Uten mat og drikke...

Denne helga hadde vi i utgangspunktet tenkt oss en tur til Bergen, delvis sammen med mine foreldre. Det vil si at vi skulle være i Bergen samtidig, men med hver vår bil, og med hvert vårt overnattingssted. Planen var 2 netter på Holberg, mens de gamle skulle overnatte hos Tante Kjellbjørg i Loddefjord. En kjapp oversikt over økonomien, kombinert med en følelse av trøtthet, førte imidlertid til at vi avlyste, og sendte de gamle avgårde med noen andre i slekta. Og siden vi hadde spart en del cash på å være hjemme, passet det godt å lage til litt ordentlig lørdagsmat; det vil si indrefilet av svin, hasselback-poteter og god rødvin.

Både kjøttet og potetene var strålende saker, men vinen var likevel den som stakk av med smaksløkene! Det dreier seg her om en Chateau Laroque 1998, som jeg fikk av min kjære til jul ifjor. Den var visst temmelig dyr, så den har blitt stående på vent mens vi har leita etter en spesiell anledning. Ikke at denne helga var spesiell på noen måte, men vi fant nå ut av det var greit å plukke frem denne vinen- denne har tross alt blitt stående i snart ett år.

Jeg har som tidligere nevnt lite greie på vin egentlig, bortsett fra at jeg tror at jeg ihvertfall til en viss grad kjenner forskjell på om den er god eller dårlig..*ss*. Og dette er noe av det beste jeg har drukket; den var både smaksrik og lettdrikkelig, med en nydelig ettersmak. Så om noen vil imponere kjæresten med en god (og ganske dyr...) vin, så er dette et godt valg. Mye bedre enn Chenet og Gato Negro og de andre billige bestselgerne.

Og i morgen blir det helstekt, sennepsmarinert kylling, med grønnsaker og poteter. En oppskrift fra den godeste Viestad, og mye, mye bedre enn grillkylling fra butikken :-)

En liten minnestund

Dagens blogg er en liten hyllest til min grandtante Kristina, som forlot denne verdenen torsdag 21.10.04, i den nette alder av 91 år. Så de av dere som ikke orker tanken på en dose sentimentalitet bør kanskje hoppe av nå. Jeg lover å komme tilbake med mer tøys og tull ved en seinere anledning. Dere andre kan få lese videre, og få et lite innblikk i livet til en av slektas hverdagshelter.

Tante Kristina ble født i 1913, som den eldste av det som etterhvert ble en søskenflokk på 6; 2 jenter og 4 gutter. Hun giftet seg etterhvert i nabokommunen, og bosatte seg med mann (og etterhvert 3 barn) på hans familiegård som ligger en del meter over havet, og et godt stykke fra alt som minner om bymessig bebyggelse. Hun var en hardtarbeidende og staut dame, noe man sikkert måtte være når man bodde på en liten gård såpass høyt til fjells, hvor elektrisiteten først nådde frem på 60- tallet, og klærne måtte vaskes i elva. Ryktet vil også ha det til at tyskerne under krigen ikke gadd å sjekke ut denne bygda, fordi den lå så avsides til...og selv idag er det ikke stort mer enn en smal og svingete grusvei som binder denne lille fjellgrenda sammen med resten av sivilisasjonen.

Livet var nok ikke alltid like lukseriøst for tante og familien hennes, men de klorte seg fast på denne lille fjellgården. Her snakker vi altså om en dame som virkelig har tatt i et tak, og det mest imponerende av alt er at hun i etterkant så tilbake på alt slitet med stor glede. "Det var en herlig tid", pleide hun å si, til oss moderne menneskers store forbauselse. I godt voksen alder tok hun imidlertid til fornuften, og flyttet til byen i en alder av 76 år. Ektemannen var på det tidspunktet 87, og tilværelsen ble nok litt lettere i leilighet enn på gården.

Tante Kristina var ellers raus som få, men ble nesten brydd over å få oppmerksomhet selv. En episode jeg husker særlig godt skjedde for en 10 års tid siden. Min mor hadde nevnt til tante Kristina at komfyren hennes begynte å bli gammel og sliten, og at det nok snart var på tide å skaffe seg en ny, siden kaker og slikt ble så ujevnt stekt i steikeovnen. Et par dager etterpå ringer det på døra. Utenfor står det en mann og hevder at han skal levere en komfyr. "Nei", sier mor, "Jeg har ikke bestilt noen komfyr, så da må du nok ha gått feil". Mannen spør etter navnet hennes, og det viser seg at komfyren skal leveres til oss. "Ikke vet jeg", sier han, "men denne komfyren er ihvertfall kjøpt og betalt, og det står ditt navn på den". Jojo, komfyren kommer i hus den. Mor er en smule forvirret, og tenker først at her må det ha skjedd noe feil; en sammenblanding av navn eller noe slikt. Før tanken slår ned som lyn fra klar himmel: Tante Kristina!

Mor løfter av røret og slår nummeret til Kristina. Hun svarer, og når mor spør om hun har noe med en ny komfyr å gjøre, så hører hun bare forsiktig humring i den andre enden, etterfulgt av et stille "Likte du den?".

