onsdag, mai 23, 2007

Jeg har flyttet!

Flopsy har fått seg nytt gjemmested, og inviterer gamle og nye lesere på besøk til:

www.flopsyblogg.net

Håper jeg ser dere der :-)

Om å være menneske

I det siste har jeg tenkt mye på selve livet, og på hvor vanskelig det kan være å være menneske. Det er så mye som kan gå galt med oss. Vi er kompliserte skapninger, men akk så sårbare. De fleste av oss møter vanskeligheter på vår vei, men fordelingen er sjelden rettferdig. Noen av oss slipper billig unna, mens andre må tåle det utålelige. Vi er også forskjellige av natur. Det noen takler greit, får andre til å bukke under.

Både som privatperson og som helsearbeider treffer jeg mange av disse menneskene, de som har møtt på større hindre enn folk flest. Og etter å ha mistet Thomas, tar jeg meg litt i å føle meg som en av dem. Jeg har møtt andre som har mistet sitt barn. Jeg har møtt sykdom i alle slags former. Og jeg har møtt mennesker med et vanskelig utgangspunkt. Noen med en vanskelig oppvekst, andre med litt begrensede ressurser fra naturens side.

Likevel ser jeg en god livskvalitet hos mange av dem. Men slett ikke hos alle. Og skillet går som oftest ikke på sykdommens alvorlighetsgrad, eller tapets tyngde. Nei, det går på mennesket i seg selv, på hvordan det mennesket klarer å møte sine vansker. Det har en avgjørende betydning for hvordan den enkelte vurderer sitt liv, og ikke minst i forhold til hvordan vedkommende takler sine fremtidige vansker.

Men ikke alle klarer å være positive. Noen av dem ender opp med å dyrke bitterheten og tapet, i så stor grad at de blir selvdestruktive og vanskelige å forholde seg til. Som den eldre kvinnen som mistet sin mann for 10 år siden, og som etter dette har sett ut som hun bærer alle verdens sorger på sine skuldre. Stopper man for å prate med henne, snakker hun stort sett om fortiden. Og om hvor vanskelig hun har det alene. Hun ser ikke lenger at det finnes gode ting i livet, at hun har god helse, kjekke barn og flotte barnebarn. At huset hennes er i god stand, at hun har penger til mat, at solen skinner og at hun har folk som bryr seg om henne.

Folk synes det er vanskelig å forholde seg til henne. Fordi hun alltid prater om det samme, og fordi hun alltid er så lei seg. Til å begynne med trøstet de henne. Men etterhvert går de tomme for ord. Etter en stund begynner noen å sky henne. De sier at de ikke vet hva de skal si, og at det er så tungt å prate med henne. Hun er så bitter og trist.

Det selvsagt synd i henne. Litt fordi hun har mistet mannen sin. Men også litt fordi hun har mistet gleden, og gått seg fast i sitt eget liv. Bitterheten har fanget henne, og hun føler seg nok mer som et offer enn som et levende menneske. Det er trist, men også vanskelig å forholde seg til.

Og for å vende litt tilbake til meg selv: tiden etter at vi mistet Thomas var vanskelig på mange måter. Etter en stund synes jeg det var vanskelig å se hvor triste folk ble når de traff på meg. Synet av meg fikk mange til å gråte, og jeg kunne se på dem hvor synd de syntes på meg. Etterhvert skjønte jeg at dette var en rolle jeg måtte komme meg ut av på sikt. Jeg ville ikke fortsette å være henne som det er så synd på resten av livet mitt. Jeg måtte kjempe meg videre i livet, oppleve nye ting, arbeide og ikke minst le, igjen. Slik at jeg igjen kunne bli en positiv person, om enn med en vanskelig opplevelse i bagasjen.

