Lighthouse on driftwood

Jeg har flyttet!

2007-05-23T22:24:00.000+02:00

Flopsy har fått seg nytt gjemmested, og inviterer gamle og nye lesere på besøk til:

www.flopsyblogg.net

Håper jeg ser dere der :-)

Om å være menneske

2007-05-23T13:26:00.000+02:00

I det siste har jeg tenkt mye på selve livet, og på hvor vanskelig det kan være å være menneske. Det er så mye som kan gå galt med oss. Vi er kompliserte skapninger, men akk så sårbare. De fleste av oss møter vanskeligheter på vår vei, men fordelingen er sjelden rettferdig. Noen av oss slipper billig unna, mens andre må tåle det utålelige. Vi er også forskjellige av natur. Det noen takler greit, får andre til å bukke under.

Både som privatperson og som helsearbeider treffer jeg mange av disse menneskene, de som har møtt på større hindre enn folk flest. Og etter å ha mistet Thomas, tar jeg meg litt i å føle meg som en av dem. Jeg har møtt andre som har mistet sitt barn. Jeg har møtt sykdom i alle slags former. Og jeg har møtt mennesker med et vanskelig utgangspunkt. Noen med en vanskelig oppvekst, andre med litt begrensede ressurser fra naturens side.

Likevel ser jeg en god livskvalitet hos mange av dem. Men slett ikke hos alle. Og skillet går som oftest ikke på sykdommens alvorlighetsgrad, eller tapets tyngde. Nei, det går på mennesket i seg selv, på hvordan det mennesket klarer å møte sine vansker. Det har en avgjørende betydning for hvordan den enkelte vurderer sitt liv, og ikke minst i forhold til hvordan vedkommende takler sine fremtidige vansker.

Men ikke alle klarer å være positive. Noen av dem ender opp med å dyrke bitterheten og tapet, i så stor grad at de blir selvdestruktive og vanskelige å forholde seg til. Som den eldre kvinnen som mistet sin mann for 10 år siden, og som etter dette har sett ut som hun bærer alle verdens sorger på sine skuldre. Stopper man for å prate med henne, snakker hun stort sett om fortiden. Og om hvor vanskelig hun har det alene. Hun ser ikke lenger at det finnes gode ting i livet, at hun har god helse, kjekke barn og flotte barnebarn. At huset hennes er i god stand, at hun har penger til mat, at solen skinner og at hun har folk som bryr seg om henne.

Folk synes det er vanskelig å forholde seg til henne. Fordi hun alltid prater om det samme, og fordi hun alltid er så lei seg. Til å begynne med trøstet de henne. Men etterhvert går de tomme for ord. Etter en stund begynner noen å sky henne. De sier at de ikke vet hva de skal si, og at det er så tungt å prate med henne. Hun er så bitter og trist.

Det selvsagt synd i henne. Litt fordi hun har mistet mannen sin. Men også litt fordi hun har mistet gleden, og gått seg fast i sitt eget liv. Bitterheten har fanget henne, og hun føler seg nok mer som et offer enn som et levende menneske. Det er trist, men også vanskelig å forholde seg til.

Og for å vende litt tilbake til meg selv: tiden etter at vi mistet Thomas var vanskelig på mange måter. Etter en stund synes jeg det var vanskelig å se hvor triste folk ble når de traff på meg. Synet av meg fikk mange til å gråte, og jeg kunne se på dem hvor synd de syntes på meg. Etterhvert skjønte jeg at dette var en rolle jeg måtte komme meg ut av på sikt. Jeg ville ikke fortsette å være henne som det er så synd på resten av livet mitt. Jeg måtte kjempe meg videre i livet, oppleve nye ting, arbeide og ikke minst le, igjen. Slik at jeg igjen kunne bli en positiv person, om enn med en vanskelig opplevelse i bagasjen.

Det er ikke så lett, for offerrollen fanger. "Det er synd om menniskorna", som den godeste Strindberg sa. Jovisst er det det. Men noen ganger handler det om å ta lykken tilbake, og å være sin egen lykkes smed. Livet er kort!

Et møte

2007-05-21T21:14:00.000+02:00

Vi fant hverandre på videregående, Karianne og jeg. Hun gikk i parallellklassen, og bodde et stykke utenfor byen. Denne byen er ikke større enn at ansiktene våre var kjente for hverandre, selv om vi aldri hadde snakket sammen.

Det var fagvalgene våre som til slutt førte oss sammen. Det var ikke så mange jenter som tok realfag, og dermed ble vi rask kjent med hverandre. Vi ble bedre og bedre venner i løpet av skoleårene, og hadde mye til felles. Skoleflinke, litt innadvendte jenter, med sær humor og et snev av samfunnsengasjement.

Etterhvert nærmet det seg slutten på skoletida, og vi vendte nesene våre mot Hansabyen. Studenter. Ordet smakte bra, vi gledet oss. Når jeg ser tilbake på det, var vi nok litt spente også. Vi var voksne nå, på vei ut av redet. På vei til storbyen for å søke kunnskap og nye erfaringer. Siden begge skulle til Bergen, bestemte vi oss for å dele bolig. På den måten ble det billigere, i tillegg til at det føltes litt trygt å være to.

Vi flyttet inn i en bitteliten hybelleilighet på Danmarksplass. I starten hadde vi det veldig artig, og fant fellesskap i tv-kvelder, fjellturer og studier. Men etterhvert gikk vi lei. Det ble for tett, og irritasjonsmomentene ble flere og flere. Jeg ble sur når hun lånte klær av meg uten å spørre, og hun ble sur over at jeg aldri kom meg i seng om kvelden. Så når året var omme, bestemme vi oss for å skille lag. Jeg ble værende på hybelen, mens hun søkte lykken annetsteds.

I årene som fulgte hadde vi kun sporadisk kontakt. Hun dro til utlandet, jeg ble værende i Bergen. Og da hun kom tilbake til Bergen, hadde jeg flyttet videre, klar for min første jobb.

Etter at jeg vendte hjem til Høljebyen, har hun vært på besøk noen få ganger. Forrige gang var når Thomas var 1 år gammel, siden den gang har vi ikke sett hverandre. Men på lørdag tok hun kontakt. Hun var i distriktet, og hadde tenkt seg en tur på byen sammen med en felles bekjent av oss. De ville komme innom, og om jeg ville være med ut, så hadde det vært kjekt.

Først skjønte jeg ikke hva de skulle på byen etter så seint på kvelden. Butikkene var jo stengt for lenge siden. Jeg hadde jo helt glemt at det var noe som het uteliv. Karianne og venninna kom innom litt før elleve. De så flotte ut, diskret sminket og med penklær. Magnus hadde våknet, så han fikk være med oss en stund. Jeg kunne dessverre ikke bli med dem ut på så kort varsel, Magnus krever sitt og er lite interessert i flaskemating.

Jeg kjente hvor kjekt det var å treffe henne igjen, og hvor godt vi egentlig kjenner hverandre, selv om det er lenge siden sist. Det var nesten som om det skulle vært i går. Men likevel ikke. For livene våres har tatt ulike retninger. Vi bor ikke lenger i samme by, hun og jeg, på flere enn en måte.

Mot slutten av besøket gjorde de to jentene seg klare til å dra på byen. De skulle ønsket at jeg kunne ha vært med, og lovet å ta med meg en annen gang. Kanskje til sommeren. Jeg fikk en liten følelse av at de syntes litt synd på meg, som var stuck hjemme med en liten baby. Samtidig tok jeg meg i å synes litt synd på dem, som var på vei ut på byen for å se om der var noen brukbare mannebein. Jeg misunner dem ikke letingen, og er glad for å være såkalt etablert.

Livet har utviklet seg forskjellig for oss, i tiden som har gått siden vi var to fnisete 18-åringer på første rad i fysikk-timene. Men vi er nok begge ganske fornøyde med egen retning, og det er jo det som teller. Det viktige er ikke hva man er, har eller gjør- men om man er fornøyd.

Til sommeren blir jeg nok med dem ut. For jeg kjenner at vi har mye å snakke om, vi to.

En siste hilsen

2007-05-21T10:03:00.000+02:00

Siden jeg har skrevet såpass mye rundt det å miste Thomas, tenkte jeg at jeg ville dele bildet av gravminnet hans med dere også.

Steinen er spesiell, og vi synes den representerer Thomas og hans fascinasjon for historier og eventyr på en fin måte.

Mange har tatt kontakt med oss etter at steinen kom på plass, og de fleste synes den er vakker og spesiell.

Den tilbakemeldingen som har gjort mest inntrykk, kom fra bestemora til en av Thomas sine venninner. Bestemor og barnebarn var ute på gravstedet, og gikk bort til Thomas sin stein. "Er den ikke fin?", spurte bestemora sitt barnebarn. "Jooo, kom det litt stille fra barnebarnet, men jeg synes de kunne ha tatt vekk bildet av Thomas". "Jamen hvorfor det da?, spurte bestemora. Bildet er jo så fint". "Jaaa, sa jenta, men det gjør meg så veldig trist."

Og sånn er det for oss også. Det vil alltid gjøre vondt og være trist. Men det er likevel godt å ha et sted å gå til, og et minnesmerke over verdens beste gutt. Tro, håp og tryllestøv!

Lokalhistorie med Flopsy

2007-05-20T00:30:00.004+02:00

Florø er som kjent ikke store stedet, og før vi fikk krangla oss til å være med på værkartet til TV2 var det i grunnen få som ante noe om denne praktbyens eksistens.

Enkelte presterer til og med å forveksle Florø med Førde. Dette er nesten utilgivelig. For å vri kniven skikkelig om i såret, bør forvekslingen følges opp med spørsmål om ikke Florø er hjembyen til Kjell Opseth. Vel kan man si mye rart om Florø, men akkurat det vil vi ikke ha på oss.

Men siden denne vestlandsperlen er ukjent for så mange, så tenkte jeg at det var på tide med litt folkeopplysning. Og hva passer da bedre enn å presentere kjente mennesker fra denne byen? Jeg synes i utgangspunktet dette var en god idè, helt til jeg oppdaget at det ikke var lett å finne noen. Vi Florø-folk holder oss altså stort sett for gode til å oppføre oss som medieelskende linselus. Kjell Opseth er altså ikke herfra.

Noen få navn klarte jeg likevel å skrape sammen. Lista er ikke så lang, men her satses det på kvalitet i stedet for kvantitet. Eventuelt ikke.

Den første på lista burde være godt kjent for de fleste. Vi snakker nemlig om selveste Eirik Blodøks. Sønn av Harald Hårfagre, og konge av Norge- ihvertfall en stund. Sannsynligvis den i kongerekka med det hissigste gemyttet, og definitiv med det tøffeste navnet. Ryktet sier at han holdt til her i distriktet, men selv kan jeg ikke si at jeg noen gang har truffet på ham. Må være en stund siden, med andre ord.

De neste på lista er de ikke fullt så kjente Brødrene Sars. De har så mange og vanskelige fornavn, at ingen lenger husker noe annet enn initialene. G.O & J.E Sars. Brødrene Sars har en søt liten statue av seg i en av byens parker. Det er alminnelig antatt at disse to var skyld i utbruddet av den såkalte "Sars-epidemien" for noen år tilbake, og i den anledning ble statuen påført et kledelig munnbind.

Vi går videre, og treffer da på Fritjov Urdal. Han er neppe særlig godt kjent utenfor fylket, men desto lett å få øye på. Fritjov snakker alltid i store bokstaver, har god greie på gamle ting, og er livredd for utvikling. Han er den eneste som snakker høyt nok til å overdøve nordavinden i byen, og blir derfor alltid leid inn til å holde ualminnelig lange taler når der er fintfolk i byen- som for eksempel Mette-Marit, den hora.

Herr Urdal har en navnebror som også er født i Florø, nemlig den mer kjente Fridtjof Wilborn. Han påstår ihvertfall at han er født her, selv om dialekten hans kan tyde på at han tar feil. Nå for tiden mest kjent for å ta feil av egne og andres klær, og å kjøre rundt i en veldig liten bil som visstnok skal være morsom men som ikke er det likevel.

Vi holder oss til fjernsynet, og plukker frem Øyvind Alsaker. Han er ekte Florø-gutt, selv om han forsøker å late som han er bergenser. Far til Øyvind holder også til i Høljebyen, og pleier alltid å slå av en prat med Flopsy, selv om jeg mistenker at han ikke aner hvor han husker meg fra. Noe kjent er det i alle fall, og det holder jo det.

Litt politikk må vi også ha med. Florø har jo sin egen statsråd, selveste inkluderingsminister Heidi Grande Røys. Det er jo litt stas, selv om ingen aner hva en inkluderingsminister egentlig gjør, og mistenker at hun kanskje gjorde mer nytte for seg som barnehagestyrer.

Tidligere har vi også hatt en undervisningsminister ved navn Reidar Sandal, men han var nok mest opptatt av å gå i ett med tapetet og å låne brillene til Per Kristian Foss.

Sist, men ikke minst: Arne Hjorth Johansen. Bloggeguru og Mørkemann.Denne Hjorthen er innflytter med talefeil, men det ser likevel ikke ut til at vi blir kvitt ham. Lokalavisa forstår nok ikke vitsene hans, men det gjør ikke Dagbladet heller, så sånn sett er det ikke så farlig.

Hvem trenger Opsethen, når man har sånne kjekke kvinner og menn?

Alt kan selges

2007-05-17T12:49:00.000+02:00

I det siste har min oppmerksomhet blitt fanget av noe så kjedelig som kasseroller. Ikke vanlige kasseroller, men derimot noen helt fantastiske kasseroller. Kasserollene som hjelper mot alt!

Kasserollene selges av et firma som kaller seg saladmaster, og distribusjonen skjer via homeparties. Homeparties er forøvrig genialt som markedsføring. Hvem kan vel takke nei til en innbydelse fra en venn? Og når man først går på et slikt party, så må man nesten kjøpe noe. Det er på en måte en del av kontrakten. Vennen stiller med kaffe og kaker, du stiller med lommeboka. Ulempen er at de fleste av oss har begrenset bekjentskapskrets, og det er ikke vanlig høflighet å be de samme menneskene på homeparty for ofte.

Men tilbake til de fantastiske kasserollene. De skal etter sigende være produsert i kirurgisk stål, og skal man ha et sett med slike kasseroller, så er prislappen fra 20 000 til 50 000. Og nei, jeg har ikke lagt til en null for mye. De koster faktisk så mye.

Vel, til en sånn pris så må man jo kunne forlange ganske mye av disse kasserollene. Som for eksempel at de tar oppvasken. Det sier distributøren ingenting om, men derimot skryter de av følgende:

Kasserollene er laget i kirurgisk stål, noe som vist er fantastiske saker, og har livstidsgaranti. Ikke lekker de giftstoffer heller, slik som alt annet på markedet.

Man kan lage mat uten bruk av vann, smør og olje. Dermed blir man veldig sunne og friske. Maten skal visstnok også smake bedre, og den synker ikke sammen. På den måten sparer man jo mat, og dermed også penger.

For godt til å være sant? Jupp, det er nemlig det det er. Tester gjort av NRKs Forbrukerinspektørene viser at man oppnår nøyaktig det samme resultatet med helt alminnelige kasseroller. Det er nemlig fullt mulig å steke uten fett. Det er også mulig å koke grønnsaker og kjøtt uten vann. Disse ingrediensene inneholder mye vann, og når man legger lokk på kasserollen oppstår det damp, og varene blir kokte. Det kirurgiske stålet viser seg forøvrig å være helt vanlig stål, og koster som råvare 60 kroner pr. kilo.

Konklusjonen er atter en gang: Høres det for utrolig ut til å være sant, så er det sannsynligvis nettopp det det er. Men det er klart, har man lyst til å bruke 50 000 kroner på kasseroller, så gjerne for meg ;-)

Selv sverger jeg til min bestefars gamle jernstekepanne, den er det beste av mitt kjøkkenutstyr. Får til og med muskler av å bruke den :-)

Oppdatering: kjelesaken ble behørig omtalt på NRKs Forbrukerinspektørene i går. Programmet kan ses på web-tv.

Den vennlige telefonselgeren

2007-05-16T12:03:00.001+02:00

Jeg er ikke nevneverdig glad i telefonsalg. Det kan være temmelig irriterende å bli forstyrret av slikt, og som alle vet så ringer de jo alltid når det passer dårligst. Ikke at jeg vet når det egentlig passer da, men nok om det.

Likevel forsøker jeg å være relativt høflig i mine avslag. Litt fordi jeg er oppdratt til å oppføre meg noenlunde anstendig, og litt fordi min bedre halvdel har en kort karriere som telefonselger bak seg. Jeg skjønner derfor at telefonsalg ikke er det morsomste å drive med, og at man kan bli ganske sliten av å bli skjelt ut mange ganger om dagen.

Men altså, i forrige uke ringte det altså en telefonselger til meg. Han var heldig med valg av tidspunkt, det var sol i høljebyen og lille Magnus tok seg en ettermiddagslur. Alt lå til rette for et høflig, men bestemt avslag.

Men av en eller annen grunn så tok denne salgssamtalen en litt annen vending. Mannen som ringte var nemlig mer enn gjennomsnittlig høflig og flink. Han hørtes ut til å være godt voksen, kanskje i slutten av 50-åra. Fremtoningen hans var rolig og høflig, og han forsøkte ikke å late som om han kjente meg fra før, ved å bruke fornavnet mitt på telefonselgeres desperate og innpåslitne måte.

I tillegg var det noe med dialekten hans som fanget oppmerksomheten min. Han hadde den samme måte å snakke på som min avdøde farfar. En slags avslepen trønderdialekt, som kunne tyde på at han har bodd mange år på østlandet- akkurat som min farfar.

Alt dette gjorde at jeg fortsatte å lytte, i stedet for å avbryte kjapt og si nei takk. Den hyggelige mannen forsøkte å selge meg en bok om førstehjelp for barn. Først tenkte jeg at det var litt uhøflig av ham å tilby et sånt produkt til meg, som dessverre har litt for mange erfaringer med nettopp dette. Men jeg tok meg i det, den hyggelige mannen kunne jo ikke akkurat vite hvilke erfaringer jeg satt på. Så jeg lot ham presentere denne boka.

Den hyggelige mannen hadde sannsynligvis boka foran seg, for det hørtes ut som han kikket på den samtidig som han pratet med meg. Jeg tror han var litt fersk, for han strevde litt med presentasjonen. Men hele tiden hadde han denne rolige, behagelige fremtoningen. Jeg tok meg i å lure på hvem han har, hvordan han så ut, og hvorfor han hadde endt opp som telefonselger. Kanskje han var pensjonist, med behov for en liten ekstrainntekt? Kanskje han hadde blitt arbeidsledig, etter et langt liv på en bedrift som til slutt ble nedlagt?

Den hyggelige mannen pratet videre, og begynte å bla i boka for å komme på noe fint å si om den. "Den er veldig populær, det er mange som har kjøpt den. Og kampanjen vår nå gjør den jo veldig billig. Den har en pen forside, og så er her visst innholdsfortegnelse...og så...". Jeg tok meg i å humre litt, de fleste bøker har jo både forside og innholdsfortegnelse. Så jeg fant ut at det kanskje var på tide å avslutte. Jeg fortalte ham at dette nok var en fin bok, men at det ikke var aktuelt for meg å kjøpe den likevel.

Det var greit det. Den hyggelige mannen forsto det, og ønsket meg en fortsatt god dag. Samtalen ble avslutttet. Jeg tok meg i å tenke at verden hadde vært et mye hyggeligere sted dersom folk var litt mindre aggressive. Da går det an å ha samtaler, selv om man ikke nødvendigvis er enige. Jeg angrer nesten på at jeg ikke kjøpte boka, bare for å glede den hyggelige mannen.

Flopsy spiser rar mat- en føljetong i opptil flere episoder

2007-05-14T17:18:00.000+02:00

Det er litt rart dette med mat. Folk har åpenbart forskjellig smak, og det som smaker godt for noen, er pyton for andre. Selv tilhører jeg den gruppen mennesker som liker det aller meste, og kanskje enda litt til. En oppvekst i Sogn og Fjordane har ført til at jeg til og med liker ting som folk flest ikke lenger ser på som egnet menneskføde. Synd, men sant. Så derfor ser jeg det nå som mitt kall å presentere de utdøende matrettene. Ikke i håp om at flere kommer til å spise dem- akkurat det er vel ikke så veldig sannsynlig- men i det minste for å gi dem litt oppmerksomhet før de forsvinner for godt.

Idag har jeg sett meg ut blodpølse som tema. Disse kan du fortsatt (ihvertfall her i byen) få kjøpt på butikken, og de ser omtrent sånn ut:

Blodpølse skjæres i skiver, omtrent som fiskepudding. Disse skivene stekes så i litt smør, og serveres med noe søtt som tilbehør. Jeg foretrekker lys sirup, men har også hørt rykter om at enkelte (hvem nå det er) spiser dem med sukker på.

Blodpølse kan også lages fra grunnen av. Jeg har vært med på det noen ganger, uten at jeg har oppskriften helt klart for meg. Man trenger ihvertfall blod, mel og krydder. Og så er det veldig viktig å røre godt i blodet, så det ikke størkner...

Vel bekomme ;-)

Bokhjørnet

2007-05-10T17:50:00.000+02:00

Det blir ikke så veldig mye tid til lesing med en liten baby i huset, men desto kjekkere er det å ha en bok å ty til når junior har tatt kvelden. Så her er en liten oversikt over den siste tidens lektyre:

Tor Åge Bringsværd: Den store boken om Norrøne guder.

Dette er en av gavene Magnus fikk til dåpen, og som vi gleder oss til å lese for ham når han blir litt større. Jeg har imidlertid tyvlånt den så lenge, og brukt den som godnatt-historier til meg selv. En kjempeflott bok, med masse flotte (og forskjellige) illustrasjoner. Og så selve historiene da, med sin fabelaktige blanding av filosofi, fantasy og humor. Rett og slett artig å lese. Ulempen er at jeg nå har fått lyst å lese videre, og ryktet forteller at Bringsværd har utgitt en gude-serie i flere bind....

Cormac McCarthy: No country for old men:

Denne kom Hjorthen drassende med, men foreløpig er det jeg som har lest den. Cormac McCarthy er vel best kjent for "All the pretty horses", og har en helt særegen skrivestil. Så også her. Historien handler om Llewellyn Moss som er ute for å jakte på antiloper, men som i stedet kommer over et åsted med en gjeng døde menn, en slump heroin og et lass med kontanter. Han velger å ta pengene med seg, og resten av historien handler om hans flukt, om politiets forsøk på å hjelpe ham og om leiemorderen Chigurhs forsøk på å ta ham. Anbefales på det varmeste, dette er en bok man ikke så lett glemmer.

Stephen Booth: "Black Dog"

Jeg liker godt krim, og da særlig britisk krim. Denne boka er debuten til Stephen Booth, og har fått gode kritikker. En ung jente blir funnet drept på den britiske landsbygda, og politiet strever med å få bygdefolket i tale. Våre venner i politiet er den lett stressa ungkaren Ben Cooper og den fremadstormende karrierekvinnen Diane Fry.

Denne boka må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet over. Den oppleves som veldig omstendelig og detaljert. Selve historien er interessant, men måten den presenteres på faller altså ikke helt i smak. Jeg liker godt forfattere som klarer å fatte seg noenlunde i korthet. I tillegg er Diane Fry veldig stereotyp. Booth har skrevet flere bøker etter denne, forhåpentligvis er de litt mer effektivt fortalt.

Karin Alvtegen: Svik

Jeg har tidligere lest "Skyld" av henne, og synes den satt som et skudd. Skikkelig bra plot, konsist språk og rett og slett umulig å legge fra seg. Denne er i mine øyne ikke fullt så bra. Det handler om den noe psykisk ubalanserte Jonas, som bruker all sin tid på å stelle med sin komatøse kjæreste. Og den handler om Eva, som sliter i ekteskapet deres. Et møte mellom Jonas og Eva skal vise seg å bli avgjørende for deres videre skjebne...

Problemet med denne er at jeg opplever plottet som litt søkt. Det hjelper jo heller ikke at jeg så slutten en god stund før den dukket opp. Men for all del, en helt grei krim

Men nå ser jeg fremover, og neste uke dukker det opp mer lesestoff i posten; nemlig Tolkiens "The children of Hurin" og Peter Robinsons "In a dry season" :-)

Denne fjæsboka

2007-05-10T12:50:00.000+02:00

Joda, jeg har blitt fanget av denne berømte fjæsboka jeg også. Og jeg innrømmer at jeg synes det er littegranne gøy, enn så lenge. Det er jo alltid litt morsomt å treffe igjen folk man ikke har sett på lenge, og som man ikke visste hvor hadde blitt av i verden. Dessuten tilfredsstiller det jo kikkeren i meg, såklart. Det er jo artig å snike litt rundt på profilene til de litt perifert bekjente, for så å vurdere om du kjenner dem godt nok til å sette dem opp på vennelista di.

Men etterhvert så tar jeg meg litt i å lure på hvor lenge dette kommer til å være gøy. Når man er ferdig meg standard-frasene (Hvor er du i verden? Hvordan står det til med deg? osv, osv), så har man ikke så mye mer å si til de fleste av de gamle vennene. Og så returnerer man til å prate med de man pleide å prate med før fjæsboka dukket opp...

Sånn tror jeg ihvertfall det er, tiden vil vise om jeg tar feil. Det kunne jo hende at man fikk ordentlig kontakt med noen der inne, og det ville jo være flott. Til dess tillater jeg meg å være litt skeptisk ;-)

Flopsy feminist

2007-05-10T11:06:00.000+02:00

Jeg er helt klart feminist, og det er jeg stolt over å være. Jeg er helt overbevist om at likestilling er veien å gå, og at det ikke er så stor forskjell på kjønnene som enkelte skal ha det til. Begge kjønn bør ihvertfall ha rett til å skape sin egen tilværelse, uten en hel masse kjønnsspesifikke krav på lasset.

Jeg er også overbevist om at likestilling er en fordel for begge kjønn. Etter min mening er likestillingen med på å skape kompetente og selvstendige mennesker, og det er en god ting. Kvinner er ikke lenger avhengig av en mann for å brødfø seg selv og eventuelle barn, og mannen sulter ikke lenger foran brødboksen den dagen kona skulle finne på å dø en tidlig død.

Men i mine yngre dager skjønte jeg ikke helt dette med feminisme. Var det noe behov for sånt da? Og var ikke feminister bare sinte damer med veldig kort hår og angst for pornofilmer?

Jeg gir min harmoniske oppvekst skylden for min skepsis til feminister. Jeg vokste nemlig opp i en ekte kjernefamilie, med mor, far og lillesøster- på et lite sted der alle kjente alle. Jeg var en skikkelig tomboy, som mye heller ville klatre i trær og spille fotball enn å leke med dukker i rosa tyllkjoler. Og heldige meg; foreldrene mine hadde ingen problemer med dette. Jeg fikk velge den blå pysjamasen med skiløper på, i stedet for den rosa med prinsesse. Ingen forsøkte å forandre meg til noe annet enn den jeg var.

Det lille stedet jeg vokste opp på hadde egen barneskole-med sånn omtrent 40 elever fordelt på 1.- 6. klasse. Dette medførte at gutter og jenter lekte mye sammen, vi måtte jo nesten det for å klare å samle mange nok til de enkelte lekene. Dermed ble vi godt kjent med hverandre, og om man var gutt eller jente var ikke så viktig. Ikke for det, det hendte at det ble kommentert når jeg var ute og lekte med en av gutta. Og da var det nesten utelukkende voksne som kommenterte det, gjerne med utsagn som: "Å, er dere kjærester eller?". Strategien min på dette var å ignorere det. Fungerte som regel bra.

Men altså, denne harmoniske oppveksten gjorde meg litt blind på et vis. Jeg syntes ikke dette med likestilling var så mye å mase om, for likestilling hadde vi jo. Kampen var jo vunnet, liksom. I etterkant ser at dette langt fra er tilfellet. Ja, vi har tatt noen steg i riktig retning, men vi er langt fra målet. Det gjelder selvfølgelig i verden generelt, men også i Norge. At vi er blitt litt flinke bør ikke bety at kampen stanses.

Jeg har en del bekjente fra de østligere delene av Europa, og i min kontakt med dem ser jeg at de er et stykke etter oss på dette punktet. Jeg husker godt en gang en av dem kom på besøk til oss. Hjorthen sto da med oppvasken, og vår venn, la oss kalle ham Anton, syntes dette var kjempefestlig. En mann som vasker opp, liksom, haha. Det tok litt tid før han skjønte at det ikke var helt uvanlig for Hjorthen å vaske opp. Til å begynne med trodde han nok nesten det var en slags spøk.

En slektning av meg har en leieboer fra en tidligere Sovjet-republikk, la oss for eksempel kalle ham Nico. Leieboeren jobber på det lokale skipsverftet, og bor foreløpig alene- i påvente av at kona hans får de nødvendige papirene fra UDI. En dag kom han fornøyd til min kvinnelige slektning, og fortalte at han nå hadde fått lov av kona si å finne seg en elskerinne. Han hadde allerede sett seg ut en søt kjente i 20-årsalderen. "Jaha", sa slekta mi, "det betyr vel at kona di også får lov til å ta seg en elsker det da?" Men nei, sa Nico, det betydde det selvfølgelig ikke. Det var nemlig ikke så bra for kvinner å ha flere menn. Det hadde seg nemlig sånn at sæden fra menn man ikke var gift med var uheldig for kvinnene, den gikk rett i blodet og laget forgiftninger. Slekta mi syntes dette var litt komisk, og ble litt usikker på hvordan hun skulle fortsette argumentasjonen sin. Her hjalp det vel neppe å slå i bordet med nyere fakta-kunnskaper. Så hun sa: "Jasså ja, men det betyr jo i så fall at du ødelegger denne unge elskerinnen din det. Det var jo ikke så snilt av deg, synes du det?" Her ble Nico litt svar skyldig, og fortsatte diskusjonen med en repetisjon av faktaene sine. "Og hvem er det som har sagt dette om sæden da"?, spurte slekta. "Det må jo nesten være en mann, eller hva?"