Denne historien sier mer enn mye annet om hvordan tante Kristina var; hun var et stillferdig vesen med et hjerte av gull! Hvil i fred, Tante Kristina!

En kveld på byen

I går var undertegnede faktisk ute på byen, i anledning en venninnes bursdagsfeiring. Jeg er absolutt ikke noen festløve, og har ikke vært ute siden før røykeloven ble innført. Men i går var det altså på tide med en aldri så liten bytur.

Bursdagsbarnet har jeg kjent siden vi havnet ved siden av hverandre i 7. klasse på ungdomsskolen, og vi har holdt kontakten siden, selv om vi ikke alltid har sett hverandre så ofte. Vi har vel ikke så veldig mye til felles egentlig, ihvertfall ikke i forhold til interesser. Men siden vi har kjent hverandre såpass lenge, så er det på mange måter litt som et gammelt ekteskap. Uansett hvor lang tid det er siden sist vi snakket sammen, så kjenner vi hverandre så godt at vi alltid har et eller annet å snakke om. Nå for tiden bor vi begge i barndomsbyen, så nå ses vi ganske regelmessig. I vinter og vår gikk vi tur sammen hver mandag, i et slags tappert forsøk på å få til noe som minnet om fysisk aktivitet. Etter sommerferien har vi liksom aldri kommet helt i gang igjen. Gudene skal vite at det finnes aktiviteter jeg setter større pris på en turgåing, og jeg er redd det samme gjelder for hennes del.

Men tilbake til byturen. Avtalen var at vi skulle treffes utenfor et av de lokale vannhullene halv åtte. Jeg er ikke så voldsomt pertentlig anlagt, men klokkeslett har jeg av en eller annen grunn alltid hatt respekt for, noe som selvfølgelig førte til at jeg var førstemann til åstedet. Gikk en runde i lokalet, og oppdaget raskt at ingen av de andre var kommet, men at de faktisk hadde opptil flere typer mørkt øl i puben i første etasje. Og ikke minst, de hadde Strongbow på flaske. Strongbow er en av mine desiderte favoritter; det er en type engelsk cider som smaker noe helt annet en det litt søtlige skvipet man stort sett drikker på her i landet.

Etter en stund ser jeg bursdagsbarnet og den nye typen nærme seg, og går ut for å treffe dem. Før jeg rekker å komme ut har bursdagsbarnet gått på toalettet, og jeg blir stående med den nye typen, som jeg da aldri har hilst på. De som kjenner meg vet at jeg ikke er verdens mest utadvente vesen, og det var ikke den nye typen heller....det ble med andre ord noen lange minutter mens vi ventet på bursdagsbarnet, der mine tapre forsøk på (nervøs) konversasjon ikke fungerte så veldig godt. De andre dukket også opp etterhvert, og når alle inviterte var på plass talte vi 5 stykker. 4 damer og 1 mann....stakkars fyr *ss*

Vi hadde bestilt bord på restauranten i 2. etasje, noe som viste seg å være et lurt trekk- da lokalet var proppfullt og varmt som i en stekeovn. Menyen bar preg av å ville være fancy, og det samme var prisene. Jeg hadde lyst på rype, men det hadde de selvfølgelig ikke mer igjen av...ugh! Dermed endte jeg opp med biff, og til de andres forskrekkelse foretrekker jeg kjøttet mitt relativt lite stekt. Biff skal være rosa, eller for å si som en bekjent; den skal være så lite stekt at den rauter når du stikker gaffelen i den...*ss*. De andre ville ha biffen godt stekt, men som det dannete (?) mennesket jeg er, unnlot jeg å kommentere at godt stekt biff smaker omtrent like spennende som tørre koteletter.

Potetene kom i egne skåler, og siden både jeg og den nye typen hadde bestilt fløtegratinerte, så måtte vi dele skål. Veldig praktisk, siden vi faktisk satt ved hver vår ende av bordet...mulig det er meg som er vrang, men jeg kunne ha ønsket meg egne poteter, særlig med tanke på hvor de tok seg betalt for dem. I tillegg bestilte vi vin til maten, og jeg klarte plutselig å få på meg et rykte som vinkjenner. Jeg tror det har mest med selskapet å gjøre; en person forbandt rødvin med hodepine, en ville ha rødvin til breiflabb (kan det være godt?) og de andre to trodde de hadde drukket en vin med et navn som begynte på M sist de var ute og spiste. Vel, jeg kan vel så godt som ingenting om vin, men gjenkjenner et og annet navn, og tror det skal godt gjøres å bomme helt med rødvin i forhold til biff...Middagen var koselig den, selv om jeg ergret meg litt over å betale så mye penger for en biffmiddag jeg nok hadde laget like bra selv. Jeg er en djevel til å steike biff ;-)

Gode og mette tuslet vi videre til byens lysløype, med påfølgende inntak av alkoholholdig drikke. Jeg for min del foretrekker øl; rusbrus og eplecider og hva det nå heter blir for søtt for min smak. Etterhvert ble noen av oss (jepp, typen...) litt berørt av alkoholinntaket, og ble mer pratsom. Siden jeg satt nærmest ble det min jobb å være samtalepartner, og jeg følte meg vel ikke like bekvem hele tiden, etterhvert som de personlige utleveringene overtok for konverseringen. Det er ikke alltid så godt å vite hva man skal si, men jeg tror han var fornøyd med innsatsen min. Han var ihvertfall veldig hyggelig resten av kvelden, og ikke fullt så nervøs som under middagen. Prøvde ellers å holde meg unna en rar type med strikkegenser (hvem går med strikkegenser på diskotek?), som tilfeldigvis jobber sammen med min gamle far, og som sikkert følte at han kjente meg også av den grunn. Årene har lært meg at det går an å være litt avvisende uten å være uhøflig, og at dette noen ganger kan være å foretrekke...

