Flopsy leser bok

Som ungdom og ung voksen hadde jeg en periode der jeg ikke leste særlig mye litteratur, til tross for at nettopp lesing var noe som opptok meg veldig i barndommen. Jeg opplevde det som vanskelig å finne bøker som fenget, og hadde ikke litteraturinteresserte voksne i min nærhet som kunne guide meg. Jeg hadde derfor en tendens til å gape over for mye, og endte opp med å forsøke meg på tunge klassikere som jeg egentlig ikke var moden for.

Men altså, en av de forfatterne som fikk meg på banen igjen som voksen leser, er Gunnar Staalesen. Bøkene om privatetterforsker Varg Veum var velskrevne og lett tilgjengelige, og det var artig å lese krim fra vestlandet. Så den yngre utgaven av Flopsy har lest de fleste Veum-bøkene, og likt dem godt.

I litt mer voksen utgave har jeg også lest Bergens-trilogien hans. Veldig bra bøker det også. Mye å holde styr på, disse bøkene følger diverse Bergens-familier over 100 år, i tillegg til at de inneholder en bra kombinasjon av Bergens-historie og mordgåte.

Jeg hadde altså visse forventninger da jeg oppdaget at Staalesen var ute med ny bok: "Dødens drabanter". Boka hadde deler av handlingen sin fra Lyskrysset (les: Førde), og i sentrum av historien var en gutt med en vanskelig oppvekst. Absolutt noe for Flopsy. Så da jeg fikk et gavekort på Libris til bursdagen min, var saken grei. Ut å kjøpe Staalesen!

Jeg skal ikke si for mye om handlingen, men det hele starter i Bergen på 70-tallet. Varg Veum jobber i barnevernet, og vi blir kjent med en liten gutt som lever under ikke helt ideelle forhold. Tiden går, og Veum begynner som privatetterforsker. Gutten dukker etterhvert opp igjen i en litt eldre utgave, denne gangen bor han hos en fosterfamilie hvor mannen i huset ender opp med brukket nakke nederst i kjellertrappen. Saken blir tilsynelatende løst, og det går enda flere år før vi møter gutten igjen, denne gangen som ung mann i Førde- og som mistenkt for å ha tatt livet av sine nye fosterforeldre. Varg Veum blir selvfølgelig satt på saken....

Boka har fått veldig mye positiv omtale i mediene, og det har blitt trillet en hel mengde 5`ere. Selv må jeg likevel innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg er imidlertid usikker på hvorfor. Kanskje det rett og slett skyldes at jeg har lest for mye krim, og dermed har gått litt lei av sjangeren? Boka er av tradisjonell Staalesen- kvalitetet. Det vil si at den er velskrevet og spennende. Men den blir likevel ganske ordinær. Jeg synes ikke vi kommer tett nok på karakterene; særlig denne gutten med den vanskelige historien. Staalesen lar oss ikke bli godt nok kjent med ham. Det blir for mye fokus på selve mordgåten, og for lite på selve karakterene.

I tillegg synes jeg Staalesen sliter litt med å holde intensiteten oppe gjennom hele boka. Historien spenner over et vidt tidsrom, og alle delene er ikke like engasjerende. I tillegg irriterer jeg meg innimellom litt over skildringene av lokalbefolkningen i Lyskrysset...de blir liksom litt vel provinsielle sammenlignet med den "verdensvante" bergenseren Varg Veum. Og alle vet jo at vi Sunnfjordinger er oppegående og moderne mennesker ;-)

Alt i alt en grei krimhistorie, altså. Jeg skulle bare ønske at den hadde enda litt mer å by på. Noen freshe etiske dillemmaer, kanskje- eller en bedre beskrivelse av hvordan en vanskelig oppvekst påvirker livets muligheter. Staalesen er bra på krimintriger og lokalhistorie, men vil man lese dypere krim anbefales Karin Fossum i stedet. Dette ble ikke mer enn en klassisk "whodunnit"-historie.