Det er ikke så lett, for offerrollen fanger. "Det er synd om menniskorna", som den godeste Strindberg sa. Jovisst er det det. Men noen ganger handler det om å ta lykken tilbake, og å være sin egen lykkes smed. Livet er kort!

mandag, mai 21, 2007

Et møte

Vi fant hverandre på videregående, Karianne og jeg. Hun gikk i parallellklassen, og bodde et stykke utenfor byen. Denne byen er ikke større enn at ansiktene våre var kjente for hverandre, selv om vi aldri hadde snakket sammen.

Det var fagvalgene våre som til slutt førte oss sammen. Det var ikke så mange jenter som tok realfag, og dermed ble vi rask kjent med hverandre. Vi ble bedre og bedre venner i løpet av skoleårene, og hadde mye til felles. Skoleflinke, litt innadvendte jenter, med sær humor og et snev av samfunnsengasjement.

Etterhvert nærmet det seg slutten på skoletida, og vi vendte nesene våre mot Hansabyen. Studenter. Ordet smakte bra, vi gledet oss. Når jeg ser tilbake på det, var vi nok litt spente også. Vi var voksne nå, på vei ut av redet. På vei til storbyen for å søke kunnskap og nye erfaringer. Siden begge skulle til Bergen, bestemte vi oss for å dele bolig. På den måten ble det billigere, i tillegg til at det føltes litt trygt å være to.

Vi flyttet inn i en bitteliten hybelleilighet på Danmarksplass. I starten hadde vi det veldig artig, og fant fellesskap i tv-kvelder, fjellturer og studier. Men etterhvert gikk vi lei. Det ble for tett, og irritasjonsmomentene ble flere og flere. Jeg ble sur når hun lånte klær av meg uten å spørre, og hun ble sur over at jeg aldri kom meg i seng om kvelden. Så når året var omme, bestemme vi oss for å skille lag. Jeg ble værende på hybelen, mens hun søkte lykken annetsteds.

I årene som fulgte hadde vi kun sporadisk kontakt. Hun dro til utlandet, jeg ble værende i Bergen. Og da hun kom tilbake til Bergen, hadde jeg flyttet videre, klar for min første jobb.

Etter at jeg vendte hjem til Høljebyen, har hun vært på besøk noen få ganger. Forrige gang var når Thomas var 1 år gammel, siden den gang har vi ikke sett hverandre. Men på lørdag tok hun kontakt. Hun var i distriktet, og hadde tenkt seg en tur på byen sammen med en felles bekjent av oss. De ville komme innom, og om jeg ville være med ut, så hadde det vært kjekt.

Først skjønte jeg ikke hva de skulle på byen etter så seint på kvelden. Butikkene var jo stengt for lenge siden. Jeg hadde jo helt glemt at det var noe som het uteliv. Karianne og venninna kom innom litt før elleve. De så flotte ut, diskret sminket og med penklær. Magnus hadde våknet, så han fikk være med oss en stund. Jeg kunne dessverre ikke bli med dem ut på så kort varsel, Magnus krever sitt og er lite interessert i flaskemating.

Jeg kjente hvor kjekt det var å treffe henne igjen, og hvor godt vi egentlig kjenner hverandre, selv om det er lenge siden sist. Det var nesten som om det skulle vært i går. Men likevel ikke. For livene våres har tatt ulike retninger. Vi bor ikke lenger i samme by, hun og jeg, på flere enn en måte.

Mot slutten av besøket gjorde de to jentene seg klare til å dra på byen. De skulle ønsket at jeg kunne ha vært med, og lovet å ta med meg en annen gang. Kanskje til sommeren. Jeg fikk en liten følelse av at de syntes litt synd på meg, som var stuck hjemme med en liten baby. Samtidig tok jeg meg i å synes litt synd på dem, som var på vei ut på byen for å se om der var noen brukbare mannebein. Jeg misunner dem ikke letingen, og er glad for å være såkalt etablert.

Livet har utviklet seg forskjellig for oss, i tiden som har gått siden vi var to fnisete 18-åringer på første rad i fysikk-timene. Men vi er nok begge ganske fornøyde med egen retning, og det er jo det som teller. Det viktige er ikke hva man er, har eller gjør- men om man er fornøyd.