Vel, sånn gikk ihvertfall timene, og klokka ble halv fire før jeg kom meg hjem. Tror Hjorthen var litt misfornøyd med at jeg var så lenge ute, uten å gi lyd fra meg. Skjønner ham godt, hadde ikke være så happy jeg heller hvis det var omvendt. Sov skikkelig dårlig, og våknet tidlig med tørr strupe og et snev av hodepine. Neste helg tror jeg at jeg heller holder meg hjemme...

Tidsklemma tar tak

Det er en stund siden forrige innlegg, av den enkle grunn at jeg hverken har funnet tid eller overskudd i det siste. Dermed er det vel på tide å komme med et litt selvmedlidende (selv om jeg egentlig hater slikt) innlegg om den berømte tidsklemma.

Jeg har egentlig syntes at begrepet "tidsklemme" er blitt et moteord, gjerne brukt av folk som på død og liv skal fortelle andre hvor viktige de er, og hvor mye spennende som skjer i livene deres. Men etterhvert har jeg jo oppdaget at det eksisterer en reell tidsklemme, og at den ikke er særlig rosenrød. Og da kan man jo tillate seg å bli litt småirritert på prinsesse Märtha, som hevder at hun som alle andre småbarnsmødre kjenner til denne klemma. Nuvel, jeg vet ikke om jeg føler så veldig med henne. Hun legger vel stort sett opp dagene etter eget ønske, og har vel økonomi til å skaffe seg litt barnepass og slikt når det trengs.

Jeg skal prøve å skåne dere for alt for mye syting fra min side, selv om tidsklemma har hatt skikkelig kvelertak på meg siden sist. Hovedproblemet mitt er selvsagt at jeg jobber i en annen by enn den jeg bor i, og dermed får litt ekstra lange dager. Annenhver uke må junior leveres til bestemor før jeg drar til jobb, og da er jeg hjemmefra mellom 06.00 og 17.30. Og når jeg kommer hjem er det jo kjekt å få til litt familieliv (lykkes stort sett), og å holde hus og heim i noenlunde forfatning (lykkes ikke alltid). Fritiden er dermed ganske begrenset, og det er ikke alltid lett å klare å ta hensyn til seg selv. Jeg er jo dessuten et ja-menneske, som ikke alltid er like flink til å sette grenser for hva jeg tar på meg...tror nok Hjorthen synes det er litt dumt, for det er jo han som sitter igjen med vrakgodset ;-)

I går var den nevnte Hjorth på sykehuset en tur, og har endelig fått gjort noe med lyskebrokket sitt. Det har han gått med alt for lenge som det er, så det var nok en lur avgjørelse å få ordnet på det. I etterkant av dette har han selvfølgelig vært satt ut av spill; han er sykemeldt i 2 uker og må ta livet litt roligere enn vanlig. Så går junior hen og får vondt i magen, så i går hadde jeg intet mindre enn to pasienter i heimen *ss*. Så i går hadde jeg en travel ettermiddag også; så travelt at jeg til og med så meg nødt til å takke nei til kjære mors forslag om å være med henne på Lidl å handle...

Fordelen med en sånn ettermiddag som dette er iallefall at jeg gleder meg veldig til Hjorthen er restituert. Da blir det husmorferie på meg...

Men tilbake til tidsklemma. Den er nok reell nok for mange, kanskje særlig for enslige foreldre og andre med travle jobber, pendling, skiftarbeide osv. Det er nettopp derfor det blir så dumt å bruke dette ordet for å beskrive at man sysler med mye rart på fritiden. Tidsklemme er vel i hovedsak når man har så mange plikter som MÅ gjøres at man holder på å bli kvalt? Man kan vel ikke snakke om en tidsklemme når man har vansker med å få tid til trening på SATS, kurs i glassmaling og venninnetur på byen på en og samme kveld? Jeg ser ihvertfall faren med at "tidsklemme" blir et like moderne og misbrukt uttrykk som "utbrenthet". Har man ropt ulv, ulv flere ganger, så er det til slutt ingen som kommer...

Vel, det var dagens hjertesukk- og dagens lunsjpause :-)

DVD- samlingen registrert!

Nå har vi til og med fått laget oss et aldri så lite register over DVD- samlingen vår. Den er ikke så stor, men inneholder som tidligere nevnt en del litt spesielle ting. Tilnærmet kjemisk fri for romantiske komedier *ss*. Ikke at jeg har så voldsomt mye imot romantiske komedier, men det er liksom ikke den typen filmer jeg kunne tenkt meg å bruke penger på. I stedet finner du her en litt pussig sammensatt samling, med hovedvekt på gamle Western-filmer, skrekkfilmer og "Fantasy"- filmer. Det er utrolig hva man kan få tak i på DVD!

