tirsdag, mars 28, 2006

Flopsy- en gubbe?

Du røyker sigar i jula: Nei, røyker hverken sigarer eller andre ting- jul eller ikke jul.

Du betaler med kontanter på butikken: Nei, har nesten aldri kontanter på meg.

Du fører mental oversikt over siste ukes tarmbevegelser: Nei, så spennende er det vel ikke med de greiene der...

Du bruker tøfler: Jada, når ikke Hjorthen har kommet meg i forkjøpet og tyvlånt dem...

Du kan teksten til Yesterday: Ja, selvfølgelig. Liker jo denslags musikk, jeg.

Du bruker mer enn 5 sekunder på å åpne en ølflaske: Nei, tror da ikke det?

Du prøver å flørte med kvinner som er 20 år yngre enn deg: Nei, det skulle tatt seg ut. Flørter ikke med menn som er 20 år yngre heller....9-åringer er ikke så attraktive ;-)

Du kjøper fyrstikker i store pakker: Nei, men kjøper ikke så ofte fyrstikker i små pakker heller.

Elvis var kulere enn Eminem: Selvfølgelig var han det! Mye kulere!

Du bruker hvite sokker til annet enn joggesko:Nei, tror faktisk ikke at jeg har hvite sokker. Upraktiske greier.

Det hender at du begynner en setning med "Da jeg var ung...": Nei, tror ikke det er hyppig forekommende...

Du kaller førskolelærere for barnehagetanter: Hehe, ja...det skjer til stadighet.

Du har fast tipperekke du leverer hver uke: Nei, tipper faktisk aldri. Ikke så mye som en lotto-kupong en gang...

Du har bilbukse: Nei

Du ser familieunderholdningen på NRK lørdag kveld: Familieunderholdning? Har jeg gått glipp av noe her eller? Finnes det noe slikt på lørdagene?

Du vurderer å kjøpe deg hus i Spania: Nei, men kunne godt tenkt meg en liten leilighet i London...

Du kjøper en rosekvast på nærbutikken når du skal være romantisk: Nei, kjøper heller en cd.

Du bruker Old Spice eller Aqua Velva: Det skulle tatt seg ut...

En real "biff med bærne" er den beste maten: Tja, liker godt biff jeg. Men liker mye annet også. Når jeg tenker meg om er det faktisk svært få ting jeg ikke liker...litt irriterende egentlig, det er jo så mye som er godt :-)

Du hysjer på familien for å få med deg Påskenøttene til Roald Øyen: Nei, det overlater jeg til min gamle far å gjøre...han får helt noia om noen prater høyt under Påskenøttene.

Du kjøper heller ny snøfreser enn nye høyttalere: Ja, en snøfreser gjør jo mest nytte for seg.

Du har hentesveis: Nei- heldigvis ;-)

Du husker hvor du var da Brå brakk staven: Nei, har ikke peiling.

Du har snekkerbenk eller verktøysskap: Nei.

Du holder på høyreregelen i rundkjøringer: Nei, jeg kan da reglene...

Du mener salat er kaninfor: Neida, liker salat jeg.

Du kan nynne kjenningsmelodien til Eurovisjonsprogrammene: Nei, tror ikke det.

Kong Olav er ditt forbilde: Sikkert en grei kar han, men ikke like kul som Tom Waits ;-). Men mye kulere enn Ari Behn, for all del.

Du bruker helsetrøye: Vel er jeg ikke noen moteløve, men der går grensa...

Du irriterer deg over naboer som ikke klipper gresset eller måker snø ofte nok: Nei, jeg tror nok heller at jeg er en sånn som de andre naboene irriterer seg over ;-)

Du regner med at Sashimi er en japansk skihopper: Nei, liker sånn derre rå fisk jeg.

Du satt sist du var på konsert: Ja, det tror jeg faktisk at jeg gjorde...

Du eier en stressless: Jada, en gammel grønn sak...

Du har lommeboka i baklomma:Nei.

Du synger i mannskor: Nei, er lite glad i korsang...

Du synes at fotball er best på tv: Fotball er bra uansett det. Både på tv og på stadion.

Du drar på bilferie til Danmark:Har ikke gjort det foreløpig, men Junior har fått snusen i at det er noe som heter Legoland...så hvem vet.

Du bruker mobiltelefonen til å ringe med. Punktum.: Kan sende meldinger også.

Du går på bærtur for bærenes skyld, ikke for turens: Tja, ja takk begge deler? Både tur og bær, altså :-)

Du ler mer av Leif Juster enn av Harald Eia: Synes faktisk Juster var litt morsom, jeg. Og det er Harald Eia også. Må jeg velge så blir det Eia. Men Juster var mye morsommere enn Tore Ryen...

Status: Ble vel sånn ca 7 ja det? Med andre ord er jeg litt i faresonen for å være en gubbe. Akkja, visste jeg det ikke ;-)

søndag, mars 26, 2006

Flopsy- ei kjerring?

