tirsdag, august 29, 2006

Absurditeter

I etterkant av Thomas sin plutselige og svært ubeleilige bortgang har vi opplevd mye forskjellig. Folk flest har vært utrolig hyggelige og støttende, og det burde jeg nok kanskje sagt mer om. Men det blir jo som kjent ikke gode blogposter av slikt. Denne posten er derfor viet de litt mer merkelige opplevelsene. De er heldigvis ikke så tallrike, om enn littegranne absurde.




1. Jeg velger selvfølgelig å begynne med vår venn begravelsesagenten. Hjorthen har vel fortalt en del om ham allerede, men frykt ikke. Her er det virkelig nok å ta av. Mannen ligner i bunn og grunn på vår alles Basil Fawlty. Omtrent samme kroppsfasong, og omtrent samme taktfullhet. For min egen del synes jeg han overgikk seg selv på begravelsesdagen. Vi kom tidlig til kirka den dagen; dels for å delta i pyntingen, og dels for å venne oss til synet av den vesle, hvite kista til Thomas. Med andre ord en ganske tøff formiddag for alle involverte. Jeg hadde nok med bare å være der, og brukte stort sett tiden til å lese på sløyfene og å tørke tårer.

Basil derimot, var både høyt og lavt. Han danderte blomster med den ene hånda, og gestikulerte med den andre. Etter en stund oppdaget han at han har glemt å ta med seg fløyelsbånd til kondolanseprotokollen. Hm...tenker han, hvordan løse dette problemet uten for mye styr? Ingen problemer, Basil har kontroll. Han praier undertegnede og Lillesøster kanin, som for anledningen er på vei mot utgangen for å få seg litt luft. Han forteller at han mangler bånd til protokollen, og presterer å påstå at dette er en passende oppgave for oss å skaffe...med en tilhørende kommentar om at det sikkert kan være godt for oss også å kunne hjelpe til....


Undertegnede og lillesøster mister munn og mæle, og blir stående som to kronidioter og ta imot ordren. Til slutt blir vi altså skysset ut av kirken, i retning husflidsbutikken, med måpende ansikter og 200 kroner i kontanter...

En god venninne syntes vi burde brukt Basils penger til å kjøpe godteri for i stedet for fløyelsbånd, i og med at han likevel behandlet oss som småbarn. Jeg er i grunnen enig med henne i det. Særlig etter å ha mottatt regningen for arbeidet hans, der han til og med har tatt seg betalt for tillaging av kondolanseprotokoll....jaja. Lurer også på hvordan han har klart å bruke over 400 kroner på administrerende telefoner, må jo hatt hjelp fra teletorget eller noe sånt for å klare den biffen?


2. En annen person som også har vært nevnt på Hjortheblogg er den såkalte "Blomsterdamen", som fortalte at hun ikke hadde gått i begravelsen siden hun var så fryktelig allergisk for blomster. At hun er medlem i Hagelaget derimot, det så hun ingen større grunn til å nevne. Like fin var hun da hun under samme besøk la ut om at hun godt kunne skjønne hvor fælt vi hadde det. Sønnen hennes hadde nemlig nettopp mistet den ene katten sin, så det var neimen ikke så greit for dem heller for tida...


3. Denne uka fikk jeg forøvrig brev fra Trygdekontoret, om at barnetrygden kom til å opphøre fra denne måneden. Ingen stor overraskelse det. Men brevet var litt komisk likevel, særlig den delen av det som inneholdt informasjon om at man i henhold til paragraf ditt og datt har anledning til å klage på vedtaket deres. Jojo, jeg kunne jo godt tenkt meg å sende en formell klage på at livet er urettferdig, og at gud (den j******) har tatt fra oss sønnen vår. Men det spørs vel om Trygdekontoret er rett adresse for slikt?

4. Oppsamlingsheat.
- Det å få reklame for gravsteiner tilsendt i posten, uten noe som helst form for kondolansebrev, selv om konvolutten er håndskrevet og vedkommende åpenbart har fått tak i navnet mitt ett eller annet sted fra.
- Å få høre ubehagelige kommentarer via andre, som f.eks: "ringte de ikke til legen da?", og "passet de ikke på ungen sin?". Argh...glad jeg ikke var i nærheten selv. Kunne fort blitt en travel tid for Basil da, ja.
- Alt maset om hvor forskjellig mann og kvinne sørger, og ikke minst all den dystre informasjonen om hvor mange som går fra hverandre etter å ha mistet et barn. Jo takk, men kanskje ikke det vi er aller mest interessert i å høre om nå....eller senere for den saks skyld.