Jupp, det var nok det. Men men, jeg trenger egentlig ikke gå over bekken etter vann. Manglende respekt for kvinner finner man overalt, og gjerne steder man ikke skulle tro man fant det også. Dessverre. Det er også et trist faktum at kvinner tjener mye mindre enn menn. Det påstås at det er fordi vi velger feil yrker. Som om det er noen fullgod forklaring. Vi trenger jo mennesker til såkalte "kvinneyrker" også, og det hadde jo ikke gjort noe om lønna var til å leve i den typen yrker heller...

Så jupp, jeg er feminist. Og stolt av det :-)

På utkikk etter tryggheten

2007-04-30T19:45:00.000+02:00

Tiden går. Det er snart ett år siden vi mistet Thomas. Og det er 4 mnd siden vi fikk Magnus. Det å ha en baby i huset er spennende. Og selvfølgelig også litt krevende. Babyer krever mye oppmerksomhet, og Magnus er ikke av den søvnige sorten :-)

Jeg tenker mye på Thomas, og på hvordan han var som baby. Om hvordan det var å bli mor for første gang, og hvor overveldende det egentlig var. Jeg var vant til å mestre det meste, men innrømmer glatt idag at det å bli mor for første gang var en temmelig voldsom opplevelse. Det var mer travelt enn jeg klarte å forestille meg på forhånd. Og mer følelsesmessig intenst. Jeg var absolutt ikke forberedt på at det skulle være så sterkt som det var. Og at det skulle innebære så mye hardt arbeid. Og ikke minst så mye sorg.

Det å bli mor til Magnus har vært en helt annerledes opplevelse enn å bli mor til Thomas. Denne gangen var jeg tryggere på selve rollen som mor. Jeg hadde tross alt vært der en gang før, og slapp å bekymre meg over de praktiske tingene- som hvilken vei bleia skal sitte. Jeg var også forberedt på at en liten krever deg døgnet rundt i starten, og at man ikke rekker så mye annet enn å være mamma.

Den store forskjellen er likevel utryggheten som har fått feste i meg. Når man har opplevd å miste et i utgangspunktet friskt og normalt barn helt plutselig, så blir man utrygg. Statistikken har vært imot oss, lynet har slått ned.

Utryggheten gir seg til kjenne ganske ofte. Som når Magnus sover, og jeg er nødt å røske litt i ham for å sjekke at han puster. Som at jeg ikke tør å la ham sove alene i 2. etasje. Som at jeg holdt på å ringe til Hjorthen flere ganger, den kvelden han gikk tur med ham uten at jeg var med- for å be ham om å sjekke at Magnus ikke var for kald/varm/tildekket/klam osv osv. Jeg tok meg likevel i det. Jeg ringte ikke. Men gudene skal vite at jeg hadde lyst...

Veldig ubehagelig, men jeg velger å tro at det er en logisk følge av det vi har opplevd. Men jeg håper at det gir seg litt etterhvert. Ihvertfall når Magnus blir større. Litt hønemor har jeg alltid vært, men jeg er redd for at det skal ta overhånd- og det er ikke så ønskelig, hverken for min eller Magnus sin del. Så nå prøver jeg å øve meg litt på ikke hele tiden å ha kontroll.

Jeg merker at jeg gleder meg litt til han blir større. Og særlig til han passerer 5 år. Det er liksom noe symbolsk med det tallet. Enn så lenge får jeg fortsette å lete etter tryggheten, og håpe at jeg finner små fliker av den rundt omkring.

Flopsy lager pizza

2007-04-21T23:16:00.000+02:00

Jeg er nok litt mer enn gjennomsnittlig glad i mat (dessverre, kan man kanskje si...hehe), og pizza er en av favorittene. Ihvertfall den hjemmelagde varianten jeg selv lager ;-)

Ikke for det, det hender jo at jeg også kjøper frossenvarianten. Men som regel blir jeg skuffet, det smaker jo ikke stort av de greiene der. Ikke er de så veldig billige heller, ihvertfall ikke om man er flere som skal ha mat. Så som regel lager jeg pizzaen selv. Jeg tar noen snarveier for å spare tid, uten at det går så veldig ut over smaken.

Slik lages en Flopsy-pizza:

Bunn: Her kjører jeg juks, det vil si sånn Toro-pose som man blander med lunkent vann. Smaker bra, og trenger ikke heving. Bare å blande sammen og å kjevle ut etterpå. Personlig liker jeg best litt tynn og sprø bunn, så jeg kjevler den godt ut.

Saus: Som regel blir det en kjapp variant her også. Jeg har en kjempegod oppskrift liggende til spesielle tilfeller, men sauser som innebærerer langvarig koking fungerer ikke nå for tiden. Så da blir det stort sett den raske varianten her også. Jeg blander 1 boks med tomater, litt tomatpurè og en god skvett med olivenolje. Dette røres godt sammen, og tilsettes en dæsj med salt, en dæsj med pepper og en dæsj med sukker. Av og til litt annet krydder også, alt etter humør. Ikke bruk ketchup rett på bunnen. Det er kjapt, men smaker ikke godt...

Fyll: Først smøres tomatsausen utover. Det er lett å ha for mye, og det anbefales ikke. Pizzaen har lett for å bli "soggy" dersom man har for mye saus. Så litt forsiktig er ikke dumt.

Oppå tomatsausen har jeg deretter osten. Som regel ferdigrevet fra butikken. Denne er ofte litt kjip i smaken, så jeg blander ofte inn litt annet. Som for eksempel littegranne blåmuggost. Eller for eksempel parmesan og mozarella, alt etter som. Blåmuggost er forøvrig undervurdert på pizza. Det er veldig godt, bare man ikke har på for mye.

Oppå osten er det valfritt hva man vil ha. Jeg liker godt litt enkle kombinasjoner, det er ikke alltid nødvendig å være så avansert. Jeg har som regel på en eller annen type kjøtt- idag ble det kjøttdeig. Denne bør ikke stekes først, da blir den som regel veldig tørr. Ha den på rå, det hele skal jo i ovnen til slutt likevel. Fersk sopp er også godt på pizza, det samme er løk. Til slutt har jeg på litt salt og litt krydder, før hele greia settes i ovnen.

Ovnen har jeg forøvrig på max varme, og pizzaen stekes i ca 10 minutter. God mat på kort tid, og vesentlig bedre enn Grandis. Bedre enn den gammeldagse hjemmepizzaen også, med sånn ihjelstekt smørje av kjøttdeig og saus.

Vel bekomme!

Byen e Bergen og laget e Brann!

2007-04-21T00:05:00.000+02:00

Siden Tippeligaen er i gang, så tenkte jeg det ville være bra å minne alle mine 2-3 lesere om hvilken klubb det er som gjelder. Sånn i tilfelle noen skulle være i tvil:

Det er ellers viktig at Hagbarth lærer å sette pris på skikkelig fotball. Gudene forby at han skulle finne på å heie på sånne kjipe østlandslag, som for eksempel Odd Grenland. Eller enda verre, Vålerenga. Ikke at sjansen for det sistnevnte er særlig stor. Enga taper jo mot Brann på søndag, så da blir det jo tydelig for Hagbarth at det ikke er noe alternativ ;-)

Liv og død

2007-04-20T23:05:00.000+02:00

Det å ta seg av en liten Hagbarth er fulltidsjobb, og ikke så lett å kombinere med andre prosjekter. Hagbarth er riktignok en ualminnelig søt og snill kar, men foreløpig har han ikke helt de samme fritidsinteressene som sin mor. Han liker hverken fotball eller slektsforskning foreløpig, og insisterer på å bruke tid på ting som spising, gulping, raping, bæsjing og pludring. Merkelig prioritering, spør dere meg ;-)

Men altså, i det siste har jeg funnet en måte å kombinere barnepass og hobby (lokalhistorie og slektsforskning) på. Hver lørdag er jeg på gravplassen til Thomas for å tenne et lite lys. Av og til rusler jeg litt rundt der inne, og tar meg tid til å besøke gravene til andre kjente. Det er en liten gravplass, og jeg har både besteforeldre og oldeforeldre der i tillegg til lille Thomas. For noen uker siden oppdaget jeg at det hadde dukket opp noen hvite lapper på enkelte av gravminnene på den eldste delen av gravplassen. Jeg kikket på en av disse lappene, og der sto det noe sånt som at denne graven ville bli slettet innen en viss dato, dersom ingen meldte seg som gravfester.

Jeg merket at dette gjorde meg litt trist. Ikke for det, jeg skjønner jo godt hvorfor det gjøres slik. Gravplassen er geografisk avgrenset, og ligger i et strøk som har hatt en relativt kraftig befolkningsvekst de siste 10- 15 årene. Det begynner med andre ord å bli trangt om plassen. De fleste av gravminnene med hvit lapp er fra tidsperioden 1920- 1930, og de fleste av dem virker sørgelig neglisjerte. Så rasjonelt sett er dette greit. Men altså litt trist likevel, med tanke på de menneskene som på denne måten blir "glemt".

Dette førte uansett til at slektsforskeren i meg våknet fra dvalen. Jeg hadde fått med meg at det pågikk et prosjekt med registrering av gravminner på landsbasis-dette kan det leses mer om her. Så for å gjøre en kort historie enda kortere; jeg har altså meldt meg til tjeneste, og holder nå på å registrere gravminner her i distriktet. Så når været tillater det, legger jeg Hagbarth i vogna, stjeler det digitale kameraet til Hjorthefar, og legger veien til kirkegården for å registrere. På den måten blir gravminnene "reddet" til historien, selv om steinene fysisk blir fjernet etterhvert.

Det høres kanskje litt sært ut å tråle rundt på kirkegårder med barnevogn og digital-kamera, og det er det sikkert også. Men jeg opplever det som veldig godt. Jeg liker den rolige atmosfæren, og kombinasjonen av stillhet og skjønnhet. Kald stein og levende blomster. Båndet mellom døde forfedre og levende Flopsy. Mellom den døde Thomas og den levende Magnus. Gravplassen er stedet for de store følelsene, men også for den store roen. Jeg tror ikke på noe liv etter døden, men roen på gravplassen gir meg likevel trøst. Det er noe verdig over den, noe vakkert.

Min bestefar sa alltid at folk ikke er døde så lenge man fortsatt snakker om dem. Jeg tror han var inne på noe vesentlig der. Det er ihvertfall en god tanke.

Thomas sin dåp

2007-03-30T12:58:00.000+02:00

Thomas ble jo også døpt i sin tid (høsten 2001), og i den forbindelse tok vi dette bildet i kirka.

Fra venstre mot høyre ser man følgende personer: Presten, lillesøster kanin med Thomas, Hjorthen, Flopsy og tante Kekke. Bak står McGyver og Grygla.

Noen av personene på bildet ser litt annerledes ut til vanlig, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det skyldes. Men det kan kanskje dere? ;-)

Dåpen del 2

2007-03-28T00:02:00.000+02:00

Dette med kallenavn er jo litt artig. Idag har jeg puslet litt med bildene fra dåpen, og da slo det meg hvor mange av gjestene vi har kallenavn på. Riktignok er ikke alle gjestene klare over at vi har kallenavn på dem...kremt...og forhåpentligvis leser de ikke denne bloggen. Eventuelt så leser de bloggen, men er heldige med kallenavnet.

Her er altså deler av gjestelista i dåpen til Magnus:

Dama: Dette er mammaen til Flopsy. Liker å ha en finger med i det meste som skjer, er en slags kvinnelig utgave av Marlon Brandos Gudfaren. Også kalt bestemora. Gift med Gubben.

Lillesøster Kanin aka Tante Plante aka Jyplingen: Flopsys lillesøster, og dermed tanta til Magnus. Blir også kalt jyplingen, etter at Habben trodde hun var en 17- 18 år gammel. Lillesøster Kanin holder på med siste innspurt av Mastergraden sin på Handelshøyskolen i Bergen, og fyller 24 til sommeren...

Kaffe-Kai: identisk med Camelonen på Habbens blogg. Heter kaffe-Kai på grunn av sitt lidenskapelige forhold til kaffe. Etter dåpen kan det hende at han også blir kalt Kake-Kai. En gammel tante kunne ihvertfall melde at han forsynte seg minst en gang mer enn henne.

Carnil: Her er det innehaveren selv som har kommet med navnet, og brukt det i forum-sammenheng. Carnil kommer fra Tolkiens univers, og betyr "rød stjerne". Et passende navn for en flink dame med hang til rød politikk. Habben kaller henne Rypa.

Habben: Han har vel også kommet med navnet selv, i grunnen greit at folk tar ansvar og lager sine egne kallenavn. Da sikrer man jo også at navnet er noenlunde anstendig, og at man ikke blir hetende noe sånt som:

Dumbo: Hjorthens storesøster. Navnet henspeiler visstnok på lyden av skrittene hennes den gangen de bodde i et stort hus med lang trapp. Dumbo-dumbo-dumbo-dum...noe sånt hørtes det etter sigende ut. Hun har ikke spesielt store ører, og er heller ikke spesielt glad i kallenavnet sitt.

Dumbo har en samboer som går under navnet Elektrikeren, eller eventuellt Trønderen, på grunn av en medfødt talefeil han har (prater trøndersk). Kjedelige tilnavn, men ganske fargerik person. Komplett umulig å forstå, men han er heldigvis flink til å spe på med armbevegelser og mimikk der det verbale ikke når frem.

Onkel Øl: Onkel av Flopsy. Tilnavnet skyldes at han en gang i tiden forsøkte seg på hjembrygging av øl. Det smakte dritt, men man ble veldig full av det. Onkel øl har i den senere tid fulgt opp kallenavnet ved å lage seg garasjeloft med egen bar. Til tross for navnet er han forbausende forsiktig med alkoholen. Gift med Ernisen Fjernisen, som ikke alltid er like oppmerksom på det som skjer rundt henne. Som for eksempel at noen prøver å få til en samtale. Onkel øl og Ernisen Fjernisen har de etterhvert voksne barna Tante Kekke, Tante Ingen og Tante Nitis.

Opel Astra: Grand-tante av Flopsy. Har en imponerende kunnskap om bilmerker, og stor sans for luksus. Burde således hett Tante Porsche i stedet, men kallenavnet henspiller på døpenavnet hennes. Kan få øye på en Audi A6 på kilometers avstand, til tross for sterke brilleglass. Opel Astra er gift med Knut Bjørnsen, som har fått navnet etter en viss likhet med kvitt-eller-dobbelt-guruen. Første gang Hjorthen møtte denne grand-onkelen, ventet han bare på å bli overtalt til å kjøpe nye kasseroller.

McGyver: Ligner på sin mer berømte navnbror, selv om Hockey-sveisen av naturlige grunner har blitt mer dempet med årene. McGyver er gift med Grygla, som strevde med å holde dampen oppe i dåpen. Hun er allergisk mot skalldyr, og skulle ta allergi-piller siden vi hadde kreps til forrett. Problemet var bare at hun tok feil av allergi-pillene og noen andre greier med varsel-trekant på. Disse medførte en viss døsighet, og et påfølgende høyt kaffe-inntak for å reparere skaden..

Så til dere som tror at dåpsfest på vestlandet er traurige saker, dere skulle selvfølgelig ha vært her :-D

Dåpen

2007-03-27T23:34:00.000+02:00

Lenge siden forrige oppdatering fra denne kanten, men det er jo i og for seg ikke noe nytt. Denne helga har vi imidlertid hatt dåp i heimen, og da passer det jo å komme med noen betraktninger.

Jeg har fått en del spørsmål rundt valget vårt. Vi har altså valgt å døpe lille Magnus, selv om ingen av oss er personlig kristne. Jeg tror nok enkelte synes det er litt hyklersk, og jeg skjønner dem godt. Så derfor vil jeg si noe om hvorfor vi har valgt dåp. Om litt om hvorfor vi like godt kunne valgt noe annet. Jeg er nemlig frekk nok til å synes at dette er et ganske lite viktig valg...

Religion er viktig for noen, og uviktig for andre. Lille Magnus er foreløpig for liten til å mene så mye om dette med tro. Dersom han skulle velge seg en Gud idag, ville nok valget falle på puppen...Med andre ord, pr.idag er det vi som foreldre som må velge for ham.

Vi har vel i utgangspunktet hatt tre valgmuligheter:

1. Dåp
2. Navnefest
3. Ingen av delene.

Det ble altså dåp. Litt fordi det var et ønske fra bestemor, litt fordi det er praktisk å være døpt hvis man senere ønsker å konfirmere seg, litt fordi jeg vet for lite om navnefest og litt fordi den avdøde storebror Thomas i sin tid ble døpt.

Kanskje ikke så vektige argument, men sånn ble det nå altså. Dessuten tror jeg ikke at dette er et spesielt viktig valg. Magnus skal uansett få ta sine egne valg senere, når han er mer i stand til det. Og om det da viser seg at vi har valgt "feil" denne gangen, så står han fritt til å rette på det. Han kan la være å konfirmere seg, og han kan melde seg ut av statskirka- helt uten protester fra meg.

Sånn er det altså med den saken. Dåpsfesten var ellers en lystig affære, og kanskje kommer det en liten post om den også?

Enda litt mer om navn

2007-01-28T11:12:00.000+01:00

Statistisk sentralbyrå er nå klar med navnelistene for 2006. Jeg skjønner ikke helt at listene kan være klare så tidlig på året, men dette er det kanskje noen som vet mer om enn meg? Junior er jo født på tampen av året, og vi har akkurat fått registrert navnet hans hos det lokale likningskontoret. Jeg tror derfor ikke at absolutt alle 2006-barn kan være registrerte allerede.

Men altså, tilbake til hovedpoenget. Listene er uansett klare, og på landsbasis er dette de 10 mest brukte guttenavnene i 2006:

Jonas
Mathias
Alexander
Andreas
Elias
Kristian
Sebastian
Markus
Sander
Tobias

Magnus er på 17.plass. Altså ganske vanlig, men likevel et stykke unna teten. Lista for Sogn og Fjordane er litt, men ikke så veldig, annerledes. Magnus er ikke blant de 20 mest brukte her i fylket, og det kan jo være like greit.

Det er jo ellers mange fine navn på denne topp-lista. De fleste av dem er vanskelig å direkte mislike, men jeg tenker jo veldig på denne båten når jeg hører navnet Elias da...

Om å navngi en liten gomp

2007-01-24T22:26:00.000+01:00

Det å velge navn til en ny verdensborger er ikke bare bare. Det er mange hensyn som skal tas, og uansett hva man velger, så er det garantert noen som synes navnet du har valgt er grusomt. Med andre ord så er det bare å hoppe i det.

Da jeg skulle ha Thomas var jeg veldig hektet på navn, og brukte veldig mye energi på valget. Kjøpte meg navneleksikon, og laget lange lister med aktuelle navn. Deretter tvang jeg de nærmeste til å kommentere de navnene jeg hadde satt opp på listene mine, og eliminerte navn som ble oppfattet som fæle av de andre. Listene ble således kortere etterhvert, og til slutt satt jeg igjen med et knippe navn. Som jeg selvfølgelig ikke var helt fornøyde med....jeg gjentok deretter prosessen- nye lister ble laget, de nærmeste måtte på nytt kommentere, og navn ble strøket. Jeg endte opp med de samme navna etter hver gjennomgang, og til slutt ble Hjorthen så lei av maset at jeg pakket ned listene...

Denne gangen våget jeg derfor ikke å satse på navnelister...men noen kriterier må man ha når man skal finne navn, og her er noe av det jeg har lagt vekt på:

1. Det må selvfølgelig være et navn begge foreldre liker. Flopsy liker for eksempel navnet Julian. Dette synes Hjorthen er fryktelig; altså ingen Julian. Ingen Hagbarth heller, for den saks skyld. Det gjør heller ikke noe at de aller nærmeste liker navnet (les: tante plante og bestemora), men dette er ikke et absolutt krav.

2. Ett navn holder. Junior får uansett tre navn totalt sett; mitt etternavn og et av Hjorthens etternavn som mellomnavn. Da blir det veldig langt med to fornavn i tillegg. Ikke alle dobbeltnavn er like heldige heller, som for eksempel Gerd-Liv og Max Harry. I think not.

3. Navnet må være alminnelig kjent. Det er ikke så morsomt å måtte presentere seg 14 ganger, fordi man har et navn ingen kjenner til. Dette vet jeg littegranne om, selv om mitt eget navn ikke er så veldig sært. Jeg heter Marita, et navn som ikke var særlig mye brukt før midten av 70-tallet, og som var vanskelig for folk over en viss alder å oppfatte....som barn opplevde jeg ihvertfall veldig ofte at eldre mennesker trodde jeg het Marit eller Merete i stedet. Fryktelig irriterende, selv om dette viste seg å være et forbigående problem.

4. Navnet må ikke være for vanlig. Det er greit å unngå "topp 10-lista", slik at man slipper å dele navn med tre andre i samme skoleklasse. Kanskje litt kjedelig å være Emma H. eller Markus B.

5. Navnet må ha en enkel og grei stavemåte. Jeg er ikke glad i alternative varianter, som f.eks Chatrine og Sjanett. Det enkle er noen ganger det beste. Egentlig liker jeg best K i stedet for Ch også.

6. Det er også greit om navnet er noenlunde funksjonelt på engelsk. Det vil si at det ikke må ha en eller annen rar betyding, som f.eks Odd (rar), Even (lik), Bård (kjeder seg) og Willy (eh ja, dere vet). Navn med Æ. Ø og Å er heller ikke så greie i utlandet.

7. Navnet må ikke være "oppbrukt" i nettverket. Man kan ikke ta navn som er brukt av nær familie og venner- ihvertfall ikke navn som er brukt i den yngre generasjonen.

8. Navnet må ikke bæres av fæle folk man kjenner. Jeg liker for eksempel navnet Ulrik ganske godt, men Hjorthen assosierer dette med en litt alkoholisert uteligger fra hjemstedet sitt. Altså ikke aktuelt.

Jeg har vel kanskje ikke fulgt mine egne kriterier 100 % i letingen etter navn- regler er jo til for å brytes- men har nå hatt dem som en liten rettesnor.

Som de fleste sikkert har fått med seg, så fikk junior navnet Magnus. Dette er et navn vi begge liker, og som vi satser på at junior kommer til å kunne leve greit med. Det er ikke alt for sært, og funker sånn noenlunde utenlands. Det er litt på grensen mye brukt (11.plass i 2005), men det lot vi passere. I tillegg har jeg hatt to hyggelige grand-onkler med dette navnet, og jeg kjenner utelukkende kjekke karer med samme navn. Assosiasjoner er ikke til å kimse av.

Andre navn som var aktuelle (fritt etter hukommelsen):
Filip/ Philip
Henrik
Brage
Mats
Benjamin
Theodor
Linus

Det var de jeg kom på i farta; har helt sikkert glemt noen av kandidatene. Så hva synes dere? Helt fryktelige, eller til å leve med? Og ja, jeg vet...jeg har egentlig en ganske konservativ (og litt kjedelig?) smak ;-)

2006 og 2007

2007-01-05T16:22:00.000+01:00

Godt Nyttår!

Jeg er ikke den kjappeste til å oppdatere, men det har vært så mye annet å henge fingrene i den siste tiden.

2006 var et veldig spesielt år for undertegnede. Det var året da vi mistet vår førstefødte, og det var året der vi ble foreldre for annen gang. Med andre ord: mange følelser å holde styr på samtidig. Jeg var 4 mnd på vei den dagen Thomas forlot denne verden. Han visste om at han skulle bli storebror, og gledet seg til det. Han var godt i gang med å hjelpe oss med å finne navn til den lille, og kom stadig med kommentarer som: "Kanskje babyen kan hete Lise?". Og "Hva synes du om Leni da?". Han hadde nok mest tro på at det ble en lillesøster...

Det er selvfølgelig vondt at han aldri skulle få oppleve å bli storebror. Jeg er sikker på at han hadde likt det, han var veldig omsorgsfull som person, og ikke minst ganske opptatt av babyer.

I tiden rett etter Thomas sin bortgang var det vanskelig å tenke på graviditeten. Sorgen over Thomas opptok all energi, og det ble vanskelig å glede seg opp i det hele. Heldigvis endret dette seg etterhvert, og jeg opplever at graviditeten var med på å dra meg litt ut av mørket etter som tiden gikk. Det var godt å tenke på at vi skulle få lov til å oppleve å bli foreldre igjen, og at det skulle komme en liten person og puste litt liv i heimen. Det å være foreldre er en stor rolle, noe som ble så altfor altfor tydelig den dagen vi "sluttet" å være det. Det vil si, vi slutter jo aldri å være foreldrene til Thomas. Men vi mistet en rolle den dagen han døde, og tomheten etterpå håper jeg at jeg aldri noen gang må oppleve igjen.

Men altså. Natt til den 20.desember ble vi foreldre igjen, også denne gangen til en liten gutt. Skjønt liten og liten ;-). Vitale mål var 4310 gram og 43 cm, og han var for stor til å komme seg ut på normalt vis.

Så 2006 har vært et rart år; et år med stor sorg, og heldigvis også et år med litt glede sånn på tampen.

Og nå er vi altså over i 2007. Et år jeg håper blir litt mer på det jevne enn 2006...Forhåpentligvis uten dødsfall, og ganske sikkert uten fødsler, iallefall for vår del :-)

Flopsy leser bok

2006-12-07T01:14:00.000+01:00

Som ungdom og ung voksen hadde jeg en periode der jeg ikke leste særlig mye litteratur, til tross for at nettopp lesing var noe som opptok meg veldig i barndommen. Jeg opplevde det som vanskelig å finne bøker som fenget, og hadde ikke litteraturinteresserte voksne i min nærhet som kunne guide meg. Jeg hadde derfor en tendens til å gape over for mye, og endte opp med å forsøke meg på tunge klassikere som jeg egentlig ikke var moden for.

Men altså, en av de forfatterne som fikk meg på banen igjen som voksen leser, er Gunnar Staalesen. Bøkene om privatetterforsker Varg Veum var velskrevne og lett tilgjengelige, og det var artig å lese krim fra vestlandet. Så den yngre utgaven av Flopsy har lest de fleste Veum-bøkene, og likt dem godt.

I litt mer voksen utgave har jeg også lest Bergens-trilogien hans. Veldig bra bøker det også. Mye å holde styr på, disse bøkene følger diverse Bergens-familier over 100 år, i tillegg til at de inneholder en bra kombinasjon av Bergens-historie og mordgåte.

Jeg hadde altså visse forventninger da jeg oppdaget at Staalesen var ute med ny bok: "Dødens drabanter". Boka hadde deler av handlingen sin fra Lyskrysset (les: Førde), og i sentrum av historien var en gutt med en vanskelig oppvekst. Absolutt noe for Flopsy. Så da jeg fikk et gavekort på Libris til bursdagen min, var saken grei. Ut å kjøpe Staalesen!

Jeg skal ikke si for mye om handlingen, men det hele starter i Bergen på 70-tallet. Varg Veum jobber i barnevernet, og vi blir kjent med en liten gutt som lever under ikke helt ideelle forhold. Tiden går, og Veum begynner som privatetterforsker. Gutten dukker etterhvert opp igjen i en litt eldre utgave, denne gangen bor han hos en fosterfamilie hvor mannen i huset ender opp med brukket nakke nederst i kjellertrappen. Saken blir tilsynelatende løst, og det går enda flere år før vi møter gutten igjen, denne gangen som ung mann i Førde- og som mistenkt for å ha tatt livet av sine nye fosterforeldre. Varg Veum blir selvfølgelig satt på saken....

Boka har fått veldig mye positiv omtale i mediene, og det har blitt trillet en hel mengde 5`ere. Selv må jeg likevel innrømme at jeg ble litt skuffet. Jeg er imidlertid usikker på hvorfor. Kanskje det rett og slett skyldes at jeg har lest for mye krim, og dermed har gått litt lei av sjangeren? Boka er av tradisjonell Staalesen- kvalitetet. Det vil si at den er velskrevet og spennende. Men den blir likevel ganske ordinær. Jeg synes ikke vi kommer tett nok på karakterene; særlig denne gutten med den vanskelige historien. Staalesen lar oss ikke bli godt nok kjent med ham. Det blir for mye fokus på selve mordgåten, og for lite på selve karakterene.

I tillegg synes jeg Staalesen sliter litt med å holde intensiteten oppe gjennom hele boka. Historien spenner over et vidt tidsrom, og alle delene er ikke like engasjerende. I tillegg irriterer jeg meg innimellom litt over skildringene av lokalbefolkningen i Lyskrysset...de blir liksom litt vel provinsielle sammenlignet med den "verdensvante" bergenseren Varg Veum. Og alle vet jo at vi Sunnfjordinger er oppegående og moderne mennesker ;-)

Alt i alt en grei krimhistorie, altså. Jeg skulle bare ønske at den hadde enda litt mer å by på. Noen freshe etiske dillemmaer, kanskje- eller en bedre beskrivelse av hvordan en vanskelig oppvekst påvirker livets muligheter. Staalesen er bra på krimintriger og lokalhistorie, men vil man lese dypere krim anbefales Karin Fossum i stedet. Dette ble ikke mer enn en klassisk "whodunnit"-historie.

Hvordan har vi det så idag?