Jeg blir jo 30 i løpet av året, så nå tenkte jeg det var på tide å få avklart om jeg har blitt skikkelig kjerring eller ikke. Tok meg derfor den frihet å låne "kjerringtesten" fra Saccarina.

Testen er slik at man er på trygg grunn dersom man har færre enn 5 ja. 5-10 ja betyr at man er i faresonen, 10- 20 ja betyr at det er fare på ferde, og ved over 20 ja bør man være gått av med pensjon...



Kjerringtesten:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene: Eh, ja...det tror jeg faktisk at jeg gjør.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en: Nei, har verken duk eller blomsterpotte i stua overhodet

Du rydder jevnlig i dypfryseren: Nei, men det tror jeg faktisk at jeg burde gjort

Du hører på Nitimen: Nei

Du synes det kunne vært gøy å prøve "en sånn hurtigvin": Tror ikke det nei.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag: Nei, er ikke så god til å planlegge. Liker heller ikke å vite hva jeg skal spise så langt frem i tid.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær: Dette er et område jeg har lite erfaring på, men min kjære mor påstår at det er stor forskjell, så jeg stoler på henne der. Men teller det som et ja?

Du synes middag klokka 19.00 er sent: Neida, det er akkurat passe.

Du har fem kasser med julepynt: Er ikke veldig glad i julepynt, og har bare en liten kasse for syns skyld. Så nei, ikke fem kasser her i heimen.

Du kjøper julepynt på salg i januar: Nei

Du snakker heller med kvinner på fest: Neida, snakker helst ikke med noen jeg ;-)

Du blir lykkelig over en ny kjele: Lykkelig var vel å ta hardt i, men litt glad kunne jeg nok blitt. Så ok, det blir et ja her.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester: Nei.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer: Nei

Du spiser alltid rekecocktail til forrett: Nei....aldri

Du synes det er festlig med fiskekabaret: Jeg er i grunnen altetende, men fiskekabaret er på ingen måte noen favoritt....og ikke spesielt festlig heller.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor: Nei, men så har jeg aldri kjent min svigermor heller. Hun vandret til de evige jaktmarker før jeg ble påtenkt, og jeg kan ikke se at hun har etterlatt seg så mange broderte duker.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie: Nei, huff så kjedelig.

Du synes Dronning Sonja har mange artige hatter: Nei, hverken hattene eller damen er særlig artig i mine øyne. Mulig hun er ålreit, men hun virker alltid så utrolig anstrengt og falsk på tv. Ned med skuldrene, Sonja!

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt: Høhø...skjørt? Bruker hverken skjørt eller nylonstrømper hvis jeg kan unngå det.

Du har tellekant på trusene: Har ikke tellekanter på noe, så den er grei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe: Ehrm...jeg bruker ikke veske heller. Og tar alltid med meg nye plastposer i butikken, selv om kjøkkenskuffene er fulle av poser.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger: Neei, tror da ikke det?

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det frem på jobben: Kunne ikke falle meg inn. Ikke at jeg har balkongkasse heller...

Du synes det er for seint å gå på niern på kino: Neida, men det blir ikke så ofte til at jeg går på kino likevel.

Du får såpe i julegave: Nei, har sluppet unna dette.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker: Nei

Du bruker samme tepose to ganger: Nei! Og dette er virkelig ett av mine prinsipper. Teposene skal ikke brukes mer enn en gang. Fysj.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil: Nei.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset: Nei, jeg er nok betydelig mer interessert i bøker enn i kaffeservise.

Du har våtservietter i bilen: Nei, men jeg har i grunnen behov for å ha det.

Du soler deg i vanlig bh: Jeg soler meg i grunnen aldri. Kan strekke meg til å sitte ute i hagen og lese, men da i noe mer påkledd variant. Har en eldrebolig som nærmeste nabo, så kanskje det hadde spritet opp stemningen om jeg begynte å sole meg mer? Eh..eller kanskje ikke ;-)

Du danser swing til all musikk: Jeg liker ikke å danse, ihvertfall ikke i edru tilstand. Så nei, jeg danser hverken swing eller noe annet. Tror rett og slett barndommens danseskole har satt dype og varige arr på sjelen min...

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret: Nei, er ikke så redd for håret...men derimot for å få vann i øynene. Så sånn sett blir det vel et ja her.

Du kjøper "gode" sko: Jupp, kan ikke fordra ukomfortable sko. Så her er jenta som ikke har et eneste par sko med høye hæler, og som er veldig glad for at det for tiden er lett å få tak i joggesko-lignende og flate sko.

Du har paraply i håndvesken: Nei, har ikke håndveske. Har vel en paraply eller to, men kommer sjelden på å bruke dem.