Men som tidligere nevnt, de fleste vi har pratet med i etterkant har vært utrolig hyggelige og taktfulle. Jeg må i grunnen si at jeg er imponert over folk. Jeg skjønner at det ikke er lett å skulle forholde seg til oss, og jeg er glad for at så mange likevel har tatt mot til seg og likevel gjort nettopp det. Slikt gjør det lettere å se fremover, og lettere å se litt galgenhumoristisk på slike som Basil og Blomsterdamen ;-)




Aggresjon og utspekulerte vaskemaskiner

Kunne ikke den helsikes vaskemaskina velge å bryte sammen på et litt mer passende tidspunkt? Neida, selvfølgelig kunne den ikke det. Det gjaldt å slå til i kveld, mens skittentøyskurven er full, lommeboka tom og Flopsy full av aggresjon. Vaskemaskiner kan føle sånt, og velger selvfølgelig å bryte sammen når de er helt sikre på at det er nettopp det som skal til for å vippe oss stakkars mennesker over i psykosenes verden.

Man får i alle fall bekreftet at man ikke er helt i mental balanse, når en ødelagt vaskemaskin fører til at det er rett før man går løs på både den og på butikken den kom fra med slegge....

Akk ja. I morgen må det altså handles. Og det blir ikke Ariston vaskemaskin denne gangen. Hvordan jeg skal få vannet ut av trommelen, får jeg tenke mer på i morgen. Nå tror jeg det er på tide å ta kvelden, før jeg kaldkveler Hjorthefar med bare nevene...

lørdag, august 26, 2006

Nerd og normal?

Fant denne linken på nettsiden til Bergens Tidende, og anbefaler alle å ta en titt. Gjelder den øverste linken dere kommer til, den som omhandler en noe irriterende dame...

Tror det er en snutt fra et eller annet TV Norge-program, som handler om å koble mennesker med litt forskjellige interesser med hverandre (les: datanerder møter bimbo-damer).

Data er ikke så lett det, men noen ganger kan det være greit å høre etter når andre prøver å fortelle deg noe. Jeg visste heller ikke at ord som "inni" og "hendel" er typisk datanerd- ord :-)




Flopsy går på en smell

Jeg er i utgangspunktet optimistisk av natur, og med en tro på at jeg kan klare det meste bare jeg går inn for det. Av og til er det likevel ikke helt sånn. Man er kanskje ikke så sterk som man tror...

I utgangspunktet syntes jeg det var greit å vende tilbake til jobb. Visst var det spennende, og visst var jeg nervøs. Men jeg var også glad for å være tilbake. Det var godt å oppleve at det var mulig å tenke litt fremover, og at det var levelig å sitte på kontoret igjen. Jeg reiste derfor på jobb ganske tidlig hver dag, for så å være der noen timer.

Fredag morgen var det likevel stans. Kroppen nektet å lystre, og ville alldeles ikke stå opp selv om klokka hadde ringt. Jeg drøyet det lenger og lenger, i håp om at kroppen etterhvert lot seg overtale til en siste innsats før helga. Men denne gangen gikk det altså ikke. Kroppen ba innstendig om hvile, og jeg valgte for en gangs skyld å lytte. Jeg gikk altså å la meg igjen.

Da jeg til slutt våknet igjen, merket jeg hvor sliten jeg var. Null energi, hodepine, muskelsmerter og trøtthet. Sov middag i flere timer, og sov deretter hele natta- noe det er en stund siden sist jeg har gjort. Begynner å kvikne til igjen nå, og har heldigvis morgendagen fri også. Prøver igjen med jobb på mandag, men har lært at verden ikke er som før. Den ligger der ute, men jeg må nærme meg den med små steg av gangen :-)

torsdag, august 24, 2006

Flopsy kjører buss og sniker seg på toalettet

Denne uka har jeg såvidt begynt å jobbe igjen, etter å ha vært en sykmeldt unnasluntrer uten evne til å stå opp om morgenen.