Lesestund

Den gode Hjorth har mange gode egenskaper, og en av dem er at han er flink til å få undertegnede til å holde sin leselyst ved like. Noe av det kjekkeste er nemlig når han og junior har vært på biblioteket, og kommer hjem med velfylte bæreposer som inneholder litt for en hver smak. Sist hadde han med seg "Coraline" av Neil Gaiman, som et svar på mine spørsmål om hvor disse ekle bildene på skjermspareren kom fra...

"Coraline" er i utgangspunktet en barnebok, men jeg anbefaler barn i alle aldre å lese den, ihvertfall hvis man har litt sans for det morbide. Hovedpersonen, Coraline, flytter inn i en leilighet i et gammelt hus. Deler av huset er leid ut, mens noen deler tilsynelatende står tomme. På kjøkkenet i leiligheten der Coraline bor, er det en dør som ikke leder til noe annet enn en rød mursteinsvegg. Men en natt våkner Coraline, og finner ut at veggen er borte. Hun går igjennom døren, og der befinner det seg en parallell tilværelse, med en slu person som har planer på Coralines vegne...

Som sagt, en nattsvart barnebok, men jeg tror nok den er minst like skremmende for voksne som for barn. Jeg synes vel ikke den var fullt så skummel som bildene på skjermspareren, men den var vel verdt å lese, og tilnærmet umulig å legge fra seg. Språket er veldig knapt, men stemingen i boka er til å ta og føle på. Så hva venter dere på? Løp til nærmeste bibliotek!

Skrekk og gru

Av og til hender det saker og ting som kan få en stakkar til å begynne å tvile på sin egen mentale helse. Det var ihvertfall det som skjedde meg meg en grytidlig morgen tidligere i uka. Jeg hadde fått på meg klærne, og sto i stua og lurte på hvor nøklene hadde gjemt seg. Ingen ny situasjon det akkurat. Det er mørkt i rommet; det eneste lyset kommer fra PC- en som står i et hjørne av rommet. Jeg kikker i retning av skjermen, for å se om nøklene kan ligge på skrivebordet. Det er da det skjer. Øynene mine faller på noen groteske, fæle og urovekkende bilder. Der jeg er vant til å bli møtt av klovnefisken Nemos blide åsyn, er det nå noe helt annet som regjerer. Jeg gnir meg i øynene, og lurer et øyeblikk på om jeg hallusinerer. Bildene gjør meg nesten litt skremt, selv om dette i etterkant er svært tungt å innrømme. Jeg er ikke så veldig lettskremt (tror jeg da), men dette var noe netthinnene mine absolutt ikke var foreberedt på å våkne opp til.

Bildene er fæle, men dere vet hvordan det er. Man klarer ikke å la være å kikke, og jeg tar meg selv i å stå å stirre intenst på skjermen, for å se hva jeg kan få av forståelse for bildene. Er jeg så trøtt at jeg ser syner? Var den whiskyen i går litt for sterk? Etter hvert som fornuften endelig finner det for godt å slå inn, skjønner jeg jo at det må være Hjorthen som har kommet over en ny skjermsparer. Hva han så i den, var lenge et mysterium for meg. Bildene var så vemmelige (men samtidig flotte), at jeg hele uke bevisst har forsøk å unngå å se på skjermen. Helt til i dag tidlig. Nå tror jeg at jeg skjønner min kjæres fascinasjon, etter å ha drevet litt research på hva denne skjermspareren var ment å skulle forestille- det var nemlig illustrasjoner til en Neil Gaiman bok...

Thomas mente forøvrig at en av de groteske skikkelsene lignet på pappa. Tror ikke jeg ville tatt det som et kompliment :-)

Flopsy drar til Midgard

Ok, jeg innrømmer det. Jeg har lett for å bli hekta på TV- spill, og den GameCube-maskinen som var julepresang til gutta mine en gang i tiden, blir minst like mye brukt av undertegnede. Det er ikke så voldsomt ofte jeg setter meg ned for å spille, og grunnen til det er enkel. Jeg har problemer med å rive meg løs når jeg først har satt i gang.

Det hele begynte i grunnen veldig uskyldig i går. Junior er ikke så gammel, og får ikke til så kjempemye på hvert spill. Så etter en økt der han jobbet seg igjennom det han fikk til på de ulike spillene i hylla, begynte han å mase på meg. Av en eller annen grunn synes han det nesten er like moro å se på de voksne som spiller som å spille selv. Og han vet godt hva han skal be meg om å spille for å få gjennomslag: The Hobbit. Ikke et spesielt anerkjent spill etter det jeg har fått med meg, men jeg tror det må kunne sies å være mitt favorittspill.