Du tar selv initiativ til slektsstevne: Nei, dette overlates til min mer sosiale søster. Jeg er for sjenert til slikt, og synes slekta er best på litt avstand, og evt. på papiret :-)

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass: Nei, ser ikke noe poeng i det.

Du bruker sukkerbit til kaffen: Nei, men er ikke så veldig hard på vanlig, svart kaffe. Foretrekker kaffe med melk, og gjerne littegranne sukker også...men ikke i form av sukkerbit.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap: Når jeg inviterer til kaffeselskap? Når? Kan ikke huske at så har skjedd...hehe.

Oppsummering:

Det ble vel sånn ca 4 ja (om man utelater gjær-spørsmålet), og dermed er jeg på trygg grunn. Var ikke så nervøs heller, selv om jeg noen ganger føler meg litt som en kombinasjon av nerd og gæmlis-ungdom. Men husmor og kjerring; se der tror jeg jeg har et stykke igjen ;-)









søndag, mars 19, 2006

The sky is the limit

Jeg har et litt anstrengt forhold til det å fly. Jeg liker det ikke i det hele tatt, men er samtidig litt for rasjonell og avbalansert til å kunne på berope meg skikkelig flyskrekk. Jeg flyr når jeg må, og jeg tror ikke noen merker at jeg føler meg litt ubekvem. Men det gjør jeg...

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør meg ukomfortabel, men jeg tror nok det er noe med tanken på å være så høyt oppe, innestengt i en metallboks med vinger. Og det hjelper heller ikke å tenke på hva resultatet kan bli dersom flyet bestemmer seg for å falle ned. Jada, jeg vet at det statistisk sett er farligere å kjøre bil. Men der har man likevel mer kontroll selv. Og selv om man skulle havne i grøfta, så kan man jo unngå å bli til kjøttdeig...

Fredag skulle jeg på et seminar i Trondheim. Og å reise fra Høljebyen og til Trondheim, det tar tid. Så for å unngå å bruke hele helga på transportetappen, ble det bestilt fly. Da jeg fikk reiseruta, oppdaget jeg at det å komme seg til Trønderhovedstaden ikke bare ville bli enkelt. Først fly fra Høljebyen og til Bergen. Deretter bytte av fly, og tur videre til mellomlanding i Ålesund, og så til slutt til Værnes. Tilbake gikk det direkterute fra Værnes og til Flesland, og så bytte igjen og til Florø. Jeg kunne med andre ord se frem til 5 takeoffs på en dag. Ikke akkurat noen ønskesituasjon ;-)

På landejorda er kjent for å være rolig og avbalansert, ja kanskje til og med litt tilbakelent. Men når jeg er ute og flyr, er det akkurat som om deler av personligheten forsvinner som dugg for solen. Jeg blir sittende ytterst på setet, og med ørene på stilk.

Men det er klart, noen overlevelsestriks har jeg lært meg etterhvert. Som for eksempel å ignorere demonstrasjonen av sikkerhetsutstyr. Dette er en fin forsvarsmekanisme; det gjelder altså å fortrenge muligheten for at denne demonstrasjonen kan komme til nytte. Og selv her nede på landejorda er jeg ikke så sikker på nytteverdien av denne informasjonen. Faller vi, så faller vi. Kjøttdeig trenger ikke redningsvest...

Når vi så først er av gårde, så pleier jeg å sitte å lytte etter mistenksomme lyder fra flyet. Og det er rart med det; noen er det alltid. Og dersom jeg hører en slik lyd, så kikker jeg ut for å se om det er noe mistenkelig i sikte. Holder vi stø kurs? Henger vingen fast ennå? Jeg har forsøkt å fortrenge flylydene også, ved å høre på musikk. Men her er ikke forsvarsmekanismen sterk nok ennå. Jeg blir bare frustrert av ikke å høre lydene, og ender som regel opp med å skru musikken så lavt at jeg kan høre etter mistenksomme lyder også. Dersom musikken er skrudd opp, er jeg overbevist om at jeg går glipp av vesentlig informasjon. Noe som selvfølgelig strider mot min egen logikk- faller vi, så faller vi...uavhengig av lydene ;-)

I tillegg pleier jeg alltid å speide på crewet. Jeg er trygg så lenge jeg ser at de vandrer rundt og skjenker kaffe. Men jeg liker meg ikke når jeg ikke kan se dem, og jeg liker heller ikke ansatte som går fort gjennom midtgangen med alvorlig mine. Det som derimot er betryggende, er godt voksne medlemmer av crewet. Da kan jeg roe ned et øyeblikk, med tanken om at vedkommende sikkert har jobbet på fly i 30 år, og ennå ikke ramlet ned. Akk ja, noe skal man jo ha å trøste seg med.

