Hvordan har vi det så idag?

Jeg håper jeg ikke sliter dere ut med gjentatte poster om død og fortvilelse, men døden har blitt en såpass sentral del av livet vårt i år, at det er ikke godt å komme utenom dette temaet. Blir det for personlig og intimterroriserende, så oppfordrer jeg dere til å skippe lesingen av denne posten, og heller vente på lystigere saker.

Uansett, det har nå gått snart 5 måneder siden den tirsdags morgenen jeg fant sønnen vår liggende død på sofaen i stua. Sjokket har etterhvert lagt seg, og vi forsøker å klamre oss til konturene av en normal tilværelse, selv om tilværelsen på en måte aldri kan bli normal igjen. Thomas sin død har forandret meg, og jeg vet at den alltid vil følge meg, i resten av mitt liv. Jeg er ikke helt som før. Thomas fyller tankene mine selv om han ikke lenger er her. Noen dager følger han meg tett, mens andre dager er han litt lenger borte- men han er alltid til stede.

Det hender ofte at jeg prater med ham i drømmene mine. I drømmeverdenen er han stort sett levende, smilende og blid. Men ikke alltid. Noen ganger drømmer jeg at han blir syk, og at jeg må gjøre alt jeg kan for å redde ham. Som regel klarer jeg det ikke...selv drømmene er ubarmhjertige.

Det er ikke så lett å svare på hvordan vi har det, 5 måneder etter. Ting er selvfølgelig annerledes enn i starten. Sjokket har som sagt lagt seg, men tomheten er kanskje vel så tydelig som før. Det er stille i huset. Det er ingen liten gutt som skal følges i barnehagen om morgenen. Ingen gutt som skal ut og gå tur, se film, spise yoghurt og sitte på fanget. Den stillheten er vanskelig å venne seg til. Når man har hatt barn, er det på en måte ingen vei tilbake.

Hjorthen sa noe om at det er godt at folk ikke lenger spør hvordan vi har det. Jeg er forsåvidt enig med ham i det. Det ble mye en stund. Det var jo kjekt at folk viste omsorg, men også litt slitsomt i lengden. Slitsomt å begynne å gråte i butikken, fordi noen sa et eller annet rørende om Thomas. Og også litt ekkelt å føle at alle gikk rundt og syntes synd i en. Men samtidig er dette et tveegget sverd. Jeg vil jo ikke at Thomas skal bli glemt, selv om han ikke lenger lever. Så jeg setter pris på at folk snakker om han, forteller små anekdoter og historier. Det er kjekkere det, enn spørsmålene om hvordan det går med oss.

Og hvordan har vi det egentlig?

Tja, den som kunne gi et godt svar på det. Jeg synes jo at deler av tilværelsen er tilbake på hengslene, og at jeg fungerer bra på noen områder. Dagene går, og jeg opplever at jeg stort sett klarer å gi dem et slags innhold. Det er i grunnen lettere å sette fingeren på det som ikke fungerer helt som det skal ennå.

Jeg sover ikke ordentlig om natten. Det har jeg ikke gjort på 5 måneder. Jeg trodde dette ville komme seg når jeg begynte i jobb igjen, men det gjorde det altså ikke. Søvnen er overfladisk og lett, og vil ikke alltid komme når jeg trenger den. Jeg sliter med å sovne, og søvnen kommer ofte ikke før ut på morgenen. Og selv da er den kortvarig og flyktig. Jeg håper dette kommer seg etterhvert, men prøver å ikke lage så mye styr rundt det. Jeg får sove når jeg kan, og håpe at ting retter seg etterhvert. Og når jeg sitter her og er våken, så blir det jo gjerne en liten bloggpost :-)

Jeg opplever også at jeg er mer sentimental enn før. Jeg har aldri vært en person som tar lett til tårene. Men nå gjør jeg det, særlig når jeg hører om vold og grusomheter som har blitt utført mot barn. Det takler jeg ikke ordentlig. Det blir rett og slett for mye. Jeg ble fysisk uvel av dokumentaren om senaborter i Spania, og orker ikke høre om barnemishandling og den slags.

Det er også tungt å se alle tingene som står igjen etter Thomas. Filmene hans som står i hylla, og som jeg vet at han aldri mer skal se på. Klærne hans, som jeg nå har sortert og lagt i esker, som jeg vet at han ikke skal bruke mer. Tannbørsten hans, som fortsatt står på badet. Reklamen for det nye Zelda-spillet, som jeg vet at han hadde kommet til å ønske seg til jul. Sånne ting kan være nok til å få tårene til å komme.

Jeg leste forøvrig en artikkel om dette med sorg. Der sto det en del om hva som kjennetegner sorgprosessen, og at det fremste kjennetegnet på at man har kommet helskinnet igjennom en slik prosess er at man har fått hele følelsesregisteret tilbake på plass. Jeg synes dette var et godt bilde, for noe av det jeg har opplevd i etterkant at Thomas sin død er en følelse av tomhet og apati. Som om noe av fargene i tilværelsen har forsvunnet. Det som tidligere har irritert meg, plager meg ikke lenger, og det som tidligere har gledet er ikke så interessant det heller.

Etterhvert har noen av fargene returnert, men ikke helt. De er ikke så sterke som før ennå, så det betyr vel at det er et stykke vei igjen å gå. Likevel føler jeg vel at det er riktig å si at jeg har tatt noen skritt på veien. Og hva fremtiden bringer med seg, vites ikke. Forhåpentligvis har skjebnen noe positivt på lager for meg også.

I dag er det forøvrig lørdag, og da skal jeg på grava til Thomas og tenne lys. Været tillater ikke lenger friske blomster, men et lite lys skal det ihvertfall bli. Hver eneste lørdag.