Til sommeren blir jeg nok med dem ut. For jeg kjenner at vi har mye å snakke om, vi to.

En siste hilsen


Siden jeg har skrevet såpass mye rundt det å miste Thomas, tenkte jeg at jeg ville dele bildet av gravminnet hans med dere også.

Steinen er spesiell, og vi synes den representerer Thomas og hans fascinasjon for historier og eventyr på en fin måte.

Mange har tatt kontakt med oss etter at steinen kom på plass, og de fleste synes den er vakker og spesiell.

Den tilbakemeldingen som har gjort mest inntrykk, kom fra bestemora til en av Thomas sine venninner. Bestemor og barnebarn var ute på gravstedet, og gikk bort til Thomas sin stein. "Er den ikke fin?", spurte bestemora sitt barnebarn. "Jooo, kom det litt stille fra barnebarnet, men jeg synes de kunne ha tatt vekk bildet av Thomas". "Jamen hvorfor det da?, spurte bestemora. Bildet er jo så fint". "Jaaa, sa jenta, men det gjør meg så veldig trist."

Og sånn er det for oss også. Det vil alltid gjøre vondt og være trist. Men det er likevel godt å ha et sted å gå til, og et minnesmerke over verdens beste gutt. Tro, håp og tryllestøv!

søndag, mai 20, 2007

Lokalhistorie med Flopsy

Florø er som kjent ikke store stedet, og før vi fikk krangla oss til å være med på værkartet til TV2 var det i grunnen få som ante noe om denne praktbyens eksistens.


Enkelte presterer til og med å forveksle Florø med Førde. Dette er nesten utilgivelig. For å vri kniven skikkelig om i såret, bør forvekslingen følges opp med spørsmål om ikke Florø er hjembyen til Kjell Opseth. Vel kan man si mye rart om Florø, men akkurat det vil vi ikke ha på oss.

Men siden denne vestlandsperlen er ukjent for så mange, så tenkte jeg at det var på tide med litt folkeopplysning. Og hva passer da bedre enn å presentere kjente mennesker fra denne byen? Jeg synes i utgangspunktet dette var en god idè, helt til jeg oppdaget at det ikke var lett å finne noen. Vi Florø-folk holder oss altså stort sett for gode til å oppføre oss som medieelskende linselus. Kjell Opseth er altså ikke herfra.

Noen få navn klarte jeg likevel å skrape sammen. Lista er ikke så lang, men her satses det på kvalitet i stedet for kvantitet. Eventuelt ikke.

Den første på lista burde være godt kjent for de fleste. Vi snakker nemlig om selveste Eirik Blodøks. Sønn av Harald Hårfagre, og konge av Norge- ihvertfall en stund. Sannsynligvis den i kongerekka med det hissigste gemyttet, og definitiv med det tøffeste navnet. Ryktet sier at han holdt til her i distriktet, men selv kan jeg ikke si at jeg noen gang har truffet på ham. Må være en stund siden, med andre ord.

De neste på lista er de ikke fullt så kjente Brødrene Sars. De har så mange og vanskelige fornavn, at ingen lenger husker noe annet enn initialene. G.O & J.E Sars. Brødrene Sars har en søt liten statue av seg i en av byens parker. Det er alminnelig antatt at disse to var skyld i utbruddet av den såkalte "Sars-epidemien" for noen år tilbake, og i den anledning ble statuen påført et kledelig munnbind.


Vi går videre, og treffer da på Fritjov Urdal. Han er neppe særlig godt kjent utenfor fylket, men desto lett å få øye på. Fritjov snakker alltid i store bokstaver, har god greie på gamle ting, og er livredd for utvikling. Han er den eneste som snakker høyt nok til å overdøve nordavinden i byen, og blir derfor alltid leid inn til å holde ualminnelig lange taler når der er fintfolk i byen- som for eksempel Mette-Marit, den hora.

