Enda litt mer om navn

Statistisk sentralbyrå er nå klar med navnelistene for 2006. Jeg skjønner ikke helt at listene kan være klare så tidlig på året, men dette er det kanskje noen som vet mer om enn meg? Junior er jo født på tampen av året, og vi har akkurat fått registrert navnet hans hos det lokale likningskontoret. Jeg tror derfor ikke at absolutt alle 2006-barn kan være registrerte allerede.

Men altså, tilbake til hovedpoenget. Listene er uansett klare, og på landsbasis er dette de 10 mest brukte guttenavnene i 2006:

Jonas
Mathias
Alexander
Andreas
Elias
Kristian
Sebastian
Markus
Sander
Tobias

Magnus er på 17.plass. Altså ganske vanlig, men likevel et stykke unna teten. Lista for Sogn og Fjordane er litt, men ikke så veldig, annerledes. Magnus er ikke blant de 20 mest brukte her i fylket, og det kan jo være like greit.

Det er jo ellers mange fine navn på denne topp-lista. De fleste av dem er vanskelig å direkte mislike, men jeg tenker jo veldig på denne båten når jeg hører navnet Elias da...

Om å navngi en liten gomp

Det å velge navn til en ny verdensborger er ikke bare bare. Det er mange hensyn som skal tas, og uansett hva man velger, så er det garantert noen som synes navnet du har valgt er grusomt. Med andre ord så er det bare å hoppe i det.

Da jeg skulle ha Thomas var jeg veldig hektet på navn, og brukte veldig mye energi på valget. Kjøpte meg navneleksikon, og laget lange lister med aktuelle navn. Deretter tvang jeg de nærmeste til å kommentere de navnene jeg hadde satt opp på listene mine, og eliminerte navn som ble oppfattet som fæle av de andre. Listene ble således kortere etterhvert, og til slutt satt jeg igjen med et knippe navn. Som jeg selvfølgelig ikke var helt fornøyde med....jeg gjentok deretter prosessen- nye lister ble laget, de nærmeste måtte på nytt kommentere, og navn ble strøket. Jeg endte opp med de samme navna etter hver gjennomgang, og til slutt ble Hjorthen så lei av maset at jeg pakket ned listene...

Denne gangen våget jeg derfor ikke å satse på navnelister...men noen kriterier må man ha når man skal finne navn, og her er noe av det jeg har lagt vekt på:

1. Det må selvfølgelig være et navn begge foreldre liker. Flopsy liker for eksempel navnet Julian. Dette synes Hjorthen er fryktelig; altså ingen Julian. Ingen Hagbarth heller, for den saks skyld. Det gjør heller ikke noe at de aller nærmeste liker navnet (les: tante plante og bestemora), men dette er ikke et absolutt krav.

2. Ett navn holder. Junior får uansett tre navn totalt sett; mitt etternavn og et av Hjorthens etternavn som mellomnavn. Da blir det veldig langt med to fornavn i tillegg. Ikke alle dobbeltnavn er like heldige heller, som for eksempel Gerd-Liv og Max Harry. I think not.

3. Navnet må være alminnelig kjent. Det er ikke så morsomt å måtte presentere seg 14 ganger, fordi man har et navn ingen kjenner til. Dette vet jeg littegranne om, selv om mitt eget navn ikke er så veldig sært. Jeg heter Marita, et navn som ikke var særlig mye brukt før midten av 70-tallet, og som var vanskelig for folk over en viss alder å oppfatte....som barn opplevde jeg ihvertfall veldig ofte at eldre mennesker trodde jeg het Marit eller Merete i stedet. Fryktelig irriterende, selv om dette viste seg å være et forbigående problem.

4. Navnet må ikke være for vanlig. Det er greit å unngå "topp 10-lista", slik at man slipper å dele navn med tre andre i samme skoleklasse. Kanskje litt kjedelig å være Emma H. eller Markus B.

5. Navnet må ha en enkel og grei stavemåte. Jeg er ikke glad i alternative varianter, som f.eks Chatrine og Sjanett. Det enkle er noen ganger det beste. Egentlig liker jeg best K i stedet for Ch også.