Det som derimot er postivt med å fly, er tidsbruken. 55 minutter mellom Bergen og Trondheim. 60 minutter mellom Høljebyen og Oslo. Det er jo ikke stort mer enn man bruker på å kjøre til nabobyen Lyskrysset. Og etter fredagens 5 flyturer, tror jeg nesten jeg har fått en littegranne mer positiv holdning til det å fly. Enn så lenge...


mandag, mars 13, 2006

Sanne traumer

Vel, så har det altså skjedd igjen. Undertegnede har vært på Lidl og handlet med sin mor. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at dette ikke er min favoritt-butikk, og inntrykket har ikke forandret seg siden sist. Men altså. Kjære mor er kjempeflink til å stille opp som barnevakt. Noen ganger fordi behovet er akutt fra vår side, men også mange ganger fordi hun har lyst til å ha junior på besøk. Og det er vi vel glade for alle sammen, både Flopsy, Hjorthen, Junior og Bestemor. Litt mer usikker på bestefar, vet jo at han og Junior har en evig konflikt vedrørende husets fjernkontroll ;-)

Siden bestemor har reddet oss fra klemma ved mer enn en anledning, pleier jeg å være ganske snill tilbake. Litt fordi det alltid er lurt å holde seg inne med dem man er avhengige av, men også fordi jeg er en veldig snill person (ehrm..tror jeg da?). Og når jeg skal være riktig snill, så går jeg med på å være med bestemor på Lidl...ikke uten å protestere littegranne såklart, jeg må jo få fram hvor utrolig generøst det er av meg å sette mine bein på den grusomme sjappa. Litt sånn, det skjærer meg i hjertet, men jeg gjør det for din skyld. Jeg tror ikke bestemor biter helt på den, men hun lar meg leve i troen- og det er jo ganske greit. På den måten blir vi jo fornøyde begge to.

Anyway, under det siste besøket på Lidl handlet jeg til og med littegranne. Blant annet kjøpte jeg en sånn "spraykrem på boks-sak" til en billig penge. Jeg er ikke veldig fan av spraykrem, men derimot ganske fan av både kakao og Irish Coffee. Og det hender rett som det er at jeg får lyst på dette, men at mangelen på krem velter prosjektet. I sånne anledninger er det kjekt å ha litt spraykrem stående, selv om smaken ikke er helt optimal.

Jeg la derfor boksen i handlekorga, fornøyd over at den var så billig. Bestemor ser skjevt på meg og sier: "Det der er da ikke noe godt. Det er jo mye bedre med ordentlig krem". Joda, jeg kan jo ikke nekte for det. Men jeg kan jo ikke innrømme at hun har rett heller, så jeg sier ikke noe. Ved hjemkomst til Hjorthehiet rydder jeg varene mine på plass. Spray-kremen dukker opp, og jeg forteller Hjorthen om bestemors kommentarer. Han svarer: "Høh, det skjønner jeg jo godt at hun sa. Har du ikke lest hva som står på den derre boksen eller?" "Nei", sier jeg, og skjønner ikke helt hva han mener. "Se da", sier Hjorthen, og tar fra meg boksen. Han leser den tyske teksten høyt: "SANNE TRAUMER".

Usj, ikke så rart at bestemor var skeptisk. Men den smakte i grunnen ikke så helt ille. Til å være boksekrem altså ;-)


søndag, mars 12, 2006

Hvorfor kan ikke menn være menn?

Jeg ser at 8.mars fortsatt er en dag som skaper kontrovers, noe som i min verden betyr at den absolutt har sin misjon selv om vi er i 2006.

Debatten er høyst levende også i bloggostan, selv om den debatten som går der blir for spesiell til at jeg gidder å engasjere meg i den. Jeg er vel forhåndsdefinert som deltaker i Hjorthens harem likevel. Det som derimot er litt skremmende, er at tonje slenger mitt navn inn i debatten, som et eksempel på meningsløs og ekskluderende (?) koseprating i kommentarfeltene. Hmph....enten må jeg skjerpe opp imaget mitt, eller så er det på tide å finne frem kjevlet igjen ;-)

Vel, jeg får prøve å løse dette problemet med et forsøk på å komme med noe litt annet enn koseprat. Så derfor, her kommer et lite bidrag til kvinnedagen, riktignok noen dager på etterskudd:

8.mars var en travel dag for undertegnde. Jeg var på jobb til klokka tre, og kjørte deretter hjem til Florø i god fart, for å rekke å pakke sekken og å komme meg på båten til Bergen klokka halv fem. På den timeslange bilturen mellom Førde og Florø hadde jeg på radioen, og der var det såklart en del fokus på kvinnedagen. Blant annet et innlegg fra Marit Haukom i Tønsbergs blad, som jeg fant ganske irriterende. Innlegget kan leses i sin helhet her, for dem som er interesserte.

Essensen i innlegget er som følger:
Godt voksen dame som var selverklært feminist på 70-tallet parkerer bilen sin i gate. Det snør kraftig. Godt voksen dame pluss venninne skal bruke bilen igjen senere. Den er da innesnødd. Dame pluss venninne finner frem spade for å få bilen fri fra snømassene.