Herr Urdal har en navnebror som også er født i Florø, nemlig den mer kjente Fridtjof Wilborn. Han påstår ihvertfall at han er født her, selv om dialekten hans kan tyde på at han tar feil. Nå for tiden mest kjent for å ta feil av egne og andres klær, og å kjøre rundt i en veldig liten bil som visstnok skal være morsom men som ikke er det likevel.


Vi holder oss til fjernsynet, og plukker frem Øyvind Alsaker. Han er ekte Florø-gutt, selv om han forsøker å late som han er bergenser. Far til Øyvind holder også til i Høljebyen, og pleier alltid å slå av en prat med Flopsy, selv om jeg mistenker at han ikke aner hvor han husker meg fra. Noe kjent er det i alle fall, og det holder jo det.


Litt politikk må vi også ha med. Florø har jo sin egen statsråd, selveste inkluderingsminister Heidi Grande Røys. Det er jo litt stas, selv om ingen aner hva en inkluderingsminister egentlig gjør, og mistenker at hun kanskje gjorde mer nytte for seg som barnehagestyrer.



Tidligere har vi også hatt en undervisningsminister ved navn Reidar Sandal, men han var nok mest opptatt av å gå i ett med tapetet og å låne brillene til Per Kristian Foss.



Sist, men ikke minst: Arne Hjorth Johansen. Bloggeguru og Mørkemann.Denne Hjorthen er innflytter med talefeil, men det ser likevel ikke ut til at vi blir kvitt ham. Lokalavisa forstår nok ikke vitsene hans, men det gjør ikke Dagbladet heller, så sånn sett er det ikke så farlig.

Hvem trenger Opsethen, når man har sånne kjekke kvinner og menn?

torsdag, mai 17, 2007

Alt kan selges

I det siste har min oppmerksomhet blitt fanget av noe så kjedelig som kasseroller. Ikke vanlige kasseroller, men derimot noen helt fantastiske kasseroller. Kasserollene som hjelper mot alt!

Kasserollene selges av et firma som kaller seg saladmaster, og distribusjonen skjer via homeparties. Homeparties er forøvrig genialt som markedsføring. Hvem kan vel takke nei til en innbydelse fra en venn? Og når man først går på et slikt party, så må man nesten kjøpe noe. Det er på en måte en del av kontrakten. Vennen stiller med kaffe og kaker, du stiller med lommeboka. Ulempen er at de fleste av oss har begrenset bekjentskapskrets, og det er ikke vanlig høflighet å be de samme menneskene på homeparty for ofte.

Men tilbake til de fantastiske kasserollene. De skal etter sigende være produsert i kirurgisk stål, og skal man ha et sett med slike kasseroller, så er prislappen fra 20 000 til 50 000. Og nei, jeg har ikke lagt til en null for mye. De koster faktisk så mye.

Vel, til en sånn pris så må man jo kunne forlange ganske mye av disse kasserollene. Som for eksempel at de tar oppvasken. Det sier distributøren ingenting om, men derimot skryter de av følgende:

Kasserollene er laget i kirurgisk stål, noe som vist er fantastiske saker, og har livstidsgaranti. Ikke lekker de giftstoffer heller, slik som alt annet på markedet.

Man kan lage mat uten bruk av vann, smør og olje. Dermed blir man veldig sunne og friske. Maten skal visstnok også smake bedre, og den synker ikke sammen. På den måten sparer man jo mat, og dermed også penger.

For godt til å være sant? Jupp, det er nemlig det det er. Tester gjort av NRKs Forbrukerinspektørene viser at man oppnår nøyaktig det samme resultatet med helt alminnelige kasseroller. Det er nemlig fullt mulig å steke uten fett. Det er også mulig å koke grønnsaker og kjøtt uten vann. Disse ingrediensene inneholder mye vann, og når man legger lokk på kasserollen oppstår det damp, og varene blir kokte. Det kirurgiske stålet viser seg forøvrig å være helt vanlig stål, og koster som råvare 60 kroner pr. kilo.

