På utkikk etter tryggheten

Tiden går. Det er snart ett år siden vi mistet Thomas. Og det er 4 mnd siden vi fikk Magnus. Det å ha en baby i huset er spennende. Og selvfølgelig også litt krevende. Babyer krever mye oppmerksomhet, og Magnus er ikke av den søvnige sorten :-)

Jeg tenker mye på Thomas, og på hvordan han var som baby. Om hvordan det var å bli mor for første gang, og hvor overveldende det egentlig var. Jeg var vant til å mestre det meste, men innrømmer glatt idag at det å bli mor for første gang var en temmelig voldsom opplevelse. Det var mer travelt enn jeg klarte å forestille meg på forhånd. Og mer følelsesmessig intenst. Jeg var absolutt ikke forberedt på at det skulle være så sterkt som det var. Og at det skulle innebære så mye hardt arbeid. Og ikke minst så mye sorg.

Det å bli mor til Magnus har vært en helt annerledes opplevelse enn å bli mor til Thomas. Denne gangen var jeg tryggere på selve rollen som mor. Jeg hadde tross alt vært der en gang før, og slapp å bekymre meg over de praktiske tingene- som hvilken vei bleia skal sitte. Jeg var også forberedt på at en liten krever deg døgnet rundt i starten, og at man ikke rekker så mye annet enn å være mamma.

Den store forskjellen er likevel utryggheten som har fått feste i meg. Når man har opplevd å miste et i utgangspunktet friskt og normalt barn helt plutselig, så blir man utrygg. Statistikken har vært imot oss, lynet har slått ned.

Utryggheten gir seg til kjenne ganske ofte. Som når Magnus sover, og jeg er nødt å røske litt i ham for å sjekke at han puster. Som at jeg ikke tør å la ham sove alene i 2. etasje. Som at jeg holdt på å ringe til Hjorthen flere ganger, den kvelden han gikk tur med ham uten at jeg var med- for å be ham om å sjekke at Magnus ikke var for kald/varm/tildekket/klam osv osv. Jeg tok meg likevel i det. Jeg ringte ikke. Men gudene skal vite at jeg hadde lyst...

Veldig ubehagelig, men jeg velger å tro at det er en logisk følge av det vi har opplevd. Men jeg håper at det gir seg litt etterhvert. Ihvertfall når Magnus blir større. Litt hønemor har jeg alltid vært, men jeg er redd for at det skal ta overhånd- og det er ikke så ønskelig, hverken for min eller Magnus sin del. Så nå prøver jeg å øve meg litt på ikke hele tiden å ha kontroll.

Jeg merker at jeg gleder meg litt til han blir større. Og særlig til han passerer 5 år. Det er liksom noe symbolsk med det tallet. Enn så lenge får jeg fortsette å lete etter tryggheten, og håpe at jeg finner små fliker av den rundt omkring.

Flopsy lager pizza

Jeg er nok litt mer enn gjennomsnittlig glad i mat (dessverre, kan man kanskje si...hehe), og pizza er en av favorittene. Ihvertfall den hjemmelagde varianten jeg selv lager ;-)

Ikke for det, det hender jo at jeg også kjøper frossenvarianten. Men som regel blir jeg skuffet, det smaker jo ikke stort av de greiene der. Ikke er de så veldig billige heller, ihvertfall ikke om man er flere som skal ha mat. Så som regel lager jeg pizzaen selv. Jeg tar noen snarveier for å spare tid, uten at det går så veldig ut over smaken.

Slik lages en Flopsy-pizza:

Bunn: Her kjører jeg juks, det vil si sånn Toro-pose som man blander med lunkent vann. Smaker bra, og trenger ikke heving. Bare å blande sammen og å kjevle ut etterpå. Personlig liker jeg best litt tynn og sprø bunn, så jeg kjevler den godt ut.

Saus: Som regel blir det en kjapp variant her også. Jeg har en kjempegod oppskrift liggende til spesielle tilfeller, men sauser som innebærerer langvarig koking fungerer ikke nå for tiden. Så da blir det stort sett den raske varianten her også. Jeg blander 1 boks med tomater, litt tomatpurè og en god skvett med olivenolje. Dette røres godt sammen, og tilsettes en dæsj med salt, en dæsj med pepper og en dæsj med sukker. Av og til litt annet krydder også, alt etter humør. Ikke bruk ketchup rett på bunnen. Det er kjapt, men smaker ikke godt...

Fyll: Først smøres tomatsausen utover. Det er lett å ha for mye, og det anbefales ikke. Pizzaen har lett for å bli "soggy" dersom man har for mye saus. Så litt forsiktig er ikke dumt.

Oppå tomatsausen har jeg deretter osten. Som regel ferdigrevet fra butikken. Denne er ofte litt kjip i smaken, så jeg blander ofte inn litt annet. Som for eksempel littegranne blåmuggost. Eller for eksempel parmesan og mozarella, alt etter som. Blåmuggost er forøvrig undervurdert på pizza. Det er veldig godt, bare man ikke har på for mye.