Så der satt jeg da, med full kontroll (?) over Bilbo Baggins, på tur fra Hobbitun, forbi de tre trollene, igjennom Myrkskog osv osv. Jeg la etterhvert vagt merke til at gutta begynte på kveldsstellet, og at de deretter plutselig var borte. Jaja, tenkte jeg. Idag har jeg vel allerede tatt knekken på det som skulle være sosial familiehygge, og når de nå har lagt seg så er det jo ingen grunn til ikke å fortsette. Jeg kan jo gjøre ferdig de store edderkoppene i Myrkskog før jeg legger meg...

Som sagt, så gjort. Og siden klokka ikke var mer enn 23.00 når edderkoppene ble ekspedert hinsides av Sting, så begynte jeg liksågodt på neste kapittel, hvor dvergene har blitt tatt til fange av Alvekongen Thranduil, og Bilbo nok en gang må komme til unnsetning. Det gikk bra denne gangen også, og våre venner dro videre til Lake Town. Det er jo selvfølgelig et av favorittkapittelene mine i spillet. Vel, dere skjønner vel resten går jeg ut ifra. Det ble seinere enn jeg hadde tenkt ;-)

Så til dere som synes TV- spill er artig, og som har planer om å skvise familien for en kveld: dette er spillet for dere. I mine øyne et mye flottere spill enn de filmbaserte "Lord of The Rings"- greiene som finnes på Gamecube. Her er det tegneseriegrafikk, og noen alldeles nydelige filmsnutter innimellom. Skulle ønske noen snart filmatiserte Hobbitten, og at de brukte like flotte bilder som dette.

Og i kveld skal jeg på besøk til Smaug, og se om jeg kan lure fra ham noen skatter ;-)

Fattigfolk

Kom over denne artikkelen i Bergens Tidende idag, og legger den ut i tillfelle noen kunne finne på å lese den: http://bt.no/meninger/kronikk/article298046

Artikkelen omhandler kriminalitet i vesten, begått av mennesker med annen bakgrunn (hovedfokus på Øst-Europa), og hvordan vi forholder oss til dette med stenging av grenser og økt politiberedskap i stedet for å gjøre noe med den voldsomme kløften mellom fattig og rik. Noe til ettertanke?

Melankolske Meg

Det beste med helga er fredagskvelden. Å komme hjem fra jobb og vite at det faktisk er helg, og at den i tillegg nettopp har begynt. Utrolig hvor lange disse helgene oppleves å være på en fredag ettermiddag. Og hvor korte de synes å ha vært når det er søndags kveld...

Uansett, idag er det altså mandag. Ukens klart minst populære dag. Selv synes jeg egentlig at mandagen er bedre enn sitt rykte. Den er grusom når man sitter på søndagen og tenker på den, men når den først er her, så er den nå til å leve med likevel. Så sånn sett er det vel kanskje søndagskvelden jeg misliker sterkest? Når man sitter der og prøver å strekke helga så langt som mulig, med vissheten om at det prosjektet er dømt til å mislykkes...Til slutt må man uansett gi tapt og komme seg i seng. Og når mandagen kommer, så er den plutselig til å leve med likevel...Ikke at jeg tar noe som helst form for lærdom av dette heller. Neste søndag er det på`an igjen :-)

Djevelens blandevann

Siden jeg åpenbart er i bloggehumør, så kan jeg jo si litt om en annen sak: kaffe. Hva i himmelens dager er det som gjør dette til en så attraktiv drikke? Jeg kan navngi ganske mye som smaker bedre, men av en eller annen grunn er kaffe den mest populære. Hvordan kan det ha seg at folk frivillig tyller i seg slike mengder av noe som i beste fall smaker nesten ok, og i verste fall som en blanding av motorolje og oppvaskvann?

Jeg har selvfølgelig ikke fasiten. Jeg drikker jo også kaffe, om enn i små doser. Som kommuneansatt er man vel nærmest programforpliktet til det. Koffeinet har jo sine åpenbare fordeler, ihvertfall tidlig om morgenen. Og smaken kan man jo døyve etter beste evne, ved å tilføre generøse doser kaffefløte og sukker. Helsekaffe, som jeg velger å kalle det. Maksimalt med kalorier, minimalt med kaffesmak. Og hvorfor tyller jeg så i meg dette, og det helt frivillig? Vel, det var jo det med koffeinet da. Jeg ville nok egentlig ha foretrukket cola, men det tar seg så dårlig ut. Helsearbeider som sitter og tyller i seg brus, liksom. Selv om den typen kalorikaffe jeg drikker nok ikke er særlig mye sunnere enn cola. Men det er det nok bare jeg som vet. Det er ihvertfall ingen som kommenterer den. Sukkeret passer jeg jo dessuten på å ha oppi når ingen ser meg *ss*

I tillegg har jeg lært meg en del triks med hensyn til å overleve det daglige kaffepresset med helsen sånn noenlunde inntakt:

Punkt nummer 1: Unngå for en hver pris all kaffe laget av hjemmesykepleien. Sist jeg forsøkte meg fikk jeg kaffen servert i et krus som det stod Shell Motorolje på. Jeg skjønte etterhvert at dette ikke bare var reklame, men faktisk en innholdsfortegnelse også. Når kaffen kan skjæres med kniv, da er den litt for sterk. Iallefall dersom man ikke jobber i hjemmesykepleien.