Tirsdag var første arbeidsdagen. Jeg var nok mer spent enn jeg helt ville innrømme overfor både meg selv og andre, for nattesøvnen glimret veldig med sitt fravær i forkant av denne dagen. Sto opp i god tid, og ruslet ned til bussen. Tok en seinere buss enn jeg vanligvis gjør, og denne var på langt nær så full som jeg er vant med. Bussturen var sånn sett grei, selv om jeg merket at sommerfuglene økte takten ettersom jeg nærmet meg endestasjonen.

De roet seg heller ikke nevneverdig ned under den korte spaserturen fra bussen og bort til kontoret. Jeg pleier som regel å gå gjennom sykehjemmet på vei inn til kontoret. Det er ikke særlig mye kortere, men på denne måten kommer jeg meg fortere under tak. Slike triks er nyttige når man holder til på vestlandet. Denne dagen orket jeg imidlertid ikke tanken på alle de jeg kunne finne på å treffe i korridorene på sykehjemmet, så jeg la faktisk om ruta....og holdt meg utendørs så lenge som mulig. Jeg er jo klar over at jeg må treffe folk fra jobben etterhvert, men foreløpig blir det altså en del sniking rundt hjørnene....

Vel inne i egen korridor gikk jeg selvfølgelig rett på sykehjemmets vaktmester. Han er heldigvis en trivelig og taktfull kar, så det kunne vært verre. Etter dette kom jeg meg velberget inn til vårt eget domene, hvor mine to kolleger var i full gang med å sette på kaffen til jeg kom. Sånt settes alltid pris på :-)

Etter kaffe og prat var det på tide å komme litt i gang. Den første (korte) dagen gikk i hovedsak med til å ordne opp i innkommet post og e-post. Etterhvert gikk det an å puste litt lettere, ihvertfall så lenge jeg var på mitt eget kontor. Problemet var at jeg etterhvert måtte så veldig på toalettet. For å komme dit må jeg tilbake i korridoren, og mellom meg og toalettet er det opptil flere kontorer med mennesker på. Skumle saker! Til å begynne med forsøkte jeg å innbille meg selv at toalettbesøket kunne vente. Etter en stund ble det likevel klart at det ikke kunne vente så veldig lenge. Jeg kikket ut fra kontoret, og så etter en ledig luke. Tok sats, og gikk rett på en som kom ut fra et av kontorene like bortenfor mitt eget...Jaja, så fikk jeg iallefall snakket med henne også.

Nådde til slutt toalettet, i noe som må ha vært grevens tid. Lusket meg stille tilbake igjen til kontoret etterpå, denne gangen uten å treffe skumle eksemplarer av menneskearten. Jobbet litt til, før min kjære kollega er klar for lunjspause. Hm...kritisk øyeblikk. Vi deler lunsjrom meg hjemmesykepleien og hjemmehjelpene, noe som i utgangspunktet er både sosialt og hyggelig på en gang. Men kanskje ikke akkurat nå. Rommet pleier å være kjempefullt rundt lunsjtider, og noen ganger er det ikke plass der i det hele tatt. Jeg hadde ikke mye lyst ut dit, men var likevel for feig til å nekte å bli med. Typisk meg.

Lunjsrommet var heldigvis litt mindre fullt enn vanlig, og jeg slapp unna med å prate med noen få stykker. Klarte til og med å lure til meg en avis, med den baktanken at jeg da ville virke litt utilgjengelig for kommentarer. Det fungerte ikke så aller verst, selv om jeg ikke slapp helt unna. Jaja, aldri så galt osv. Enda et par stykker jeg fikk snakket med, og som jeg ikke trenger å være like nervøs for neste gang jeg treffer dem.

Det er nemlig sånn det er. Den første gangen man treffer folk er den verste. Litt fordi man ikke vet hva man skal si, og litt fordi man ikke helt vet hva de kommer til å si. Og selv om det er hyggelig med all omtanken, så er det litt skummelt også. Derfor blir det nok litt sniking rundt hjørnene en stund ennå, til jeg etterhvert har fått en kjempelang liste, og ikke lenger trenger å føle meg som en sirkusfigur ;-)

Etter første dag på jobb var jeg forøvrig helt skutt, og tilbrakte det meste av ettermiddag og kveld i sofaens tjeneste. Tror det kan være lurt å forsøke seg med en litt gradvis tilnærming til arbeidslivet igjen; man er ikke alltid så sterk som man innbiller seg.

søndag, august 20, 2006

Ny utgivelse fra den hengslete mannen med den grove røsten


Vi snakker selvfølgelig om Tom Waits.