2006-12-01T23:49:00.000+01:00

Jeg håper jeg ikke sliter dere ut med gjentatte poster om død og fortvilelse, men døden har blitt en såpass sentral del av livet vårt i år, at det er ikke godt å komme utenom dette temaet. Blir det for personlig og intimterroriserende, så oppfordrer jeg dere til å skippe lesingen av denne posten, og heller vente på lystigere saker.

Uansett, det har nå gått snart 5 måneder siden den tirsdags morgenen jeg fant sønnen vår liggende død på sofaen i stua. Sjokket har etterhvert lagt seg, og vi forsøker å klamre oss til konturene av en normal tilværelse, selv om tilværelsen på en måte aldri kan bli normal igjen. Thomas sin død har forandret meg, og jeg vet at den alltid vil følge meg, i resten av mitt liv. Jeg er ikke helt som før. Thomas fyller tankene mine selv om han ikke lenger er her. Noen dager følger han meg tett, mens andre dager er han litt lenger borte- men han er alltid til stede.

Det hender ofte at jeg prater med ham i drømmene mine. I drømmeverdenen er han stort sett levende, smilende og blid. Men ikke alltid. Noen ganger drømmer jeg at han blir syk, og at jeg må gjøre alt jeg kan for å redde ham. Som regel klarer jeg det ikke...selv drømmene er ubarmhjertige.

Det er ikke så lett å svare på hvordan vi har det, 5 måneder etter. Ting er selvfølgelig annerledes enn i starten. Sjokket har som sagt lagt seg, men tomheten er kanskje vel så tydelig som før. Det er stille i huset. Det er ingen liten gutt som skal følges i barnehagen om morgenen. Ingen gutt som skal ut og gå tur, se film, spise yoghurt og sitte på fanget. Den stillheten er vanskelig å venne seg til. Når man har hatt barn, er det på en måte ingen vei tilbake.

Hjorthen sa noe om at det er godt at folk ikke lenger spør hvordan vi har det. Jeg er forsåvidt enig med ham i det. Det ble mye en stund. Det var jo kjekt at folk viste omsorg, men også litt slitsomt i lengden. Slitsomt å begynne å gråte i butikken, fordi noen sa et eller annet rørende om Thomas. Og også litt ekkelt å føle at alle gikk rundt og syntes synd i en. Men samtidig er dette et tveegget sverd. Jeg vil jo ikke at Thomas skal bli glemt, selv om han ikke lenger lever. Så jeg setter pris på at folk snakker om han, forteller små anekdoter og historier. Det er kjekkere det, enn spørsmålene om hvordan det går med oss.

Og hvordan har vi det egentlig?

Tja, den som kunne gi et godt svar på det. Jeg synes jo at deler av tilværelsen er tilbake på hengslene, og at jeg fungerer bra på noen områder. Dagene går, og jeg opplever at jeg stort sett klarer å gi dem et slags innhold. Det er i grunnen lettere å sette fingeren på det som ikke fungerer helt som det skal ennå.

Jeg sover ikke ordentlig om natten. Det har jeg ikke gjort på 5 måneder. Jeg trodde dette ville komme seg når jeg begynte i jobb igjen, men det gjorde det altså ikke. Søvnen er overfladisk og lett, og vil ikke alltid komme når jeg trenger den. Jeg sliter med å sovne, og søvnen kommer ofte ikke før ut på morgenen. Og selv da er den kortvarig og flyktig. Jeg håper dette kommer seg etterhvert, men prøver å ikke lage så mye styr rundt det. Jeg får sove når jeg kan, og håpe at ting retter seg etterhvert. Og når jeg sitter her og er våken, så blir det jo gjerne en liten bloggpost :-)

Jeg opplever også at jeg er mer sentimental enn før. Jeg har aldri vært en person som tar lett til tårene. Men nå gjør jeg det, særlig når jeg hører om vold og grusomheter som har blitt utført mot barn. Det takler jeg ikke ordentlig. Det blir rett og slett for mye. Jeg ble fysisk uvel av dokumentaren om senaborter i Spania, og orker ikke høre om barnemishandling og den slags.

Det er også tungt å se alle tingene som står igjen etter Thomas. Filmene hans som står i hylla, og som jeg vet at han aldri mer skal se på. Klærne hans, som jeg nå har sortert og lagt i esker, som jeg vet at han ikke skal bruke mer. Tannbørsten hans, som fortsatt står på badet. Reklamen for det nye Zelda-spillet, som jeg vet at han hadde kommet til å ønske seg til jul. Sånne ting kan være nok til å få tårene til å komme.

Jeg leste forøvrig en artikkel om dette med sorg. Der sto det en del om hva som kjennetegner sorgprosessen, og at det fremste kjennetegnet på at man har kommet helskinnet igjennom en slik prosess er at man har fått hele følelsesregisteret tilbake på plass. Jeg synes dette var et godt bilde, for noe av det jeg har opplevd i etterkant at Thomas sin død er en følelse av tomhet og apati. Som om noe av fargene i tilværelsen har forsvunnet. Det som tidligere har irritert meg, plager meg ikke lenger, og det som tidligere har gledet er ikke så interessant det heller.

Etterhvert har noen av fargene returnert, men ikke helt. De er ikke så sterke som før ennå, så det betyr vel at det er et stykke vei igjen å gå. Likevel føler jeg vel at det er riktig å si at jeg har tatt noen skritt på veien. Og hva fremtiden bringer med seg, vites ikke. Forhåpentligvis har skjebnen noe positivt på lager for meg også.

I dag er det forøvrig lørdag, og da skal jeg på grava til Thomas og tenne lys. Været tillater ikke lenger friske blomster, men et lite lys skal det ihvertfall bli. Hver eneste lørdag.

Julebrus del 3

2006-12-01T01:41:00.000+01:00

Hansa julebrus er i utgangspunktet bra saker. Men etter å ha drukket litt mye av dette brygget i den senere tid, synes jeg det er på tide å komme med en aldri så liten advarsel. Julebrusen er nemlig ikke helt ufarlig. Se hva som skjer når man ikke klarer å begrense seg:

Flopsy før inntak av julebrus:

Flopsy etter inntak av julebrus:

Mer trenger jeg vel ikke å si om den saken, annet enn at jeg anbefaler dere å holde dere til sunnere varer. Som for eksempel Habbens mjød :-)

Thunder Road

2006-12-01T01:25:00.000+01:00

Jeg må jo selvfølgelig kommentere det besynderlige faktum at Flopsybloggen på et eller annet vis har blitt med i denne Tordenblogg-greia. Nå ser det ikke ut som jeg kommer videre fra første runde, og det er egentlig litt greit.

Jeg ante ikke at jeg var nominert en gang, før langt ute i prosessen. Og da fikk jeg først et snev av dårlig samvittighet. Denne bloggen er dessverre langt i fra noen hovedprioritet i hverdagen min, og jeg syntes nesten det var litt dumt å bli nominert. Det finnes så mange som er flinkere enn meg, og som ikke minst jobber litt mer med saken...

Etter en liten stund fortalte Hjorthen at jeg lå på 4. plass i gruppa. Da ble jeg nesten litt skjerpet et lite øyeblikk, og fikk det for meg at jeg kanskje burde ta meg sammen og gjøre Flopsybloggen til noe litt mer helstøpt og ordentlig. Øke innsatsen, være mer seriøs, ta opp aktuelle temaer, oppdatere hyppigere osv. Utover dagen ser det ut til at jeg har falt lenger ned i feltet, og jeg merker at det beroliger meg litt. Da trenger jeg ikke stresse. Så jeg tror nok at jeg fortsetter som før, og lar Hjorthen være den aktive av oss. Flopsybloggen blir nok ikke noe annet enn en sludrete dagbok, selv om jeg ser at det kan være mulig å oppdatere litt hyppigere.

Forøvrig takk til de som leser og kommenterer her inne, selv om det er en blogg uten ambisjoner. Alltid kjekt med litt sosialt samvær ;-)

Julehandel

2006-11-28T00:59:00.000+01:00

I morgen skal jeg ut og handle julegaver. Jeg gleder meg ikke. Å handle julegaver er vanskelig. Folk har stort sett det de trenger, og det er nesten umulig å få dem til å ønske seg noe. Dermed er jeg overlatt til min egen fantasi, og den er dessverre ikke mye til hjelp.

Problemet er jo at jeg så gjerne vil kjøpe noe som mottakerne blir glad for. Noe de har lyst på. Og gjerne noe de egentlig ikke visst at de hadde lyst på, slik at de blir overrasket i tillegg. Gaven må altså være både kreativ og fin på en gang. Og så må den selvfølgelig ikke være for billig, slik at alle skjønner hvor gjerrig jeg er ;-). Og ikke må den være så dyr at kontoen blir tom før sølvguttene synger julen inn. Med andre ord, en ganske så umulig oppgave.

Det aller vanskeligste er å kjøpe presang til ungdommen. Jeg har blant annet et søskenbarn på 16 år, og jeg har et fadderbarn på 14. Som den gamle fossilen jeg etterhvert har blitt, så aner jeg ikke hva menneskebarn på den alderen anser å være kjekke gaver. Jeg har ikke snøring på hvilken musikk de liker, hvilke klær som er stilige osv. Så om det er noen der ute med nyttig info på dette området, så tar jeg gjerne i mot tips. Så slipper jeg kanskje å kjøpe morsomme sokker i ren desperasjon på lille julaften....

Hvem, hva, hvor?

2006-11-26T00:17:00.000+01:00

Mye har vært sagt om Eli Hagen den siste tiden, sannsynligvis mer enn nok. Men jeg klarer jo ikke helt å dy meg likevel. Jeg har ikke lest boka hennes, og kommer neppe til å gjøre det heller. Med mindre den skulle dukke opp i gratis versjon rett foran nesa mi. Lite sannsynlig det, selv om det jo snart er jul.

Men altså. Eli Oddveig Engum Hagen, født 1947 på Dombås, gift med Carl, elskerinne, hustru og sekretær...eller noe i den duren. Hva er egentlig problemet hennes? Hvorfor så bitter? Hvorfor så sur?

Flopsy har svaret, etter å sett henne litt for mange ganger på tv den siste uka. Eli Hagen passer ikke inn noen steder. Hun kommer fra tettstedet Dombås, og prater innimellom en slags variant av Gudbrandsdalsdialekten. Dette gjør henne til dels folkelig, og det kan jo være kjekt i et parti som har begrepet "vanlige folk" som sin store favoritt.

Men Eli er liksom ikke helt fornøyd med å være folkelig. Hun vil være fin frue også, nemlig. Er hun ikke gift med selveste Carl Ivar kanskje? Det er jo nesten som å være kongelig det, er det ikke? Dermed så legger hun om til hovedstadsdialekt, setter opp håret, går på gallamiddager og skriver bok.

Problemet er bare at den folkelige Eli og den snobbete Eli ikke helt passer sammen, og at den egentlige Eli ikke helt vet hvilken utgave hun skal bruke til en hver tid. Dermed veksler hun på å si ikke og ikkje, gjerne i samme setningen. Og hun veksler på å klage over at hun får pepper for hårsveisen sin, samtidig som hun karakteriserer Erna Solberg som sjuskete i tøyet.

Flopsy tror at Eli egentlig kunne vært en hyggelig dame fra Dombås, men at ambisjonene hennes gjør henne til en fryktelig nedlatende og sutrende kjerring fra Nøtterøy (?) i stedet ;-)

Dagens værmelding

2006-11-25T23:48:00.000+01:00

Det regner som kjent ganske mye på vestlandskysten, og ikke minst her i Høljebyen. Det har regnet mer eller mindre sammenhengende den siste måneden, uten at folk lar seg affisere noe større av den grunn.

Klimaet i Høljebyen er omtrent tilsvarende det man har i Bergen: Høsten er lang og våt, vinteren består av 14 dager i januar/ februar, våren er lang og våt, noen ganger er det fint vær i mai, og sommeren er på en torsdag ;-)

Dette med hvordan vi oppfatter været er litt artig. Som ekte vestlending er jeg vant til mye nedbør, og lar meg egentlig ikke plage så mye av det. Det er jo sånn det pleier å være. Hjorthen derimot, han er østlending. På den siden av fjellet har de andre typer vær, og dermed også andre preferanser. Til min store overraskelse virker det som om mange østlendinger ikke tåler noe særlig regn, men til gjengjeld liker snø. Komplett uforståelig for sånne som meg ;-). Etter 1 måned med sammenhengende regnvær i november, pleier lokalbefolkningen her å si noe i retning av: "Jaja, så lenge det ikke kommer snø, så er det ikke så farlig".

En kort periode bodde vi i en liten innlandsbygd i Telemark. Der ble folk veldig opprørte hvis det skulle finne på å regne mer enn to dager i strekk. Sammenhengende kulde og snø fra oktober til mai var derimot helt greit. Personlig holdt jeg på å fryse i hjel der nede, og var avhengig av flere lag med klær for å våge meg ut av huset på vinterstid. Jeg opplevde til og med å bli ledd av på vei til jobb, grunnet en noget massiv påkledning. Det er ikke så greit for en vestlending å kle seg på et sted der folk ikke synes det er kaldt før det bikker minus 20.

Heldigvis bodde vi ikke så lenge i Telemark, og nå kan jeg kose meg med horisontalt regnvær og sterk kuling igjen. Alt for å slippe minusgrader, og ikke minst den irriterende snøen. Fysjameg! Spørs bare om østlands-Hjorthen er like fornøyd?

Julebrus del 2

2006-11-18T23:41:00.000+01:00

På forsiden av dagens Bergens Tidende er det viktige nyheter. Hansa bryggerier er nemlig ute med en stor annonse, hvor de kan melde at julestemningen er i fare. Teksten i annonsen er som følger:

"JULESTEMINGEN I FARE. Vi behøver dine tomflasker for å kunne produsere nok varer til jul. Hjelp oss å redde julen for både små og store....det haster! Førjulshilsen fra Hansa. PS! Det er spesielt de blanke og brune glassflaskene vi mangler".

Har jeg virkelig drukket så mye julebrus at Hansa har gått tom for flasker??? Dette er jammen verre enn jeg trodde. Til panteautomatene alle mann!

Julebrus

2006-11-18T00:44:00.000+01:00

Nå er det bare en drøy måned igjen til jul. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg spesielt akkurat til det. Det blir veldig rart å skulle oppleve jul uten Thomas, og jeg er forberedt på at det blir en litt spesiell stemning under årets julemiddag. Det er muligens en klisjè, men ikke uten en kjerne av sannhet: jula er nemlig barnas høytid. Og jeg tror at man som foreldre opplever julen litt gjennom barnas øyne. Men nok om det. La oss snakke om noe lystigere. La oss snakke om julebrus!

Jeg er glad i det meste av mat, men både skeptisk og ensporet når det gjelder brus. Til vanlig er det stort sett cola som duger, riktignok både med og uten sukker. Den med sukker er best, men har en lei tendens til å legge seg rundt midjen. Og siden jeg har både diabetiker-mor og rikelig med midje, så blir det sukkerfri variant ganske ofte.

Jeg liker stort sett ikke annen brus enn cola. Jeg kan drikke et glass om jeg blir tilbudt det, men appelsin- smak og champagne- frukt er ikke noe for Flopsy. Det eneste som klarer å snike seg inn på markedet mitt er altså julebrusen. Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Den er rød og jålete på farge, smaker veldig søtt, og er pyntet med glorete julenisse-etiketter. Ikke noe lovende utgangspunkt. Likevel har jeg klart å få et voldsomt og totalt avhengighetsforhold til julebrus i år. Det er rett og slett så ille at jeg skammer meg over å se alle tomflaskene som står i skapet under vasken. Til vanlig pleier skapet å være dominert av colaen til Hjorthen, men nå er det altså julebrus-flasker så langt øyet kan se. Har jeg blitt gal? Eller har Hansa tilsatt et eller annet mystisk og svært avhengighetsskapende stoff i den røde drikken? Er det flere som lider av det samme, eller er det bare meg?

Avhengigheten min gjelder forøvrig bare Hansa julebrus, og den er også avgrenset til 0,33 liters glassflasker fra nevnte leverandør. Jeg forsøkte meg på Ringnes Julebrus uten sukker, men det hadde ikke samme effekten. Smaker ikke som Hansa ;-).

Du og jag døden

2006-11-17T23:01:00.000+01:00

Sånn i etterkant av Thomas sin begravelse, så har jeg og Hjorthen pratet litt sammen om dette med begravelsen og hvordan den ble ordnet. Hjorthen var vel såvidt innom temaet i en av sine mindre lystige bloggposter denne uka. Vi kom til å snakke om dette med økonomi, og hvor tabu det er å prate om penger i forhold til begravelse og død. Så i kveld skal jeg bryte dette tabuet, og rett og slett ta for meg kostnadene ved det å dø, og ikke minst hvor vanskelig det er å snakke åpent om dette.

Jeg husker godt tilbake til juli, og vårt første møte med begravelsesagenten. Mye har vært sagt om ham tidligere, som noen av dere kanskje husker. Men altså, der sitter vi på kontoret hans og skal begynne å planlegge vår sønns begravelse. Agenten informerer oss om at vi kommer til å motta en såkalt gravferdsstønad, siden sønnen vår var under 18 år, og at denne summen er generøs nok til å dekke utgiftene i forbindelse med begravelsen. Jeg var ikke klar over denne ordningen på forhånd, og ble beroliget av denne informasjonen. Tenkte at det var fint at det fantes en slik ordning, sånn at man i det minste kunne komme økonomisk levende i fra det- selv om sjelen ikke var like hel.

Noe mer ble aldri sagt om det økonomiske ved begravelsen. Vi fikk aldri presentert noen prisliste. En del ting var vi med og ordne, slik som utforming av annonsen til lokalavisene, valg av bårekrans, minneord til bårekrans osv. Andre ting ble bare ordnet, uten informasjon. Priser ble aldri hverken nevnt eller presentert, før vi en drøy måned etter begravelsen mottar en faktura og en regning på 2727 kroner. Ingen krise det, men litt overraskende med tanke på tidligere informasjon om at gravferdsstønaden kom til å dekke utgiftene våre.

Nå høres jeg sikkert både gjerrig og utakknemlig ut. Jeg tror ikke egentlig at jeg er noen av delene i denne sammenhengen. Poenget er bare å vise hvor mye ting koster, og hvor lite det blir pratet om. Rett og slett litt godt, gammeldags opplysningsarbeid ;-)

Utakknemlig mener jeg ihvertfall ikke å være. Vi mottok tross alt en gravferdsstønad pålydende 16 582 kroner. Uten den hadde begravelsen og forberedelsene kostet 19 307 kroner, en ganske betydelig sum for våre lommebøker i hvertfall. Ordningen virker jo fornuftig også, etter mitt syn. Barn under 18 år har sjelden opparbeidet seg de helt store formuene, og da er det flott at man kan få hjelp til en anstendig begravelse.

Det som likevel er litt rart, er at vi aldri formelt søkte om denne gravferdsstønaden. På NAV sine sider står det at dette er noe som må søkes om. I vårt tilfelle ble pengene bare direkte utbetalt fra trygdekontoret og til begravelsesbyrået, uten av vi noen gang var involvert i den prosessen. Vi mottok riktignok et brev fra trygdekontoret- lenge etter begravelsen, og etter at alle utgifter var betalt- der de informerer oss om at vi har fått innvilget gravferdsstønad, og at denne vil bli utbetalt til byrået dersom vi ikke har innsigelser mot dette. Tja, det er jo litt for seint å komme med innsigelser når alt er over?

Jeg tror ihvertfall at det ikke skader med større åpenhet rundt dette med kostnader rundt begravelser. Jeg tror ikke noen blir fornærmet av å bli tatt med på valg, og å få informasjon underveis om hvor mye ting koster. Mulig jeg tar feil, men jeg vet ihvertfall at jeg ikke hadde blitt det. Når man har mistet det kjæreste man hadde, så betyr ikke penger mye. Men det er likevel noe med å ha nødvendig informasjon, og å slippe ubehagelige overraskelser av økonomisk art i tillegg.

Akkurat nå holder vi på å velge gravminne. Vi har valgt å droppe byrået til dette, og heller gjøre jobben med å finne aktuelle steiner selv. Vi har nå bestemt oss for hvilket minne vi vil ha, og fått pris på dette direkte fra den aktuelle leverandøren- med oversikt over kostnadene. Gravminnet blir også dyrere enn vi hadde sett for oss i utgangspunktet, men denne gangen har vi hatt kontrollen selv. Og aktuelle stein er veldig spesiell; ser ikke bort i fra at det kan komme et bilde på bloggen når den er på plass.

Vi slet forøvrig lenge med å finne en aktuell siste hilsen til å ha på steinen. Det er mye det samme som går igjen, og de fleste vanlige minneordene blir lite personlige, og ikke minst lite passende til en liten gutt på 5 år. Det er ikke så mye svung over klassikere som "Takk for alt" og "Sov søtt". Plassen begrenser jo også hva man kan bruke. Vi endte til slutt opp med et sitat fra Peter Pan. Noen vil kanskje synes det er i overkant originalt til en gravstein. Vi synes imidlertid at det er en passende hilsen til en liten Thomas som elsket Peter Pan, og som hadde et sterkt forhold til det magiske i verden. Hva minneordet blir?:

"Tro, håp og tryllestøv".

Tikk takk

2006-11-15T00:54:00.000+01:00

Jeg lovte å komme tilbake med en post om den gamle klokka til mine salige besteforeldre. Og her kommer altså den.

Den omtalte klokka er av typen veggur. Den har pendel, og sier ganske høylytt tikk- takk. I tillegg slår den hver hele og halve time, et slag for hver time. Her snakker vi ikke om forsiktig lyd heller, men om skikkelig "DING DONG". Med andre ord, et helsikes rabalder ved midnatt. Ikke rart besteforeldrene hadde soverom på loftet ;-)

I min barndom var jeg ganske redd denne klokka. Jeg var et ganske filosofisk og verbalt anlagt barn, og tok nok mine foreldre litt vel bokstavelig når de fortalte meg at klokka til besteforeldrene slo. Jeg trodde rett og slett at klokka var voldelig anlagt en stund....helt til jeg skjønte at det å slå kan ha flere betydninger. Nuvel.

Besteforeldre-hjemmet ble etterhvert oppløst, og denne klokka flyttet fra Fredrikstad og hjem til mine foreldre her i Høljebyen. Klokka er ålreit å se på, og ble derfor hengt opp i stua. Den noe voldsomme "DING DONG!-lyden ble riktignok slått av- foreldrene mine har nemlig ikke soverom på loftet....

Der hang altså den gamle klokka i noen år. Den måtte trekkes manuelt en gang i uken, og fortsatte å tikke og gå. Helt frem til for en ukes tid siden. Klokka stanset hyppigere og hyppigere. Kjære far måtte trekke den hele tida, den hadde mistet sin gamle utholdenhet fullstendig. Mine foreldre syntes dette var trist. De hadde selvfølgelig andre klokker i huset, men var nå vant til den litt koselige tikkingen fra den gamle besteforeldre-klokka. Ryktet nådde dem etterhvert om at det fantes en urmaker i Lyskrysset som kunne dette med gamle klokker. Som sagt, så gjort. Klokka ble plukket ned fra veggen, lastet inn i Sierraen til Flopsy og Hjorth (før Sierraen brøt sammen igjen), og fraktet til Lyskrysset.

Vel fremme i Lyskrysset oppstår det litt kaos etter parkeringen utenfor urmakeren. Kjære far tar med seg klokka ut av bilen. Kjære mor finner ikke mobilen sin, og er dermed litt treg i startblokka. Når hun og Flopsy endelig kommer seg ut av bilen, har kjære far toget inn på urmakerforretningen for lenge siden. Vi bestemmer oss for ikke å følge etter, men la kjære far ordne opp.

Det går litt tid, og kjære mor begynner etterhvert å bli litt nervøs. Hun lurer litt på hva det egentlig kan koste å få fikset klokka, og håper at kjære far ikke har satt hele økonomien deres over styr for å få liv i det gamle urverket. "Neida", sier jeg, "så tankeløs kan han da ikke være. Klokka er jo fin den, men ikke akkurat verdt noen formue."

Kjære far dukker opp igjen. Han lurer litt på hvor vi ble av, og vi lurer på hvorfor han ikke ventet. Typisk scenario. Deretter skjer følgende scenario:

Kjære mor, med skarp stemme: "Jeg håper det ikke blir for dyrt å reparere klokka. Den er ikke så verdifull, så det er nå grenser for hva vi bør legge ut på den".

Kjære far, litt oppgitt: "Selvfølgelig ble det dyrt! Hvorfor ble du ikke med inn i butikken selv da, hvis det skal være sånn?".

Kjære mor, med enda skarpere stemme: "Du gikk jo fra meg! Jeg fant ikke mobilen min, og når den til slutt dukket opp så var du jo vekke. Jeg så deg inne i butikken, men ville jo ikke blande meg når du allerede var på plass. Og hva mener du egentlig med dyrt?"

Kjære far: "3500 kroner skulle de ha".

Kjære mor: "3500 kroner!?!? Jeg tror du har gått helt fra vettet! Vi kan jo få en ny klokke for den prisen!"

På dette tidspunktet ringer mobilen til Flopsy, så jeg får ikke med meg hele samtalen. Det jeg imidlertid får med meg, er at kjære mor spaserer sporenstrekt inn i urmakerforretningen, røsker med seg den gamle ding- dong-klokka, og vender tilbake med en svært fornøyd mine....

Klokka er forøvrig tilbake på veggen. Vel hjemme i Høljebyen kikket kjære far litt ekstra på klokka. Pusset vekk litt støv, og festet et par skruer som virket litt løse. Siden det har klokka gått helt som normalt igjen....om det var skruene som gjorde det, eller om den rett og slett fikk granatsjokk av opplevelsen hos Urmakeren, se det vites ikke ;-)

Besteforeldrene

2006-11-15T00:11:00.000+01:00

Mine besteforeldre på farssiden bodde mange forskjellige steder, før de til slutt endte opp med å bygge hus i Fredrikstad. Av en eller annen grunn ble de kalt for henholdsvis "bestemor" og "farfar". En noe fantasifull kombinasjon, som jeg tror min eldste kusine må ta størstedelen av skylden for.

Bestemor og farfar bodde altså i sitt grønne hus i Fredrikstad, og Flopsy med familie pleide å tilbringe store deler av sommeren der. Det var gode tider. Besteforeldrene hadde hage med jordbærplanter, og jeg hadde en jevnaldrende kusine som også holdt til i distriktet. På kjøkkenet var det kakao til trengende barnebarn, og på loftet var det et kott med leker. Rene, skjære idyllen.

Men så en sommer merket vi at ikke alt var helt som det pleide å være. Bestemor virket så underlig. Hun var liksom ikke helt seg selv. Hun mistet kopper på gulvet, og virket å være mer distrè og glemsom enn vi var vant med. Jeg tror ikke noen sa noe, men bekymringene festet seg nok hos de voksne.

Neste sommer var det tydelig. Bestemor var på god vei til å bli dement. Farfar hadde satt svart teip på bryterne på komfyren- for å unngå at hun satte fyr på hele huset med kokkeleringen sin. Tidligere hadde hun hatt som vane å servere kakao til oss barnebarna. Hun ville så gjerne være snill, og forsøkte å holde på rutinene sine. Lillesøster kanin (5- 6 år gammel) ble nok likevel litt nervøs når bestemor skjenket øl i koppen hennes i stedet for kakao.

Farfar stelte henne hjemme en god stund etter dette, selv om hun ble mer og mer "borte" for oss. Etter en stund så vi at dette ikke gikk noe særlig godt; han var ingen ung person selv lenger, og klarte ikke lenger ta seg av henne. Kjære mor tok kontakt med hjemmetjenesten, og ikke lenge etter fikk bestemor plass på et aldershjem. Farfar var vel i grunnen glad for dette, og han besøkte henne hver dag.

Men litt senere fikk vi de første signaler om at ting ikke var helt som de skulle i besteforeldre-hjemmet likevel. Farfar var en ganske pertentlig og litt streng fyr. Plutselig begynte han å fortelle urovekkende historier om kjøreturer han hadde tatt i det siste. Han kjørte en gammel beige boble, og han hadde alltid vært en forsiktig sjåfør. Derfor ble vi litt urolige når han kom med historier om hvordan han hadde kjørt fra diverse andre biler i en rundkjøring mellom Fredrikstad og Sarpsborg....

Og joda, mistanken var velbegrunnet. Etterhvert tikket det inn historier fra naboene deres. Farfar hadde blant annet forsøkt å fylle bensin inn vinduet på bobla, og kjøringen hans var temmelig ukritisk. Bilnøklene ble omsider fjernet, og han begynte å spasere på besøk til bestemor i stedet. Spaserturene viste seg etterhvert å være farlige nok. Han surret med døgnrytmen, og kunne plutselig finne på å legge av gårde midt på natta. Påkledningen var gjerne også litt spesiell, han kunne godt finne på å ta på seg tre skjorter og to bukser. Sannsynligvis husket han ikke at han hadde kledd seg, så derfor kledde han seg bare en gang til. Sånn for sikkerhets skyld.

Farfar begynte også å samle på rusk og rask. Vi fant mengder av plastbestikk lagt pent på rekke i veggseksjonen hans. I stua hadde han også bygget seg opp en ganske imponerende kolleksjon av barneleker, som han sannsynligvis hadde plukket med seg på sine daglige spaserturer til bestemor.

Huset til besteforeldrene lå ikke langt unna togskinnene som forbinder Fredrikstad med det store utland. Disse togskinnene måtte farfra krysse for å besøke bestemor. En dag ble han observert av en nabo, stående midt i skinnegangen mens bommene var nede og toget på vei.....naboen klarte å få ham i sikkerhet, og det var da temmelig klart at han ikke lenger kunne bo hjemme han heller.

