Prinsesse på erten

Det er kanskje ikke så pent å plage aldrende prinsesser, men jeg klarer liksom ikke helt å la være heller. Jeg snakker selvfølgelig om prinsesse Ragnhild:

I 2004 gikk hun ut med høy sigarføring (eller skal vi si sigarettføring?), og kritiserte kongebarnas valg av livsledsagere. Tenke seg til at unge Haakon giftet seg med en alenemor fra almuen! Dette hadde nok ikke kong Olav tillatt, nei. Nå slapp imidlertid han å mene noe om den saken, i og med at han hadde vært død en god stund. Det hadde i grunnen vært greit å slippe prinsesse Ragnhilds sure oppstøt også, men den gang ei.


All erfaring tilsier likevel at man ofte møter seg selv i døra. Så også for den stakkars prinsessen. For jommen har ikke gemalen vært på vift han også, og måttet betale barnebidrag i årevis- for et barn som prinsesse Ragnhild ikke er moren til.

Vel vel, dere. Jeg liker ikke å være moralistisk, men i min verden er det bedre å ha et barn fra før, enn å være utro og produsere et barn man deretter forsøker å hemmeligholde. Rett skal riktignok være rett; gemalen var visst ikke pappaen likevel. Men utro var han, og det er vel ikke så pent det heller?

Nei, prinsesse Ragnhild, det gjelder å velge sin ektefelle med omhu. Hva hadde kong Olav sagt til dette?

Og for å sitere en av lærerne mine fra fysioen, den gang en uheldig student hadde lest litt for lite på anatomien sin og presterte å spørre høyt i klassen om hva testis er: "Det betyr testikler, kjære deg. ". Studenten ble noget rød i ansiktet, noe læreren ikke kunne la gå upåaktet hen. Han kom da med følgende avslutning: "noen ganger er det bedre å holde kjeft, ikke sant?". Jupp, det er det.

Inferno i strikkebutikken

Det hender at Flopsy beveger seg ut på skråplanet her i Høljebyen. Riktignok ikke helt frivillig, men det hender man blir utsatt for utilbørlig press fra elementer i nærmiljøet. Jepp, jeg snakker om kjære mor :-)

I forrige uke startet det nemlig et opphørssalg på byens garnforretning. Som dere vet er håndarbeidsmiljøet beinhardt, og sånne som meg prøver etter beste evne å unngå kontakt med slike ting. Barndommen har satt sine sterke spor i Flopsy- sjela, og jeg har fortsatt traumer etter å ha sydd mitt eget genser-erme fast i en duk ved bruk av symaskin i skolens formingstimer. Jeg tror nok jeg har vært en aldri så liten skuffelse for kjære mor også, når det gjelder håndarbeid. Hun er en racer på området, og kjøpte symaskin til meg før jeg kunne gå. Den ble ikke mye brukt, for å si det sånn. I barndommen var jeg mer interessert i å operere dukkene mine med brødkniv, en interesse jeg forsåvidt har holdt fast med senere også. Eller i allefall nesten. Pasientene mine slipper som regel kniven :-)

Men tilbake til garnbutikken. Det nevnte opphørssalget medførte at garnet kostet 25 % mindre enn det gjør til vanlig. Dette var tydeligvis nok til å få rottene til å stikke fram fra skjulestedene sine. Jeg var sjåfør for kjære mor, som på død og liv skulle ha meg med inn i denne butikken. Sannsynligvis for å være pakkesel. Med min manglende interesse for tråd, ble jeg stående å henge inne i butikken. Jeg forsøkte å ikke være i veien for vrimmelen av strikkerotter som siklet over sokketråd og strikkepinner, men det var neimen ikke lett. Så mye gærne mennesker er det lenge siden jeg har sett samlet på ett sted. Etter å ha blitt trakket på, dultet borti og snublet i gjentatte ganger, begynte jeg å lure på om jeg faktisk hadde blitt usynlig.

Det hadde jeg dessverre ikke. Kjære mor fant meg ihvertfall igjen til slutt, og overlesset meg med bæreposer av billig tråd. Som hun sannsynligvis ikke trenger, og som til slutt ender opp på loftet likevel.

