Liv og død

Det å ta seg av en liten Hagbarth er fulltidsjobb, og ikke så lett å kombinere med andre prosjekter. Hagbarth er riktignok en ualminnelig søt og snill kar, men foreløpig har han ikke helt de samme fritidsinteressene som sin mor. Han liker hverken fotball eller slektsforskning foreløpig, og insisterer på å bruke tid på ting som spising, gulping, raping, bæsjing og pludring. Merkelig prioritering, spør dere meg ;-)

Men altså, i det siste har jeg funnet en måte å kombinere barnepass og hobby (lokalhistorie og slektsforskning) på. Hver lørdag er jeg på gravplassen til Thomas for å tenne et lite lys. Av og til rusler jeg litt rundt der inne, og tar meg tid til å besøke gravene til andre kjente. Det er en liten gravplass, og jeg har både besteforeldre og oldeforeldre der i tillegg til lille Thomas. For noen uker siden oppdaget jeg at det hadde dukket opp noen hvite lapper på enkelte av gravminnene på den eldste delen av gravplassen. Jeg kikket på en av disse lappene, og der sto det noe sånt som at denne graven ville bli slettet innen en viss dato, dersom ingen meldte seg som gravfester.

Jeg merket at dette gjorde meg litt trist. Ikke for det, jeg skjønner jo godt hvorfor det gjøres slik. Gravplassen er geografisk avgrenset, og ligger i et strøk som har hatt en relativt kraftig befolkningsvekst de siste 10- 15 årene. Det begynner med andre ord å bli trangt om plassen. De fleste av gravminnene med hvit lapp er fra tidsperioden 1920- 1930, og de fleste av dem virker sørgelig neglisjerte. Så rasjonelt sett er dette greit. Men altså litt trist likevel, med tanke på de menneskene som på denne måten blir "glemt".

Dette førte uansett til at slektsforskeren i meg våknet fra dvalen. Jeg hadde fått med meg at det pågikk et prosjekt med registrering av gravminner på landsbasis-dette kan det leses mer om her. Så for å gjøre en kort historie enda kortere; jeg har altså meldt meg til tjeneste, og holder nå på å registrere gravminner her i distriktet. Så når været tillater det, legger jeg Hagbarth i vogna, stjeler det digitale kameraet til Hjorthefar, og legger veien til kirkegården for å registrere. På den måten blir gravminnene "reddet" til historien, selv om steinene fysisk blir fjernet etterhvert.

Det høres kanskje litt sært ut å tråle rundt på kirkegårder med barnevogn og digital-kamera, og det er det sikkert også. Men jeg opplever det som veldig godt. Jeg liker den rolige atmosfæren, og kombinasjonen av stillhet og skjønnhet. Kald stein og levende blomster. Båndet mellom døde forfedre og levende Flopsy. Mellom den døde Thomas og den levende Magnus. Gravplassen er stedet for de store følelsene, men også for den store roen. Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men roen på gravplassen gir meg likevel trøst. Det er noe verdig over den, noe vakkert.

Min bestefar sa alltid at folk ikke er døde så lenge man fortsatt snakker om dem. Jeg tror han var inne på noe vesentlig der. Det er ihvertfall en god tanke.