Store høvding vet det meste

Vel, som dere sikkert har fått med dere har jeg skrevet litt om min kjære mor her på bloggen. Jeg regnet med at dette var temmelig trygt, siden hun ikke har tilgang til PC. Og om hun så hadde hatt tilgang til PC, så er jeg ikke så sikker på om hun hadde klart å slå den på, langt mindre finne frem til mitt lille skjulested. Så jeg ble temmelig overrasket da vi sto og hutret foran julegrana, og hun begynte å spørre om jeg hadde skrevet noe nytt om henne på Internett...

Synderen i historien er selvfølgelig den lille og yndige Lillesøster Kanin Quisling, som fortsatt ikke synes hun har gjort noe galt. Hmph! Det spørs hva Julenissen sier til den saken. Til jul i år står hun rett og slett i fare for å bli tildelt den siste skiva til Heidi Hauge, klær fra SparKjøp og julepynt fra Europris. Sånn kan det gå når man ikke klarer å holde..erhm...munn. Ikkeno White Stripes, ikkeno U2 og ikke noe badminton-utstyr i år...

Det store spørsmålet er likevel hvordan jeg skal håndtere denne saken. Nå vet jeg jo at kjære mor har en informant, og at hun har kontroll over mine skriverier. Slik jeg ser det har jeg derfor bare tre alternativer:

1. Å slutte å skrive om kjære mor. Det synes jeg i utgangspunktet er en dårlig idè, hun er jo hovedpersonen i omtrent halvparten av bloggene mine...Er det rart jeg like å lese Hanne Ørstavik? ;-)

2. Å bare skrive positive og koselige ting om kjære mor. Det blir vel ikke noen fest å lese kanskje, og heller ikke så kjekt å skrive. Dårlig alternativ.

3. Å fortsette som før, selv om det medfører trusler fra kjære mor om at hun skal kjøpe seg PC til jul, begynne å blogge selv, ikke kjøpe noe til jul til meg og gjøre meg arveløs. Ikke helt ideellt dette heller, men trolig det beste alternativet. Jeg lar meg ikke presse til taushet! Hører dere det!?!

O jul med din glede

Det har beklageligvis blitt lite skriverier fra undertegnede i det siste, så idag er det på tide å ta seg sammen.

Søndag var det duket for den store julegrantenningen i Florø. Været var tradisjonen tro temmelig dårlig, i år i form av ganske sterk vind og temperatur rundt null grader. Jeg hadde samlet sammen Hjorthen, Junior og Bestemor, og alle gledet seg til å se det flotte juletreet. Det vil si alle unntatt Junior, som lenge forsøkte å overtale meg om at han ikke hadde tid til slikt, og at han nok måtte skynde seg hjem for å spille Zelda i stedet. Men slikt går ikke, her skulle familien samles og se på julegrana.

Det kom masse folk, og en kar med Frelsesarmèen-uniform og sprakete mikrofon ønsket velkommen. Lysene kom på, og Frelsesarmèe-mannen sattte igang noe som skulle være allsang av julesanger med tilhørende hornmusikk. Dessverre var mikrofonen kun i stand til å fange inn nordavinden og stemmen til mannen i uniform. Jeg er ikke helt sikker på hva som låt verst. Underveis dannet det seg tre ringer med mennesker rundt julegrana, og de forsøkte på noe som om man legger godviljen til kan kalles gange rundt juletreet. Som de kjipingene vi er, ble vi stående og se på.

Deretter holdt Herr Uniform en liten tale om å ta jula tilbake, og da begynte folk å gå hjemover. Jeg tror ikke det var for å ta jula tilbake de gikk, men hvem vet. Vi forlot etterhvert åstedet vi også, og stakk innom hotelljobben for en kopp kaffe. Der var vi i grunnen skjønt enige om at dette hadde vært en både kald og traurig opplevelse, men at vi helt sikkert kom til å gjenta den neste år også. Det er vel sånn tradisjoner skal være? Og bare jeg slipper å drikke gløgg, så skal ikke jeg klage. Hvem i alle dager er det som har funnet ut at det smaker godt med mandler og rosiner oppi noe som smaker som varm solbærsaft? Ugh, der går grensen for tradisjoner man skal lide seg igjennom...