Konklusjonen er atter en gang: Høres det for utrolig ut til å være sant, så er det sannsynligvis nettopp det det er. Men det er klart, har man lyst til å bruke 50 000 kroner på kasseroller, så gjerne for meg ;-)

Selv sverger jeg til min bestefars gamle jernstekepanne, den er det beste av mitt kjøkkenutstyr. Får til og med muskler av å bruke den :-)

Oppdatering: kjelesaken ble behørig omtalt på NRKs Forbrukerinspektørene i går. Programmet kan ses på web-tv.

onsdag, mai 16, 2007

Den vennlige telefonselgeren

Jeg er ikke nevneverdig glad i telefonsalg. Det kan være temmelig irriterende å bli forstyrret av slikt, og som alle vet så ringer de jo alltid når det passer dårligst. Ikke at jeg vet når det egentlig passer da, men nok om det.

Likevel forsøker jeg å være relativt høflig i mine avslag. Litt fordi jeg er oppdratt til å oppføre meg noenlunde anstendig, og litt fordi min bedre halvdel har en kort karriere som telefonselger bak seg. Jeg skjønner derfor at telefonsalg ikke er det morsomste å drive med, og at man kan bli ganske sliten av å bli skjelt ut mange ganger om dagen.

Men altså, i forrige uke ringte det altså en telefonselger til meg. Han var heldig med valg av tidspunkt, det var sol i høljebyen og lille Magnus tok seg en ettermiddagslur. Alt lå til rette for et høflig, men bestemt avslag.

Men av en eller annen grunn så tok denne salgssamtalen en litt annen vending. Mannen som ringte var nemlig mer enn gjennomsnittlig høflig og flink. Han hørtes ut til å være godt voksen, kanskje i slutten av 50-åra. Fremtoningen hans var rolig og høflig, og han forsøkte ikke å late som om han kjente meg fra før, ved å bruke fornavnet mitt på telefonselgeres desperate og innpåslitne måte.

I tillegg var det noe med dialekten hans som fanget oppmerksomheten min. Han hadde den samme måte å snakke på som min avdøde farfar. En slags avslepen trønderdialekt, som kunne tyde på at han har bodd mange år på østlandet- akkurat som min farfar.

Alt dette gjorde at jeg fortsatte å lytte, i stedet for å avbryte kjapt og si nei takk. Den hyggelige mannen forsøkte å selge meg en bok om førstehjelp for barn. Først tenkte jeg at det var litt uhøflig av ham å tilby et sånt produkt til meg, som dessverre har litt for mange erfaringer med nettopp dette. Men jeg tok meg i det, den hyggelige mannen kunne jo ikke akkurat vite hvilke erfaringer jeg satt på. Så jeg lot ham presentere denne boka.

Den hyggelige mannen hadde sannsynligvis boka foran seg, for det hørtes ut som han kikket på den samtidig som han pratet med meg. Jeg tror han var litt fersk, for han strevde litt med presentasjonen. Men hele tiden hadde han denne rolige, behagelige fremtoningen. Jeg tok meg i å lure på hvem han har, hvordan han så ut, og hvorfor han hadde endt opp som telefonselger. Kanskje han var pensjonist, med behov for en liten ekstrainntekt? Kanskje han hadde blitt arbeidsledig, etter et langt liv på en bedrift som til slutt ble nedlagt?

Den hyggelige mannen pratet videre, og begynte å bla i boka for å komme på noe fint å si om den. "Den er veldig populær, det er mange som har kjøpt den. Og kampanjen vår nå gjør den jo veldig billig. Den har en pen forside, og så er her visst innholdsfortegnelse...og så...". Jeg tok meg i å humre litt, de fleste bøker har jo både forside og innholdsfortegnelse. Så jeg fant ut at det kanskje var på tide å avslutte. Jeg fortalte ham at dette nok var en fin bok, men at det ikke var aktuelt for meg å kjøpe den likevel.