Alt vel så langt? Å neida, på ingen måte. Godt voksen dame blir veldig irritert over at ikke MENNENE kommer og tilbyr henne hjelp med å spa frem bilen. Jeg siterer: "Hvorfor ville ingen med litt større muskelkraft hjelpe til med å dytte. Ta i et tak med spaden? Hvorfor oppfører ikke menn seg som menn bør? Oppmerksomme, høflige og hjelpsomme når de ser at nettopp deres fortrinn- muskelkraft og praktiske sans er etterspurt." Sitat slutt.

Her er det mange ting som må kommenteres.

For det første: Hvorfor klarer ikke to damer med spade å få løs en bil? Ja, det er jo mulig at det krever noe muskelbruk, men det er da vel ikke noe farlig?

For det andre: Hvis situasjonen var så vanskelig at de virkelig trengte hjelp; hvorfor kun bli sur på mennene som gikk forbi? Det finnes da mange kvinner med kompetanse til å bruke både spade og isskrape...

For det tredje: "Hvorfor oppfører ikke menn seg som menn bør?". Herlighet, for en kommentar. Noe av det verste jeg vet er når folk går inn og definerer hvordan jeg bør være som person, basert på det kjønnet jeg tilfeldigvis er født med. Fryktelig provoserende.

For det fjerde: Praktiske sans? Mener hun virkelig at menn har bedre praktisk sans enn kvinner, og at kvinner dermed er hjelpesløse i forhold til innsnødde biler? Jøje meg. Jeg tror fortsatt mer på individuelle forskjeller. Her i heimen er det undertegnede som skrur sammen Ikea-møbler og måker snø, mens Hjorthen er bedre på datagreiene. Kanskje interessefelt og oppvekstmiljø kan ha noe med saken å gjøre?

Det er jo mulig at jeg er litt snålt oppdratt, og at jeg har hengt litt for mye sammen med min morfar i barndommen. Jeg liker iallefall godt å sysle med en del såkalte "maskuline" oppgaver, og jeg var veldig guttejente i barndommen. Og hvorfor skulle jeg ikke få lov til det? Fordi det ikke passer med forventningen? (hehe...joda, jeg fikk en del kommentarer i oppveksten ja...jeg gjorde nok det).

Men tilbake til snømåkingen. Jeg synes i utgangspunktet at disse to damene burde klare å måke løs en bil alene. Og dersom dette ble vanskelig, så går det jo an å spørre pent om hjelp. Man kan jo ikke forvente at forbipasserende (menn og kvinner) styrter til for å hjelpe med en såpass enkel oppgave- de hadde jo til og med spade. Og husk, kvinner har også muskler....og praktisk sans ;-)

Kvinner bør ikke forvente at alle menn er "handy-men", og menn bør ikke forvente at alle kvinner er interesserte i husarbeid. Frihet til å være seg selv er kjempeviktig uavhengig av kjønn.

Og til de som tror likestillingskampen er vunnet: se hvor mye en mannlig ingeniør tjener i forhold til en kvinnelig fysioterapeut- begge er høyskoleutdannet. Og se hvor mye husarbeid kvinner gjør i forhold til menn. Noe sier meg at denne dagen kommer til å trenges i lang tid fremover...dessverre.

torsdag, mars 09, 2006

Flopsy goes on holiday, og lillesøster kanin blir litt redd

Jeg hadde store planer om å komme med en bloggpost 8.mars, men så langt kom jeg aldri. Jeg skammer meg litt over dette, men lover å komme tilbake med bidrag til feminismen på et seinere tidspunkt. Og egentlig håper jeg jo også at jeg kommer med pittesmå bidrag til dette hver dag, selv om ikke alt kommer ut i bloggform ;-)

Men altså. Saken er den at jeg for tiden befinner meg i Vestlandets hovedstad- Bergen. Her har jeg vært siden onsdag kveld, i anledning et aldri så lite seminar. Og i stedet for å ta inn på hotell og sende regningen til skattebetalerne, ligger jeg på madrass på gulvet på den knøttlille hybelen til lillesøster. Så dum går det an å være. Men aldri så galt osv, her hos lillesøster er det jo alltid hyggelig å være, og mangelen på plass og komfort blir enkelt kompensert ved tilgang på gamle britiske TV-serier på dvd, innkjøp av smågodt, og ikke minst jobbing med vår felles mani: slektsforskning.

Lillesøster har jobbet hardt med å finne ut mer om våre forfedre fra Trøndelag. Den delen av slekta har vi liksom ikke fått noe kontroll over før nå, men her har altså lillesøster gjort en fin jobb. Nesten litt for fin, noe følgende samtale kan være med på å belyse:

Lillesøster, med oppglødd stemme: "Nå har jeg fått et skikkelig gjennombrudd på trønderfronten! Far til Johan Jørgensen heter Jørgen Edvardsen, og han er fra Hitra i Sør-Trøndelag".