Huset deres ble til slutt solgt, og det lille de hadde av eiendeler ble delt. Flopsy overtok veggseksjonen i 50-tallsstil, og har denne stående i sin egen stue. Kjære mor og kjære far overtok en gammel bråkete klokke- som jeg kommer tilbake til i en annen post. Det hører nemlig en god historie eller to til den klokka.

Det meste av historien slutter her. Begge besteforeldrene endte opp på aldershjemmet, og fikk det rimelig bra der. De ble mer og mer bortreiste, til de vandret for godt; bestemor i 1998 og farfar i 2001- 2 uker etter at Thomas kom til verden. Begravelser er alltid trist, men for meg var det vondeste å innse at bestemor ikke lenger kjente meg igjen. Å se det tomme blikket hennes. Å se henne smile til alt og ingenting, og vite at hun på en måte ikke var der lenger. Det var heller ikke greit å miste barndommens sommerfølelse; å vite at noen andre nå skulle bo i besteforeldre-hjemmet, og at man ikke lenger skulle gå i hagen og plukke seg jordbær. Det var på en måte da jeg forsto at jeg virkelig var i ferd med å bli voksen, og i ferd med å rykke opp en generasjon.

Fordomsfulle Flopsy

2006-11-12T19:53:00.000+01:00

Jeg liker å tenke at jeg er lite tolerant og lite fordomsfull. Men av og til hender det saker og ting som gjør at jeg rett og slett begynner å lure. Som følgende scenario fra jobben:

Jeg sitter på kontoret og forsøker å gjøre noe fornuftig. Døra står som vanlig åpen, og jeg hører at noen banker på. Jeg snur meg, og ser en ung mann med vasketralle stå i døråpningen. Han ser ut til å være tidlig i 20-åra, og av afrikansk opprinnelse. Han spør om det passer at han vasker kontoret mitt nå. Joda, svarer jeg, det går helt fint det.

Jeg pleier som regel å forlate kontoret når det skal vaskes. Ikke for at det er så tvingende nødvendig, men jeg får ikke gjort noe når det vaskes rundt meg uansett. I tillegg er jeg jo bare i veien for dem som vasker. Så jeg forlater min post, og tusler en tur på toalettet. Kontoret er ikke så stort, og etter et lite toalettbesøk pleier det å være klar bane igjen.

Inne på toalettet kommer jeg plutselig på at jeg har gått fra den relativt nye mobiltelefonen min på skrivepulten. Jeg tenker at det var dumt, og tenk om den unge afrikaneren finner ut at han skal stjele den? Deretter blir jeg veldig flau, og tenker at dette hadde jeg aldri tenkt dersom vedkommende som vasket kontoret mitt for første gang var en lokal dame på 52 år....

Full av skam tusler jeg tilbake til kontoret, og finner til min store overraskelse at den unge mannen fortsatt holder på med moppen. Han er åpenbart av det grundige slaget, for så mye møkk er det lenge siden jeg har sett fjernet fra kontoret. Det blir vasket hver uke, og med en delvis sykmeldt Flopsy er det åpenbart at en del av det han har funnet i krokene er av eldre årgang...

Og mobilen? Joda, den lå selvfølgelig nøyaktig der jeg hadde lagt den fra meg. På skrivebordet.

Moralen i historien: Tja, kanskje at vi alle er fulle av fordommer? Selv om vi liker å tro at vi ikke har dem? Og ikke minst så tror jeg at medias fremstilling av "våre nye landsmenn" gjør noe med måten vi oppfatter dem på. Det er så mye snakk om "gjerningsmann av utenlandsk opprinnelse", og det ville være rart om dette ikke gjorde noe med tankesettet vårt. Veldig synd, og sikkert veldig lite hyggelig for dem som blir møtt med ubegrunnet mistenksomhet. Det gjør helt sikkert noe med dem også, å stadig bli møtt med skepsis.

Dette minner meg i grunnen om en annen opplevelse. I fjor sommer befant Flopsy og Hjorthen seg i Sandefjord med sin gamle, rustbrune Toyota Corolla 83-modell. Vi skulle fly fra Torp til London, men hadde et lite oppdrag i Sandefjord før flyavgang. Det hadde seg nemlig sånn at en hotellgjest fra Sandefjord hadde klart å legge igjen et klesplagg (tror jeg det var?) på hotellet i Florø. Dette hadde vi med oss siden vi skulle til Sandefjord, for å levere det tilbake til eieren.

Etter litt leiting fant vi frem til den glemsomme gjestens hus. Huset var knakende fint, og lå i noe som vel må kunne betegnes som et noget penere villastrøk. Der kom altså Flopsy og Hjorth kjørende med Toyotaen. Hjorthen gikk bort til huset og ringte på, mens jeg hadde bilen i gang. Det kom ingen ut. Hjorthen forsøkte igjen. Etter et par minutter går verandadøren på nabohuset opp, og en pertentlig dame lurer på hva vi driver med, og om vi har noe ærend i dette området. Hun godtar forklaringen (til og med uten å ringe politiet), men det føltes helt absurd å observere henne. Hun virket ikke vennlig innstilt, for å si det sånn. Og hadde hun reagert på samme måten om vi hadde kommet kjørende i en BMW?

Ble en litt rotete fortelling dette. Poenget var ihvertfall at fordommer eksisterer. Og at det kan være lurt å ta dem frem av og til, men at man ikke nødvendigvis trenger å slenge dem i ansiktet på folk. Noe sånt :-)

....and she`s back!

2006-11-12T17:43:00.000+01:00

Joda folkens, Flopsy eksisterer fortsatt. Jeg kan bare beklage at det ikke er noe større futt i bloggen for tiden. Til tross for at noen av dere har kommet med både oppfordringer og røde epler for å få meg i gang igjen...hehe...koselig det!

Og hvorfor går det nå egentlig så trått med bloggen? Det kunne selvfølgelig være fristende å skylde på den godeste Herr Hjorth og det faktum at vi kun har en PC her i heimen. Men dessverre....det er nok andre ting enn tilgangen som er problemet. Jeg har rett og slett ikke hatt så mye på hjertet for tiden.

Både hjertet og hodet har vært fullt av tanker om Thomas etter hendelsen i juli, så det har ikke vært så mye plass til andre ting. Sjokket har etterhvert lagt seg, men tomheten har overtatt i stedet, og den er ikke så mye mer behagelig den. Så jeg har rett og slett ignorert bloggen en stund, og drevet med andre unyttige ting i stedet. Som å henge rundt på kafè med slekta, følge med på dårlige tv-serier og rydde i skapene. Vel, akkurat det siste var helt på sin plass....

Men men, etter oppfordringer om å komme tilbake så har jeg et par poster på lur i hjernebarken. Kanskje de til og med havner på eteren etterhvert?

Prinsesse på erten

2006-09-27T14:03:00.000+02:00

Det er kanskje ikke så pent å plage aldrende prinsesser, men jeg klarer liksom ikke helt å la være heller. Jeg snakker selvfølgelig om prinsesse Ragnhild:

I 2004 gikk hun ut med høy sigarføring (eller skal vi si sigarettføring?), og kritiserte kongebarnas valg av livsledsagere. Tenke seg til at unge Haakon giftet seg med en alenemor fra almuen! Dette hadde nok ikke kong Olav tillatt, nei. Nå slapp imidlertid han å mene noe om den saken, i og med at han hadde vært død en god stund. Det hadde i grunnen vært greit å slippe prinsesse Ragnhilds sure oppstøt også, men den gang ei.

All erfaring tilsier likevel at man ofte møter seg selv i døra. Så også for den stakkars prinsessen. For jommen har ikke gemalen vært på vift han også, og måttet betale barnebidrag i årevis- for et barn som prinsesse Ragnhild ikke er moren til.

Vel vel, dere. Jeg liker ikke å være moralistisk, men i min verden er det bedre å ha et barn fra før, enn å være utro og produsere et barn man deretter forsøker å hemmeligholde. Rett skal riktignok være rett; gemalen var visst ikke pappaen likevel. Men utro var han, og det er vel ikke så pent det heller?

Nei, prinsesse Ragnhild, det gjelder å velge sin ektefelle med omhu. Hva hadde kong Olav sagt til dette?

Og for å sitere en av lærerne mine fra fysioen, den gang en uheldig student hadde lest litt for lite på anatomien sin og presterte å spørre høyt i klassen om hva testis er: "Det betyr testikler, kjære deg. ". Studenten ble noget rød i ansiktet, noe læreren ikke kunne la gå upåaktet hen. Han kom da med følgende avslutning: "noen ganger er det bedre å holde kjeft, ikke sant?". Jupp, det er det.

Inferno i strikkebutikken

2006-09-27T13:28:00.000+02:00

Det hender at Flopsy beveger seg ut på skråplanet her i Høljebyen. Riktignok ikke helt frivillig, men det hender man blir utsatt for utilbørlig press fra elementer i nærmiljøet. Jepp, jeg snakker om kjære mor :-)

I forrige uke startet det nemlig et opphørssalg på byens garnforretning. Som dere vet er håndarbeidsmiljøet beinhardt, og sånne som meg prøver etter beste evne å unngå kontakt med slike ting. Barndommen har satt sine sterke spor i Flopsy- sjela, og jeg har fortsatt traumer etter å ha sydd mitt eget genser-erme fast i en duk ved bruk av symaskin i skolens formingstimer. Jeg tror nok jeg har vært en aldri så liten skuffelse for kjære mor også, når det gjelder håndarbeid. Hun er en racer på området, og kjøpte symaskin til meg før jeg kunne gå. Den ble ikke mye brukt, for å si det sånn. I barndommen var jeg mer interessert i å operere dukkene mine med brødkniv, en interesse jeg forsåvidt har holdt fast med senere også. Eller i allefall nesten. Pasientene mine slipper som regel kniven :-)

Men tilbake til garnbutikken. Det nevnte opphørssalget medførte at garnet kostet 25 % mindre enn det gjør til vanlig. Dette var tydeligvis nok til å få rottene til å stikke fram fra skjulestedene sine. Jeg var sjåfør for kjære mor, som på død og liv skulle ha meg med inn i denne butikken. Sannsynligvis for å være pakkesel. Med min manglende interesse for tråd, ble jeg stående å henge inne i butikken. Jeg forsøkte å ikke være i veien for vrimmelen av strikkerotter som siklet over sokketråd og strikkepinner, men det var neimen ikke lett. Så mye gærne mennesker er det lenge siden jeg har sett samlet på ett sted. Etter å ha blitt trakket på, dultet borti og snublet i gjentatte ganger, begynte jeg å lure på om jeg faktisk hadde blitt usynlig.

Det hadde jeg dessverre ikke. Kjære mor fant meg ihvertfall igjen til slutt, og overlesset meg med bæreposer av billig tråd. Som hun sannsynligvis ikke trenger, og som til slutt ender opp på loftet likevel.

Nei, det sier jeg dere. Hold barna unna strikkepinner og symaskiner, så skal dere se at det blir folk av dem til slutt ;-)

Om å bedømme sitt publikum

2006-09-10T14:17:00.000+02:00

Det hender jeg får videresendte e-poster i innboksen min. Som regel er det en eller annen litt perifer bekjent som er avsender, og som regel er disse e-postene temmelig uinteressante. Enten er det kjedebrev i en eller annen variant, eller så er det diverse morsomheter som gretne gamle damer som meg ikke ler av likevel.

Disse e-postene har derfor en tendens til å bli slettet i ulest tilstand. Men som delvis trygdesnylter (fortsatt aktivt sykmeldt, ja), har jeg innimellom hatt ork til å sette meg ned å lese noen av dem. Det har ikke forandret oppfatningen min av denne typen e-poster nevneverdig. Men jeg har fått en litt overraskende forsendelse fra en person jeg kjenner ganske godt. Den er videresendt til mange, sannsynligvis til alle på kontaktlista hennes.

E-posten er en variant av temaet gullkorn fra barnemunn, og sånne kan jo (vel, ikke så ofte egentlig) være litt morsomme. Deler av innholdet i denne er likevel ganske drøyt, særlig med tanke på at jeg er mottaker....

Sitat fra e-posten:

Elin, 4 år:

Jeg vil ikke begraves når jeg blir gammel, for jeg klarer ikke å ligge så lenge under jorda uten å puste. Og så er det så ekkelt å få jord i nesa. Da er det nesten bedre å bo på gamlehjem.

Avslutning: Jeg vet ikke om den som har sendt det pleier å lese bloggen min. Men om så er tilfelle, vil jeg understreke at jeg ikke på noe vis er sur og irritert. Poenget mitt er bare at det noen ganger kan være greit å sjekke hvem man sender denne typen e-post til. Og egentlig kan man godt begrense videresendinger til et minimum. Om de ikke er direkte støtende, så er de sjelden særlig artige heller. Send heller en vanlig e-post, det er mye hyggeligere :-)

Grønne forviklinger

2006-09-08T23:08:00.000+02:00

Se for dere en lørdagskveld i et helt vanlig husbankhus fra 70-tallet. Huset ligger i et godt innarbeidet boligområde, i en liten grend ikke så langt fra Høljebyen. Her bor foreldrene til Flopsy. De er stille og snille mennesker, og de har et stort fjernsynsapparat. 36 tommer, med tilhørende parabol på verandaen.

Her sitter de altså, i stua si. Det er lørdagskveld, og fjernsynet står på. Reklamene flimrer over skjermen. Etter en stund dukker det opp en reklame som Flopsy sin mamma synes er ganske morsom. Den viser en vennegjeng som sitter ved et pyntet bord og spiser diverse retter. En dame ber en mann om å sende henne guacamolen. Han aner ikke hva guacamole er, men redder seg iallefall delvis i land ved å følge blikket hennes. Han aner fred og fare, men så spør damen om salsaen også....huff og huff. Alle ser på ham. Han får ikke noe hjelp denne gangen, og sender selvfølgelig feil sak.

Mammaen til Flopsy synes denne reklamen er veldig morsom. Hun er oppdatert på matfronten, og ville selvsagt ikke hatt problemer med å sende guacamolen. Hun ser på Flopsy sin pappa og sier: "Hehe, den reklamen der var ganske festlig". "Joda, sier Flopsy sin pappa. Men hva er egentlig sånn derre guacamole? Er det sånn som ligner på agurk?".

Vi lurer fortsatt på hvordan han tror salsa ser ut....

(Til opplysning; Flopsy sin pappa er som dere skjønner ingen stor ekspert på frukt og grønt. Under en sjelden ekspedisjon i fruktdisken på 90-tallet en gang, klarte han å kjøpe squash i stedet for agurk. Fort gjort...)

Litt om sensommerens bøker

2006-09-01T14:49:00.000+02:00

Det har blitt litt smått med lesing denne sommeren. Konsentrasjonen har ikke vært helt med meg, og det har vært vanskelig å få hodet til å henge med i svingene. Etterhvert gikk det bedre, særlig når jeg fant ut at det kunne være greit å begynne med noe relativt ukomplisert. Sensommerene leseliste er omtrent som følger:

Denise Mina: "Eksil"

Dette er del to av en slags krimserie som spenner over tre bøker. Forrige bok het "Garnethill", og jeg tror det finnes en omtale av den her på bloggen et eller annet sted også.

Denne boka ble kjøpt på Narvesen, og var den første jeg klarte å komme igjennom etter Thomas sin bortgang. En grei krim, uten de store litterære kvalitetene. Hovedperson og "etterforsker" er en sympatisk dame i 20- åra, som har hatt en (mildt sagt) vanskelig oppvekst i et av Glasgows mindre pene strøk, og som nå jobber på et krisesenter for mishandlede kvinner. En av brukerne forsvinner, og dukker til slutt opp flytende i Themsen. Alle tror det er den tafatte mannen hennes som har tatt livet av henne, men vår helt nekter å godta dette.

Bøkene til Denise Mina har fått en del skryt, og blant annet blitt sammenlignet med Ian Rankin. Personlig synes jeg Rankin skriver bedre. Men Denise Mina klarer seg bra hun, og vi liker jo bøker med sterke kvinner i :-)

Alexander McCall Smith: "The Full Cupboard of Life"

Nok en lettlest seriebok, denne gangen bestilt fra nettet. Boka er del 5 i McCall Smith sin ganske fornøyelige serie om den kvinnelige detektiven Precious Ramotswe fra Botswana. Bøkene handler egentlig ikke om stort annet enn Precious sitt hverdagsliv, med små og store bekymringer, ispedd et og annet detektiv-oppdrag. Jeg liker likevel denne serien godt; litt på grunn av de fabelaktige hovedpersonene og de fantastisk flotte afrikanske navnene, og litt fordi det er kjekt å få presentert positive aspekter ved Afrika. En sjarmerende bokserie dette, og McCall Smith har en god penn.

Peter Robinson: "Dead Right"

Hm...leser hun noe annet enn serier, hun derre Flopsy? Det ser nesten ikke sånn ut, for dette er nok en seriekrim. Peter Robinson skriver krim fra Yorkshire-traktene, og detektiven er en sympatisk type med hang til bitter-øl og god musikk. For øyeblikket er nok Robinson min favoritt på krim, og dette har nok med holdningene hans å gjøre. Dette er ikke "hardkokt" krim, men krim som prøver å forklare og forstå hvorfor aspekter i samfunnet ser som de er. Temaet i denne boka er nynazisme. Anbefales på det varmeste, men det er lurt å lese serien fra starten. De første bøkene finnes bare på engelsk. De nyeste er oversatte til norsk. Skjønner ikke hvorfor man ikke oversetter de eldste bøkene først, men det er nå meg da :-)

Finn Carling: "De små hjelperne"

Ojoj, endelig en ordentlig bok ;-).

Jeg har forsøkt å lese Finn Carling tidligere, dessverre uten så veldig stort hell. Vet ikke helt hvorfor, men jeg fikk ikke helt tak på den forrige jeg prøvde meg på. Husker ikke en gang hva den hette...

Denne derimot, satt som et skudd. Det har kanskje med at temaet traff meg godt. Hovedpersonen er sykepleier og nattevakt på et sykehus, og vi følger henne på jobb. Pasientene hun jobber med er en broket forsamling, men felles for dem alle er at de har alvorlige lidelser. Sykepleieren, Anna Vogel, lever seg inn i pasientene sine, faktisk i så stor grad at hun dikter videre på deres historier. Etterhvert blir det nesten vanskelig å skille hva som er fakta og hva som er diktning, både for sykepleieren og for leseren.

En fin liten bok, med veldig eksistensielt tema.

Per Olov Enquist: "Livlegens besøk"

Nok en ordentlig bok, som jeg ennå ikke er helt ferdig med. Den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, og ikke helt uten grunn. Spennende lesning, om den skjøre danske arveprinsen Christian, som blir stadig mindre tilregnelig. Han er i utgangspunktet intelligent, men en oppvekst bestående av lite annet enn mishandling gjør prinsen til en skrøpelig sjel. Han overtar tronen i ung alder, og blir etterhvert gift med en engelsk prinsesse. Han blir som nevnt stadig mer fjern, og det er etterhvert hans livlege som mer eller mindre styrer landet. I en retning som ikke alle er helt fornøyde med...

Levi Henriksen: "Babylon Badlands"

Denne har jeg ikke begynt på, men den er neste på lista. Har fått med meg at den har fått en del kritikk så langt, men pytt pytt. Jeg har i grunnen likt de tidligere utgivelsene hans godt, og gleder meg til å lese denne også. Jeg er jo en landsens person, må vite ;-)

Absurditeter

2006-08-29T15:34:00.000+02:00

I etterkant av Thomas sin plutselige og svært ubeleilige bortgang har vi opplevd mye forskjellig. Folk flest har vært utrolig hyggelige og støttende, og det burde jeg nok kanskje sagt mer om. Men det blir jo som kjent ikke gode blogposter av slikt. Denne posten er derfor viet de litt mer merkelige opplevelsene. De er heldigvis ikke så tallrike, om enn littegranne absurde.

1. Jeg velger selvfølgelig å begynne med vår venn begravelsesagenten. Hjorthen har vel fortalt en del om ham allerede, men frykt ikke. Her er det virkelig nok å ta av. Mannen ligner i bunn og grunn på vår alles Basil Fawlty. Omtrent samme kroppsfasong, og omtrent samme taktfullhet. For min egen del synes jeg han overgikk seg selv på begravelsesdagen. Vi kom tidlig til kirka den dagen; dels for å delta i pyntingen, og dels for å venne oss til synet av den vesle, hvite kista til Thomas. Med andre ord en ganske tøff formiddag for alle involverte. Jeg hadde nok med bare å være der, og brukte stort sett tiden til å lese på sløyfene og å tørke tårer.

Basil derimot, var både høyt og lavt. Han danderte blomster med den ene hånda, og gestikulerte med den andre. Etter en stund oppdaget han at han har glemt å ta med seg fløyelsbånd til kondolanseprotokollen. Hm...tenker han, hvordan løse dette problemet uten for mye styr? Ingen problemer, Basil har kontroll. Han praier undertegnede og Lillesøster kanin, som for anledningen er på vei mot utgangen for å få seg litt luft. Han forteller at han mangler bånd til protokollen, og presterer å påstå at dette er en passende oppgave for oss å skaffe...med en tilhørende kommentar om at det sikkert kan være godt for oss også å kunne hjelpe til....

Undertegnede og lillesøster mister munn og mæle, og blir stående som to kronidioter og ta imot ordren. Til slutt blir vi altså skysset ut av kirken, i retning husflidsbutikken, med måpende ansikter og 200 kroner i kontanter...

En god venninne syntes vi burde brukt Basils penger til å kjøpe godteri for i stedet for fløyelsbånd, i og med at han likevel behandlet oss som småbarn. Jeg er i grunnen enig med henne i det. Særlig etter å ha mottatt regningen for arbeidet hans, der han til og med har tatt seg betalt for tillaging av kondolanseprotokoll....jaja. Lurer også på hvordan han har klart å bruke over 400 kroner på administrerende telefoner, må jo hatt hjelp fra teletorget eller noe sånt for å klare den biffen?

2. En annen person som også har vært nevnt på Hjortheblogg er den såkalte "Blomsterdamen", som fortalte at hun ikke hadde gått i begravelsen siden hun var så fryktelig allergisk for blomster. At hun er medlem i Hagelaget derimot, det så hun ingen større grunn til å nevne. Like fin var hun da hun under samme besøk la ut om at hun godt kunne skjønne hvor fælt vi hadde det. Sønnen hennes hadde nemlig nettopp mistet den ene katten sin, så det var neimen ikke så greit for dem heller for tida...

3. Denne uka fikk jeg forøvrig brev fra Trygdekontoret, om at barnetrygden kom til å opphøre fra denne måneden. Ingen stor overraskelse det. Men brevet var litt komisk likevel, særlig den delen av det som inneholdt informasjon om at man i henhold til paragraf ditt og datt har anledning til å klage på vedtaket deres. Jojo, jeg kunne jo godt tenkt meg å sende en formell klage på at livet er urettferdig, og at gud (den j******) har tatt fra oss sønnen vår. Men det spørs vel om Trygdekontoret er rett adresse for slikt?

4. Oppsamlingsheat.
- Det å få reklame for gravsteiner tilsendt i posten, uten noe som helst form for kondolansebrev, selv om konvolutten er håndskrevet og vedkommende åpenbart har fått tak i navnet mitt ett eller annet sted fra.
- Å få høre ubehagelige kommentarer via andre, som f.eks: "ringte de ikke til legen da?", og "passet de ikke på ungen sin?". Argh...glad jeg ikke var i nærheten selv. Kunne fort blitt en travel tid for Basil da, ja.
- Alt maset om hvor forskjellig mann og kvinne sørger, og ikke minst all den dystre informasjonen om hvor mange som går fra hverandre etter å ha mistet et barn. Jo takk, men kanskje ikke det vi er aller mest interessert i å høre om nå....eller senere for den saks skyld.

Men som tidligere nevnt, de fleste vi har pratet med i etterkant har vært utrolig hyggelige og taktfulle. Jeg må i grunnen si at jeg er imponert over folk. Jeg skjønner at det ikke er lett å skulle forholde seg til oss, og jeg er glad for at så mange likevel har tatt mot til seg og likevel gjort nettopp det. Slikt gjør det lettere å se fremover, og lettere å se litt galgenhumoristisk på slike som Basil og Blomsterdamen ;-)

Aggresjon og utspekulerte vaskemaskiner

2006-08-29T00:39:00.000+02:00

Kunne ikke den helsikes vaskemaskina velge å bryte sammen på et litt mer passende tidspunkt? Neida, selvfølgelig kunne den ikke det. Det gjaldt å slå til i kveld, mens skittentøyskurven er full, lommeboka tom og Flopsy full av aggresjon. Vaskemaskiner kan føle sånt, og velger selvfølgelig å bryte sammen når de er helt sikre på at det er nettopp det som skal til for å vippe oss stakkars mennesker over i psykosenes verden.

Man får i alle fall bekreftet at man ikke er helt i mental balanse, når en ødelagt vaskemaskin fører til at det er rett før man går løs på både den og på butikken den kom fra med slegge....

Akk ja. I morgen må det altså handles. Og det blir ikke Ariston vaskemaskin denne gangen. Hvordan jeg skal få vannet ut av trommelen, får jeg tenke mer på i morgen. Nå tror jeg det er på tide å ta kvelden, før jeg kaldkveler Hjorthefar med bare nevene...

Nerd og normal?

2006-08-26T22:02:00.000+02:00

Fant denne linken på nettsiden til Bergens Tidende, og anbefaler alle å ta en titt. Gjelder den øverste linken dere kommer til, den som omhandler en noe irriterende dame...

Tror det er en snutt fra et eller annet TV Norge-program, som handler om å koble mennesker med litt forskjellige interesser med hverandre (les: datanerder møter bimbo-damer).

Data er ikke så lett det, men noen ganger kan det være greit å høre etter når andre prøver å fortelle deg noe. Jeg visste heller ikke at ord som "inni" og "hendel" er typisk datanerd- ord :-)

Flopsy går på en smell

2006-08-26T21:41:00.000+02:00

Jeg er i utgangspunktet optimistisk av natur, og med en tro på at jeg kan klare det meste bare jeg går inn for det. Av og til er det likevel ikke helt sånn. Man er kanskje ikke så sterk som man tror...

I utgangspunktet syntes jeg det var greit å vende tilbake til jobb. Visst var det spennende, og visst var jeg nervøs. Men jeg var også glad for å være tilbake. Det var godt å oppleve at det var mulig å tenke litt fremover, og at det var levelig å sitte på kontoret igjen. Jeg reiste derfor på jobb ganske tidlig hver dag, for så å være der noen timer.

Fredag morgen var det likevel stans. Kroppen nektet å lystre, og ville alldeles ikke stå opp selv om klokka hadde ringt. Jeg drøyet det lenger og lenger, i håp om at kroppen etterhvert lot seg overtale til en siste innsats før helga. Men denne gangen gikk det altså ikke. Kroppen ba innstendig om hvile, og jeg valgte for en gangs skyld å lytte. Jeg gikk altså å la meg igjen.

Da jeg til slutt våknet igjen, merket jeg hvor sliten jeg var. Null energi, hodepine, muskelsmerter og trøtthet. Sov middag i flere timer, og sov deretter hele natta- noe det er en stund siden sist jeg har gjort. Begynner å kvikne til igjen nå, og har heldigvis morgendagen fri også. Prøver igjen med jobb på mandag, men har lært at verden ikke er som før. Den ligger der ute, men jeg må nærme meg den med små steg av gangen :-)

Flopsy kjører buss og sniker seg på toalettet

2006-08-24T00:13:00.000+02:00

Denne uka har jeg såvidt begynt å jobbe igjen, etter å ha vært en sykmeldt unnasluntrer uten evne til å stå opp om morgenen.

Tirsdag var første arbeidsdagen. Jeg var nok mer spent enn jeg helt ville innrømme overfor både meg selv og andre, for nattesøvnen glimret veldig med sitt fravær i forkant av denne dagen. Sto opp i god tid, og ruslet ned til bussen. Tok en seinere buss enn jeg vanligvis gjør, og denne var på langt nær så full som jeg er vant med. Bussturen var sånn sett grei, selv om jeg merket at sommerfuglene økte takten ettersom jeg nærmet meg endestasjonen.

De roet seg heller ikke nevneverdig ned under den korte spaserturen fra bussen og bort til kontoret. Jeg pleier som regel å gå gjennom sykehjemmet på vei inn til kontoret. Det er ikke særlig mye kortere, men på denne måten kommer jeg meg fortere under tak. Slike triks er nyttige når man holder til på vestlandet. Denne dagen orket jeg imidlertid ikke tanken på alle de jeg kunne finne på å treffe i korridorene på sykehjemmet, så jeg la faktisk om ruta....og holdt meg utendørs så lenge som mulig. Jeg er jo klar over at jeg må treffe folk fra jobben etterhvert, men foreløpig blir det altså en del sniking rundt hjørnene....

Vel inne i egen korridor gikk jeg selvfølgelig rett på sykehjemmets vaktmester. Han er heldigvis en trivelig og taktfull kar, så det kunne vært verre. Etter dette kom jeg meg velberget inn til vårt eget domene, hvor mine to kolleger var i full gang med å sette på kaffen til jeg kom. Sånt settes alltid pris på :-)

Etter kaffe og prat var det på tide å komme litt i gang. Den første (korte) dagen gikk i hovedsak med til å ordne opp i innkommet post og e-post. Etterhvert gikk det an å puste litt lettere, ihvertfall så lenge jeg var på mitt eget kontor. Problemet var at jeg etterhvert måtte så veldig på toalettet. For å komme dit må jeg tilbake i korridoren, og mellom meg og toalettet er det opptil flere kontorer med mennesker på. Skumle saker! Til å begynne med forsøkte jeg å innbille meg selv at toalettbesøket kunne vente. Etter en stund ble det likevel klart at det ikke kunne vente så veldig lenge. Jeg kikket ut fra kontoret, og så etter en ledig luke. Tok sats, og gikk rett på en som kom ut fra et av kontorene like bortenfor mitt eget...Jaja, så fikk jeg iallefall snakket med henne også.