Punkt nummer 2: Når vennlige mennesker prøver å dytte på deg kaffe, si at du nettopp har drukket 3 kopper, og at du dessverre ikke tåler mer. Dersom dette ikke holder, lyv på deg noen sure oppstøt, evt. et magesår. Whatever it takes.

Punkt nummer 3: Hvis du ikke klarer å slippe unna kaffe når du er på hjemmebesøk, så unngå for enhver pris å spørre om fløte eller melk. Svart kaffe er ikke godt. Kaffe med sur melk er faktisk enda verre. Og etter det jeg har erfart er ikke alle eldre så opptatt av holdbarhetsdatoer. "Den er en uke over datoen, men like god". Eh, vel- klumpete melk er ikke godt, hverken i eller utenfor kaffen.

Punkt 4: Skulle til å foreslå at man kan spørre om te i stedet. Problemet er bare at ingen i Sogn og Fjordane drikker te. Og er man så heldig at det finnes te i nærheten, så kan du være sikker på at det er noe grusom fruktte med mintsmak- eller det som verre er. Så dette punktet kan kun brukes hvis du er sikker på at teen er brukbar, eller du er på ferie til England.

Punkt 5: Lær deg å like kaffe. Eh...vel. Jeg har jobbet med saken en stund, men kommer liksom ikke forbi det punktet hvor jeg har lært meg å tolere kaffe. Med mindre vi snakker om en Dobbel Mocca med vaniljeis på kaffebaren da. Men det synes ikke å ha noe særlig overføringsverdi til vanlig svart kaffe. Ihvertfall ikke hjemmesykepleien sin..

Nei, jeg går og tar meg et glass cola jeg. Det har jeg vel fortjent nå, eller hva?

Fanatiske Flopsy

Som mine lesere (hvem det nå måtte være...hehe) kanskje har fått med seg, så ble det ikke skrevet et eneste ord på bloggen min i går. Det ble ikke gjort så mye annet heller for den skyld, med unntak av to ting: Jeg tok en helt sinnsykt stor oppvask, og jeg hørte på den nye plata til Tom Waits. Mer eller mindre samtidig. Og oppvaskens størrelse til tross, jeg brukte klart mest tid på sistnevnte aktivitet.

Jeg har vel tidligere kommet til å nevne at jeg har en viss sans for Tom Waits. Eller rett skal være rett; jeg har vel gått fra å bli imponert og nysgjerrig etter å ha hørt "Rain Dogs", til å ende opp som en fanatisk tilhenger. Nå er det så ille at ca annenhver gang jeg snurrer i vei en cd så er det en med gamle Tom. Lykken var med andre ord stor da jeg oppdaget at Waits nye skive "Real Gone" lå i postkassa i går. Så det sier seg selv at det ikke ble tid til så mye annet. Tom Waits er ikke heismusikk, her kreves det konsentrasjon! Lurer derfor i etterkant på hvordan den oppvasken egentlig ble, men det skal jeg ikke bruke mer tid på her. Hvorfor snakke om inntørket tomatsaus når man kan snakke om Tom Waits?

"Real Gone" er et solid stykke håndverk, som består av 16 til dels svært varierte låter. Her finnes nydelige (og som regel melankolske) ballader, skramlende låter med hip-hop-lyd, skumle låter og ikke minst en av de aller aller beste anti-krigslåtene som noen gang har sett dagens lys ("the Day after Tomorrow"). For dem som ikke kjenner til gamle Tom fra før, så kan jeg jo fortelle at han har holdt på siden 1973, og at han etterhvert har en ganske stor og trofast (tipper jeg ihvertfall) tilhengerskare. Musikken hans har utviklet seg mye siden starten, og jeg vil tro enkelte synes han er temmelig sær. Den nye plata er som sagt helt super, men kanskje ikke like tilgjengelig for alle? Særlig ikke hvis dette er det første møtet med mannen..men er man åpen for litt skramlende blues-rock med store doser melankoli og enorme tekster, så anbefaler jeg at man spanderer denne plata på seg selv. Det er tross alt ikke så lenge til jul, og venner at Tom Waits er venner av meg *ss*

Flopsys filmhjørne

Tenkte jeg skulle skrive noen ord om film i kveld. Jeg er ikke akkurat noen hyppig kinogjenger, mye på grunn av junior selvfølgelig, men også fordi min kjære faktisk jobber på kinoen, og dermed har sett det som er av filmer før jeg rekker å få tid til å få dem med meg.

Anyway, for ikke så lenge siden kom jeg meg faktisk på kino, og fikk med meg M. Night Shyamalans (utrolig stilig navn *ss*) "The Village". Visste at den hadde fått sånn passe lunkne kritikker, men gikk med relativt åpent sinn. Hadde sett "Sixth sense" og "Unbreakable" av samme regissør tidligere, og synes vel den første var litt fiffig, men at den andre kun var så der.

Og hva er så dommen? Jo, jeg ble faktisk positivt overrasket. Riktignok ikke en feilfri film, men jeg synes den var langt bedre enn mange kritikere skulle ha det til. Flotte bilder, veldig gode skuespillerprestasjoner, og en historie med et snev av dybde. Til og med noen litt småskumle scener, selv om dette ikke akkurat er noen skrekkfilm (som mange nok har fått inntrykk av på forhånd, mye takket en litt villedende trailer).

