Flopsy feminist

Jeg er helt klart feminist, og det er jeg stolt over å være. Jeg er helt overbevist om at likestilling er veien å gå, og at det ikke er så stor forskjell på kjønnene som enkelte skal ha det til. Begge kjønn bør ihvertfall ha rett til å skape sin egen tilværelse, uten en hel masse kjønnsspesifikke krav på lasset.

Jeg er også overbevist om at likestilling er en fordel for begge kjønn. Etter min mening er likestillingen med på å skape kompetente og selvstendige mennesker, og det er en god ting. Kvinner er ikke lenger avhengig av en mann for å brødfø seg selv og eventuelle barn, og mannen sulter ikke lenger foran brødboksen den dagen kona skulle finne på å dø en tidlig død.

Men i mine yngre dager skjønte jeg ikke helt dette med feminisme. Var det noe behov for sånt da? Og var ikke feminister bare sinte damer med veldig kort hår og angst for pornofilmer?

Jeg gir min harmoniske oppvekst skylden for min skepsis til feminister. Jeg vokste nemlig opp i en ekte kjernefamilie, med mor, far og lillesøster- på et lite sted der alle kjente alle. Jeg var en skikkelig tomboy, som mye heller ville klatre i trær og spille fotball enn å leke med dukker i rosa tyllkjoler. Og heldige meg; foreldrene mine hadde ingen problemer med dette. Jeg fikk velge den blå pysjamasen med skiløper på, i stedet for den rosa med prinsesse. Ingen forsøkte å forandre meg til noe annet enn den jeg var.

Det lille stedet jeg vokste opp på hadde egen barneskole-med sånn omtrent 40 elever fordelt på 1.- 6. klasse. Dette medførte at gutter og jenter lekte mye sammen, vi måtte jo nesten det for å klare å samle mange nok til de enkelte lekene. Dermed ble vi godt kjent med hverandre, og om man var gutt eller jente var ikke så viktig. Ikke for det, det hendte at det ble kommentert når jeg var ute og lekte med en av gutta. Og da var det nesten utelukkende voksne som kommenterte det, gjerne med utsagn som: "Å, er dere kjærester eller?". Strategien min på dette var å ignorere det. Fungerte som regel bra.

Men altså, denne harmoniske oppveksten gjorde meg litt blind på et vis. Jeg syntes ikke dette med likestilling var så mye å mase om, for likestilling hadde vi jo. Kampen var jo vunnet, liksom. I etterkant ser at dette langt fra er tilfellet. Ja, vi har tatt noen steg i riktig retning, men vi er langt fra målet. Det gjelder selvfølgelig i verden generelt, men også i Norge. At vi er blitt litt flinke bør ikke bety at kampen stanses.

Jeg har en del bekjente fra de østligere delene av Europa, og i min kontakt med dem ser jeg at de er et stykke etter oss på dette punktet. Jeg husker godt en gang en av dem kom på besøk til oss. Hjorthen sto da med oppvasken, og vår venn, la oss kalle ham Anton, syntes dette var kjempefestlig. En mann som vasker opp, liksom, haha. Det tok litt tid før han skjønte at det ikke var helt uvanlig for Hjorthen å vaske opp. Til å begynne med trodde han nok nesten det var en slags spøk.

En slektning av meg har en leieboer fra en tidligere Sovjet-republikk, la oss for eksempel kalle ham Nico. Leieboeren jobber på det lokale skipsverftet, og bor foreløpig alene- i påvente av at kona hans får de nødvendige papirene fra UDI. En dag kom han fornøyd til min kvinnelige slektning, og fortalte at han nå hadde fått lov av kona si å finne seg en elskerinne. Han hadde allerede sett seg ut en søt kjente i 20-årsalderen. "Jaha", sa slekta mi, "det betyr vel at kona di også får lov til å ta seg en elsker det da?" Men nei, sa Nico, det betydde det selvfølgelig ikke. Det var nemlig ikke så bra for kvinner å ha flere menn. Det hadde seg nemlig sånn at sæden fra menn man ikke var gift med var uheldig for kvinnene, den gikk rett i blodet og laget forgiftninger. Slekta mi syntes dette var litt komisk, og ble litt usikker på hvordan hun skulle fortsette argumentasjonen sin. Her hjalp det vel neppe å slå i bordet med nyere fakta-kunnskaper. Så hun sa: "Jasså ja, men det betyr jo i så fall at du ødelegger denne unge elskerinnen din det. Det var jo ikke så snilt av deg, synes du det?" Her ble Nico litt svar skyldig, og fortsatte diskusjonen med en repetisjon av faktaene sine. "Og hvem er det som har sagt dette om sæden da"?, spurte slekta. "Det må jo nesten være en mann, eller hva?"

Jupp, det var nok det. Men men, jeg trenger egentlig ikke gå over bekken etter vann. Manglende respekt for kvinner finner man overalt, og gjerne steder man ikke skulle tro man fant det også. Dessverre. Det er også et trist faktum at kvinner tjener mye mindre enn menn. Det påstås at det er fordi vi velger feil yrker. Som om det er noen fullgod forklaring. Vi trenger jo mennesker til såkalte "kvinneyrker" også, og det hadde jo ikke gjort noe om lønna var til å leve i den typen yrker heller...

Så jupp, jeg er feminist. Og stolt av det :-)