Nådde til slutt toalettet, i noe som må ha vært grevens tid. Lusket meg stille tilbake igjen til kontoret etterpå, denne gangen uten å treffe skumle eksemplarer av menneskearten. Jobbet litt til, før min kjære kollega er klar for lunjspause. Hm...kritisk øyeblikk. Vi deler lunsjrom meg hjemmesykepleien og hjemmehjelpene, noe som i utgangspunktet er både sosialt og hyggelig på en gang. Men kanskje ikke akkurat nå. Rommet pleier å være kjempefullt rundt lunsjtider, og noen ganger er det ikke plass der i det hele tatt. Jeg hadde ikke mye lyst ut dit, men var likevel for feig til å nekte å bli med. Typisk meg.

Lunjsrommet var heldigvis litt mindre fullt enn vanlig, og jeg slapp unna med å prate med noen få stykker. Klarte til og med å lure til meg en avis, med den baktanken at jeg da ville virke litt utilgjengelig for kommentarer. Det fungerte ikke så aller verst, selv om jeg ikke slapp helt unna. Jaja, aldri så galt osv. Enda et par stykker jeg fikk snakket med, og som jeg ikke trenger å være like nervøs for neste gang jeg treffer dem.

Det er nemlig sånn det er. Den første gangen man treffer folk er den verste. Litt fordi man ikke vet hva man skal si, og litt fordi man ikke helt vet hva de kommer til å si. Og selv om det er hyggelig med all omtanken, så er det litt skummelt også. Derfor blir det nok litt sniking rundt hjørnene en stund ennå, til jeg etterhvert har fått en kjempelang liste, og ikke lenger trenger å føle meg som en sirkusfigur ;-)

Etter første dag på jobb var jeg forøvrig helt skutt, og tilbrakte det meste av ettermiddag og kveld i sofaens tjeneste. Tror det kan være lurt å forsøke seg med en litt gradvis tilnærming til arbeidslivet igjen; man er ikke alltid så sterk som man innbiller seg.

Ny utgivelse fra den hengslete mannen med den grove røsten

2006-08-20T13:18:00.000+02:00

Vi snakker selvfølgelig om Tom Waits.

Utgivelsen kommer etter sigende den 21.november, og vil inneholde ikke mindre enn 3 cd`er med sanger som av ulike grunner ikke har kommet med på de tidligere utgivelsene. Som vi alle vet er det høy kvalitet på det herr Waits driver med, så det er god grunn til å glede seg.

Utgivelsen har fått tittelen: "Orphans: Brawlers, bawlers and bastards", og skal inneholde 54 sanger. Hver del har sitt særpreg, og her ble det så mange vanskelige ord at jeg velger å holde meg til amerikansken fra sida til plateselskapet Anti:

""Brawlers" is chock full of raucous blues and full- throted juke joint stomp, "Bawlers" contains Celtic and country ballads, waltzes, lullabies, piano and classic lyrical Waits` songs, while "Bastards " is filled with experimental music and strange tales.

Sjansen for at denne befinner seg i heimen i god tid før julekvelden er nok ganske stor.

Hjorthefar har bursdag!

2006-08-18T19:13:00.000+02:00

Idag har altså vår alles kjære Hjorthefar bursdag!

I den anledningen skulle jeg selvfølgelig kommet på noe langt og poetisk og si, men akkurat nå er vi på farten ut av huset. Jeg nøyer meg derfor med et:

Gratulerer med dagen!

Hjorthen er passasjer

2006-08-17T20:55:00.000+02:00

Det hender at Flopsy og Hjorthen skal ut å kjøre bil. Hjorthen har (marginalt selvfølgelig) lengre bein enn Flopsy, og dette fortrinnet vet han å utnytte til sin fordel. Han går rett og slett fra meg når vi nærmer oss bilen, slik at han kommer først frem og dermed kan sette seg inn på passasjersiden. Med andre ord så er det som regel undertegnede som må kjøre. Teoriene bak dette handlingsmønsteret er flere. Jeg velger her å presentere et lite utvalg:

1. Hjorthen er makelig anlagt, og vil heller lese avisa enn å manøvrere den traurige Sierraen (min teori).

2. Hjorthen er feminist, og ønsker med dette å bidra til likestillingen (Hjorthens egen teori).

3. Flopsy er flinkere enn Hjorthen til å rygge (selvfølgelig også min teori).

Ringdrotten

2006-08-16T16:53:00.000+02:00

Avisa "Firda" kan idag fortelle oss at Tolkiens "Ringenes Herre" nå blir oversatt til nynorsk. Oversetteren heter Eilev Groven Myhren, og utgivelsen skal være klar i løpet av høsten.

Bokmålsbruken til tross, undertegnede er veldig glad i nynorsk, og kommer helt sikkert til å måtte ha et eksemplar av denne utgaven. Men hva er nå egentlig en drott? Eller heter det en drotte?

Veien videre?

2006-08-16T16:02:00.000+02:00

Dagene har det med å komme og gå, selv om det innimellom føles som om tiden står stille, og som om veien videre er blokkert av et digert steinras. Vi vet ikke hvordan vi skal komme forbi det, og det er ikke mulig å snu.

Noen dager blir vi bare stående å stange mot de store steinene, fulle av fortvilelse og frustrasjon, og uten noe som helst tro på at det er mulig å fortsette fremover. Andre dager ser vi at noen steiner er borte fra haugen, og at det går an å ta et lite skritt fremover. Da gjelder det å gripe sjansen, for neste dag har det kanskje kommet enda flere steiner til å raset.

Kanskje et dårlig bilde, men likevel beskriver det litt hvordan det føles å sitte igjen uten Thomas. Enkelte dager orker man nesten ikke å stå opp av senga. Andre dager føler man at det går an å ta noen famlende skritt på den stien som etterhvert skal utgjøre livet igjen. Det er ikke noe mønster i det; man må ta dagene som de kommer, og bare håpe at steinene i raset flytter seg sånn litt etter litt.

Undertegnede er sykmeldt til førstkommende mandag. Planen da er å forsøke å vende gradvis tilbake til arbeidet igjen. Jeg har da aktiv sykmelding i 4 uker, frem til 21. september. Det å skulle vende tilbake til jobb er spennende, og ikke så rent lite skummelt. Arbeidsgiver (som er en kommune) har heldigvis vært veldig flinke, og gjør det som kan gjøres for å hjelpe meg tilbake i drift. Jeg har vært innom på lunsj, bare for å venne meg til det å være på kontoret- og for å treffe noen av kollegene mine igjen. Det blir til og med søkt etter en vikar for meg, slik at jeg ikke skal ha like stort arbeidspress på meg som jeg er vant til å ha. Det siste er kanskje det jeg er aller mest glad for. Jeg vet at arbeidsgiver gjør sitt beste for å ivareta meg. Men jeg er slett ikke sikker på om jeg selv er i stand til det samme....aktiv sykmelding til tross. Jeg er vant til å jobbe mye og intenst, og vet at det ikke alltid er så lett å lytte til sin egen kropp.

Det blir også spennende å skulle ta opp kontakten med arbeidskolleger og pasienter igjen. På privaten er jeg for en stor del ferdig med den delen; jeg har pratet med alle naboer og kjente, og gruer meg ikke lenger til å ta telefonen og til å gå på butikken og handle. Men når jeg dukker opp på jobb (i nabobyen), er jeg redd jeg må begynne på samme runden om igjen- og det er ikke noe jeg ser veldig frem til.

Men men, som Hjorthen sier: det å begynne i jobb igjen vil enten være en god terapi, eller det vil være nok en psykisk belastning. Hvordan det går, kommer jeg sikkert til å skrive mer om etter hvert. Men akkurat nå har jeg to sultne katter som prøver å fange min oppmerksomhet, med til dels høylytt mjauing. Skjønner ikke hva jeg skulle gjort uten de to pelsdottene der :-)

Forklaringen

2006-08-07T01:59:00.000+02:00

Som dere alle vet, endte livet til vår lille Thomas denne tirsdags morgenen i juli. Vantro sto undertegnede og Flopsy på kjøkkenet og hørte hvordan redningsmannskapet jobbet i stua. Etter en stund fikk vi den beskjeden som er alle foreldres mareritt: "Beklager, men det er dessverre ikke noe mer vi kan gjøre for gutten deres".

Jeg husker at jeg følte meg helt iskald. Jeg hørte hva de sa, jeg skjønte hva det betydde, men jeg klarte ikke å ta det riktig inn likevel. Jeg husker at jeg spurte legen om hva i alle dager det var som hadde skjedd med Thomas; hvordan kan han plutselig ligge der og være død? Legen svarte at han rett og slett ikke hadde anelse, og at han derfor ikke kunne gi meg noe svar. Han spurte deretter om vi ønsket at Thomas skulle obduseres, slik at man kanskje kunne få en forklaring. Jeg svarte ja med en gang. Det å ikke vite føltes uutholdelig.

Thomas ble dermed sendt til Bergen for obduksjon. Jeg ble forberedt på at det ikke er alltid man finner ut av slike dødsfall, og at man noen ganger må leve uten å få svar på sine spørsmål. Dagen etter obduksjonen ringer legen vår. De har funnet ut hva som var årsaken, og det var noe helt annet enn legen i utgangspunktet hadde trodd (han mistenkte hjernehinnebetennelse, selv om der ikke var synlige utslett).

Det viste seg at Thomas var født med en utposning på en del av tynntarmen, noe som kalles Meckels divertikkel. Dette er no 1- 2 % av befolkningen har, og som ikke er noe farlig i seg selv. De fleste kan leve med dette uten plager. Noen kan få en blindtarmslignende betennelse i denne utposningen, og må da få den fjernet.

Hos Thomas var denne utposningen litt spesiell. Den hadde vokst fast i buken, og når han da ble syk med noe som både vi og legen tror faktisk var en vanlig omgangssyke i utgangspunktet, har det gått galt. Utposningen hadde rotert rundt seg selv, og dette hadde ført til at deler av blodtilførselen til tarmen ble avstengt. Dette førte igjen til at giftstoffer fra tarmen lekket ut i kroppen, og dermed stanset hjertet til lille Thomas.

Han hadde ikke symptomer som tilsa en sånn utvikling, så dette har trolig gått veldig fort den aktuelle morgenen. Thomas sovnet med andre ord inn på sofaen, uten å vite hva som var på gang. Han klaget ikke over smerter om natten , og hadde heller ikke feber.

Legen har også forsøkt det beste han kan å fortelle oss at vi ikke har noe skyld i det som skjedde. Hadde vi ringt lege klokka 05.00, hadde vi nok blitt bedt om å ringe igjen når legekontoret åpnet om morgenen. Og hadde vi gått til legen dagen før, så hadde nok konklusjonen vært omgangssyke.

Selvfølgelig godt å vite, men likevel. I svarte stunder er det lett å tenke at man har sviktet...

Sjokket

2006-08-07T01:02:00.000+02:00

En av de tingene jeg har lurt på om jeg skulle skrive noe om, er selvfølgelig hvordan og hvorfor Thomas Sprettkanort forlot verden. Jeg har lenge vært usikker på om dette er noe som egner seg å fortelle om, og også om dette er noe folk faktisk behøver (og for den del ønsker) å vite noe om. Det er selvfølgelig ganske så privat informasjon, og det er informasjon som det er vanskelig for meg å skrive om.

Vi har valgt å være åpne i forhold til venner og bekjente, så her i Høljebyen har nok de fleste fått høre en eller annen versjon vedrørende denne hendelsen. Forhåpentligvis en versjon som ihvertfall ligger i nærheten av sannheten...

Etter å ha gått noen runder med meg selv, har jeg bestemt meg for å fortelle litt om det som skjedde. Og oppfordrer de som ikke har lyst, til ikke å lese:

Hva som skjedde:

Thomas var ikke i form mandagen. Han kastet opp noen ganger, og var litt slappere enn normalt. Men han klaget ikke over ubehag, og virket i noenlunde humør. Blant annet hadde jeg ham en tur i dusjen, og vi brukte en del av dagen på å kose oss på sofaen med film og GameCube.

Kvelden kommer, og Thomas får ikke sove. Jeg sitter oppe med ham i starten. Vi prater, og ser enda litt mer på film. Vi forsøker oss etterhvert med litt soving, men uten større hell. Står derfor opp igjen. Thomas får flaske med drikke, og får i seg både litt melk og litt cola. I løpet av natten sover han også litt på sofaen. Jeg syntes likevel ikke at han var helt i slag, og ble etterhvert litt bekymret. Måler temperaturen, men han har ikke feber. Forbereder ham på at jeg kommer til å ringe til legen når det blir morgen. "Nei, mamma, sier han. Jeg har ikke lyst å gå til legen. Jeg liker ikke det så godt". Forsikrer ham om at det ikke er noe farlig, og finner fram klær slik at vi er klare når morgenen kommer.

Klokka 05.00 vekker jeg Hjorthen, og vi diskuterer litt hva vi skal gjøre. Vi blir enige om å ringe legen klokka 08.00 siden han ikke var blitt noe bedre siden i går. Jeg er ganske trøtt, så Hjorthen bestemmer seg for å ta over. Jeg kryper dermed til køys, og sovner.

Hjorthen og Thomas ligger en stund på gjesterommet og prater. Klokka 06.00 vil Thomas opp igjen og se film. Han går selv ned trappa, og finner ut at han vil se på "Lilo og Stitch", som er en av de store favorittene hans. Tiden etter dette er litt uklar. Jeg våkner igjen 08.30, og går ned i stua. Der ser jeg Thomas liggende på en sofa, med flaska si i hånda, og Hjorthen liggende på den andre. Tenker at det var godt at det endelig ble litt søvn på Thomas, men at jeg nå må vekke ham for å gjøre ham klar til å gå til legen hvis formen fortsatt ikke er på topp.

Jeg tar i hånda hans for å vekke ham, og kjenner da at han er kjølig...

Evil times

2006-08-05T21:51:00.000+02:00

Flopsybloggen har nå lagt nede en god stund. Tenkte på å ta fatt igjen tidligere i sommer, men kom liksom aldri i gang. Og så ble jeg slått sjakk matt av skjebnen, som på forbannet vis valgte å ta Thomas fra oss. Dermed ble det enda vanskeligere å starte opp igjen. Hva skal jeg si, liksom? Ikke kan jeg la være å skrive om Thomas, og ikke kan jeg repetere alt det insiktsfulle Hjorthefar har kommet med.

Etter som ukene har sneglet seg av gårde, har imidlertid behovet for å skrive noe presset seg mer og mer på. Jeg velger derfor å prøve igjen. Det blir sikkert en del repetisjon. Og det blir sikkert mye om Thomas. Men håpet er at jeg etterhvert kan tenke på Thomas med et smil om munnen, i stedet for med tårer i øynene, og at jeg etterhvert kanskje også kan engasjere meg litt i verden rundt meg.

Mer har jeg ikke å si idag. Flopsybloggen er herved åpnet igjen...

Vår i Høljebyen

2006-05-02T18:44:00.000+02:00

Denne helga har det vært diverse happeninger i Høljebyen. Blant annet et puslete lite omreisende tivoli, med det praktfulle navnet "Allans Tivoli". Dette litt stakkarslige tivoliet besto i hovedsak av en bitteliten hoppeborg, en litt morsom sklie, en tekopp-karusell og en ponnykarusell for de minste. I tillegg til noen Tombola-boder og en slags kiosk selvfølgelig.

Men selv om tivoliet var stusselig, så er det ikke akkurat billig. 25 spenn for en billett. Heldigvis var det ikke så mye fristende, så vi slapp unna med å betale for et par turer i sklia. I tillegg til det evinnelige sukkerspinnet. Junior har ikke vist så mye interesse for dette før, men denne gangen var han gira. Ikke bare hadde de sukkerspinn, de hadde til og med rosa og blått sukkerspinn. Junior fikk et blått et. Han sølte deler av det i trappa opp til huset vårt, og det er litt skremmende å registrere at blåfargen fortsatt pryder trappa- 3 dager etter at greiene ble konsumert. Tør ikke tenke på hvilke E-stoffer det inneholder, og er for en gangs skyld glad for at mye av det havnet andre steder enn i gapet på junior.

Mandag var det Sirkus Agora. Sirkusbilletter er merkelige greier. Billettene er så dyre at man knapt skulle tro det var mulig. Over 300 kroner for en person, jøje meg. Men det er jo egentlig bare juks; evt. snedig markedsføring....sirkuset passer nemlig på å henge opp masser av halvpris-lapper på postkassene. Slik tror dumme mennesker (sånn som f.eks meg) at de er heldige som har fått dette tilbudet, og så ender de opp med å gå på sirkus selv om de kanskje hadde andre planer. Jeg lurer litt på om det i det hele tatt er noen som betaler full pris på sirkus? Jeg kan ihvertfall aldri husket å ha gjort det. Men men, jeg er jo dum nok til å bli glad for å få tak i halv pris lapper...så sånn sett kan men vel kalle det vellykket markedsføring.

Sirkus er en litt merkelig opplevelse. Junior kjedet seg nok litt, og på spørsmål etterpå sa han at det var litt morsomt og litt kjedelig. Skikkelig diplomat. Når jeg spurte om hva det var som hadde vært kjekt, svarte han at det var gøy da vi kjøpte sjokolade i pause...

De voksne likte seg nok litt bedre, selv om jeg ikke helt klarer å la være å synes litt synd i dyrene. Særlig den digre elefanten. Jeg er helt sikker på at den i utgangspunktet hadde likt seg bedre i et litt annet element, selv om de som styrer med den forhåpentligvis behandler den anstendig. Det er likevel noe litt trist over å se et digert og imponerende dyr gjøre litt tåpelige kunster i en manesje. Nuvel, best å ikke tenke for mye på det...

Ellers er jo sirkus-folk en egen rase. Direktør Smørdal for eksempel. Han er opprinnelig fra Eid, som ikke ligger så veldig langt unna Høljebyen. Men i manesjen snakker han et slags nasalt bokmål med innslag av nynorske ord og øst-europeisk tonefall. Det høres ikke veldig pent ut. Mannen imponerte ellers med å fremdeles mestre slak line, med en kropp som er noen kilo tyngre enn på den prangende sirkusplakaten...

Den mest imponerende var likevel en 70 år gammel balansekunstner med flørtende blikk og brylkrem i håret. Litt skuffende at jeg har glemt navnet hans; kan det ha vært Enrico eller noe slikt? De fleste artistene har jo litt fjonge navn, som trapesartisten Mr. X, sjongløren Ricardo osv. Men det morsomste av alt (synes jeg), er å se at artistene selv selger popcorn i pausene. Det må kalles effektiv bedrift ;-)

Flyskrekk del 2

2006-04-18T21:41:00.000+02:00

For en liten stund siden hadde jeg en bloggepost som omhandlet mitt lille ubehag ved å fly. Siden den gang har jeg hatt noen flyturer fra Høljebyen, både til Oslo og til Bergen. Begynte nesten å føle meg litt ovenpå, men tryggheten varte ikke lenge. For hva leser jeg i avisa? Joda, et lokalt fly (fra selskapet DAT) holdt på å styrte i januar ifjor-på en tur mellom Florø og Oslo. Flyet hadde løse bolter på et eller annet vesentlig sted, og det hadde det visst hatt siden forrige storkontroll- for seks år siden.

Jada, nå føler jeg meg virkelig trygg. Tror det blir nattbussen neste gang, gitt ;-)

Notar- dyrt og jævlig?

2006-04-11T12:32:00.000+02:00

Jeg har et litt pussig forhold til meglerfirmaet Notar. Jeg har aldri hatt noe med dem å gjøre, men jeg tillater meg likevel å mislike dem. Det er noe med holdningen deres som er veldig irriterende- de er så veldig kule og dyktige, at det er liksom ikke måte på. Denne eplekjekke attityden deres står i sterk kontrast til skriveferdighetene til meglerne. Notar-avisa er dermed blitt fast lesestoff her i heimen. Jeg kan bare ikke unngå å bli fascinert over den merkverdige selvtilliten deres, i kombinasjon med elendige salgsoppgaver.

I den siste utgaven har de en lang skryteartikkel med følgende overskrift: "Hardt arbeid- det lønner seg!". Artikkelen handler med andre ord om hvor hardt det jobbes i Notar: "Ved Notar jobber vi nok lengre dager enn folk flest, det er hardt, men givende". I tillegg er det et intervju med den lokale megleren i Høljebyen, og han kan fortelle at klokka ofte blir både åtte og ni før han kommer seg hjem fra jobb. Vel vel, tenker jeg, han får sikkert godt betalt. Det som derimot er interessant er å høre hva denne megleren har som motivasjon for å jobbe lange dager. Joda, han har med en liten setning om å stille opp for kundene. Men det han prater mest om, er selvfølgelig resultater. Det vil si; selge boligene så dyrt som overhodet mulig....

Mulig jeg er litt sur og tverr her jeg sitter, men er det ikke litt merkelig av Notar å skryte slik som de gjør, særlig over at de oppnår de høyeste prisene? Det er jo vel og bra for dem som skal selge bolig, men litt mindre betryggende for potensielle kjøpere. Og siden avisen deres sendes ut til alle husstander, så man vel regne med at de er interessert å få folk til å kjøpe bolig hos dem?

Dersom jeg skulle ha kjøpt meg bolig, ville jeg helt klart holdt meg langt unna et firma som reklamerer med at de har de dyreste varene...

Men altså, tilbake til innholdet i Notar-avisen. Her er en artig liten salgsoppgave:

"Vi har for salg en part av en flott to- mannsbolig i Brendøveien (det heter Brendøyveien). Området har vist seg som et av de mest inntresante omr og kjøpe bolig i, barnerikt og sentrumsnært (kommentarer burde være overflødig her). Denne boligen har en påkostet innv utførelse, som du sjelden ser i denne typen boliger. (Javel? Det var jo veldig oppklarende). Det er korte avstander til Sentrum, skole, idrettshall, ballbinge etc. Flott tur terreng som Kystmuset (Det er vel strengt tatt et museum, og ikke et terreng), Soldalen og Storeåsen ligger rett utenfor stuedøren.

Tja, hvis det virkelig jobbes så hardt i Notar, hva med å kikke over sin egen tekst en gang til?

Taggelitagg

2006-04-01T16:42:00.000+02:00

Her burde jeg egentlig skrive noe om at jeg nok en gang har blitt tagget, men at jeg får svare for syns skyld....problemet er bare at jeg synes det er morsomt å bli tagget, og jeg liker å fylle ut sånne lister. Så der har dere meg ;-)

1. Hva er ditt fulle navn?
Det er neppe særlig vanskelig å finne navnet mitt, men jeg tror jeg dropper å trykke det her. Litt arbeid må dere jo ha, hvis dere absolutt skal finne det. Evt. så kan dere spørre Shecat....hun jobber i Mossad, og bruker sikkert noe sånt som 0,3 sekunder på å finne det ;-)

2. Hvilken farge er det på buksene du har på deg nå?
Har nettopp vært i dusjen, og har på meg noen lekre, lyseblåe og alt for store fleece-bukser...

3. Hva hører du på akkurat nå?
Cd-spilleren i stua har vandret til de evige jaktmarker, så for tiden er det litt labert med musikk i heimen. MP3-spilleren fungerer, og der blir det mye shuffle. Og mye Eldkvarn og Tom Waits.

4. Hva gjorde du på i går kveld?
Satt på Gardermoen i et par timer, og leste i boka mi. Deretter satt jeg på flyet i omtrent en time. Forden vår er fremdeles ute av drift, så det ble til slutt en liten spasertur fra flyplassen og til heimen. Vel hjemme var det stor gjensynsglede mellom undertegnede og småtti-pus, og så var det natti natt.

5. Hva var det siste du spiste?
Brødskive med kremost, appelsinjuice til drikke.

6. Hvordan er været hos deg akkurat nå?
Overraskende bra. Plussgrader og tendenser til solskinn.

7. Den siste personen du snakket med på telefonen?
Min kjære mor.

8. Det første du legger merke til hos det motsatte kjønn?
Vet ikke helt. Humoristisk sans kanskje?

9. Liker du personen som sendte dette til deg?
Ja, absolutt!

10. Hvordan har du det idag?
Slett ikke verst. Kanskje bittelittegranne trøtt etter gårsdagen, men ellers i bra form.

11. Hva er din favoritt-drikke?
Drikker mye cola light. Liker vanlig cola enda bedre, men det var dette sukkeret da. Også glad i vann, appelsinjuice, te og kaffe-drikker som inneholder melk (og gjerne også sukker..kremt).

12. Favoritt alkohol-baserte drikke?
Mørkt øl (gjerne bitter-varianten), rødvin og malt-whisky.

13. Favorittsport?
Fotball. Morsomt å spille, morsomt å se på :-)

14. Ditt stjernetegn?
Vekten

15. Øyenfarge?
Helt vanlig blåfarge.

16. Soloppgang eller solnedgang?
Solnedgang, men med min nåværende døgnrytme blir det helt soloppgangen jeg får med meg. Og begge deler er jo vakkert, så sånn sett er det ikke så farlig.

17. Søsken og deres alder?
Lillesøster kanin, som er 22 år gammel. Med andre ord er hun 7 år yngre enn meg. Jeg tror hun synes at jeg kan bli litt vel "reservemamma" noen ganger. Jeg prøver å la være, men det er ikke så enkelt...

18. Favoritt-reisemål, og drømmer om å reise til?
Liker jo veldig godt London. Blir aldri lei av å reise dit. Drømmer om å ta en lang USA- tur. Blir ikke i år, for å si det sånn.

19. Favorittmat?
Er så godt som altetende. Vanskelig å gi noe konkret svar her, varierer veldig hva som er favoritten. Svak for rosastekt kjøtt og tunge sauser. Og middelhavsmat. Og spicy mat. Og illeluktende oster. Og hjemmelaget middag. I det hele tatt glad i mat, og særlig i mat med litt sjel ;-)

20. Siste filmen du så?
John Fords "Stagecoach"

21. Favorittukedag?
Fredag er ikke så dumt. Lørdag like så.

22. Favoritthobby?
Bøker og slektsforskning.

23. Er du for sjenert til å be noen ut?
Nja, det er nok ikke så langt unna, tror jeg. Er temmelig sjenert...

24. Favorittlåter?
Er ikke så veldig opptatt av enkeltlåter, tror jeg? Har ikke en helt spesiell favorittlåt, tenker mer i retning av artist og albumer. Men Tom Waits har jo mange bra låter...hehe.

25. Sommer eller vinter?
Jeg er en frysepinn, og kan ikke fordra vinter. Så da må det bli sommer, selv om vi har lite av den slags i disse trakter. Vi har ikke så mye vinter heller; men veldig lang vår og veldig lang høst. Gjev eg var i eit varmare land.

26. Klemmer eller kyss?
I barndommen var jeg livredd klemming, og jeg er nok litt sånn ennå. Blir for ubekvem i klemme-situasjoner, særlig dersom det er folk jeg ikke kjenner veldig godt. Men skulle jeg ha kysset dem, så hadde vel ikke det gjort saken noe bedre. Så jeg sier ja takk, begge deler- men alt til sin tid ;-)

27. Forhold eller one night stands?
Forhold, helt klart.

28. Sjokolade eller vanilje?
Sjokolade eller vanilje hva da? Vanilje rett fra stanga? Svarer sjokolade. Er veldig glad i sjokolade..

29. Vil du at vennene dine svarer?
Tja...kunne jo vært artig å høre hva tb, Hjorthen og Anarkisten hadde å si?

30. Hvem er det størst sjanse at du får svar fra?
tb tror jeg, han har jo tatt både kjerringtesten og gubbetesten.

31. Hvem er det minst sjanse at du får svar fra?
Anarkisten. Vet ikke om han leser bloggen min, og han er jo ung og fresh, og har sikkert bedre ting å bruke fritida si på ;-)

32. Hvordan bor du, og med hvem?
Bor i gammel og bitteliten enebolig midt i Høljebyen. Bor sammen med Hjorthen og junior (4 år), samt de tre kattene Egypt, Kvite og Småtti-pus.

33. Hvordan ser musematten din ut?
Den ser litt sliten ut, begynner å bli litt fillete i kantene. Den er svart, og har et bilde av en tegneseriefigur fra Looney Tunes.

34. Har du gullfisk?
Nei, liker bedre dyr med pels ;-)

Flopsy- en gubbe?

2006-03-28T18:52:00.000+02:00

Du røyker sigar i jula: Nei, røyker hverken sigarer eller andre ting- jul eller ikke jul.

Du betaler med kontanter på butikken: Nei, har nesten aldri kontanter på meg.

Du fører mental oversikt over siste ukes tarmbevegelser: Nei, så spennende er det vel ikke med de greiene der...

Du bruker tøfler: Jada, når ikke Hjorthen har kommet meg i forkjøpet og tyvlånt dem...

Du kan teksten til Yesterday: Ja, selvfølgelig. Liker jo denslags musikk, jeg.

Du bruker mer enn 5 sekunder på å åpne en ølflaske: Nei, tror da ikke det?

Du prøver å flørte med kvinner som er 20 år yngre enn deg: Nei, det skulle tatt seg ut. Flørter ikke med menn som er 20 år yngre heller....9-åringer er ikke så attraktive ;-)

Du kjøper fyrstikker i store pakker: Nei, men kjøper ikke så ofte fyrstikker i små pakker heller.

Elvis var kulere enn Eminem: Selvfølgelig var han det! Mye kulere!