Utgivelsen kommer etter sigende den 21.november, og vil inneholde ikke mindre enn 3 cd`er med sanger som av ulike grunner ikke har kommet med på de tidligere utgivelsene. Som vi alle vet er det høy kvalitet på det herr Waits driver med, så det er god grunn til å glede seg.

Utgivelsen har fått tittelen: "Orphans: Brawlers, bawlers and bastards", og skal inneholde 54 sanger. Hver del har sitt særpreg, og her ble det så mange vanskelige ord at jeg velger å holde meg til amerikansken fra sida til plateselskapet Anti:

""Brawlers" is chock full of raucous blues and full- throted juke joint stomp, "Bawlers" contains Celtic and country ballads, waltzes, lullabies, piano and classic lyrical Waits` songs, while "Bastards " is filled with experimental music and strange tales.

Sjansen for at denne befinner seg i heimen i god tid før julekvelden er nok ganske stor.


fredag, august 18, 2006

Hjorthefar har bursdag!

Idag har altså vår alles kjære Hjorthefar bursdag!

I den anledningen skulle jeg selvfølgelig kommet på noe langt og poetisk og si, men akkurat nå er vi på farten ut av huset. Jeg nøyer meg derfor med et:

Gratulerer med dagen!


torsdag, august 17, 2006

Hjorthen er passasjer

Det hender at Flopsy og Hjorthen skal ut å kjøre bil. Hjorthen har (marginalt selvfølgelig) lengre bein enn Flopsy, og dette fortrinnet vet han å utnytte til sin fordel. Han går rett og slett fra meg når vi nærmer oss bilen, slik at han kommer først frem og dermed kan sette seg inn på passasjersiden. Med andre ord så er det som regel undertegnede som må kjøre. Teoriene bak dette handlingsmønsteret er flere. Jeg velger her å presentere et lite utvalg:

1. Hjorthen er makelig anlagt, og vil heller lese avisa enn å manøvrere den traurige Sierraen (min teori).

2. Hjorthen er feminist, og ønsker med dette å bidra til likestillingen (Hjorthens egen teori).

3. Flopsy er flinkere enn Hjorthen til å rygge (selvfølgelig også min teori).



onsdag, august 16, 2006

Ringdrotten

Avisa "Firda" kan idag fortelle oss at Tolkiens "Ringenes Herre" nå blir oversatt til nynorsk. Oversetteren heter Eilev Groven Myhren, og utgivelsen skal være klar i løpet av høsten.

Bokmålsbruken til tross, undertegnede er veldig glad i nynorsk, og kommer helt sikkert til å måtte ha et eksemplar av denne utgaven. Men hva er nå egentlig en drott? Eller heter det en drotte?

Veien videre?

Dagene har det med å komme og gå, selv om det innimellom føles som om tiden står stille, og som om veien videre er blokkert av et digert steinras. Vi vet ikke hvordan vi skal komme forbi det, og det er ikke mulig å snu.

Noen dager blir vi bare stående å stange mot de store steinene, fulle av fortvilelse og frustrasjon, og uten noe som helst tro på at det er mulig å fortsette fremover. Andre dager ser vi at noen steiner er borte fra haugen, og at det går an å ta et lite skritt fremover. Da gjelder det å gripe sjansen, for neste dag har det kanskje kommet enda flere steiner til å raset.

Kanskje et dårlig bilde, men likevel beskriver det litt hvordan det føles å sitte igjen uten Thomas. Enkelte dager orker man nesten ikke å stå opp av senga. Andre dager føler man at det går an å ta noen famlende skritt på den stien som etterhvert skal utgjøre livet igjen. Det er ikke noe mønster i det; man må ta dagene som de kommer, og bare håpe at steinene i raset flytter seg sånn litt etter litt.