Det var greit det. Den hyggelige mannen forsto det, og ønsket meg en fortsatt god dag. Samtalen ble avslutttet. Jeg tok meg i å tenke at verden hadde vært et mye hyggeligere sted dersom folk var litt mindre aggressive. Da går det an å ha samtaler, selv om man ikke nødvendigvis er enige. Jeg angrer nesten på at jeg ikke kjøpte boka, bare for å glede den hyggelige mannen.


mandag, mai 14, 2007

Flopsy spiser rar mat- en føljetong i opptil flere episoder

Det er litt rart dette med mat. Folk har åpenbart forskjellig smak, og det som smaker godt for noen, er pyton for andre. Selv tilhører jeg den gruppen mennesker som liker det aller meste, og kanskje enda litt til. En oppvekst i Sogn og Fjordane har ført til at jeg til og med liker ting som folk flest ikke lenger ser på som egnet menneskføde. Synd, men sant. Så derfor ser jeg det nå som mitt kall å presentere de utdøende matrettene. Ikke i håp om at flere kommer til å spise dem- akkurat det er vel ikke så veldig sannsynlig- men i det minste for å gi dem litt oppmerksomhet før de forsvinner for godt.

Idag har jeg sett meg ut blodpølse som tema. Disse kan du fortsatt (ihvertfall her i byen) få kjøpt på butikken, og de ser omtrent sånn ut:


Blodpølse skjæres i skiver, omtrent som fiskepudding. Disse skivene stekes så i litt smør, og serveres med noe søtt som tilbehør. Jeg foretrekker lys sirup, men har også hørt rykter om at enkelte (hvem nå det er) spiser dem med sukker på.

Blodpølse kan også lages fra grunnen av. Jeg har vært med på det noen ganger, uten at jeg har oppskriften helt klart for meg. Man trenger ihvertfall blod, mel og krydder. Og så er det veldig viktig å røre godt i blodet, så det ikke størkner...

Vel bekomme ;-)

torsdag, mai 10, 2007

Bokhjørnet

Det blir ikke så veldig mye tid til lesing med en liten baby i huset, men desto kjekkere er det å ha en bok å ty til når junior har tatt kvelden. Så her er en liten oversikt over den siste tidens lektyre:

Tor Åge Bringsværd: Den store boken om Norrøne guder.


Dette er en av gavene Magnus fikk til dåpen, og som vi gleder oss til å lese for ham når han blir litt større. Jeg har imidlertid tyvlånt den så lenge, og brukt den som godnatt-historier til meg selv. En kjempeflott bok, med masse flotte (og forskjellige) illustrasjoner. Og så selve historiene da, med sin fabelaktige blanding av filosofi, fantasy og humor. Rett og slett artig å lese. Ulempen er at jeg nå har fått lyst å lese videre, og ryktet forteller at Bringsværd har utgitt en gude-serie i flere bind....




Cormac McCarthy: No country for old men:



Denne kom Hjorthen drassende med, men foreløpig er det jeg som har lest den. Cormac McCarthy er vel best kjent for "All the pretty horses", og har en helt særegen skrivestil. Så også her. Historien handler om Llewellyn Moss som er ute for å jakte på antiloper, men som i stedet kommer over et åsted med en gjeng døde menn, en slump heroin og et lass med kontanter. Han velger å ta pengene med seg, og resten av historien handler om hans flukt, om politiets forsøk på å hjelpe ham og om leiemorderen Chigurhs forsøk på å ta ham. Anbefales på det varmeste, dette er en bok man ikke så lett glemmer.




Stephen Booth: "Black Dog"


Jeg liker godt krim, og da særlig britisk krim. Denne boka er debuten til Stephen Booth, og har fått gode kritikker. En ung jente blir funnet drept på den britiske landsbygda, og politiet strever med å få bygdefolket i tale. Våre venner i politiet er den lett stressa ungkaren Ben Cooper og den fremadstormende karrierekvinnen Diane Fry.

