig billig. Den har en pen forside, og så er her visst innholdsfortegnelse...og så...". Jeg tok meg i å humre litt, de fleste bøker har jo både forside og innholdsfortegnelse. Så jeg fant ut at det kanskje var på tide å avslutte. Jeg fortalte ham at dette nok var en fin bok, men at det ikke var aktuelt for meg å kjøpe den likevel.

Det var greit det. Den hyggelige mannen forsto det, og ønsket meg en fortsatt god dag. Samtalen ble avslutttet. Jeg tok meg i å tenke at verden hadde vært et mye hyggeligere sted dersom folk var litt mindre aggressive. Da går det an å ha samtaler, selv om man ikke nødvendigvis er enige. Jeg angrer nesten på at jeg ikke kjøpte boka, bare for å glede den hyggelige mannen.