Du bruker hvite sokker til annet enn joggesko:Nei, tror faktisk ikke at jeg har hvite sokker. Upraktiske greier.

Det hender at du begynner en setning med "Da jeg var ung...": Nei, tror ikke det er hyppig forekommende...

Du kaller førskolelærere for barnehagetanter: Hehe, ja...det skjer til stadighet.

Du har fast tipperekke du leverer hver uke: Nei, tipper faktisk aldri. Ikke så mye som en lotto-kupong en gang...

Du har bilbukse: Nei

Du ser familieunderholdningen på NRK lørdag kveld: Familieunderholdning? Har jeg gått glipp av noe her eller? Finnes det noe slikt på lørdagene?

Du vurderer å kjøpe deg hus i Spania: Nei, men kunne godt tenkt meg en liten leilighet i London...

Du kjøper en rosekvast på nærbutikken når du skal være romantisk: Nei, kjøper heller en cd.

Du bruker Old Spice eller Aqua Velva: Det skulle tatt seg ut...

En real "biff med bærne" er den beste maten: Tja, liker godt biff jeg. Men liker mye annet også. Når jeg tenker meg om er det faktisk svært få ting jeg ikke liker...litt irriterende egentlig, det er jo så mye som er godt :-)

Du hysjer på familien for å få med deg Påskenøttene til Roald Øyen: Nei, det overlater jeg til min gamle far å gjøre...han får helt noia om noen prater høyt under Påskenøttene.

Du kjøper heller ny snøfreser enn nye høyttalere: Ja, en snøfreser gjør jo mest nytte for seg.

Du har hentesveis: Nei- heldigvis ;-)

Du husker hvor du var da Brå brakk staven: Nei, har ikke peiling.

Du har snekkerbenk eller verktøysskap: Nei.

Du holder på høyreregelen i rundkjøringer: Nei, jeg kan da reglene...

Du mener salat er kaninfor: Neida, liker salat jeg.

Du kan nynne kjenningsmelodien til Eurovisjonsprogrammene: Nei, tror ikke det.

Kong Olav er ditt forbilde: Sikkert en grei kar han, men ikke like kul som Tom Waits ;-). Men mye kulere enn Ari Behn, for all del.

Du bruker helsetrøye: Vel er jeg ikke noen moteløve, men der går grensa...

Du irriterer deg over naboer som ikke klipper gresset eller måker snø ofte nok: Nei, jeg tror nok heller at jeg er en sånn som de andre naboene irriterer seg over ;-)

Du regner med at Sashimi er en japansk skihopper: Nei, liker sånn derre rå fisk jeg.

Du satt sist du var på konsert: Ja, det tror jeg faktisk at jeg gjorde...

Du eier en stressless: Jada, en gammel grønn sak...

Du har lommeboka i baklomma:Nei.

Du synger i mannskor: Nei, er lite glad i korsang...

Du synes at fotball er best på tv: Fotball er bra uansett det. Både på tv og på stadion.

Du drar på bilferie til Danmark:Har ikke gjort det foreløpig, men Junior har fått snusen i at det er noe som heter Legoland...så hvem vet.

Du bruker mobiltelefonen til å ringe med. Punktum.: Kan sende meldinger også.

Du går på bærtur for bærenes skyld, ikke for turens: Tja, ja takk begge deler? Både tur og bær, altså :-)

Du ler mer av Leif Juster enn av Harald Eia: Synes faktisk Juster var litt morsom, jeg. Og det er Harald Eia også. Må jeg velge så blir det Eia. Men Juster var mye morsommere enn Tore Ryen...

Status: Ble vel sånn ca 7 ja det? Med andre ord er jeg litt i faresonen for å være en gubbe. Akkja, visste jeg det ikke ;-)

Flopsy- ei kjerring?

2006-03-26T16:27:00.000+02:00

Jeg blir jo 30 i løpet av året, så nå tenkte jeg det var på tide å få avklart om jeg har blitt skikkelig kjerring eller ikke. Tok meg derfor den frihet å låne "kjerringtesten" fra Saccarina.

Testen er slik at man er på trygg grunn dersom man har færre enn 5 ja. 5-10 ja betyr at man er i faresonen, 10- 20 ja betyr at det er fare på ferde, og ved over 20 ja bør man være gått av med pensjon...

Kjerringtesten:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene: Eh, ja...det tror jeg faktisk at jeg gjør.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en: Nei, har verken duk eller blomsterpotte i stua overhodet

Du rydder jevnlig i dypfryseren: Nei, men det tror jeg faktisk at jeg burde gjort

Du hører på Nitimen: Nei

Du synes det kunne vært gøy å prøve "en sånn hurtigvin": Tror ikke det nei.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag: Nei, er ikke så god til å planlegge. Liker heller ikke å vite hva jeg skal spise så langt frem i tid.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær: Dette er et område jeg har lite erfaring på, men min kjære mor påstår at det er stor forskjell, så jeg stoler på henne der. Men teller det som et ja?

Du synes middag klokka 19.00 er sent: Neida, det er akkurat passe.

Du har fem kasser med julepynt: Er ikke veldig glad i julepynt, og har bare en liten kasse for syns skyld. Så nei, ikke fem kasser her i heimen.

Du kjøper julepynt på salg i januar: Nei

Du snakker heller med kvinner på fest: Neida, snakker helst ikke med noen jeg ;-)

Du blir lykkelig over en ny kjele: Lykkelig var vel å ta hardt i, men litt glad kunne jeg nok blitt. Så ok, det blir et ja her.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester: Nei.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer: Nei

Du spiser alltid rekecocktail til forrett: Nei....aldri

Du synes det er festlig med fiskekabaret: Jeg er i grunnen altetende, men fiskekabaret er på ingen måte noen favoritt....og ikke spesielt festlig heller.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor: Nei, men så har jeg aldri kjent min svigermor heller. Hun vandret til de evige jaktmarker før jeg ble påtenkt, og jeg kan ikke se at hun har etterlatt seg så mange broderte duker.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie: Nei, huff så kjedelig.

Du synes Dronning Sonja har mange artige hatter: Nei, hverken hattene eller damen er særlig artig i mine øyne. Mulig hun er ålreit, men hun virker alltid så utrolig anstrengt og falsk på tv. Ned med skuldrene, Sonja!

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt: Høhø...skjørt? Bruker hverken skjørt eller nylonstrømper hvis jeg kan unngå det.

Du har tellekant på trusene: Har ikke tellekanter på noe, så den er grei.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe: Ehrm...jeg bruker ikke veske heller. Og tar alltid med meg nye plastposer i butikken, selv om kjøkkenskuffene er fulle av poser.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger: Neei, tror da ikke det?

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det frem på jobben: Kunne ikke falle meg inn. Ikke at jeg har balkongkasse heller...

Du synes det er for seint å gå på niern på kino: Neida, men det blir ikke så ofte til at jeg går på kino likevel.

Du får såpe i julegave: Nei, har sluppet unna dette.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker: Nei

Du bruker samme tepose to ganger: Nei! Og dette er virkelig ett av mine prinsipper. Teposene skal ikke brukes mer enn en gang. Fysj.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil: Nei.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset: Nei, jeg er nok betydelig mer interessert i bøker enn i kaffeservise.

Du har våtservietter i bilen: Nei, men jeg har i grunnen behov for å ha det.

Du soler deg i vanlig bh: Jeg soler meg i grunnen aldri. Kan strekke meg til å sitte ute i hagen og lese, men da i noe mer påkledd variant. Har en eldrebolig som nærmeste nabo, så kanskje det hadde spritet opp stemningen om jeg begynte å sole meg mer? Eh..eller kanskje ikke ;-)

Du danser swing til all musikk: Jeg liker ikke å danse, ihvertfall ikke i edru tilstand. Så nei, jeg danser hverken swing eller noe annet. Tror rett og slett barndommens danseskole har satt dype og varige arr på sjelen min...

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret: Nei, er ikke så redd for håret...men derimot for å få vann i øynene. Så sånn sett blir det vel et ja her.

Du kjøper "gode" sko: Jupp, kan ikke fordra ukomfortable sko. Så her er jenta som ikke har et eneste par sko med høye hæler, og som er veldig glad for at det for tiden er lett å få tak i joggesko-lignende og flate sko.

Du har paraply i håndvesken: Nei, har ikke håndveske. Har vel en paraply eller to, men kommer sjelden på å bruke dem.

Du tar selv initiativ til slektsstevne: Nei, dette overlates til min mer sosiale søster. Jeg er for sjenert til slikt, og synes slekta er best på litt avstand, og evt. på papiret :-)

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass: Nei, ser ikke noe poeng i det.

Du bruker sukkerbit til kaffen: Nei, men er ikke så veldig hard på vanlig, svart kaffe. Foretrekker kaffe med melk, og gjerne littegranne sukker også...men ikke i form av sukkerbit.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap: Når jeg inviterer til kaffeselskap? Når? Kan ikke huske at så har skjedd...hehe.

Oppsummering:

Det ble vel sånn ca 4 ja (om man utelater gjær-spørsmålet), og dermed er jeg på trygg grunn. Var ikke så nervøs heller, selv om jeg noen ganger føler meg litt som en kombinasjon av nerd og gæmlis-ungdom. Men husmor og kjerring; se der tror jeg jeg har et stykke igjen ;-)

The sky is the limit

2006-03-19T13:46:00.000+01:00

Jeg har et litt anstrengt forhold til det å fly. Jeg liker det ikke i det hele tatt, men er samtidig litt for rasjonell og avbalansert til å kunne på berope meg skikkelig flyskrekk. Jeg flyr når jeg må, og jeg tror ikke noen merker at jeg føler meg litt ubekvem. Men det gjør jeg...

Jeg vet ikke helt hva det er som gjør meg ukomfortabel, men jeg tror nok det er noe med tanken på å være så høyt oppe, innestengt i en metallboks med vinger. Og det hjelper heller ikke å tenke på hva resultatet kan bli dersom flyet bestemmer seg for å falle ned. Jada, jeg vet at det statistisk sett er farligere å kjøre bil. Men der har man likevel mer kontroll selv. Og selv om man skulle havne i grøfta, så kan man jo unngå å bli til kjøttdeig...

Fredag skulle jeg på et seminar i Trondheim. Og å reise fra Høljebyen og til Trondheim, det tar tid. Så for å unngå å bruke hele helga på transportetappen, ble det bestilt fly. Da jeg fikk reiseruta, oppdaget jeg at det å komme seg til Trønderhovedstaden ikke bare ville bli enkelt. Først fly fra Høljebyen og til Bergen. Deretter bytte av fly, og tur videre til mellomlanding i Ålesund, og så til slutt til Værnes. Tilbake gikk det direkterute fra Værnes og til Flesland, og så bytte igjen og til Florø. Jeg kunne med andre ord se frem til 5 takeoffs på en dag. Ikke akkurat noen ønskesituasjon ;-)

På landejorda er kjent for å være rolig og avbalansert, ja kanskje til og med litt tilbakelent. Men når jeg er ute og flyr, er det akkurat som om deler av personligheten forsvinner som dugg for solen. Jeg blir sittende ytterst på setet, og med ørene på stilk.

Men det er klart, noen overlevelsestriks har jeg lært meg etterhvert. Som for eksempel å ignorere demonstrasjonen av sikkerhetsutstyr. Dette er en fin forsvarsmekanisme; det gjelder altså å fortrenge muligheten for at denne demonstrasjonen kan komme til nytte. Og selv her nede på landejorda er jeg ikke så sikker på nytteverdien av denne informasjonen. Faller vi, så faller vi. Kjøttdeig trenger ikke redningsvest...

Når vi så først er av gårde, så pleier jeg å sitte å lytte etter mistenksomme lyder fra flyet. Og det er rart med det; noen er det alltid. Og dersom jeg hører en slik lyd, så kikker jeg ut for å se om det er noe mistenkelig i sikte. Holder vi stø kurs? Henger vingen fast ennå? Jeg har forsøkt å fortrenge flylydene også, ved å høre på musikk. Men her er ikke forsvarsmekanismen sterk nok ennå. Jeg blir bare frustrert av ikke å høre lydene, og ender som regel opp med å skru musikken så lavt at jeg kan høre etter mistenksomme lyder også. Dersom musikken er skrudd opp, er jeg overbevist om at jeg går glipp av vesentlig informasjon. Noe som selvfølgelig strider mot min egen logikk- faller vi, så faller vi...uavhengig av lydene ;-)

I tillegg pleier jeg alltid å speide på crewet. Jeg er trygg så lenge jeg ser at de vandrer rundt og skjenker kaffe. Men jeg liker meg ikke når jeg ikke kan se dem, og jeg liker heller ikke ansatte som går fort gjennom midtgangen med alvorlig mine. Det som derimot er betryggende, er godt voksne medlemmer av crewet. Da kan jeg roe ned et øyeblikk, med tanken om at vedkommende sikkert har jobbet på fly i 30 år, og ennå ikke ramlet ned. Akk ja, noe skal man jo ha å trøste seg med.

Det som derimot er postivt med å fly, er tidsbruken. 55 minutter mellom Bergen og Trondheim. 60 minutter mellom Høljebyen og Oslo. Det er jo ikke stort mer enn man bruker på å kjøre til nabobyen Lyskrysset. Og etter fredagens 5 flyturer, tror jeg nesten jeg har fått en littegranne mer positiv holdning til det å fly. Enn så lenge...

Sanne traumer

2006-03-13T22:15:00.000+01:00

Vel, så har det altså skjedd igjen. Undertegnede har vært på Lidl og handlet med sin mor. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at dette ikke er min favoritt-butikk, og inntrykket har ikke forandret seg siden sist. Men altså. Kjære mor er kjempeflink til å stille opp som barnevakt. Noen ganger fordi behovet er akutt fra vår side, men også mange ganger fordi hun har lyst til å ha junior på besøk. Og det er vi vel glade for alle sammen, både Flopsy, Hjorthen, Junior og Bestemor. Litt mer usikker på bestefar, vet jo at han og Junior har en evig konflikt vedrørende husets fjernkontroll ;-)

Siden bestemor har reddet oss fra klemma ved mer enn en anledning, pleier jeg å være ganske snill tilbake. Litt fordi det alltid er lurt å holde seg inne med dem man er avhengige av, men også fordi jeg er en veldig snill person (ehrm..tror jeg da?). Og når jeg skal være riktig snill, så går jeg med på å være med bestemor på Lidl...ikke uten å protestere littegranne såklart, jeg må jo få fram hvor utrolig generøst det er av meg å sette mine bein på den grusomme sjappa. Litt sånn, det skjærer meg i hjertet, men jeg gjør det for din skyld. Jeg tror ikke bestemor biter helt på den, men hun lar meg leve i troen- og det er jo ganske greit. På den måten blir vi jo fornøyde begge to.

Anyway, under det siste besøket på Lidl handlet jeg til og med littegranne. Blant annet kjøpte jeg en sånn "spraykrem på boks-sak" til en billig penge. Jeg er ikke veldig fan av spraykrem, men derimot ganske fan av både kakao og Irish Coffee. Og det hender rett som det er at jeg får lyst på dette, men at mangelen på krem velter prosjektet. I sånne anledninger er det kjekt å ha litt spraykrem stående, selv om smaken ikke er helt optimal.

Jeg la derfor boksen i handlekorga, fornøyd over at den var så billig. Bestemor ser skjevt på meg og sier: "Det der er da ikke noe godt. Det er jo mye bedre med ordentlig krem". Joda, jeg kan jo ikke nekte for det. Men jeg kan jo ikke innrømme at hun har rett heller, så jeg sier ikke noe. Ved hjemkomst til Hjorthehiet rydder jeg varene mine på plass. Spray-kremen dukker opp, og jeg forteller Hjorthen om bestemors kommentarer. Han svarer: "Høh, det skjønner jeg jo godt at hun sa. Har du ikke lest hva som står på den derre boksen eller?" "Nei", sier jeg, og skjønner ikke helt hva han mener. "Se da", sier Hjorthen, og tar fra meg boksen. Han leser den tyske teksten høyt: "SANNE TRAUMER".

Usj, ikke så rart at bestemor var skeptisk. Men den smakte i grunnen ikke så helt ille. Til å være boksekrem altså ;-)

Hvorfor kan ikke menn være menn?

2006-03-12T17:18:00.000+01:00

Jeg ser at 8.mars fortsatt er en dag som skaper kontrovers, noe som i min verden betyr at den absolutt har sin misjon selv om vi er i 2006.

Debatten er høyst levende også i bloggostan, selv om den debatten som går der blir for spesiell til at jeg gidder å engasjere meg i den. Jeg er vel forhåndsdefinert som deltaker i Hjorthens harem likevel. Det som derimot er litt skremmende, er at tonje slenger mitt navn inn i debatten, som et eksempel på meningsløs og ekskluderende (?) koseprating i kommentarfeltene. Hmph....enten må jeg skjerpe opp imaget mitt, eller så er det på tide å finne frem kjevlet igjen ;-)

Vel, jeg får prøve å løse dette problemet med et forsøk på å komme med noe litt annet enn koseprat. Så derfor, her kommer et lite bidrag til kvinnedagen, riktignok noen dager på etterskudd:

8.mars var en travel dag for undertegnde. Jeg var på jobb til klokka tre, og kjørte deretter hjem til Florø i god fart, for å rekke å pakke sekken og å komme meg på båten til Bergen klokka halv fem. På den timeslange bilturen mellom Førde og Florø hadde jeg på radioen, og der var det såklart en del fokus på kvinnedagen. Blant annet et innlegg fra Marit Haukom i Tønsbergs blad, som jeg fant ganske irriterende. Innlegget kan leses i sin helhet her, for dem som er interesserte.

Essensen i innlegget er som følger:
Godt voksen dame som var selverklært feminist på 70-tallet parkerer bilen sin i gate. Det snør kraftig. Godt voksen dame pluss venninne skal bruke bilen igjen senere. Den er da innesnødd. Dame pluss venninne finner frem spade for å få bilen fri fra snømassene.

Alt vel så langt? Å neida, på ingen måte. Godt voksen dame blir veldig irritert over at ikke MENNENE kommer og tilbyr henne hjelp med å spa frem bilen. Jeg siterer: "Hvorfor ville ingen med litt større muskelkraft hjelpe til med å dytte. Ta i et tak med spaden? Hvorfor oppfører ikke menn seg som menn bør? Oppmerksomme, høflige og hjelpsomme når de ser at nettopp deres fortrinn- muskelkraft og praktiske sans er etterspurt." Sitat slutt.

Her er det mange ting som må kommenteres.

For det første: Hvorfor klarer ikke to damer med spade å få løs en bil? Ja, det er jo mulig at det krever noe muskelbruk, men det er da vel ikke noe farlig?

For det andre: Hvis situasjonen var så vanskelig at de virkelig trengte hjelp; hvorfor kun bli sur på mennene som gikk forbi? Det finnes da mange kvinner med kompetanse til å bruke både spade og isskrape...

For det tredje: "Hvorfor oppfører ikke menn seg som menn bør?". Herlighet, for en kommentar. Noe av det verste jeg vet er når folk går inn og definerer hvordan jeg bør være som person, basert på det kjønnet jeg tilfeldigvis er født med. Fryktelig provoserende.

For det fjerde: Praktiske sans? Mener hun virkelig at menn har bedre praktisk sans enn kvinner, og at kvinner dermed er hjelpesløse i forhold til innsnødde biler? Jøje meg. Jeg tror fortsatt mer på individuelle forskjeller. Her i heimen er det undertegnede som skrur sammen Ikea-møbler og måker snø, mens Hjorthen er bedre på datagreiene. Kanskje interessefelt og oppvekstmiljø kan ha noe med saken å gjøre?

Det er jo mulig at jeg er litt snålt oppdratt, og at jeg har hengt litt for mye sammen med min morfar i barndommen. Jeg liker iallefall godt å sysle med en del såkalte "maskuline" oppgaver, og jeg var veldig guttejente i barndommen. Og hvorfor skulle jeg ikke få lov til det? Fordi det ikke passer med forventningen? (hehe...joda, jeg fikk en del kommentarer i oppveksten ja...jeg gjorde nok det).

Men tilbake til snømåkingen. Jeg synes i utgangspunktet at disse to damene burde klare å måke løs en bil alene. Og dersom dette ble vanskelig, så går det jo an å spørre pent om hjelp. Man kan jo ikke forvente at forbipasserende (menn og kvinner) styrter til for å hjelpe med en såpass enkel oppgave- de hadde jo til og med spade. Og husk, kvinner har også muskler....og praktisk sans ;-)

Kvinner bør ikke forvente at alle menn er "handy-men", og menn bør ikke forvente at alle kvinner er interesserte i husarbeid. Frihet til å være seg selv er kjempeviktig uavhengig av kjønn.

Og til de som tror likestillingskampen er vunnet: se hvor mye en mannlig ingeniør tjener i forhold til en kvinnelig fysioterapeut- begge er høyskoleutdannet. Og se hvor mye husarbeid kvinner gjør i forhold til menn. Noe sier meg at denne dagen kommer til å trenges i lang tid fremover...dessverre.

Flopsy goes on holiday, og lillesøster kanin blir litt redd

2006-03-09T22:27:00.000+01:00

Jeg hadde store planer om å komme med en bloggpost 8.mars, men så langt kom jeg aldri. Jeg skammer meg litt over dette, men lover å komme tilbake med bidrag til feminismen på et seinere tidspunkt. Og egentlig håper jeg jo også at jeg kommer med pittesmå bidrag til dette hver dag, selv om ikke alt kommer ut i bloggform ;-)

Men altså. Saken er den at jeg for tiden befinner meg i Vestlandets hovedstad- Bergen. Her har jeg vært siden onsdag kveld, i anledning et aldri så lite seminar. Og i stedet for å ta inn på hotell og sende regningen til skattebetalerne, ligger jeg på madrass på gulvet på den knøttlille hybelen til lillesøster. Så dum går det an å være. Men aldri så galt osv, her hos lillesøster er det jo alltid hyggelig å være, og mangelen på plass og komfort blir enkelt kompensert ved tilgang på gamle britiske TV-serier på dvd, innkjøp av smågodt, og ikke minst jobbing med vår felles mani: slektsforskning.

Lillesøster har jobbet hardt med å finne ut mer om våre forfedre fra Trøndelag. Den delen av slekta har vi liksom ikke fått noe kontroll over før nå, men her har altså lillesøster gjort en fin jobb. Nesten litt for fin, noe følgende samtale kan være med på å belyse:

Lillesøster, med oppglødd stemme: "Nå har jeg fått et skikkelig gjennombrudd på trønderfronten! Far til Johan Jørgensen heter Jørgen Edvardsen, og han er fra Hitra i Sør-Trøndelag".

Flopsy: "Så flott! Da har vi jo kommet litt lenger på den siden. Men si meg, Hitra? Er ikke det litt sånn Tore Strømøy-land?"

Lillesøster: "Hæh? Tore Strømøy? Kødder du eller? Nei, nei, nei...jeg vil ikke høre om det. Jeg nekter å ha gener fra samme område som han. Hører du? Jeg nekter!

Flopsy: "Så, så. Det er jo ikke sikkert at vi er i slekt med akkurat ham da. Hehe..men du skjønner vel hvorfor jeg ikke har jobbet så mye med trønder-genene våre. Ren og skjær redsel.

Lillesøster: "Fryktelig irriterende. Og nå som jeg var så fornøyd og all tingen. Og så kommer du med de derre Tore-kommentarene dine og ødelegger hele moroa for meg. Tore Strømøy...Fnys!

Jepp, rett og slett en fryktelig opplevelse for oss begge. Men uheldigvis for lillesøster, kom hun til å nevne dette med Hitra og Tore for en av sine venninner. Og siden har hun måttet takle tonnevis med trakasseringer på Msn, i form av lignende kommentarer:

"No har æ brukt mang ein arbeidstime på å leit etter annar personas slækt, og idag e æ så hældig at æ kan presanter litt fra mitt eige liv. Æ har alltid følt at det va nått så mangla, men no har æ ændelig funne det, og det va mi slækt i Florø"....

"Hei, hvordan står det til med Frøken Strømøy idag da?"

"Blir det slektsstevne til sommeren nå da? Du og Tore i skjønn forening, begge med hockeysveis, fargerike gensere og mokasiner...hehe...mens jeg ligger og ruller meg på gulvet i latter".

Uff ja. Det er harde tider. Jeg har advart dere mot slektsforskning før, og jeg gjør det igjen. Dere vet aldri hva dere finner, og sannheten kan være hard å takle. Hvem vet, kanskje nettopp du er i slekt med Ivar Hoff?

Fra venstre mot høyre:
Tore Strømøy og Lillesøster Kanin...like som to dråper vann?

Venner for livet

2006-03-06T21:33:00.000+01:00

Det å skulle begynne på fysioterapeuthøgskolen var ganske skummelt for den 19 år gamle Flopsy. Jeg kjente ingen, og var overbevist om at alle de andre i klassen var supermennesker med skarp hjerne og veltrimmet kropp. Den første uka på skolen var mildt sagt traumatisk, og hadde jeg ikke vært en tålmodig og utholdende sjel, så hadde jeg sannsynligvis sluttet.

Hvorfor det? Fordi jeg følte meg annerledes. Jeg var ikke spesielt sporty, og hadde ikke drevet aktivt med noe siden jeg sluttet med fotballen i 15-årsalderen. Friluftsliv interesserte meg midt bak, og dans og drama var for pingler ;-). I tillegg har jeg alltid hatt en hang til å overdrive inntaket av cola og sjokolade, og var vel neppe verken veltrent eller velproporsjonert.

Men heldigvis oppdaget jeg to fantastiske mennesker i løpet av de første ukene på fysioterapeututdanningen: Elisabeth fra Vennesla og Silje fra Stavanger. Uten disse to hadde jeg ihvertfall ikke holdt ut tre år på studiet. Fagene var stort sett spennende, men sosialt tilbakestående Flopsy strevde med å passe inn i miljøet. Og nettopp der var Elisabeth og Silje redningen- de var ankeret jeg jeg kunne feste meg til, og som gjorde skoledagene til å holde ut.

Det skal likevel innrømmes at starten på vennskapet vårt ikke kom helt av seg selv. Jeg husker godt mitt første møte med Silje. Jeg satt alene og fortapt i auditoriet, og håpet i mitt stille sinn at ingen skulle snakke til meg- slik at jeg ble nødt til å svare. Og der kom nettopp Silje og satte seg ned ved siden av meg. Hun er en strålende og blid person, og forsøkte å få i gang en samtale. Jeg var temmelig sjenert, og svarte kort mens jeg fortsatte å stirre rett frem. Vi diskuterte denne hendelsen i etterkant, og lo godt av oss selv. Jeg syntes hun var på grensen til innpåsliten og overhyggelig, og hun syntes jeg virket både sur og arrogant. Heldigvis forsøkte vi igjen ved en senere anledning, og ble etterhvert godt kjent med hverandre.

Elisabeth bodde i det samme nabolaget som meg, og jeg tror vi ble kjent ved at vi tok følge på hjemveien ved en anledning- men jeg må innrømme at jeg ikke husker detaljene rundt dette. Det jeg likevel husker godt, er noe hun sa til meg like etter skolestart. Elisabeth er noen år eldre enn meg, og ble veldig overrasket når jeg fortalte at jeg var 19 år: "Du si meg, vet foreldrene dine hvor du er henne?". Hehe..en kostelig kommentar, men kanskje ikke like morsom når man faktisk er 19 år, og føler seg kjempevoksen. Men Elisabeth, du er tilgitt nå altså ;-)

Trekløveret Silje, Elisabeth og Flopsy ble altså etablert. Og selv om vi nok skilte oss litt ut, tror jeg vi var gode å ha på studiet. Vi sa ikke så mye, og var relativt kritiske overfor studiet generelt og enkelte lærere spesielt. Vi skulket en del av kropp & sjel-timene, og brukte ordet "svada" hyppigere enn noe annet. Særlig Flopsy og Elisabeth kunne være relativt surmagede, og endte vel etterhvert opp som en parodi på de to gamle mennene i Muppet-show ;-). Men alle tre gjorde det skarpt på eksamenene, og vi kom oss til slutt helskinnet igjennom både studier og praksis.

Nå er vi dessverre spredt for alle vinder. Jeg er tilbake i Florø, Silje tilbake i Stavanger, og Elisabeth har som dere ser i posten under, havnet i Sandefjord. Men det skal dere vite: Jeg er veldig glad i dere!

Bryllup & bil

2006-03-06T09:36:00.000+01:00

Elisabeth & Helge giftet seg på lørdag, og Flopsy og Hjorthen ønsker dem herved til lykke!

Bryllupet gikk for seg ute i det fri, og Flopsyblogg er stolt over å kunne presentere dette bildet av det lykkelige paret:

Elisabeth & Helge satset som kjent på en alternativ feiring, og også selve vielsen ble holdt utendørs- i 12 minusgrader. Såvidt meg bekjent ble dette en kjempesuksess, og brudeparet hadde til og med besøk fra lokalavisa Sandefjords blad. Det overrasker ikke at nettopp Elisabeth slo til med en alternativ feiring, siden hun er en kreativ sjel som ikke er plagsomt opptatt av å følge mengden. Men undertegnede er likevel litt usikker på om hun snakker helt sant når hun forteller avisa de valgte denne feiringen siden de liker snø. Elisabeth? Snø? Hm...lurer på hva hun egentlig driver med på andre siden av fjellet. Jeg håper virkelig ikke at hun har fått sansen for friluftsliv og annen styggedom på permanent basis ;-)

Vi hadde som tidligere nevnt store planer om å komme oss av gårde til bryllupet, som foregikk i Sandefjord. Men siden vi er kjent for ikke å prioritere det å eie nyere utgaver av autobilen, gikk det som det gikk.

