På utkikk etter tryggheten

Tiden går. Det er snart ett år siden vi mistet Thomas. Og det er 4 mnd siden vi fikk Magnus. Det å ha en baby i huset er spennende. Og selvfølgelig også litt krevende. Babyer krever mye oppmerksomhet, og Magnus er ikke av den søvnige sorten :-)

Jeg tenker mye på Thomas, og på hvordan han var som baby. Om hvordan det var å bli mor for første gang, og hvor overveldende det egentlig var. Jeg var vant til å mestre det meste, men innrømmer glatt idag at det å bli mor for første gang var en temmelig voldsom opplevelse. Det var mer travelt enn jeg klarte å forestille meg på forhånd. Og mer følelsesmessig intenst. Jeg var absolutt ikke forberedt på at det skulle være så sterkt som det var. Og at det skulle innebære så mye hardt arbeid. Og ikke minst så mye sorg.

Det å bli mor til Magnus har vært en helt annerledes opplevelse enn å bli mor til Thomas. Denne gangen var jeg tryggere på selve rollen som mor. Jeg hadde tross alt vært der en gang før, og slapp å bekymre meg over de praktiske tingene- som hvilken vei bleia skal sitte. Jeg var også forberedt på at en liten krever deg døgnet rundt i starten, og at man ikke rekker så mye annet enn å være mamma.

Den store forskjellen er likevel utryggheten som har fått feste i meg. Når man har opplevd å miste et i utgangspunktet friskt og normalt barn helt plutselig, så blir man utrygg. Statistikken har vært imot oss, lynet har slått ned.

Utryggheten gir seg til kjenne ganske ofte. Som når Magnus sover, og jeg er nødt å røske litt i ham for å sjekke at han puster. Som at jeg ikke tør å la ham sove alene i 2. etasje. Som at jeg holdt på å ringe til Hjorthen flere ganger, den kvelden han gikk tur med ham uten at jeg var med- for å be ham om å sjekke at Magnus ikke var for kald/varm/tildekket/klam osv osv. Jeg tok meg likevel i det. Jeg ringte ikke. Men gudene skal vite at jeg hadde lyst...

Veldig ubehagelig, men jeg velger å tro at det er en logisk følge av det vi har opplevd. Men jeg håper at det gir seg litt etterhvert. Ihvertfall når Magnus blir større. Litt hønemor har jeg alltid vært, men jeg er redd for at det skal ta overhånd- og det er ikke så ønskelig, hverken for min eller Magnus sin del. Så nå prøver jeg å øve meg litt på ikke hele tiden å ha kontroll.

Jeg merker at jeg gleder meg litt til han blir større. Og særlig til han passerer 5 år. Det er liksom noe symbolsk med det tallet. Enn så lenge får jeg fortsette å lete etter tryggheten, og håpe at jeg finner små fliker av den rundt omkring.