Nei, det sier jeg dere. Hold barna unna strikkepinner og symaskiner, så skal dere se at det blir folk av dem til slutt ;-)

Om å bedømme sitt publikum

Det hender jeg får videresendte e-poster i innboksen min. Som regel er det en eller annen litt perifer bekjent som er avsender, og som regel er disse e-postene temmelig uinteressante. Enten er det kjedebrev i en eller annen variant, eller så er det diverse morsomheter som gretne gamle damer som meg ikke ler av likevel.

Disse e-postene har derfor en tendens til å bli slettet i ulest tilstand. Men som delvis trygdesnylter (fortsatt aktivt sykmeldt, ja), har jeg innimellom hatt ork til å sette meg ned å lese noen av dem. Det har ikke forandret oppfatningen min av denne typen e-poster nevneverdig. Men jeg har fått en litt overraskende forsendelse fra en person jeg kjenner ganske godt. Den er videresendt til mange, sannsynligvis til alle på kontaktlista hennes.

E-posten er en variant av temaet gullkorn fra barnemunn, og sånne kan jo (vel, ikke så ofte egentlig) være litt morsomme. Deler av innholdet i denne er likevel ganske drøyt, særlig med tanke på at jeg er mottaker....

Sitat fra e-posten:

Elin, 4 år:

Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorda uten å puste. Og så er det så ekkelt å få jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.


Avslutning: Jeg vet ikke om den som har sendt det pleier å lese bloggen min. Men om så er tilfelle, vil jeg understreke at jeg ikke på noe vis er sur og irritert. Poenget mitt er bare at det noen ganger kan være greit å sjekke hvem man sender denne typen e-post til. Og egentlig kan man godt begrense videresendinger til et minimum. Om de ikke er direkte støtende, så er de sjelden særlig artige heller. Send heller en vanlig e-post, det er mye hyggeligere :-)

Grønne forviklinger

Se for dere en lørdagskveld i et helt vanlig husbankhus fra 70-tallet. Huset ligger i et godt innarbeidet boligområde, i en liten grend ikke så langt fra Høljebyen. Her bor foreldrene til Flopsy. De er stille og snille mennesker, og de har et stort fjernsynsapparat. 36 tommer, med tilhørende parabol på verandaen.

Her sitter de altså, i stua si. Det er lørdagskveld, og fjernsynet står på. Reklamene flimrer over skjermen. Etter en stund dukker det opp en reklame som Flopsy sin mamma synes er ganske morsom. Den viser en vennegjeng som sitter ved et pyntet bord og spiser diverse retter. En dame ber en mann om å sende henne guacamolen. Han aner ikke hva guacamole er, men redder seg iallefall delvis i land ved å følge blikket hennes. Han aner fred og fare, men så spør damen om salsaen også....huff og huff. Alle ser på ham. Han får ikke noe hjelp denne gangen, og sender selvfølgelig feil sak.

Mammaen til Flopsy synes denne reklamen er veldig morsom. Hun er oppdatert på matfronten, og ville selvsagt ikke hatt problemer med å sende guacamolen. Hun ser på Flopsy sin pappa og sier: "Hehe, den reklamen der var ganske festlig". "Joda, sier Flopsy sin pappa. Men hva er egentlig sånn derre guacamole? Er det sånn som ligner på agurk?".

Vi lurer fortsatt på hvordan han tror salsa ser ut....

(Til opplysning; Flopsy sin pappa er som dere skjønner ingen stor ekspert på frukt og grønt. Under en sjelden ekspedisjon i fruktdisken på 90-tallet en gang, klarte han å kjøpe squash i stedet for agurk. Fort gjort...)

Litt om sensommerens bøker

Det har blitt litt smått med lesing denne sommeren. Konsentrasjonen har ikke vært helt med meg, og det har vært vanskelig å få hodet til å henge med i svingene. Etterhvert gikk det bedre, særlig når jeg fant ut at det kunne være greit å begynne med noe relativt ukomplisert. Sensommerene leseliste er omtrent som følger:

Denise Mina: "Eksil"

Dette er del to av en slags krimserie som spenner over tre bøker. Forrige bok het "Garnethill", og jeg tror det finnes en omtale av den her på bloggen et eller annet sted også.