Tirsdag morgen skulle Junior til 4-årskontroll på Helsestasjonen, og siden alle aktuelle busser hadde kjørt da vi var ferdige der, ble jeg nødt til å kjøre innover mot Lyskrysset. Vel halvveis begynte jeg å få problemer. Motoren bestemte seg for å ta en pause rett etter passering av Eikefjord. Jeg trillet pent inn på en busslomme, mens jeg forbannet alle verdens bilprodusenter. Jeg plukket frem mobilen, og oppdaget av batterinivået var kritisk. Hva skulle jeg gjøre?

Heldigvis for meg, fant jeg ut at jeg kanskje kunne prøve å starte vraket igjen. Og joda, jammen startet den ikke på første forsøk. Jaja, kanskje dette var et slags epileptisk bilanfall, tenkte jeg, og kjørte videre. Jeg passerte bomstasjonen, betalte de sure 45 kronene (er det rart jeg tar buss), og nærmet meg åpningen på den 6 kilometer lange Naustdalstunnelen. Og hva skjer? Jeg får stopp igjen, tre meter foran åpningen på tunnelen...jeg er med andre ord inneklemt mellom en bomstasjon og en laaaang tunnel.

Jeg satser på at strømmen holder til et par meldinger, men innser at det er lite noen kan gjøre for meg. Jeg vrir om nøkkelen igjen, og jammen starter ikke kjerra nok en gang. Gjennom tunnelen kjører jeg med hjertet i halsen. Hjorthen har fått stans der inne i mørket en gang tidligere, og holdt på å fryse i hjel under trekket fra ventilasjonsanlegget mens han ventet på assistanse. Jeg var ikke så keen på å kopiere den hendelsen. Heldigvis for meg holdt bilen gjennom tunnelen, men stanset igjen så fort jeg var ute. Etter en pause startet den igjen, for å stanse igjen etter ca 5-6 km. Til slutt kom jeg meg heldigvis på jobb, med en hvilepuls på rundt 200.

På jobb fikk jeg satt mobilen på lading, og jeg fikk overtalt mine kjære foreldre om å ta seg en liten ettermiddagstur til Lyskrysset, slik at jeg hadde følgebil på hjemveien. Det trengtes, i og med at bilen stoppet sånn 5 ganger på veien tilbake igjen.

Vel hjemme kikket kjære far under panseret på bilen, og satte diagnosen "ising i forgasseren", på grunn av hull på en ventilasjonsslange. Ikke vet jeg, jeg vil helst slippe å tenke på hva som befinner seg under panseret. Han forsøkte å lage en midlertidig løsning på problemet. Skjønt løsning og løsning: En halvliters ølboks som provisorisk ventilasjonsslange var vel ingen umiddelbar suksess....

Og når det i tillegg begynte å snø, var det bare å innse at det ikke ble hverken østlandstur eller bryllup for vår del. Snufs! Men kanskje vi kan få til et lite treff når det blir varmere i været? Om Forden vil...

Samtaler på buss

2006-03-01T22:08:00.000+01:00

Som de fleste av dere sikkert har fått med dere, så kjører jeg veldig mye buss. Frem og tilbake mellom Høljebyen og Lyskrysset; 5 dager i uka. Ganske kjedelig i utgangspunktet, men noen ganger også litt fascinerende.

Det har seg nemlig sånn at de fleste av de andre på bussen også er pendlere- på vei enten til jobb eller til skole. Og denne felles skjebnen er utgangspunktet for at det etterhvert har dannet seg en egen "pendler-kultur" på bussen, det vil si at der eksisterer et sett med uskrevne regler med hensyn til hva som er akseptabel oppførsel, og hva som er "frowned upon". De fleste pendlerne har lange dager, og er derfor trøtte om morgenen. På morgenbussen forventes det derfor en viss grad av stillhet. Høy prating, latter og mobiltelefonering er derfor "frowned upon". På ettermiddagsbussen hjem er terskelen for støy mye høyere. Moderat prating er helt ok, det samme med bruk av mobiltelefon, så lenge man benytter "innestemme".

Som regel er det fred og fordragelighet på bussen, men innimellom dukker det opp busspassasjerer som ikke er pendlere, og som dermed ikke helt kjenner kodene. Disse er lett gjenkjennelige, blant annet fordi de som regel er våkne i blikket om morgenen, og fordi de svært ofte reiser to eller flere sammen. De er som regel humørfylte og fulle av forventning. Mange av dem er pensjonister, og en busstur til Lyskrysset kan for mange av dem være en stor og spennende utflukt. De møter derfor på bussen med en voldsom energi, og ikke minst med et veldig behov for å prate.

Unødvendig å si; men disse menneskene er ikke populære blant pendlerne. I hovedsak på grunn av det enorme pratebehovet; gjerne med utestemme og ispedd latterutbrudd. Dette gnager på skjøre pendlersinn, som har gått i søvne fra hjemmet og til busstasjonen, og som gleder seg til å avhjelpe søvnmangelen med en liten time til på øyet. Den erfarne pendler kan heldigvis noen triks i så måte. Det ene er å unngå å sette seg i nærheten av folk man ikke kjenner, og i særdeleshet dersom de er over 70 og har med seg trillebag. Dersom man likevel skulle være uheldig med plasseringen, så hjelper det godt å ha en Ipod på innerlomma. Høy musikk i øret overdøver de fleste, selv om det brukes utestemme.

Noen ganger hender det imidlertid at man både har plassert seg ugunstig i terrenget, og glemt Ipoden hjemme. I slike stunder er det bare å håpe på at de pratsomme i det minste har noe spennende å snakke om, slik at man kan få oppdatert seg på litt lokal sladder. Bussen er jo ypperlig i så måte. Man sitter tett som sild i tønne, og lyden bærer som bare det. Veldig mange ser også ut til å glemme at de ikke er alene på bussen, og prater i vei om både det ene og det andre. Så innimellom får man høre en del morsomme ting.

I forrige uke satt jeg ikke så langt unna to driftige lokale landhandlere. Det kom etterhvert frem at disse to satt på hver sin butikk, på hver sin lille øy utenfor Høljebyen. De diskuterte som seg hør og bør hvordan man kan klare å leve av denne virksomheten på sikt, og den ene av dem var åpenbart en litt kreativ person. Han kombinerte butikkdrift med mye annet rart, som salg av kaffe, hjemmelaget brød og ikke minst hamburgere. Han anbefalte den andre butikkeieren å satse på fastfood, og la i detalj ut om hvordan han laget hamburgerne, og ikke minst hvor mye han tjente på salget.

Her er oppskriften:

- Man kjøper inn hamburgere i stort, og slenger dem i frysen.
- Salat tar man fra sin egen butikk. Det er en fordel å ta salat (dvs kinakål) som begynner å bli ødelagt. Denne vil man jo ikke tjene penger på å selge, men i burgeren er det jo ingen som ser om den er brun i kantene.
- Det samme med tomater; her tar man de litt bløte og overmodne.
- Dressing kan man kjøpe inn i stort. Den holder seg i månedsvis i kjøleskapet.
- Dette produktet koster ca 10 kroner å lage. Hvis man tar 60 kroner for det ferdige produktet, har man altså tjent 50 kroner.

Ikke si at jeg ikke har advart dere. Fastfood er og blir usunt, dyrt og dårlig ;-)

Maniske meg

2006-02-22T21:56:00.000+01:00

Jeg regner med at mange av dere har fått med dere at Flopsy og Hjorthen har vært til foreldresamtale i barnehagen. Hvis ikke, så finner dere detaljer fra dette på Hjorthebloggen. Jeg skal ikke kjede dere med repetisjon og drøvtygging, men sånn litt i ettertid er jeg litt fascinert over min egen nevrotiske reaksjon på tilbakemeldingene fra barnehagen. Her er derfor en liten smaksprøve fra Flopsy-psyken:

Fredag ettermiddag: Jeg er litt irritert, litt sint, litt fortvilet og litt lei meg. Og akkurat litt for mye av alle disse til å klare å tenke positivt og konstruktivt. Tankene kverner om og om igjen, og alle detaljer fra samtalen blir plukket frem igjen, overtolket og forkastet. Prater hull i hodet på Hjorthen, og blir mer og mer opptrekt ut over kvelden. Får hodepine, og ender opp med å spise potetchips med rømmedip i stedet for middag. Hjorthen forsøker med oppmuntrende ord, men det hjelper lite. Er ikke mottagelig i det hele tatt. Sover middag, for første gang på lenge. Står opp og ser Idol, og legger meg igjen etterpå.

Lørdag: Jeg våkner tidlig, og føler meg overraskende kvikk. Kanskje ikke så rart, med tanke på all sovingen siste døgn. Er full av pep, og tenker at har skal det jobbes. Plukker fram Juniors lille røde sykkel, og bruker det jeg kan av overtalelse og bestikkelser får å få ham med ut for å prøve. Junior har aldri vært glad i sykling, etter noen litt mislykkede forsøk på trehjulssykkel i tidligere år, men går likevel med på å prøve. Sannsynligvis bare for å få fred fra masinga mi. Heldigvis for både meg og ham får han raskt dreis på sakene denne gangen. Han synes til og med det er gøy. Phew...1-0 til Flopsy over barnehagen :-)

På ettermiddagen reiser vi på besøk til bestemor. Vi diskuterer Juniors hinderløypenekt, og det hele ender selvfølgelig opp med at vi får tante (lillesøster kanin) til å lage en hjemmesnekret hinderløype av bestmors strikkegarn og kjøkkenstoler. Og siden vi ikke er førskolelærere, så tror Junior at vi holder på med noe morsomt. Jeg tror til og med han er litt fascinert over hvor lekne vi plutselig har blitt. Så Junior hopper og spretter, både forover, bakover og sideveis. Stakkars tante forsøker å henge med, men må raskt gi tapt. Vel hopper hun høyt, men energinivået hennes ligger litt lavere enn hos 4-åringen.

Søndag: Været er nydelig, og Junior tar saken i egne hender. Først er han ute og slenger seg, helt til han blir så svimmel at han må sette seg ned. Deretter klatrer han uoppfordret opp i et tre. Flopsy begynner å senke skuldrene, men ikke mer enn at det blir sykkeltur denne dagen også...

Mandag: Irritasjonen er endelig i ferd med å slippe taket, og jeg klarer igjen å tro på det jeg egentlig har visst hele tiden: Junior er en gullklump, som det ikke feiler noe som helst. Annet enn at han har en bra porsjon av det som heter vilje. Denne dagen er han til og med i bursdagsselskap hos en av de andre guttene i barnehagen. Mamma og pappa blir sendt hjem; han vil klare seg selv. Jeg begynner å lure på hvorfor jeg i det hele tatt lot meg vippe så til de grader av pinnen. Hva med å stole på seg selv? ;-)

Bestemors Hagesenter

2006-02-16T22:54:00.000+01:00

Juniors bestemor er veldig interessert i planter, og jeg tror hun er litt lei seg for at dette ikke er en interesse jeg deler. Under mild tvang gikk jeg med på å plante noen rosa blomster i hagen i fjor, men jeg er ikke så sikker på om jeg tar sjansen på dette i år.

Som lite hageinteressert er det nemlig ikke så lett å følge med på hva bestemor planter, og hvilke frø det er hun driver å dyrker i kjellerstua hver vår. Men etter å ha lest kveldens lokalavis, har jeg blitt litt klokere... link

Jeg satser på at hun legger hobbyen sin på is fremover, og at denne våren blir søndagstur-til-hagesenteret-fri for Flopsys vedkommende ;-)

I disse fugleinfluensa-tider

2006-02-16T22:30:00.000+01:00

Jeg har nå klart å bli syk, til tross for at jeg ikke har hatt noe å gjøre med hverken fugler eller skiløpere i det siste. Så i kveld har jeg ikke gjort så mye annet enn å sitte under pleddet mitt og lese avisene. En stund holdt jeg nesten på å sovne, men så kom jeg over en stor nyhet i nettutgaven av Bergens-avisa BA.

Temaet er selvfølgelig fugleinfluensaen, og under bildet til venstre har BA trykket følgende, slående setning:

"Norske helsemyndigheter har planen klar. I Bergen er det ennå ikke blitt observert mistenksomme fugler."

Skulle dere sett! Fuglene har ennå ikke blitt mistenksomme overfor bergenserne...de tør til og med å spise maten de blir servert ;-)

Ah, det er så kjekt når andre skriver feil, ikke sant?

The sky is the limit: Førde

2006-02-15T17:35:00.000+01:00

Bygdebyen Førde er ikke verdens vakreste sted. En gang på 90-tallet ble Førde til og med kåret til å være Norges styggeste tettsted. Man må med andre ord være både født og oppvokst der for å se sjarmen, og selv innbarkede Førdianere pleier å innrømme at stedet er litt estetisk tilbakestående. Når folk der inne finner ut at jeg er fra Florø, får jeg ofte en eller annen variant av følgende kommentar: "Jasså, du er fra Florø du. Det er fint der."

Det som imidlertid er litt synd, er at Førde faktisk kunne ha vært pent. Om bare man hadde hatt litt plan over den noe eksplosive utbyggingen som har skjedd der de siste 20-30 årene. Førde var nemlig en fin jordbruksbygd en gang i tiden, før noen fant ut at det lå midt i fylket, og dermed hadde potensiale for å bli et fylkessentrum.

Dette bildet er fra 1937, og viser altså et relativt greit lite sted med jordlapper og tilhørende elveløp.

Jeg har forsøkt å finne nyere bilder, men merkelig nok er det ikke så mange som har tatt bryet med å legge ut bilder fra nåtiden. Jeg klandrer dem ikke ;-)

Men videre til det som egentlig skulle være poenget. Det bygges stadig i Førde, og i fjor så nok et handelssenter dagens lys. Dette lå tvers overfor et av den andre handelssentrene i byen, og noen lyse hoder fant derfor ut at det ville være veldig praktisk å binde disse to bygningene sammen på et eller annet vis, slik at de kjøpevillige skulle slippe bryet med å komme seg over den noe traffikerte riksvei 5, i sin iver etter å tømme kontoene sine. De lyse hodene fant deretter ut at en "skywalk" ville være tingen. For de uinvidde, så er en "skywalk" et Førde-uttrykk for "gangbro".

Tegninger ble laget av et arkitekt-firma jeg ikke husker navnet på, og søknaden om oppføring ble sendt inn. Planene ble godkjente, og byggingen satt i gang. Men i mellomtiden fikk arkitekt-firmaet sparken, og husbyggerne satset på sin egen løsning- uten å informere kommunen om dette. Så den dagen "skywalken" tok form, var det få som kjente den igjen fra de aktuelle tegningene.

Husbyggerne ble derfor kontaktet, men skjønte ikke selv at dette var noe å lage styr omkring. De ber derfor om å få en liten bot, slik at de kan fortsette med arbeidet...Og slik står saken nå, mens førdianerne holder pusten av spenning.

Flopsy skjønner forsåvidt utbyggernes tankegang. Førde er jo så stygt fra før av, så sånn sett spiller det jo liten rolle ;-). Men regler er nå en gang til for å følges, og trenden med å bygge først og spørre etterpå er vel en av grunnene til at Førde ser ut som det gjør....

Og hvordan ser denne "skywalken" så ut? Vel, her er et lite bilde av den: dere får dømme selv. Jeg er ihvertfall glad for at jeg bor i Florø ;-)

4 ting...

2006-02-14T20:25:00.000+01:00

Siden jeg ikke har noe bedre å skrive om idag, velger jeg å henge meg på denne "4 ting" greia som går rundt på blogverdenen....selv om jeg er en av de få som ikke har blitt tagget, som det jo så fint heter...

Men altså:

4 jobber jeg har hatt:

Det er litt pinlig å innrømme det, men jeg har vel egentlig ikke hatt mer enn tre jobber...og to av dem er til og med temmelig like.

- I den tiden jeg gikk på videregående skole, hadde jeg en liten ettermiddagsjobb 1 -2 dager i uka. Jobben gikk ut på å prise og sette på plass varer for Lilleborg (vaskemidler og slikt), i Høljebyens to Rema-butikker. Helt ok jobb det, valgte å få betalt etter antall kolli jeg plasserte, og priset varer så dampen sto av meg. Husker fortsatt at en flaske Zalo kostet 11.90 i de dager..

- I studietiden valgte jeg å leve nøkternt på studielån, og var fulltidsstudent. I feriene snyltet jeg på mor og far. Det siste angrer jeg egentlig litt på, men gjort er gjort. Min neste jobb var dermed som nyutdannet. Jobbmarkedet har lenge vært litt vanskelig for ferske fysioterapeuter, og Flopsy havnet dermed på feil side av fjellet etter turnustjenesten. Jobbet i ca 1 år som kommunefysioterapeut i Hjartdal kommune. Det er en bitteliten kommune i indre deler av Telemark, med en befolkning som er hauggammel, og med et klima som som ikke passer en vestlending særlig godt....opplevde flere ganger å bli ledd av, på grunn av min noe massive påkledning vinterstid. Men hallo, 26 minusgrader er da ikke til å kimse av??

- Den tredje jobben min er den jeg er i nå- fortsatt som kommunalt ansatt fysioterapeut, men nå på rett side av fjellet :-)

4 filmer jeg kan se om og om igjen:

Er ikke så veldig glad i å se filmer om og om igjen, egentlig. Da må det i så fall gå lang tid mellom hver gang. Men ok, følgende filmer har jeg ihvertfall sett noen ganger:

- Rio Bravo
- Down by Law
- En fisk ved navn Wanda
- The Piano

4 steder jeg har bodd:

Det er faktisk med nød og neppe jeg klarer å hoste opp 4 steder også...hehe....jeg er vel ikke verdens mest eventyrlystne person.

Brandsøy: Stedet jeg er oppvokst, og hvor mine foreldre fortsatt holder til

Bergen: 4 år med studier, på en koselig liten hybel i Solheimsviken. Bergen er en kjempeby, og definitivt stedet jeg ville ha bodd om jeg ikke hadde havnet tilbake igjen i hjemfylket.

Sauland, Telemark: Som sagt, min første jobb. Bygda Sauland har ca 800 innbyggere, og minst like mange traktorer. Bodde i en kjellerleilighet med fabelaktig utsikt, og med verdens lengste bakke opp til huset. Kjedelig sted, men jeg hadde heldigvis selskap av den unge herr Hjorth ;-)

Florø: Høljebyen. Her bor jeg nesten midt i byen, i et lite hvitmalt trehus. Huset har tilhørt Flopsy-slekta siden før 1900, noe hun er ihvertfall bittelitt stolt over, selv om huset i seg selv ikke akkurat er noe palass. Etter en større renovering i 2002 er det ihvertfall noenlunde beboelig ;-)

4 tv-serier jeg liker:

Jeg ser i grunnen veldig lite på tv, og tv-serier blir fort litt stress- klarer som regel aldri å få med meg alle episodene likvel. Liker derfor best serier som er i få deler, og som går seint på kvelden. Følgende serier kan jeg vel si at jeg liker:

Criminal Minds: Fikk med meg første episoden av denne, på grunn av Mandy Patinkin. Ikke kjempeimponert egentlig, men har forsøkt å følge litt med på den.

Veronica Mars: Har litt dilla på denne- har sett hele sesong 1 på dvd. Gleder meg til fortsettelsen!

Landsbylegane (Peak Practise): Veldig britisk, og mye kjekkere enn de litt voldsomme "Doktorseriene" fra USA. Ikke for det, jeg har fulgt med på dem også, særlig Chicago Hope og E.R.

Twin Peaks: Var veldig hekta, og ganske skremt...

4 matretter jeg liker:

Bare 4? Jeg er veldig glad i mat, og synes det er vanskelig å skulle velge 4 ting her...

Tapas: Veldig stas å kunne smake på så mye forskjellig på en gang! Olivener er yummi!

Pizza: Helst av den italienske sorten, med tynn og sprø skorpe. Og gjerne med blåmuggost på...

Viltkjøtt: Det er vel mer en råvare enn en matrett, men du verden så nydelig!

Biff med tilbehør: Kjøtt er godt, og det må ikke være for mye stekt....og gjerne med fløtegratinerte poteter og god vin til.

4 nettsteder jeg besøker daglig:

Hjortheblogg
Dagbladet
Bergens Tidende
IMDB (ihvertfall nesten daglig)

4 ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør:

Reise på laaaang ferie til USA, leie bil og kjøre fra kyst til kyst.
Bo utenlands i en periode, f.eks i England
Sette i stand kjelleren på huset vårt.
Få større familie ;-)

Så ble det en bloggepost idag også :-)

Bryllup

2006-02-12T18:25:00.000+01:00

I disse dager har Flopsy fått invitasjon til bryllup!

Venninne og fysioterapeut-kollega Elisabeth skal gifte seg med sin utkårede den 4.mars, og stedet er Sandefjord. Selve seremonien skal foregå ute i skogen, og de inviterte har fått streng beskjed om å droppe pentøyet til fordel for stilongs og pledd....Jeg har fått inntrykk av at noen av de litt eldre tantene hennes har forsøkt med milde protester, men heldigvis til liten nytte. Her blir det bryllupsseremoni med fakler og bålbrenning. Jeg er kjempebegeistret, og håper værgudene gjør det mulig for Flopsy og Hjorthen til å kjøre over fjellet med Forden :-)

Egentlig så må jeg innrømme at jeg ikke er så glad i bryllup. Det er for det første litt skremmende med påkledningen. Jeg er ikke veldig glad i å pynte meg, og føler meg ofte litt som en påfugl når jeg har pentøy på. I tillegg er jeg livredd for bordplasseringen. Tenk om lille, innadvente meg blir plassert sammen med en haug med skumle, ukjente mennesker? Jeg er ikke akkurat verdens mest utadvendte person...Bryllup i skogen er derfor mer i midt i blinken, og jeg er helt sikker på at dette blir en kjempeflott happening!

Siden jeg selv nå nærmer meg 30 med stormskritt, hender det også at jeg selv får spørsmålet om ikke det er på tide å gifte seg. Men for min del må jeg innrømme at tanken på å skulle stå brud ikke er spesielt fristende...Ekstra skummelt er tanken på å skulle være hvit brud, det som for mange er selv den rosa ungpikedrømmen. Vel, for meg er det nærmere et mareritt....

Et kirkebryllup ville for det første være rimelig hyklersk for meg, som ikke akkurat er et religiøst vesen. Og den ekle følelsen av å være en hykler fikk jeg mer enn nok av under den obligatoriske samtalen med presten i forbindelse med juniors dåp. Presten var både offensiv og belærende, og han gav seg heller ikke før han fikk prakket på oss et ekteskaps-skjema. Det havnet i søppeldunken med en gang vi kom hjem. Det fikk liksom være grenser for hykleri på en og samme dag ;-). Et under at junior fikk lov til å bli døpt egentlig, men det gikk nå igjennom det da.

Men det er ikke bare tanken på hykleriet som gjør et bryllup til noe skremmende for meg. Tanken på å iføre seg selv en massiv, hvit, bløtkake-lignende kjole er ikke mindre skremmende. Jeg har knapt gått med kjole etter skolestart, og har ingen planer om å begynne nå. Også hvit da...ugh! Det å få håret fikset er heller ikke så fristende. Jeg er redd frisører har en litt annen følelse for hva som er "bryllupsfint" enn det jeg har....høyt hår med blomster i for eksempel...hjelp!!

Det eneste som er marginalt verre, er tanken på å skulle betale det hvite ut av øyet for å sikre den litt vel tallrike Flopsy-slekta god tilgang på ildvann. Aargh...jeg lover meg selv at dette aldri blir aktuelt. Så Hjorthen, her må det i så fall tenkes alternativt...

Men videre til neste tema: navnebytte. Jeg ser at de fleste kvinner som gifter seg velger å ta mannens etternavn. Jeg er selvfølgelig ikke motstander av dette- hvilket navn man velger å ta, må så klart være opp til hver enkelt. Men jeg tillater meg likevel å stusse over at så få velger å beholde sitt egen navn- i våre likestillingstider. Jeg skjønner godt argumenter som at det er praktisk med felles navn- at det å ha samme etternavn er en del av symbolikken med ekteskapet- at det er lettvint med tanke på barna- at det er tradisjon osv.

Og som sagt, jeg ønsker ikke å angripe noen. Jeg respekterer at mange ønsker å ta mannens etternavn. Men jeg håper at dere kvinner ihvertfall har tenkt igjennom saken, og at dere er klar over at det også er lov til å beholde sitt eget ;-). Og det er også mulig at jeg velger å nevne dette nettopp fordi at det ikke er aktuelt for meg å bytte navn....jeg er for sterkt knyttet til de navnene jeg allerede har :-)

Så her i heimen er det kaoset som råder: Jeg har to etternavn, Hjorthen har to etternavn og Junior har to etternavn (mitt til slutt- er beinhard feminist må vite ;-)). Funker helt fint det også!

Ungdommen nå til dags

2006-02-08T22:58:00.000+01:00

Tidligere i kveld hadde jeg en svært urovekkende telefonsamtale med min yngre søster. Det var til og med hun som ringte. Og hun ringte til og med så lenge at jeg rakk å ta den. Bare dette er grunn til bekymring. Som regel ringer hun kun lenge nok til at jeg rekker å se navnet hennes på displayet. Da må selvfølgelig jeg ringe henne opp igjen, og hun kan prate gratis. Hun går jo tross alt ikke på Norges Handelsshøyskole for ingenting...

Men altså. Lillesøster lever det glade liv som student i storbyen Bergen. Der bor hun på et knøttlite rom i noe som visstnok skal være en studentblokk. Hva hun driver med på fritiden, vet jeg ikke så veldig mye om. Jeg tror nok hun vil ha noen ting for seg selv; eldre søstre kan visst være både nysgjerrige og fryktelig irriterende. Så jeg har levd litt i mørket, og forestilt meg at hun hadde alminnelige, sunne student-interesser. Slik som øl-drikking, kino-gåing, pizza-spising og sjekking.

Samtalen i kveld var i så måte urovekkende. Veldig urovekkende. Hun ville kun prate om den nye boka hun har kjøpt seg. Og det var ikke en hvilken som helst bok heller. Importert til og med, helt fra Amerika. Og med følgende, bekymringsfulle tittel:

"Six feet under: the Graveyard Guide to Minnesota"

Er det rart jeg er litt redd? Min oppfordring til dere må derfor være å gi ungdommen god og tidlig tilgang på alkohol og porno, før slektsforskningen tar dem. Da er det nemlig skikkelig kjørt; og alle lommepengene går med i bygdebok-sluket. Ikke si at dere ikke ble advart!

Bokstaver og nytteverdi

2006-02-08T21:58:00.000+01:00

Helt siden barndommen har jeg syntes litt synd i noen av bokstavene våre. Jeg tenker selvsagt på de stakkarne som faller utenfor. De som sjelden eller aldri blir brukt på norsk, og som dermed ikke riktig har fått sjansen til å vise oss hva de er gode for.

Jeg tenker spesielt på de bokstavene Q, X, Z og W. Disse "utenlandske" karakterene, som sjelden blir sysselsatt i språket vårt. Det er vel liten tvil om at det er sånn i samfunnet vårt idag at for eksempel V tar de fleste jobbene som W kunne ha hatt.

Det har vært lite fokus på dette problemet i samfunnet vårt. De nevnte bokstavene har blitt bedt om å ta seg sammen, stå opp om morgenen, få seg en jobb osv. Men hittil har ingen vært villig til å sysselsette dem, og de har stort sett kun blitt uglesett.

Jeg forsøkte derfor å finne aktuelle ord der man kan se disse bokstavene i arbeid:

Q: Q- tips, Q- melk
X: Xylofon, xenofobi
Z: Zoo, zalo
W: William, Wenche

Relativt magert, med andre ord...

Det er derfor svært gledelig å se at bloggverdenen er full av toleranse og gode sysselsettingstiltak. Og hva hadde vel Word Verification vært uten disse fremmede fuglene ;-)

Fredsdue

2006-02-06T22:15:00.000+01:00

Og siden jeg er i det produktive hjørnet i kveld, vil jeg også følge oppfordringen om å poste en fredsdue. Det kan trenges i disse tider!

Ja til toleranse, respekt og fred!

Eller for å si det med Nick Lowes ord: "What`s so funny `bout peace, love and understanding?"

Bil del 2

2006-02-06T21:07:00.000+01:00

Flopsy er ikke av dem som tok lappen på 18-årsdagen. På den tiden hadde jeg forsøkt meg bak rattet en gang, og jeg var klar og tydelig på at dette ikke var noe jeg kom til å stresse med foreløpig.

Den første læretimen hadde jeg sammen med min kjære far, i farfars gamle folkevogn. Kjære far kan det meste om bil (tror han selv ihvertfall), og burde i så måte være en kjemperessurs. Problemet er bare at han er blottet for noen vesentlige egenskaper; særlig gjelder dette pedagogiske evner og tålmodighet. Så når Flopsy kvelte den stakkars bobla for n`te gang, ble det rett og slett nok for oss begge. Ikke hastet det heller, jeg hadde ikke noe større bruk for bil i min studenttilværelse i sentrale deler av Bergen by.

Neste forsøk var noen år senere i tid. Da var det en snill nabo som på død og liv skulle lære meg kunsten å kjøre. Han hadde både tålmodighet og fin bil, men dessverre også en del bastante ideer. Som at man alltid må holde høyre hånda på girstangen. Og at man må sitte helt rett i ryggen hele tiden. Og ikke minst, at det viktigste av alt er å lære seg å rygge ut fra en parkeringsplass med kun en hånd på rattet. Den andre må jo være på girspaken, ikke sant?