Undertegnede er sykmeldt til førstkommende mandag. Planen da er å forsøke å vende gradvis tilbake til arbeidet igjen. Jeg har da aktiv sykmelding i 4 uker, frem til 21. september. Det å skulle vende tilbake til jobb er spennende, og ikke så rent lite skummelt. Arbeidsgiver (som er en kommune) har heldigvis vært veldig flinke, og gjør det som kan gjøres for å hjelpe meg tilbake i drift. Jeg har vært innom på lunsj, bare for å venne meg til det å være på kontoret- og for å treffe noen av kollegene mine igjen. Det blir til og med søkt etter en vikar for meg, slik at jeg ikke skal ha like stort arbeidspress på meg som jeg er vant til å ha. Det siste er kanskje det jeg er aller mest glad for. Jeg vet at arbeidsgiver gjør sitt beste for å ivareta meg. Men jeg er slett ikke sikker på om jeg selv er i stand til det samme....aktiv sykmelding til tross. Jeg er vant til å jobbe mye og intenst, og vet at det ikke alltid er så lett å lytte til sin egen kropp.

Det blir også spennende å skulle ta opp kontakten med arbeidskolleger og pasienter igjen. På privaten er jeg for en stor del ferdig med den delen; jeg har pratet med alle naboer og kjente, og gruer meg ikke lenger til å ta telefonen og til å gå på butikken og handle. Men når jeg dukker opp på jobb (i nabobyen), er jeg redd jeg må begynne på samme runden om igjen- og det er ikke noe jeg ser veldig frem til.

Men men, som Hjorthen sier: det å begynne i jobb igjen vil enten være en god terapi, eller det vil være nok en psykisk belastning. Hvordan det går, kommer jeg sikkert til å skrive mer om etter hvert. Men akkurat nå har jeg to sultne katter som prøver å fange min oppmerksomhet, med til dels høylytt mjauing. Skjønner ikke hva jeg skulle gjort uten de to pelsdottene der :-)

mandag, august 07, 2006

Forklaringen

Som dere alle vet, endte livet til vår lille Thomas denne tirsdags morgenen i juli. Vantro sto undertegnede og Flopsy på kjøkkenet og hørte hvordan redningsmannskapet jobbet i stua. Etter en stund fikk vi den beskjeden som er alle foreldres mareritt: "Beklager, men det er dessverre ikke noe mer vi kan gjøre for gutten deres".

Jeg husker at jeg følte meg helt iskald. Jeg hørte hva de sa, jeg skjønte hva det betydde, men jeg klarte ikke å ta det riktig inn likevel. Jeg husker at jeg spurte legen om hva i alle dager det var som hadde skjedd med Thomas; hvordan kan han plutselig ligge der og være død? Legen svarte at han rett og slett ikke hadde anelse, og at han derfor ikke kunne gi meg noe svar. Han spurte deretter om vi ønsket at Thomas skulle obduseres, slik at man kanskje kunne få en forklaring. Jeg svarte ja med en gang. Det å ikke vite føltes uutholdelig.

Thomas ble dermed sendt til Bergen for obduksjon. Jeg ble forberedt på at det ikke er alltid man finner ut av slike dødsfall, og at man noen ganger må leve uten å få svar på sine spørsmål. Dagen etter obduksjonen ringer legen vår. De har funnet ut hva som var årsaken, og det var noe helt annet enn legen i utgangspunktet hadde trodd (han mistenkte hjernehinnebetennelse, selv om der ikke var synlige utslett).

Det viste seg at Thomas var født med en utposning på en del av tynntarmen, noe som kalles Meckels divertikkel. Dette er no 1- 2 % av befolkningen har, og som ikke er noe farlig i seg selv. De fleste kan leve med dette uten plager. Noen kan få en blindtarmslignende betennelse i denne utposningen, og må da få den fjernet.

Hos Thomas var denne utposningen litt spesiell. Den hadde vokst fast i buken, og når han da ble syk med noe som både vi og legen tror faktisk var en vanlig omgangssyke i utgangspunktet, har det gått galt. Utposningen hadde rotert rundt seg selv, og dette hadde ført til at deler av blodtilførselen til tarmen ble avstengt. Dette førte igjen til at giftstoffer fra tarmen lekket ut i kroppen, og dermed stanset hjertet til lille Thomas.

Han hadde ikke symptomer som tilsa en sånn utvikling, så dette har trolig gått veldig fort den aktuelle morgenen. Thomas sovnet med andre ord inn på sofaen, uten å vite hva som var på gang. Han klaget ikke over smerter om natten , og hadde heller ikke feber.

Legen har også forsøkt det beste han kan å fortelle oss at vi ikke har noe skyld i det som skjedde. Hadde vi ringt lege klokka 05.00, hadde vi nok blitt bedt om å ringe igjen når legekontoret åpnet om morgenen. Og hadde vi gått til legen dagen før, så hadde nok konklusjonen vært omgangssyke.