Shyamalan har hatt en tendens til å legge inn såkalte twists i filmene sine. Det har vist seg å fungere fint tidligere, men problemet er at man blir sittende å lete etter disse, siden det er en Shymalan-film. Det er i grunnen litt synd, for twistene lar seg oppdage før de kommer (når man leter etter dem ihvertfall), og det tar jo vekk litt av spenningen. Så litt mindre overtydelighet hadde gjort denne filmen ennå bedre. Neste gang kan jo Shymalan vurdere å la det være en twist at det ikke er noen twist. Da ville vi virkelig bli overrasket ;-)

Ser ellers at han får en del pepper for at filmen er "treig"; dvs at det brukes for lang tid i oppbyggingen. Selv synes jeg dette er en av filmens styrker. Jeg opplever mye av dagens film som "hastig" og overfladisk, og synes det var deilig å se en film som tok seg tid til å presentere karakterene og samfunnet på en litt grundig måte. Skulle ønske fokuset etterhvert ble flyttet litt mer vekk fra CGI og litt mer over mot dialog. Så i så måte likte jeg denne filmen.

Interessert i å høre hva andre mener om denne. Tror kanskje dette er en film man enten liker ganske bra eller misliker fullstendig?

Nå er det seint, nå er det tidlig...

Idag har jeg vel ikke så mye nytt å melde egentlig, bortsett fra det velkjente faktum at morgenstund slett ikke har gull i munn.

Jeg var oppe 05.45 idag, sånn at jeg skulle ha rimelig tid til både å stelle meg selv litt, kjøre Thomas til bestemor, drikke kaffe med nattevakt Hjorthen og rekke bussen. Thomas var ikke så veldig lysten på å stå opp, og prøvde på sitt veslevoksne vis å få meg til å skjønne at det er kjekkere å sove enn å stå opp: "Kan ikke stå opp midt på natten vet du". Om 05.45 er natt eller morgen vet jeg igrunnen ikke, men opp måtte vi ihvertfall.

Kjøreturen til bestemor tar ca 10 minutter hver vei, og idag holdt vi til Thomas sin store fornøyelse på å kjøre ned en hjort. Både hjorten og Toyotaen kom imidlertid ifra nesten-uhellet med helsa i behold. Hjorten sprang til skogs, og Toyotaen humpet videre. Thomas lurte på hvor hjorten bodde, og var vel egentlig ikke helt fornøyd med mitt svar om at den bodde i skogen. Tror ikke han synes det var noe særlig til sted å bo.

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp infusjon av koffein i resepsjonen på det eminente Quality Hotel. Den kaffen er virkelig verdt det kvarteret med søvn jeg går glipp av for å rekke innom hotellet før bussen går!

Bussen var som vannlig helt full, noe jeg har lært meg å leve med, men likevel ikke liker. Synes det er litt ubehagelig å sove (og forhåpentligvis ikke snorke), når det sitter noen ved siden av. Litt teit om man skulle ende opp på sidemannens skulder eller noe i den duren...men men, bussturen til jobb gir jo muligheter for litt ekstra søvn, og det er jo ikke så dumt da. Bortsett fra at jeg er helt usannsynlig trøtt i trynet når jeg kommer på jobb, og blir møtt med kommentarer om hvor jeg kan finne kaffe før jeg rekker å si god morgen...

Vel, det var i bunn og grunn en liten statusrapport fra en morgenstund i Flopsy-land. Nå får jeg vel komme meg i sving med et eller annet fornuftig på jobb, mens jeg gleder meg til å komme hjem og sjekke posten. Kanskje Tom Waits er kommet idag?

Lidl til du dør

Som de fleste sikkert har fått med seg, så har altså den tyske matvarekjeden Lidl åpnet noen filialer her i landet den senere tid. Så også i Florø. Den nye Lidl-butikken åpnet dørene 23. september, og siden den tid tror jeg at jeg har vært der ca 14 ganger. Hvorfor det? Ja, det er et godt spørsmål. Det er ikke fordi jeg har en svakhet for tyske pølser og billig blomkål, men fordi min kjære mor har det...og siden hun ikke har sertifikat, og siden jeg er snill og hjelpsom, og siden hun er flink til å passe Thomas når vi begge er på jobb...ja, du skjønner sikkert tegningen...

Og hva skal man så si om Lidl? Vel, det er jo langt i fra så mystisk som media (og Lidl selv) har forsøkt å gi inntrykk av. Butikken er både stor og fin, og en del av varene er til og med billige. Særlig gjelder dette grønsakene. Min kjære mor kjøpte 5 blomkålhoder ved første besøk på Lidl, fordi det var så billig. Jeg må innrømme at jeg er litt enklere skrudd sammen, og at jeg i hovedsak kjøper det jeg trenger i dag, og kanskje i morgen. Lenger frem klarer ikke jeg å tenke, og forvelling av grønnsaker er ikke noe jeg har et forhold til. Så foreløpig ingen blomkål til meg, selv om den kostet 2 kroner kiloet.