Flopsy: "Så flott! Da har vi jo kommet litt lenger på den siden. Men si meg, Hitra? Er ikke det litt sånn Tore Strømøy-land?"

Lillesøster: "Hæh? Tore Strømøy? Kødder du eller? Nei, nei, nei...jeg vil ikke høre om det. Jeg nekter å ha gener fra samme område som han. Hører du? Jeg nekter!

Flopsy: "Så, så. Det er jo ikke sikkert at vi er i slekt med akkurat ham da. Hehe..men du skjønner vel hvorfor jeg ikke har jobbet så mye med trønder-genene våre. Ren og skjær redsel.

Lillesøster: "Fryktelig irriterende. Og nå som jeg var så fornøyd og all tingen. Og så kommer du med de derre Tore-kommentarene dine og ødelegger hele moroa for meg. Tore Strømøy...Fnys!

Jepp, rett og slett en fryktelig opplevelse for oss begge. Men uheldigvis for lillesøster, kom hun til å nevne dette med Hitra og Tore for en av sine venninner. Og siden har hun måttet takle tonnevis med trakasseringer på Msn, i form av lignende kommentarer:

"No har æ brukt mang ein arbeidstime på å leit etter annar personas slækt, og idag e æ så hældig at æ kan presanter litt fra mitt eige liv. Æ har alltid følt at det va nått så mangla, men no har æ ændelig funne det, og det va mi slækt i Florø"....

"Hei, hvordan står det til med Frøken Strømøy idag da?"

"Blir det slektsstevne til sommeren nå da? Du og Tore i skjønn forening, begge med hockeysveis, fargerike gensere og mokasiner...hehe...mens jeg ligger og ruller meg på gulvet i latter".

Uff ja. Det er harde tider. Jeg har advart dere mot slektsforskning før, og jeg gjør det igjen. Dere vet aldri hva dere finner, og sannheten kan være hard å takle. Hvem vet, kanskje nettopp du er i slekt med Ivar Hoff?



Fra venstre mot høyre:
Tore Strømøy og Lillesøster Kanin...like som to dråper vann?

mandag, mars 06, 2006

Venner for livet

Det å skulle begynne på fysioterapeuthøgskolen var ganske skummelt for den 19 år gamle Flopsy. Jeg kjente ingen, og var overbevist om at alle de andre i klassen var supermennesker med skarp hjerne og veltrimmet kropp. Den første uka på skolen var mildt sagt traumatisk, og hadde jeg ikke vært en tålmodig og utholdende sjel, så hadde jeg sannsynligvis sluttet.

Hvorfor det? Fordi jeg følte meg annerledes. Jeg var ikke spesielt sporty, og hadde ikke drevet aktivt med noe siden jeg sluttet med fotballen i 15-årsalderen. Friluftsliv interesserte meg midt bak, og dans og drama var for pingler ;-). I tillegg har jeg alltid hatt en hang til å overdrive inntaket av cola og sjokolade, og var vel neppe verken veltrent eller velproporsjonert.

Men heldigvis oppdaget jeg to fantastiske mennesker i løpet av de første ukene på fysioterapeututdanningen: Elisabeth fra Vennesla og Silje fra Stavanger. Uten disse to hadde jeg ihvertfall ikke holdt ut tre år på studiet. Fagene var stort sett spennende, men sosialt tilbakestående Flopsy strevde med å passe inn i miljøet. Og nettopp der var Elisabeth og Silje redningen- de var ankeret jeg jeg kunne feste meg til, og som gjorde skoledagene til å holde ut.

Det skal likevel innrømmes at starten på vennskapet vårt ikke kom helt av seg selv. Jeg husker godt mitt første møte med Silje. Jeg satt alene og fortapt i auditoriet, og håpet i mitt stille sinn at ingen skulle snakke til meg- slik at jeg ble nødt til å svare. Og der kom nettopp Silje og satte seg ned ved siden av meg. Hun er en strålende og blid person, og forsøkte å få i gang en samtale. Jeg var temmelig sjenert, og svarte kort mens jeg fortsatte å stirre rett frem. Vi diskuterte denne hendelsen i etterkant, og lo godt av oss selv. Jeg syntes hun var på grensen til innpåsliten og overhyggelig, og hun syntes jeg virket både sur og arrogant. Heldigvis forsøkte vi igjen ved en senere anledning, og ble etterhvert godt kjent med hverandre.