Denne boka må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet over. Den oppleves som veldig omstendelig og detaljert. Selve historien er interessant, men måten den presenteres på faller altså ikke helt i smak. Jeg liker godt forfattere som klarer å fatte seg noenlunde i korthet. I tillegg er Diane Fry veldig stereotyp. Booth har skrevet flere bøker etter denne, forhåpentligvis er de litt mer effektivt fortalt.


Karin Alvtegen: Svik

Jeg har tidligere lest "Skyld" av henne, og synes den satt som et skudd. Skikkelig bra plot, konsist språk og rett og slett umulig å legge fra seg. Denne er i mine øyne ikke fullt så bra. Det handler om den noe psykisk ubalanserte Jonas, som bruker all sin tid på å stelle med sin komatøse kjæreste. Og den handler om Eva, som sliter i ekteskapet deres. Et møte mellom Jonas og Eva skal vise seg å bli avgjørende for deres videre skjebne...

Problemet med denne er at jeg opplever plottet som litt søkt. Det hjelper jo heller ikke at jeg så slutten en god stund før den dukket opp. Men for all del, en helt grei krim

Men nå ser jeg fremover, og neste uke dukker det opp mer lesestoff i posten; nemlig Tolkiens "The children of Hurin" og Peter Robinsons "In a dry season" :-)

Denne fjæsboka

Joda, jeg har blitt fanget av denne berømte fjæsboka jeg også. Og jeg innrømmer at jeg synes det er littegranne gøy, enn så lenge. Det er jo alltid litt morsomt å treffe igjen folk man ikke har sett på lenge, og som man ikke visste hvor hadde blitt av i verden. Dessuten tilfredsstiller det jo kikkeren i meg, såklart. Det er jo artig å snike litt rundt på profilene til de litt perifert bekjente, for så å vurdere om du kjenner dem godt nok til å sette dem opp på vennelista di.

Men etterhvert så tar jeg meg litt i å lure på hvor lenge dette kommer til å være gøy. Når man er ferdig meg standard-frasene (Hvor er du i verden? Hvordan står det til med deg? osv, osv), så har man ikke så mye mer å si til de fleste av de gamle vennene. Og så returnerer man til å prate med de man pleide å prate med før fjæsboka dukket opp...

Sånn tror jeg ihvertfall det er, tiden vil vise om jeg tar feil. Det kunne jo hende at man fikk ordentlig kontakt med noen der inne, og det ville jo være flott. Til dess tillater jeg meg å være litt skeptisk ;-)

Flopsy feminist

Jeg er helt klart feminist, og det er jeg stolt over å være. Jeg er helt overbevist om at likestilling er veien å gå, og at det ikke er så stor forskjell på kjønnene som enkelte skal ha det til. Begge kjønn bør ihvertfall ha rett til å skape sin egen tilværelse, uten en hel masse kjønnsspesifikke krav på lasset.

Jeg er også overbevist om at likestilling er en fordel for begge kjønn. Etter min mening er likestillingen med på å skape kompetente og selvstendige mennesker, og det er en god ting. Kvinner er ikke lenger avhengig av en mann for å brødfø seg selv og eventuelle barn, og mannen sulter ikke lenger foran brødboksen den dagen kona skulle finne på å dø en tidlig død.

Men i mine yngre dager skjønte jeg ikke helt dette med feminisme. Var det noe behov for sånt da? Og var ikke feminister bare sinte damer med veldig kort hår og angst for pornofilmer?

Jeg gir min harmoniske oppvekst skylden for min skepsis til feminister. Jeg vokste nemlig opp i en ekte kjernefamilie, med mor, far og lillesøster- på et lite sted der alle kjente alle. Jeg var en skikkelig tomboy, som mye heller ville klatre i trær og spille fotball enn å leke med dukker i rosa tyllkjoler. Og heldige meg; foreldrene mine hadde ingen problemer med dette. Jeg fikk velge den blå pysjamasen med skiløper på, i stedet for den rosa med prinsesse. Ingen forsøkte å forandre meg til noe annet enn den jeg var.

