Om å være menneske

I det siste har jeg tenkt mye på selve livet, og på hvor vanskelig det kan være å være menneske. Det er så mye som kan gå galt med oss. Vi er kompliserte skapninger, men akk så sårbare. De fleste av oss møter vanskeligheter på vår vei, men fordelingen er sjelden rettferdig. Noen av oss slipper billig unna, mens andre må tåle det utålelige. Vi er også forskjellige av natur. Det noen takler greit, får andre til å bukke under.

Både som privatperson og som helsearbeider treffer jeg mange av disse menneskene, de som har møtt på større hindre enn folk flest. Og etter å ha mistet Thomas, tar jeg meg litt i å føle meg som en av dem. Jeg har møtt andre som har mistet sitt barn. Jeg har møtt sykdom i alle slags former. Og jeg har møtt mennesker med et vanskelig utgangspunkt. Noen med en vanskelig oppvekst, andre med litt begrensede ressurser fra naturens side.

Likevel ser jeg en god livskvalitet hos mange av dem. Men slett ikke hos alle. Og skillet går som oftest ikke på sykdommens alvorlighetsgrad, eller tapets tyngde. Nei, det går på mennesket i seg selv, på hvordan det mennesket klarer å møte sine vansker. Det har en avgjørende betydning for hvordan den enkelte vurderer sitt liv, og ikke minst i forhold til hvordan vedkommende takler sine fremtidige vansker.

Men ikke alle klarer å være positive. Noen av dem ender opp med å dyrke bitterheten og tapet, i så stor grad at de blir selvdestruktive og vanskelige å forholde seg til. Som den eldre kvinnen som mistet sin mann for 10 år siden, og som etter dette har sett ut som hun bærer alle verdens sorger på sine skuldre. Stopper man for å prate med henne, snakker hun stort sett om fortiden. Og om hvor vanskelig hun har det alene. Hun ser ikke lenger at det finnes gode ting i livet, at hun har god helse, kjekke barn og flotte barnebarn. At huset hennes er i god stand, at hun har penger til mat, at solen skinner og at hun har folk som bryr seg om henne.

Folk synes det er vanskelig å forholde seg til henne. Fordi hun alltid prater om det samme, og fordi hun alltid er så lei seg. Til å begynne med trøstet de henne. Men etterhvert går de tomme for ord. Etter en stund begynner noen å sky henne. De sier at de ikke vet hva de skal si, og at det er så tungt å prate med henne. Hun er så bitter og trist.

Det selvsagt synd i henne. Litt fordi hun har mistet mannen sin. Men også litt fordi hun har mistet gleden, og gått seg fast i sitt eget liv. Bitterheten har fanget henne, og hun føler seg nok mer som et offer enn som et levende menneske. Det er trist, men også vanskelig å forholde seg til.

Og for å vende litt tilbake til meg selv: tiden etter at vi mistet Thomas var vanskelig på mange måter. Etter en stund synes jeg det var vanskelig å se hvor triste folk ble når de traff på meg. Synet av meg fikk mange til å gråte, og jeg kunne se på dem hvor synd de syntes på meg. Etterhvert skjønte jeg at dette var en rolle jeg måtte komme meg ut av på sikt. Jeg ville ikke fortsette å være henne som det er så synd på resten av livet mitt. Jeg måtte kjempe meg videre i livet, oppleve nye ting, arbeide og ikke minst le, igjen. Slik at jeg igjen kunne bli en positiv person, om enn med en vanskelig opplevelse i bagasjen.

Det er ikke så lett, for offerrollen fanger. "Det er synd om menniskorna", som den godeste Strindberg sa. Jovisst er det det. Men noen ganger handler det om å ta lykken tilbake, og å være sin egen lykkes smed. Livet er kort!