Men hva er så ulempene med Lidl? Vel, vareutvalget er temmelig begrenset, så sjansene for at du ikke finner det du skal ha er rimelig stor, ihvertfall hvis du liker å lage litt mat fra grunnen av. I tillegg har de ikke vanlig cola, bare noen kopimerker som selvfølgelig ikke blir helt det samme. Og de har ikke aviser og blader. I det hele tatt. Ingenting. I tillegg er det meste av varedeklarasjon på tysk. Ikke at det plager meg, jeg pleier ikke å lese på dem uansett. Men for noen vil kanskje all "tyskheten" bli i meste laget.

Kjære mor var litt snurt over at de ikke hadde kulturmelk, men irritasjonen gikk over når hun oppdaget kyllingfilet til svenskepriser. Personlig har jeg stort sett endt opp med kjøtt og sjokolade de gangene jeg har vært der. Det er liksom mye enklere å handle i nærbutikken, som er utstyrt med fabelaktig utvalg og ikke minst ostedisk og annen ferskvare. Men det er ingenting å si på tilbudene deres, så at jeg dropper innom for å plukke med meg litt annonsevare og vollmilchchocolate ser jeg ikke bort i fra. Jeg slipper vel uansett ikke unna ;-)

Hos tannpleieren

Den 23. september var en dramatisk dag i Flopsys allerede kaotiske tilværelse. Thomas hadde time hos tannpleieren, på samme tidspunkt som Hjorthen hadde time hos bedriftssykepleieren. Dermed var det greiest at jeg fulgte ham. Pliktoppfyllende som jeg er, dro jeg på jobb en time tidligere enn vanlig, slik at jeg slapp å ha altfor dårlig samvittighet over å bruke en halv arbeidsdag på 15 minutter hos tannpleieren. Det går litt tid når man jobber en times kjøring unna sitt bosted. Så den som troppet opp på jobb klokka 07.00, det var den godeste Flopsy. Trøtt i trynet, og et stykke unna toppform. Men med samvittigheten i behold, om ikke annet. Dagen gikk som vanlig, og når det nærmet seg lunjstider pakket jeg sekken. Siden jeg var tidlig på jobb valgte jeg å dra hjemover i god tid, så ikke jeg skulle risikere å bli forsinket.

Nuvel. I bomstasjonen mellom Førde og Florø fikk jeg melding om at veien ble stengt nå på grunn av sprengningsarbeide, og at den ikke ville åpne igjen før om en time. Typisk min flaks, med andre ord. Kunne ikke gjøre så mye annet enn å vente, og hvis jeg var heldig kunne jeg kanskje klare å rekke timen med et nødskrik. Sprengningen tok sin tid, og tid var akkurat det jeg manglet. Min gamle Toyota Corolla 83- modell er sprek for alderen, men en marsjfart mellom 90 og 100 på humpete og svingete veier, med tom tank og nesten uten olje, var mer enn den satte pris på. Siste stykket tror jeg den klarte på ren vilje. Utrolig hvor mye vilje som skjuler seg bak panseret på denne bilen. Den vil visst aldri legge seg ned å dø, selv om det har vært nære på noen ganger. Jeg tror ikke den har kjørt sine siste mil ennå.

Min kjære mor ble underrettet underveis, og hadde heldigvis hatt vett til å advare tannpleieren om at vi nok ble 5 minutter sene. Jeg glemte jo nesten å være nervøs, og så jeg da, som ikke akkurat elsker tannlegestoler. Thomas er heldigvis en stødig kar, men jeg så fort at han ikke likte åsynet som møtte oss på tannlegekontoret. "Da kan du komme inn hit, og sitte i stolen der", sa den vennlige damen. "Jeg kan stå her jeg", svarte junior. Stakkars liten. Jeg er jammen glad jeg forberedte ham litt på forhånd, med boka "Emma skal til tannlegen". Så vi satt oss i den ekle stolen begge to, og Thomas gapte så høyt at man skulle tro han hadde årevis med trening. Heldigvis var det null hull, og gleden var stor hos oss begge. Thomas fordi han fikk et lite lykketroll med gult hår, jeg fordi alt gikk bra, og det ikke ble aktuelt med ny innkalling før om et år. Hele seansen tok omtrent 10 minutter. Så mye strev for så lite! Neste år tror jeg jammen Hjorthen skal få følge :-)

Så var vi i gang...

Denne bloggen her er i utgangspunktet konstruert for å presentere Hjorthen og Flopsys cd-samling, men jeg ser jo ikke helt bort ifra at den kommer til å bli brukt til litt annet også, selv om jeg ikke kan love å holde et like høyt blog-aktivitetsnivå som min kjære. Så mye overskudd tror jeg ikke jeg er i besittelse av ;-)

Håper de som er innom kikker på cd- samlingen vår. Den er vel ikke så veldig stor og imponerende, men vi er veldig glade i den. Vi er langt i fra ferdige å registrere den ennå, men det kommer...

Det er selvsagt lov å kommentere samlingen. Men negative uttalelser om Tom Waits vil ikke bli tolerert, bare så det er sagt ;-)

Have fun!