Denne boka ble kjøpt på Narvesen, og var den første jeg klarte å komme igjennom etter Thomas sin bortgang. En grei krim, uten de store litterære kvalitetene. Hovedperson og "etterforsker" er en sympatisk dame i 20- åra, som har hatt en (mildt sagt) vanskelig oppvekst i et av Glasgows mindre pene strøk, og som nå jobber på et krisesenter for mishandlede kvinner. En av brukerne forsvinner, og dukker til slutt opp flytende i Themsen. Alle tror det er den tafatte mannen hennes som har tatt livet av henne, men vår helt nekter å godta dette.

Bøkene til Denise Mina har fått en del skryt, og blant annet blitt sammenlignet med Ian Rankin. Personlig synes jeg Rankin skriver bedre. Men Denise Mina klarer seg bra hun, og vi liker jo bøker med sterke kvinner i :-)


Alexander McCall Smith: "The Full Cupboard of Life"

Nok en lettlest seriebok, denne gangen bestilt fra nettet. Boka er del 5 i McCall Smith sin ganske fornøyelige serie om den kvinnelige detektiven Precious Ramotswe fra Botswana. Bøkene handler egentlig ikke om stort annet enn Precious sitt hverdagsliv, med små og store bekymringer, ispedd et og annet detektiv-oppdrag. Jeg liker likevel denne serien godt; litt på grunn av de fabelaktige hovedpersonene og de fantastisk flotte afrikanske navnene, og litt fordi det er kjekt å få presentert positive aspekter ved Afrika. En sjarmerende bokserie dette, og McCall Smith har en god penn.


Peter Robinson: "Dead Right"

Hm...leser hun noe annet enn serier, hun derre Flopsy? Det ser nesten ikke sånn ut, for dette er nok en seriekrim. Peter Robinson skriver krim fra Yorkshire-traktene, og detektiven er en sympatisk type med hang til bitter-øl og god musikk. For øyeblikket er nok Robinson min favoritt på krim, og dette har nok med holdningene hans å gjøre. Dette er ikke "hardkokt" krim, men krim som prøver å forklare og forstå hvorfor aspekter i samfunnet ser som de er. Temaet i denne boka er nynazisme. Anbefales på det varmeste, men det er lurt å lese serien fra starten. De første bøkene finnes bare på engelsk. De nyeste er oversatte til norsk. Skjønner ikke hvorfor man ikke oversetter de eldste bøkene først, men det er nå meg da :-)


Finn Carling: "De små hjelperne"

Ojoj, endelig en ordentlig bok ;-).

Jeg har forsøkt å lese Finn Carling tidligere, dessverre uten så veldig stort hell. Vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk ikke helt tak på den forrige jeg prøvde meg på. Husker ikke en gang hva den hette...

Denne derimot, satt som et skudd. Det har kanskje med at temaet traff meg godt. Hovedpersonen er sykepleier og nattevakt på et sykehus, og vi følger henne på jobb. Pasientene hun jobber med er en broket forsamling, men felles for dem alle er at de har alvorlige lidelser. Sykepleieren, Anna Vogel, lever seg inn i pasientene sine, faktisk i så stor grad at hun dikter videre på deres historier. Etterhvert blir det nesten vanskelig å skille hva som er fakta og hva som er diktning, både for sykepleieren og for leseren.

En fin liten bok, med veldig eksistensielt tema.


Per Olov Enquist: "Livlegens besøk"

Nok en ordentlig bok, som jeg ennå ikke er helt ferdig med. Den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, og ikke helt uten grunn. Spennende lesning, om den skjøre danske arveprinsen Christian, som blir stadig mindre tilregnelig. Han er i utgangspunktet intelligent, men en oppvekst bestående av lite annet enn mishandling gjør prinsen til en skrøpelig sjel. Han overtar tronen i ung alder, og blir etterhvert gift med en engelsk prinsesse. Han blir som nevnt stadig mer fjern, og det er etterhvert hans livlege som mer eller mindre styrer landet. I en retning som ikke alle er helt fornøyde med...


Levi Henriksen: "Babylon Badlands"

Denne har jeg ikke begynt på, men den er neste på lista. Har fått med meg at den har fått en del kritikk så langt, men pytt pytt. Jeg har i grunnen likt de tidligere utgivelsene hans godt, og gleder meg til å lese denne også. Jeg er jo en landsens person, må vite ;-)