6. Det er også greit om navnet er noenlunde funksjonelt på engelsk. Det vil si at det ikke må ha en eller annen rar betyding, som f.eks Odd (rar), Even (lik), Bård (kjeder seg) og Willy (eh ja, dere vet). Navn med Æ. Ø og Å er heller ikke så greie i utlandet.

7. Navnet må ikke være "oppbrukt" i nettverket. Man kan ikke ta navn som er brukt av nær familie og venner- ihvertfall ikke navn som er brukt i den yngre generasjonen.

8. Navnet må ikke bæres av fæle folk man kjenner. Jeg liker for eksempel navnet Ulrik ganske godt, men Hjorthen assosierer dette med en litt alkoholisert uteligger fra hjemstedet sitt. Altså ikke aktuelt.

Jeg har vel kanskje ikke fulgt mine egne kriterier 100 % i letingen etter navn- regler er jo til for å brytes- men har nå hatt dem som en liten rettesnor.

Som de fleste sikkert har fått med seg, så fikk junior navnet Magnus. Dette er et navn vi begge liker, og som vi satser på at junior kommer til å kunne leve greit med. Det er ikke alt for sært, og funker sånn noenlunde utenlands. Det er litt på grensen mye brukt (11.plass i 2005), men det lot vi passere. I tillegg har jeg hatt to hyggelige grand-onkler med dette navnet, og jeg kjenner utelukkende kjekke karer med samme navn. Assosiasjoner er ikke til å kimse av.

Andre navn som var aktuelle (fritt etter hukommelsen):
Filip/ Philip
Henrik
Brage
Mats
Benjamin
Theodor
Linus

Det var de jeg kom på i farta; har helt sikkert glemt noen av kandidatene. Så hva synes dere? Helt fryktelige, eller til å leve med? Og ja, jeg vet...jeg har egentlig en ganske konservativ (og litt kjedelig?) smak ;-)

2006 og 2007

Godt Nyttår!

Jeg er ikke den kjappeste til å oppdatere, men det har vært så mye annet å henge fingrene i den siste tiden.

2006 var et veldig spesielt år for undertegnede. Det var året da vi mistet vår førstefødte, og det var året der vi ble foreldre for annen gang. Med andre ord: mange følelser å holde styr på samtidig. Jeg var 4 mnd på vei den dagen Thomas forlot denne verden. Han visste om at han skulle bli storebror, og gledet seg til det. Han var godt i gang med å hjelpe oss med å finne navn til den lille, og kom stadig med kommentarer som: "Kanskje babyen kan hete Lise?". Og "Hva synes du om Leni da?". Han hadde nok mest tro på at det ble en lillesøster...

Det er selvfølgelig vondt at han aldri skulle få oppleve å bli storebror. Jeg er sikker på at han hadde likt det, han var veldig omsorgsfull som person, og ikke minst ganske opptatt av babyer.

I tiden rett etter Thomas sin bortgang var det vanskelig å tenke på graviditeten. Sorgen over Thomas opptok all energi, og det ble vanskelig å glede seg opp i det hele. Heldigvis endret dette seg etterhvert, og jeg opplever at graviditeten var med på å dra meg litt ut av mørket etter som tiden gikk. Det var godt å tenke på at vi skulle få lov til å oppleve å bli foreldre igjen, og at det skulle komme en liten person og puste litt liv i heimen. Det å være foreldre er en stor rolle, noe som ble så altfor altfor tydelig den dagen vi "sluttet" å være det. Det vil si, vi slutter jo aldri å være foreldrene til Thomas. Men vi mistet en rolle den dagen han døde, og tomheten etterpå håper jeg at jeg aldri noen gang må oppleve igjen.

Men altså. Natt til den 20.desember ble vi foreldre igjen, også denne gangen til en liten gutt. Skjønt liten og liten ;-). Vitale mål var 4310 gram og 43 cm, og han var for stor til å komme seg ut på normalt vis.

Så 2006 har vært et rart år; et år med stor sorg, og heldigvis også et år med litt glede sånn på tampen.

Og nå er vi altså over i 2007. Et år jeg håper blir litt mer på det jevne enn 2006...Forhåpentligvis uten dødsfall, og ganske sikkert uten fødsler, iallefall for vår del :-)