Elisabeth bodde i det samme nabolaget som meg, og jeg tror vi ble kjent ved at vi tok følge på hjemveien ved en anledning- men jeg må innrømme at jeg ikke husker detaljene rundt dette. Det jeg likevel husker godt, er noe hun sa til meg like etter skolestart. Elisabeth er noen år eldre enn meg, og ble veldig overrasket når jeg fortalte at jeg var 19 år: "Du si meg, vet foreldrene dine hvor du er henne?". Hehe..en kostelig kommentar, men kanskje ikke like morsom når man faktisk er 19 år, og føler seg kjempevoksen. Men Elisabeth, du er tilgitt nå altså ;-)

Trekløveret Silje, Elisabeth og Flopsy ble altså etablert. Og selv om vi nok skilte oss litt ut, tror jeg vi var gode å ha på studiet. Vi sa ikke så mye, og var relativt kritiske overfor studiet generelt og enkelte lærere spesielt. Vi skulket en del av kropp & sjel-timene, og brukte ordet "svada" hyppigere enn noe annet. Særlig Flopsy og Elisabeth kunne være relativt surmagede, og endte vel etterhvert opp som en parodi på de to gamle mennene i Muppet-show ;-). Men alle tre gjorde det skarpt på eksamenene, og vi kom oss til slutt helskinnet igjennom både studier og praksis.

Nå er vi dessverre spredt for alle vinder. Jeg er tilbake i Florø, Silje tilbake i Stavanger, og Elisabeth har som dere ser i posten under, havnet i Sandefjord. Men det skal dere vite: Jeg er veldig glad i dere!


Bryllup & bil

Elisabeth & Helge giftet seg på lørdag, og Flopsy og Hjorthen ønsker dem herved til lykke!

Bryllupet gikk for seg ute i det fri, og Flopsyblogg er stolt over å kunne presentere dette bildet av det lykkelige paret:

Elisabeth & Helge satset som kjent på en alternativ feiring, og også selve vielsen ble holdt utendørs- i 12 minusgrader. Såvidt meg bekjent ble dette en kjempesuksess, og brudeparet hadde til og med besøk fra lokalavisa Sandefjords blad. Det overrasker ikke at nettopp Elisabeth slo til med en alternativ feiring, siden hun er en kreativ sjel som ikke er plagsomt opptatt av å følge mengden. Men undertegnede er likevel litt usikker på om hun snakker helt sant når hun forteller avisa de valgte denne feiringen siden de liker snø. Elisabeth? Snø? Hm...lurer på hva hun egentlig driver med på andre siden av fjellet. Jeg håper virkelig ikke at hun har fått sansen for friluftsliv og annen styggedom på permanent basis ;-)

Vi hadde som tidligere nevnt store planer om å komme oss av gårde til bryllupet, som foregikk i Sandefjord. Men siden vi er kjent for ikke å prioritere det å eie nyere utgaver av autobilen, gikk det som det gikk.

Tirsdag morgen skulle Junior til 4-årskontroll på Helsestasjonen, og siden alle aktuelle busser hadde kjørt da vi var ferdige der, ble jeg nødt til å kjøre innover mot Lyskrysset. Vel halvveis begynte jeg å få problemer. Motoren bestemte seg for å ta en pause rett etter passering av Eikefjord. Jeg trillet pent inn på en busslomme, mens jeg forbannet alle verdens bilprodusenter. Jeg plukket frem mobilen, og oppdaget av batterinivået var kritisk. Hva skulle jeg gjøre?

Heldigvis for meg, fant jeg ut at jeg kanskje kunne prøve å starte vraket igjen. Og joda, jammen startet den ikke på første forsøk. Jaja, kanskje dette var et slags epileptisk bilanfall, tenkte jeg, og kjørte videre. Jeg passerte bomstasjonen, betalte de sure 45 kronene (er det rart jeg tar buss), og nærmet meg åpningen på den 6 kilometer lange Naustdalstunnelen. Og hva skjer? Jeg får stopp igjen, tre meter foran åpningen på tunnelen...jeg er med andre ord inneklemt mellom en bomstasjon og en laaaang tunnel.

Jeg satser på at strømmen holder til et par meldinger, men innser at det er lite noen kan gjøre for meg. Jeg vrir om nøkkelen igjen, og jammen starter ikke kjerra nok en gang. Gjennom tunnelen kjører jeg med hjertet i halsen. Hjorthen har fått stans der inne i mørket en gang tidligere, og holdt på å fryse i hjel under trekket fra ventilasjonsanlegget mens han ventet på assistanse. Jeg var ikke så keen på å kopiere den hendelsen. Heldigvis for meg holdt bilen gjennom tunnelen, men stanset igjen så fort jeg var ute. Etter en pause startet den igjen, for å stanse igjen etter ca 5-6 km. Til slutt kom jeg meg heldigvis på jobb, med en hvilepuls på rundt 200.

På jobb fikk jeg satt mobilen på lading, og jeg fikk overtalt mine kjære foreldre om å ta seg en liten ettermiddagstur til Lyskrysset, slik at jeg hadde følgebil på hjemveien. Det trengtes, i og med at bilen stoppet sånn 5 ganger på veien tilbake igjen.