Det lille stedet jeg vokste opp på hadde egen barneskole-med sånn omtrent 40 elever fordelt på 1.- 6. klasse. Dette medførte at gutter og jenter lekte mye sammen, vi måtte jo nesten det for å klare å samle mange nok til de enkelte lekene. Dermed ble vi godt kjent med hverandre, og om man var gutt eller jente var ikke så viktig. Ikke for det, det hendte at det ble kommentert når jeg var ute og lekte med en av gutta. Og da var det nesten utelukkende voksne som kommenterte det, gjerne med utsagn som: "Å, er dere kjærester eller?". Strategien min på dette var å ignorere det. Fungerte som regel bra.

Men altså, denne harmoniske oppveksten gjorde meg litt blind på et vis. Jeg syntes ikke dette med likestilling var så mye å mase om, for likestilling hadde vi jo. Kampen var jo vunnet, liksom. I etterkant ser at dette langt fra er tilfellet. Ja, vi har tatt noen steg i riktig retning, men vi er langt fra målet. Det gjelder selvfølgelig i verden generelt, men også i Norge. At vi er blitt litt flinke bør ikke bety at kampen stanses.

Jeg har en del bekjente fra de østligere delene av Europa, og i min kontakt med dem ser jeg at de er et stykke etter oss på dette punktet. Jeg husker godt en gang en av dem kom på besøk til oss. Hjorthen sto da med oppvasken, og vår venn, la oss kalle ham Anton, syntes dette var kjempefestlig. En mann som vasker opp, liksom, haha. Det tok litt tid før han skjønte at det ikke var helt uvanlig for Hjorthen å vaske opp. Til å begynne med trodde han nok nesten det var en slags spøk.

En slektning av meg har en leieboer fra en tidligere Sovjet-republikk, la oss for eksempel kalle ham Nico. Leieboeren jobber på det lokale skipsverftet, og bor foreløpig alene- i påvente av at kona hans får de nødvendige papirene fra UDI. En dag kom han fornøyd til min kvinnelige slektning, og fortalte at han nå hadde fått lov av kona si å finne seg en elskerinne. Han hadde allerede sett seg ut en søt kjente i 20-årsalderen. "Jaha", sa slekta mi, "det betyr vel at kona di også får lov til å ta seg en elsker det da?" Men nei, sa Nico, det betydde det selvfølgelig ikke. Det var nemlig ikke så bra for kvinner å ha flere menn. Det hadde seg nemlig sånn at sæden fra menn man ikke var gift med var uheldig for kvinnene, den gikk rett i blodet og laget forgiftninger. Slekta mi syntes dette var litt komisk, og ble litt usikker på hvordan hun skulle fortsette argumentasjonen sin. Her hjalp det vel neppe å slå i bordet med nyere fakta-kunnskaper. Så hun sa: "Jasså ja, men det betyr jo i så fall at du ødelegger denne unge elskerinnen din det. Det var jo ikke så snilt av deg, synes du det?" Her ble Nico litt svar skyldig, og fortsatte diskusjonen med en repetisjon av faktaene sine. "Og hvem er det som har sagt dette om sæden da"?, spurte slekta. "Det må jo nesten være en mann, eller hva?"

Jupp, det var nok det. Men men, jeg trenger egentlig ikke gå over bekken etter vann. Manglende respekt for kvinner finner man overalt, og gjerne steder man ikke skulle tro man fant det også. Dessverre. Det er også et trist faktum at kvinner tjener mye mindre enn menn. Det påstås at det er fordi vi velger feil yrker. Som om det er noen fullgod forklaring. Vi trenger jo mennesker til såkalte "kvinneyrker" også, og det hadde jo ikke gjort noe om lønna var til å leve i den typen yrker heller...

Så jupp, jeg er feminist. Og stolt av det :-)