Oppå osten er det valfritt hva man vil ha. Jeg liker godt litt enkle kombinasjoner, det er ikke alltid nødvendig å være så avansert. Jeg har som regel på en eller annen type kjøtt- idag ble det kjøttdeig. Denne bør ikke stekes først, da blir den som regel veldig tørr. Ha den på rå, det hele skal jo i ovnen til slutt likevel. Fersk sopp er også godt på pizza, det samme er løk. Til slutt har jeg på litt salt og litt krydder, før hele greia settes i ovnen.

Ovnen har jeg forøvrig på max varme, og pizzaen stekes i ca 10 minutter. God mat på kort tid, og vesentlig bedre enn Grandis. Bedre enn den gammeldagse hjemmepizzaen også, med sånn ihjelstekt smørje av kjøttdeig og saus.

Vel bekomme!

Byen e Bergen og laget e Brann!

Siden Tippeligaen er i gang, så tenkte jeg det ville være bra å minne alle mine 2-3 lesere om hvilken klubb det er som gjelder. Sånn i tilfelle noen skulle være i tvil:


Det er ellers viktig at Hagbarth lærer å sette pris på skikkelig fotball. Gudene forby at han skulle finne på å heie på sånne kjipe østlandslag, som for eksempel Odd Grenland. Eller enda verre, Vålerenga. Ikke at sjansen for det sistnevnte er særlig stor. Enga taper jo mot Brann på søndag, så da blir det jo tydelig for Hagbarth at det ikke er noe alternativ ;-)

Liv og død

Det å ta seg av en liten Hagbarth er fulltidsjobb, og ikke så lett å kombinere med andre prosjekter. Hagbarth er riktignok en ualminnelig søt og snill kar, men foreløpig har han ikke helt de samme fritidsinteressene som sin mor. Han liker hverken fotball eller slektsforskning foreløpig, og insisterer på å bruke tid på ting som spising, gulping, raping, bæsjing og pludring. Merkelig prioritering, spør dere meg ;-)

Men altså, i det siste har jeg funnet en måte å kombinere barnepass og hobby (lokalhistorie og slektsforskning) på. Hver lørdag er jeg på gravplassen til Thomas for å tenne et lite lys. Av og til rusler jeg litt rundt der inne, og tar meg tid til å besøke gravene til andre kjente. Det er en liten gravplass, og jeg har både besteforeldre og oldeforeldre der i tillegg til lille Thomas. For noen uker siden oppdaget jeg at det hadde dukket opp noen hvite lapper på enkelte av gravminnene på den eldste delen av gravplassen. Jeg kikket på en av disse lappene, og der sto det noe sånt som at denne graven ville bli slettet innen en viss dato, dersom ingen meldte seg som gravfester.

Jeg merket at dette gjorde meg litt trist. Ikke for det, jeg skjønner jo godt hvorfor det gjøres slik. Gravplassen er geografisk avgrenset, og ligger i et strøk som har hatt en relativt kraftig befolkningsvekst de siste 10- 15 årene. Det begynner med andre ord å bli trangt om plassen. De fleste av gravminnene med hvit lapp er fra tidsperioden 1920- 1930, og de fleste av dem virker sørgelig neglisjerte. Så rasjonelt sett er dette greit. Men altså litt trist likevel, med tanke på de menneskene som på denne måten blir "glemt".

Dette førte uansett til at slektsforskeren i meg våknet fra dvalen. Jeg hadde fått med meg at det pågikk et prosjekt med registrering av gravminner på landsbasis-dette kan det leses mer om her. Så for å gjøre en kort historie enda kortere; jeg har altså meldt meg til tjeneste, og holder nå på å registrere gravminner her i distriktet. Så når været tillater det, legger jeg Hagbarth i vogna, stjeler det digitale kameraet til Hjorthefar, og legger veien til kirkegården for å registrere. På den måten blir gravminnene "reddet" til historien, selv om steinene fysisk blir fjernet etterhvert.

Det høres kanskje litt sært ut å tråle rundt på kirkegårder med barnevogn og digital-kamera, og det er det sikkert også. Men jeg opplever det som veldig godt. Jeg liker den rolige atmosfæren, og kombinasjonen av stillhet og skjønnhet. Kald stein og levende blomster. Båndet mellom døde forfedre og levende Flopsy. Mellom den døde Thomas og den levende Magnus. Gravplassen er stedet for de store følelsene, men også for den store roen. Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men roen på gravplassen gir meg likevel trøst. Det er noe verdig over den, noe vakkert.

Min bestefar sa alltid at folk ikke er døde så lenge man fortsatt snakker om dem. Jeg tror han var inne på noe vesentlig der. Det er ihvertfall en god tanke.