Vel hjemme kikket kjære far under panseret på bilen, og satte diagnosen "ising i forgasseren", på grunn av hull på en ventilasjonsslange. Ikke vet jeg, jeg vil helst slippe å tenke på hva som befinner seg under panseret. Han forsøkte å lage en midlertidig løsning på problemet. Skjønt løsning og løsning: En halvliters ølboks som provisorisk ventilasjonsslange var vel ingen umiddelbar suksess....

Og når det i tillegg begynte å snø, var det bare å innse at det ikke ble hverken østlandstur eller bryllup for vår del. Snufs! Men kanskje vi kan få til et lite treff når det blir varmere i været? Om Forden vil...

onsdag, mars 01, 2006

Samtaler på buss

Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så kjører jeg veldig mye buss. Frem og tilbake mellom Høljebyen og Lyskrysset; 5 dager i uka. Ganske kjedelig i utgangspunktet, men noen ganger også litt fascinerende.

Det har seg nemlig sånn at de fleste av de andre på bussen også er pendlere- på vei enten til jobb eller til skole. Og denne felles skjebnen er utgangspunktet for at det etterhvert har dannet seg en egen "pendler-kultur" på bussen, det vil si at der eksisterer et sett med uskrevne regler med hensyn til hva som er akseptabel oppførsel, og hva som er "frowned upon". De fleste pendlerne har lange dager, og er derfor trøtte om morgenen. På morgenbussen forventes det derfor en viss grad av stillhet. Høy prating, latter og mobiltelefonering er derfor "frowned upon". På ettermiddagsbussen hjem er terskelen for støy mye høyere. Moderat prating er helt ok, det samme med bruk av mobiltelefon, så lenge man benytter "innestemme".

Som regel er det fred og fordragelighet på bussen, men innimellom dukker det opp busspassasjerer som ikke er pendlere, og som dermed ikke helt kjenner kodene. Disse er lett gjenkjennelige, blant annet fordi de som regel er våkne i blikket om morgenen, og fordi de svært ofte reiser to eller flere sammen. De er som regel humørfylte og fulle av forventning. Mange av dem er pensjonister, og en busstur til Lyskrysset kan for mange av dem være en stor og spennende utflukt. De møter derfor på bussen med en voldsom energi, og ikke minst med et veldig behov for å prate.

Unødvendig å si; men disse menneskene er ikke populære blant pendlerne. I hovedsak på grunn av det enorme pratebehovet; gjerne med utestemme og ispedd latterutbrudd. Dette gnager på skjøre pendlersinn, som har gått i søvne fra hjemmet og til busstasjonen, og som gleder seg til å avhjelpe søvnmangelen med en liten time til på øyet. Den erfarne pendler kan heldigvis noen triks i så måte. Det ene er å unngå å sette seg i nærheten av folk man ikke kjenner, og i særdeleshet dersom de er over 70 og har med seg trillebag. Dersom man likevel skulle være uheldig med plasseringen, så hjelper det godt å ha en Ipod på innerlomma. Høy musikk i øret overdøver de fleste, selv om det brukes utestemme.

Noen ganger hender det imidlertid at man både har plassert seg ugunstig i terrenget, og glemt Ipoden hjemme. I slike stunder er det bare å håpe på at de pratsomme i det minste har noe spennende å snakke om, slik at man kan få oppdatert seg på litt lokal sladder. Bussen er jo ypperlig i så måte. Man sitter tett som sild i tønne, og lyden bærer som bare det. Veldig mange ser også ut til å glemme at de ikke er alene på bussen, og prater i vei om både det ene og det andre. Så innimellom får man høre en del morsomme ting.

I forrige uke satt jeg ikke så langt unna to driftige lokale landhandlere. Det kom etterhvert frem at disse to satt på hver sin butikk, på hver sin lille øy utenfor Høljebyen. De diskuterte som seg hør og bør hvordan man kan klare å leve av denne virksomheten på sikt, og den ene av dem var åpenbart en litt kreativ person. Han kombinerte butikkdrift med mye annet rart, som salg av kaffe, hjemmelaget brød og ikke minst hamburgere. Han anbefalte den andre butikkeieren å satse på fastfood, og la i detalj ut om hvordan han laget hamburgerne, og ikke minst hvor mye han tjente på salget.

Her er oppskriften:

- Man kjøper inn hamburgere i stort, og slenger dem i frysen.
- Salat tar man fra sin egen butikk. Det er en fordel å ta salat (dvs kinakål) som begynner å bli ødelagt. Denne vil man jo ikke tjene penger på å selge, men i burgeren er det jo ingen som ser om den er brun i kantene.
- Det samme med tomater; her tar man de litt bløte og overmodne.
- Dressing kan man kjøpe inn i stort. Den holder seg i månedsvis i kjøleskapet.
- Dette produktet koster ca 10 kroner å lage. Hvis man tar 60 kroner for det ferdige produktet, har man altså tjent 50 kroner.

Ikke si at jeg ikke har advart dere. Fastfood er og blir usunt, dyrt og dårlig ;-)