Selvfølgelig godt å vite, men likevel. I svarte stunder er det lett å tenke at man har sviktet...

Sjokket

En av de tingene jeg har lurt på om jeg skulle skrive noe om, er selvfølgelig hvordan og hvorfor Thomas Sprettkanort forlot verden. Jeg har lenge vært usikker på om dette er noe som egner seg å fortelle om, og også om dette er noe folk faktisk behøver (og for den del ønsker) å vite noe om. Det er selvfølgelig ganske så privat informasjon, og det er informasjon som det er vanskelig for meg å skrive om.

Vi har valgt å være åpne i forhold til venner og bekjente, så her i Høljebyen har nok de fleste fått høre en eller annen versjon vedrørende denne hendelsen. Forhåpentligvis en versjon som ihvertfall ligger i nærheten av sannheten...

Etter å ha gått noen runder med meg selv, har jeg bestemt meg for å fortelle litt om det som skjedde. Og oppfordrer de som ikke har lyst, til ikke å lese:

Hva som skjedde:

Thomas var ikke i form mandagen. Han kastet opp noen ganger, og var litt slappere enn normalt. Men han klaget ikke over ubehag, og virket i noenlunde humør. Blant annet hadde jeg ham en tur i dusjen, og vi brukte en del av dagen på å kose oss på sofaen med film og GameCube.

Kvelden kommer, og Thomas får ikke sove. Jeg sitter oppe med ham i starten. Vi prater, og ser enda litt mer på film. Vi forsøker oss etterhvert med litt soving, men uten større hell. Står derfor opp igjen. Thomas får flaske med drikke, og får i seg både litt melk og litt cola. I løpet av natten sover han også litt på sofaen. Jeg syntes likevel ikke at han var helt i slag, og ble etterhvert litt bekymret. Måler temperaturen, men han har ikke feber. Forbereder ham på at jeg kommer til å ringe til legen når det blir morgen. "Nei, mamma, sier han. Jeg har ikke lyst å gå til legen. Jeg liker ikke det så godt". Forsikrer ham om at det ikke er noe farlig, og finner fram klær slik at vi er klare når morgenen kommer.

Klokka 05.00 vekker jeg Hjorthen, og vi diskuterer litt hva vi skal gjøre. Vi blir enige om å ringe legen klokka 08.00 siden han ikke var blitt noe bedre siden i går. Jeg er ganske trøtt, så Hjorthen bestemmer seg for å ta over. Jeg kryper dermed til køys, og sovner.

Hjorthen og Thomas ligger en stund på gjesterommet og prater. Klokka 06.00 vil Thomas opp igjen og se film. Han går selv ned trappa, og finner ut at han vil se på "Lilo og Stitch", som er en av de store favorittene hans. Tiden etter dette er litt uklar. Jeg våkner igjen 08.30, og går ned i stua. Der ser jeg Thomas liggende på en sofa, med flaska si i hånda, og Hjorthen liggende på den andre. Tenker at det var godt at det endelig ble litt søvn på Thomas, men at jeg nå må vekke ham for å gjøre ham klar til å gå til legen hvis formen fortsatt ikke er på topp.

Jeg tar i hånda hans for å vekke ham, og kjenner da at han er kjølig...

lørdag, august 05, 2006

Evil times

Flopsybloggen har nå lagt nede en god stund. Tenkte på å ta fatt igjen tidligere i sommer, men kom liksom aldri i gang. Og så ble jeg slått sjakk matt av skjebnen, som på forbannet vis valgte å ta Thomas fra oss. Dermed ble det enda vanskeligere å starte opp igjen. Hva skal jeg si, liksom? Ikke kan jeg la være å skrive om Thomas, og ikke kan jeg repetere alt det insiktsfulle Hjorthefar har kommet med.

Etter som ukene har sneglet seg av gårde, har imidlertid behovet for å skrive noe presset seg mer og mer på. Jeg velger derfor å prøve igjen. Det blir sikkert en del repetisjon. Og det blir sikkert mye om Thomas. Men håpet er at jeg etterhvert kan tenke på Thomas med et smil om munnen, i stedet for med tårer i øynene, og at jeg etterhvert kanskje også kan engasjere meg litt i verden rundt meg.

Mer har jeg ikke å si idag. Flopsybloggen er herved åpnet igjen...