Etter å ha vært igjennom en kjøretime med Hitler, orket ikke Flopsy tanken på å skulle fortsette opplæringen sammen med Mussolini. Det ble derfor nok en gang med det ene forsøket. Etter studier og turnustjeneste innså jeg imidlertid at det ville være lurt å få orden på dette med bilkjøring. Hjorthen hadde dukket opp i Flopsy-livet, og han var villig til å lære meg det grunnleggende. Vi satte oss inn i fars Passat, og Hjorthen sa "kjør". Flopsy som kun var vant med Hitler og Mussolinis parkeringsplass- oppgaver, sa "Hæ?". Men Hjorthen holdt på sitt, og kjøring ble det. På riksvei 5. I traffikken. Med rød L på bakruta, og nervene utenpå skjorta.

Neste dag skulle vi på langtur. Flopsy startet opp, og kjørte av gårde med store forventninger om å få mye lærdom fra sidemann Hjorthen underveis. Men hva skjedde? Joda, etter 5 minutter legger Hjorthen setet godt bakover, og plukker frem avisa...men hvor rart det nå enn kan høres ut; hadde det ikke vært for Hjorthens tilbakelente avis-lesende stil, er jeg ikke sikker på om jeg noen gang hadde fått lappen. Å lærekjøre med diktatorer gjør noe med et ungt sinn.

Flopsy og Hjorthen hadde mange fine kjøreturer den våren. Vi kjørte til steder vi knapt hadde hørt om, og på veier der det var mer buskap enn medtraffikanter. En gang kjørte vi også over fjellet, til østlandet. Flopsy bak rattet- uten lappen- og med "sjåførlærer" Hjorthen sovende i passasjersetet...

Til slutt meldte jeg meg på hos kjørelærer, for å få formalitetene i orden. Kjørelæreren var en artig bergenser, med grønn fiskevest, halspastiller, munndiarè og medlemskap i Jehovas vitner. Han var akkurat passe balansert- ganske avslappet, men også bittelitt skremmende. En gang var vi på langkjøring til Bergen. Vi var tre lærebiler, og vi skulle blant annet øve på forbikjøringer. Flopsy var litt nervøs, og gav full gass for å få det hele overstått. Sjåførlæreren kikket skrått bort på meg, la armene i nakken, og sa følgende: "Ja, dette gikk jo strålende fint du. Bare godt at UP ser ut til å ha tatt sommerferie idag...". Ahem...speedometeret ja- på vei ned fra 100 i 80-sonen....

Det pinligste jeg har opplevd bak rattet hendte forøvrig like etter at lappen var i hus. Jeg skulle hente Hjorthen på hans daværende arbeidssted på Notodden. Jeg var tidlig ute (typisk Flopsy- alltid redd for å komme for seint), og bestemte meg for å cruise litt rundt i sentrum i stedet for å stå og vente. Jeg var ikke særlig godt kjent, og klarte etterhvert å rote meg inn på en kjempesmal vei som så ut til å ende rett på et tun. Jeg forsøkte febrilsk å rygge meg tilbake igjen dit jeg kom fra, men klarte å hekte hjørnet på støtfangeren i et gjerde. Jeg fikk lettere panikk, og gav gass i stedet for å kjøre frem igjen. Det endte selvfølgelig med at hele støtfangeren ramlet av, og ble liggende så søtt på bakken foran bilen. Flopsy gikk så ut, klødde seg i håret, og la støtfangeren løst på plass igjen. Kjørte deretter i musefart til nærmeste parkeringsplass, og måtte spasere gjennom halve byen for å komme frem til Hjorthens arbeidsplass. Hjorthen syntes selvfølgelig det hele var ustyrtelig morsomt. Selv må jeg innrømme at det tok noen år før jeg klarte å le med..

Bil del 1

2006-02-06T20:38:00.000+01:00

Bergens Tidende har idag en sak om Frps stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter- heretter referert til som Frp- Gjermund. Navnet skjemmer som kjent ingen.

Frp- Gjermund har nemlig vært litt uheldig, og fått alle fire dekkene på bilen sin skåret opp.

Flopsy er selvfølgelig motstander av slikt, mer også mer enn litt imponert over å se en Frp- mann med elbil. Det er nesten som å se en Senterpartist spise kebab, eller å se en SV`er kjøre Mercedes Cabriolet. Not very likely.

Men tilbake til saken. Ytringsfriheten er jo i vinden som aldri før, og Frp- Gjermund lar selvsagt ikke muligheten til å score et billig poeng gå fra seg. Tross alt, vi snakker Frp her. Gjermund mener selvfølgelig at hærverket mot bilen hans er et angrep på selveste ytringsfriheten vår. Bilen er som dere ser "prydet" av diverse slagord, og Frp-Gjermund mener derfor at hærverket må være begått av noen som misliker enten ham eller partiet. Veldig praktisk i grunnen, for da gjenstår jo bare sånn ca 3/4 av lokalbefolkningen som mistenkte.

"Skal man ikke ha lov å ha et politisk budskap på bilen uten å bli utsatt for hærverk", spør Frp- Gjermund journalisten.

Flopsy ser det derimot i en større sammenheng. Når man parkerer bilen sin for helga på Shell-stasjonen i Knarvik, burde man ikke være så forbauset. Fritidstilbudet er nok ikke all verden i det distriktet, og lokalungdommen syntes nok bare det var hyggelig av Gjermund å stille bilen sin til disposisjon- slagord eller ikke slagord.

Og hvis de slagordene der er representative for ytringsfriheten- vel, da kan det være det samme med hele greia ;-)

Flopsy behandler Tom Waits, del 2

2006-02-06T20:26:00.000+01:00

Jeg er litt sent ute med en illustrasjon av den tidligere omtalte kasuistikken ved navn Tom Waits; men bedre seint enn aldri.

Her er ihvertfall vår venn Mr. Waits, i klassisk positur. Lett foroverlent, med høye skuldre, krokete fingre og lett spastisk ansiktsmuskulatur.

Og når jeg tenker meg om, ligner han ikke littegranne på fugleskremselet i "Byggmester Bob"?

Juniors filosofiske betraktninger

2006-02-04T16:02:00.000+01:00

Flopsy og Junior var på en liten kjøretur tidligere idag. Vi kjørte langs fjorden, da Junior plutselig ser på meg og sier:

"Jeg lurer på hvem som har laget alle de øyene"
"Øynene?" spør jeg?
"Nei, øyene vel. De som ligger der ute i sjøen". Han peker mot fjorden, hvor der ligger en liten klynge med skjær. "Jeg lurer på hvem som har laget de".
"Ja", sier jeg, "Det er jo et ganske godt spørsmål. Neimen om jeg vet. Hva tror du selv da?"
Han tenker noen sekunder, før han sier: "Kanskje det er sjøfolkene?"
"Ja", sier jeg igjen. "Eller kanskje det er Gud?"
Junior rister på hodet:"Nei, jeg tror ikke det. Han bare kjefter..."

Flopsy strever med å kontrollere både seg selv og Forden etter dette. Junior ler med, og føler for å utdype kommentaren sin: "Du husker vel den historien med eplene? Da bare kjeftet Gud masse".

Og joda, jeg ser poenget- og skjønner godt at Junior syntes det var litt urettferdig at Adam og Eva skulle få så mye kjeft for å spise epler...

Folkeskikk og annet tullball

2006-02-02T21:33:00.000+01:00

Til den unge herren som satt ved siden av undertegnede på 15.45-bussen fra Lyskrysset til Høljebyen idag; vær god å les det følgende:

* Det er ikke pent å stirre. Har du noe å si til meg, så kom med det. Stirring er ikke en god måte å innlede en samtale på, hvis det var det du hadde i tankene.

* Hold deg til ditt sete; ikke sprik så mye med beina og armer at den som sitter ved siden av deg får vansker med å puste.

* Ikke sitt og les i den boka naboen holder på med. Ta heller frem din egen bok med en gang, i stedet for å vente til bussen er i Naustdal.

* Ikke le høyt når du leser. Tviler på at Harry Potter er så morsom dessuten.

* Ikke rop når du snakker med din mor på mobiltelefonen. Det er ikke veldig interessant å høre hva dere skal ha til middag i heimen. Du burde dessuten være glad for at din mor faktisk gidder å lage mat til deg, i stedet for å klage over utvalget.

* Det å dunke seg gjentatte ganger i hodet, mens man mumler et eller annet om noe man har glemt, er også litt irriterende. Vær så snill å slutt med dette. Med en gang.

Puh, måtte bare få sagt det!

Flopsy behandler Tom Waits

2006-02-02T18:34:00.000+01:00

I går var Flopsy på "datakurs" på jobben, siden vi snart skal ta i bruk en ny og oppdatert versjon av det journalprogrammet vi bruker idag.

Kurset var helt ok det, men skikkelig gøy ble det ikke før vi fikk prøve oss på egen hånd. Oppgaven var å opprette en ny pasientjournal, med tjenestevedtak, kartlegginger og journalnotater. Her følger et lite utdrag av mine herjinger:

Navn: Waits, Tom
Født: 07.12.49 00000
Adresse: Et eller annet sted i California

Situasjon:
Bruker har pådratt seg en nevrologisk sykdom. Dette medfører at han opplever ufrivillige bevegelser i armer og bein. Situasjonen forverres i konsertsituasjoner, ofte opplever han at også ansiktet blir affisert, i form av ufrivillige grimaser. Han strever også med uttalen av enkelte ord, og kan noen ganger være vanskelig å forstå. Det søkes derfor om en kartlegging og vurdering hos kommunal fysioterapeut.

Tiltak:
Kartlegging av nåværende funksjonsnivå.
Vurdering av hjelpemiddelbehov.
Informasjon og tilrettelegging av konsertsituasjonen

Journalnotat:
Tom Waits er 56 år gammel. Han bor sammen med sin kone og deres tre barn, og han jobber som artist. I 2006 fikk han påvist nevrologiske problemer, men har foreløpig ikke fått noen klar diagnose. Han vil bli videre utredet hos nevrolog, logoped og psykolog.

Undersøkelse hos fysioterapeut idag. Det ses en noe foroverlutet kroppsholdning, og han har en lang og noe hengslete kropp. Gangfunksjonen er litt stakkato, og han har til dels mye medbevegelse i armene når han går. Han er ikke avhengig av hjelpemidler til forflytning. Han har ufrivillige bevegelser i armene, og også tendenser til grimaser i ansiktet.

Herr Waits opplever ikke selv armbevegelsene som problematiske, men forteller at han noen ganger er uheldig og slår ned ting. Dette er i hovedsak et problem under konserter. Han opplever også at de tidligere nevnte konsertene tapper ham for krefter, og at dette kan være et problem i forhold til dagliglivet ellers.

Videre tiltak: Det forsøkes med et treningsprogram for ham, for å se om det er mulig for ham å få bedre kontroll over armene. Det vil også bli søkt om en arbeidsstol på Hjelpemiddelsentralen, slik at han kan få avlaste kroppen under konsertene sine, slik at han får mer overskudd og energi i hverdagen.

Ah...datakurs er gøy dere :-)

Ytringsfrihet og fornærmelser

2006-02-01T22:16:00.000+01:00

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å legge meg opp i den pågående debatten om de berømte tegningene av Mohammed, men det er ikke så lett å la være...man blir liksom sugd inn i debatten, enten man vil eller ikke. Egentlig synd at det skal bli så mye oppstyr rundt en "filleting" som dette; det finnes da så mange andre kamper man kan ta med hensyn til ytringsfriheten?

Men uansett, mine synspunkter er som følger:

Ytringsfriheten er noe av det viktigste vi har, og den må vi for en hvert pris holde på. Det er en av de viktigste tingene vi har i den demokratisk styrte delen av verden. Med andre ord er man i sin fulle rett til å trykke de mye omtalte bildene.

Men: Må man gjøre alt, bare fordi det er tillatt? Når man vet at mange vil føle seg veldig krenket? Hva ønsker man å oppnå? Gjøres det fordi man koser seg over at folk blir sure? Eller kanskje fordi man har en agenda- som for eksempel å øke konfliktnivået mellom kristne og muslimer?

Minner litt om en hendelse min kjære mor opplevde tidligere idag. Hun var ute i sin hage, sammen med min lille sønn. Den temmelige digre (og småfeite) hannkatten var også til stede. Nabokona, som er både litt spesiell og litt begynnende dement, kom så ut og sa følgende til sønnen min: "Den katta der er alt for tjukk, akkurat som bestemora di". Jaja, det er selvfølgelig ikke forbudt å si noe sånt, men man kan vel ikke akkurat kalle det hverken høflig eller taktisk. Ikke måten å oppnå et godt forhold til sine naboer på. Jammen godt at bestemor har tjukk hud også ;-)

Morgenstund har gull i munn..

2006-01-31T21:49:00.000+01:00

Jeg har jo hatt en tradisjon for å henge ut mine nærmeste her på bloggen, men idag er det uheldigvis undertegnede selv som fortjener å bli satt i gapestokken.

De få sjelene som faktisk leser skribleriene mine har sikkert fått med seg at jeg er busspendler, og at jeg dermed står opp omtrent når hanen galer. Så også idag. Følte meg overraskende våken idag tidlig, og bestemte meg for å ta med meg litt musikk på bussen. Dumpet ned i setet; la ryggen godt bak i fanget på vedkommende som satt bak meg, og plugget proppene i øret. Bestemte meg for å høre på mine gamle favoritter "Eldkvarn"-passende musikk til morgener; ikke for bråkete og ikke for søvndyssende.

Bussen la i vei på turen innover mot nabobyen Lyskrysset. Det var litt færre mennesker ombord enn det pleier å være, så setet ved siden av meg forble ledig. Med andre ord så lå alt til rette for en liten høneblund. Hodet inn mot ruta, beina delvis over setet ved siden av, jakka over meg som dyne, og Eldkvarn i øret. Her snakker vi profesjonell busspendling ;-)

Jeg døset av gårde. Kikket opp innimellom, for å sjekke hvor på ruta vi befant oss. Registrerte at det regnet litt i Eikefjorden. I Naustdal gikk det av en person, men det kom fortsatt ingen på som ville sitte ved siden av meg. Jeg døset igjen. Til slutt våkner jeg med et rykk, og kjenner meg ikke igjen....hvor er alle folkene henne? Og hvor er jeg? Jeg hopper frem fra setet mitt, og ser til min store glede at bussjåføren i det minste befinner seg på sin plass...jeg mumler ett eller annet idiotisk om at jeg kanskje burde ha gått av for en stund siden. Bussjåføren kvepper; før han begynner å buldre av latter. "Jaså ja, jeg såg ikke deg jeg. Sov du?". Eh..det gjorde jeg nok ja. Hva ellers?

Jeg får til slutt øynene nok opp til å se at bussen befinner seg bak rutebilstasjonen- hvor den skal parkeres i påvente av neste oppdrag. Bussjåføren forsikrer meg om at jeg nå bare var noen få sekunder fra å bil innelåst i bussen, før han på nytt buldrer av latter. Jeg forsøker å le med, men klarer det vel bare delvis. Får være grenser for selvironi. På vei ut av bussen snubler jeg i ledningen fra MP3-spilleren min, noe bussjåføren er hyggelig nok til å påpeke. Før han setter igang og le igjen. Nuvel, jeg reddet nå ihvertfall hans dag...

Moralen i historien? Ha høye foreldre, og pass på å spise opp maten din som barn. På den måten unngår du å bli oversett bussen, og deretter låst inne for å dø. Eventuelt: ha alltid mobiltelefon i lomma. Som tidligere sagt: hva gjorde vi uten all denne teknologien?

IMDB- en venn i nøden

2006-01-29T20:15:00.000+01:00

Flopsy er glad i å se film, og i kveld var jeg plutselig i den merkelige situasjonen at jeg var hjemme alene. Hjorthen var på jobb, Junior var på overnattingsbesøk hos bestemor, og kattene var ute og gjorde kvartalet utrygt. Med andre ord en gylden anledning til å få oppdatert seg litt på filmfronten. Skjønt oppdatere og oppdatere; de fleste usette filmene i hylla er på alder med Methusalem...eller evt. i det minste med Flopsy selv :-)

Etter å ha kikket litt på kandidatene i hylla, endte jeg opp med to alternativer: "The Professionals" fra 1966 og "Blueberry" fra 2004 (utrolig men sant, 2004 liksom). Og når der er tvil til stede, pleier jeg å oppsøke min gode venn IMDB- den internasjonale filmdatabasen. Jeg kan ikke fordra å måtte velge, for da må man som kjent velge bort noe annet. Og da er det kjekt å la den filmen med høyeste poengsum på IMDB vinne- evt. tvinge Hjorthen til å bestemme.

Jeg ble imidlertid sittende å lese der inne, i stedet for å snurre film. Etter en stund klikket jeg på Michael Madsen, som har en sentral rolle i Blueberry. Mannen har blant annet også spilt i filmer som "Reservoir Dogs"- en glitrende film hvor Madsen spiller den fæle Mr.Blonde; og han har spilt i Free Willy- som en noe mer sympatisk type ved navn Glen. Disse to filmene kom begge tidlig på 90-tallet, og sier noe om herr Madsens evne til omstilling.

Michael Madsen har selv følgende kommentar til disse to, noe ulike, rollene:

"The oddest thing is when children recognize me from "Free Willy" (1993) and their parents recognize me from "Reservoir Dogs" (1992). The kids are, like, "There`s Glen!" and their parents are, like, "Don`t go near that guy!""

Hehe...morsomt!

Geronimo

2006-01-28T14:44:00.000+01:00

Denne uka har jeg utvidet dvd- samlingen min blant annet med filmen "Geronimo- an American Legend" fra 1993. Denne filmen er grei, om enn ikke sensasjonelt bra. Geronimo blir fremstilt på en ganske balansert måte (noe som ikke alltid har vært tilfelle "over there"), men filmen mangler litt nerve med tanke på å nå de helt store høyder.

Og det denne filmen måtte mangle av nerve og spenning, finner man til gjengjeld rikelig av i historien om den "ekte" Geronimo. Og idag er det nettopp denne fascinerende skikkelsen jeg ønsker å fortelle litt om.

Geronimo ble født i 1829, i et område som idag tilhører New Mexico, men som den gangen lå i Mexico. I sine yngre år het han "Goyathlay", som betyr noe sånt som "han som gjesper". Det var etter sigende meksikanske soldater som ettehvert gav ham navnet Geronimo, uten at man er helt enige om hvorfor dette navnet ble brukt om ham.

Geronimo var ikke en høvding, men derimot en anerkjent medisinmann, seer, og en åndelig og intellektuell leder- og etterhvert også bandeleder for deler av chiricahua-apachene. Det sies at hans aggressivitet og hat mot den hvite mann skriver seg tilbake til 1858, da Geronimo kom hjem fra en handelsekspedisjon til Mexico, og fant sin mor, sin kone og sine tre små barn drept av spanske tropper fra nettopp Mexico. Dette plantet et hat i Geronimo, og han sverget etter dette å drepe så mange hvite som han kunne. Han gikk dermed fra en fredelig tilværelse til å bli en fryktet figur blant de hvite settlerne i området.

Men etterhvert ble det flere og flere hvite i USA, og de trengte plass. Dette ble løst ved at de beste landområdene ble fratatt indianerne, og de ble tvunget til å flytte til reservater. I 1876 kom turen til Chiricahua-apachene. U.S Army krevde at de skulle flytte til et reservat i San Carlos. Jorda der var lite fruktbar, og apachene ble nødt til å gi opp sin livsstil til fordel for et nytt liv som kornbønder. Siden jorda var av den litt tørre sorten, var de i tillegg avhengig av almisser for å få ting til å gå rundt. Med andre ord en stor overgang fra livet på prærien, og nok til å gi selvfølelsen en kraftig knekk for mange av apachene. Geronimo flyktet, sammen med noen av sine tilhengere, til Mexico.

Etter en tid på rømmen ble han arrestert og ført tilbake til San Carlos. Her bodde han i noen år, frem til en konflikt i 1881, som medførte at en apache-profet ble drept av hæren inne på reservatet. Geronimo flyktet på nytt, og forsøkte å holde seg unna den stadig voksende hæren som hele tiden var på leting etter ham. På kløktig vis unngikk Geronimo og banden hans gang på gang å bli innhentet, og det skulle ta mange år med desperat kamp før Geronimo skjønte at slaget var tapt.

Han overgav seg til General Miles i 1886, etter totalt sett å ytt motstand mot den amerikanske hæren i 25 år. Mot slutten besto banden hans av 38 medlemmer, hvorav kun 16 av disse var krigere; resten kvinner, barn og eldre. Dette i sterk kontrast til hæren som jaktet på ham; den talte omkring 5000 soldater (utrolige 25 % av USAs totale styrker), 500 speidere og opp mot 3000 meksikanske soldater. Dette sier noe om Geronimos evner som geriljasoldat!

Geronimos resignasjon markerte slutten på indianernes forsøk på motstand og geriljakrigføring mot hæren i USA, og også slutten på et tappert folkeslags frie livsstil. Han og mange av de andre apachene ble fraktet fra sine hjemtrakter, og til slutt bosatt i andre deler av landet, uten muligheter til å returnere til sine hjemtrakter. I de siste årene av sitt liv levde han som rancher og suvenir-selger. Han døde i 1909, og er gravlagt på en Apache-kirkegård i Fort Sill, Oklahoma.

Til slutt noen visdommens ord fra denne legenden:

"I cannot think that we are useless, or God would not have created us. There is one God looking down on us all. We are all the children of one God. The sun, the darkness, the winds are all listening to what we have to say"

"I was born of the prairies where the wind blew free and there was nothing to break the light of the sun. I was born where there were no enclosures"

" I was living peacefully with my family, having plenty to eat,sleeping well, taking care of my people, and perfectly contented. I don`t know where those bad stories first came from. There we were doing well and my people well. I was behaving well. I hadn`t killed a horse or man, American or Indian. I don`t know what was the matter with the people in charge of us. They knew this to be so, and yet they said I was a bad man and the worst man there; but what had I done? I was living peacefully there with my family under the shade of the trees, doing just what General Crook had told me I must do and trying to follow his advice. I want to know now who it was ordered me to be arrested. I was praying to the light and to the darkness, to God and to the sun, to let me live quietly there with my family. I don`t know what the reason was that people should speak badly of me. Very often there are stories put in the newspapers that I am to be hanged. I don`t want that anymore. When a man tries to do right, such stories ought not to be put in the newspapers. There are very few of my men left now. They have done some bad things but I want them all rubbed out now and let us never speak of them again . There are very few of us left.

Og til de av dere som har lest så langt, og som er interesserte i den ville vesten- og ikke minst indianernes historie: Les Dee Browns "Bury my heart at wounded knee". Blir du ikke rørt av denne, har du et hjerte av stein....

Teknologiens vidunderlige verden

2006-01-27T22:07:00.000+01:00

Den siste tida har min kjære arbeidsgiver kommunen hatt en del dataproblemer. Jeg skjønner meg ikke særlig mye på den slags, men det var visst en eller annen serverfeil, som gjorde det nødvendig å koble alle maskinene fra, og å sette serveren opp på nytt igjen. Høres greit ut, men har absolutt ikke vært det. Dagene gikk, og dataskjermen forble like svart. Til å begynne med var dette til å overleve, men etterhvert ble jeg overmannet av desperasjon- og den grusomme erkjennelsen av at dataproblemer er nok til at selv ikke en skarve fysioterapeut ikke får gjort jobben sin skikkelig.

Ikke kan man skrive journal, siden den selvfølgelig er elektronisk. Det er forsåvidt en god ting, med tanke på min noe lurvete håndskrift. Og ikke får man sende e-post til kollegaer og samarbeidspartnere. Kanskje ikke så farlig, med veldig irriterende. Og ikke minst kjedelig å måtte ringe om alt mulig. Ikke får man skrevet brev og referater heller, med mindre man har et veldig sterkt ønske om å skrive alt for hånd for deretter å føre det inn på pc senere. Fullt så energisk er imidlertid ikke undertegnede.

I desperasjonen over å være uten data endte jeg opp med å gjøre merkelige og irrasjonelle ting. Som for eksempel å rydde kontoret mitt. Jeg. Flopsy. Rydde. Her snakker vi virkelig frustrasjon. Jeg var til og med på nippet til å begynne å vanne plantene mine, men tok meg i det. Et sted må grensa gå.

Nå er heldigvis det meste oppe og går igjen på jobben. Skjønt, ikke helt. Jeg har fortsatt ikke fått lagt inn skriver, og IT-avdelingen jobber fortsatt så det ryker av dem. Dukker visst stadig opp nye problemer, og da er vel skriver-problemet mitt et stykke bak i køen. Jeg trøster meg foreløpig med at situasjonen er mye verre for min kollega innerst i gangen. Hennes pc er fortsatt død. Tidlig i uka fikk hun beskjed om at den måtte settes opp manuelt, siden operativsystemet hennes er Windows 98 i stedet for 2000. Torsdag satt det en fyr og herjet med maskina hele dagen, og da hun kom på jobb fredag morgen hang det en gul lapp på skjermen hennes. Hun skjønte ikke så mye av den, og stakk hodet inn til meg: "Maskina mi er fortsatt helt død, og det henger en kryptisk lappe her. Vet du hva dette betyr: Hardware feil, R I P?". "Tja", sa jeg. "Rest In Peace, kanskje". Dette endte selvfølgelig i et felles latterbrøl, og stor enighet om å begrave maskinen våre i plenen utenfor....

Men men, vi har jo lært to ting av det hele. Det ene er hvor avhengige man blir av teknologi. Det andre er at vi begynner å bli gamle. Jeg mener, jeg husker jo Commodore 64 og svart/hvitt TV. Min første mobil fikk jeg i 1999, og internett-tilgang hjemmefra er ikke så gammelt nytt det heller. Hvordan overlevde man før, egentlig?

Kaospilot Flopsy

2006-01-25T23:20:00.000+01:00

Flopsy har en lei tendens til å skulle være slektas koordinator, og dermed den som blir oppringt når det er noen som trenger hjelp til et eller annet- gjerne på litt ugunstige tidspunkt. Og siden jeg har begynt denne uka med å henge ut deler av min kjære familie, så ser jeg ingen grunn til ikke å fortsette litt med det. Det kan dermed passe å fortelle litt om dagens hendelser.

Altså. Junior har halv plass i barnehagen, og onsdager er alltid fridag for hans del. Denne onsdagen har herr Hjorth vært på nattevakt, og Junior ble derfor levert til bestemor noen timer før soloppgang. Det som imidlertid var spesielt idag, var at det skulle være fotografering i barnehagen. Alle barn kunne dermed få komme innom, selv om det ikke var deres dager. Siden jeg jobber laaangt unna barnehagen, ble det derfor Hjorthens oppgave å hente Junior hos bestemor klokka 12.00, og ta ham med til barnehagen. Dette medførte litt begrensninger for herr Hjorths soving- han kom hjem fra jobb rett over 07.00, og måtte altså befinne seg hos bestemor klokka 12.00.

Flopsy har vært på kurs på den lokale (og temmelig eminente) Hjelpemiddelsentralen idag. Der sitter jeg altså og lærer om samtaleapparater og varslingshjelpemider- og aner fred og ingen fare. Telefonen er slått over på lydløs. Kvart over 12 begynner den å vibrere. Det er bestemor som ringer. Flopsy skjønner med en gang hva som er i ferd med å skje. Hjorthen er forsinket- eller han ligger fortsatt og sover. Bestemor er på randen av nervøst sammenbrudd. Jeg er koordinator. Fankern, hvorfor satt jeg meg så langt fremme? Jeg forsøker å skjule telefonen etter beste evne, og taster en melding i blinde: "Hjorthen ikke kommet? Er på kurs, ikke ring".

Det går to minutter til. Melding fra bestemor: "Ikke kommet. Klokka går. Hva skal vi gjøre?" Jeg forsøker å roe situasjonen: "Ring ham på mobilen". Det går to minutter til. Telefonen begynner å vibrere igjen. Ugh. Det er bestemor, og denne gangen ringer hun. Jeg tar den ikke, men hun gir seg ikke så lett. Det tikker inn en melding: "Han tar ikke telefonen. Skal jeg få naboen til å kjøre meg ut med junior?". Heldigvis er det pause i kurset nå. Jeg går ut på gangen. Hjorthen tar fortsatt ikke telefonen. Klokka tikker mot halv ett. Jeg ringer bestemor. Hun er lett oppstemt, og har tydeligvis satt det meste av nabolaget i beredskap. Jeg forsøker å få henne til å vente litt. Fotograferingen er klokka 1, det er ennå tid. Og fotografering er jo ikke så livsviktig heller. Bestemor lar seg ikke berolige. "Jammen, han må jo få være med på bildet. Og jeg har jo tatt på ham den fine nye genseren jeg laget til ham til jul". Akk ja.

Kurset begynner på igjen. Temaet er engasjerende, og telefonen er beroligende stille de første fem minuttene. Men så er det i gang igjen. Det er selvfølgelig bestemor igjen. Jeg sender en sur melding til henne under bordet: "For guds skyld, ikke ring!!". Får svar: "Jammen, prøver jo å få tak i Hjorthen. Er vel hustelefonen som blir koblet over til deg når han ikke svarer". Forbannet være teknologien. Ny melding, nok en gang fra bestemor: "Går i dusjen. Naboen kjører oss ut". Jaja, tenker jeg. Så ordner det seg vel på et vis likevel.

Neste pause. Jeg ringer for å sjekke ståa. Bestemor fortsatt oppkavet. Hun gikk i dusjen, og når hun kom ut igjen var junior vekke. I sitt oppkavede sinn trodde hun at han hadde vandret ut av huset på egen hånd, men hun kikket ut av vinduet i tide til å se rompa på Forden som kjører ut av innkjørselen hennes. Hjorthefar er i siget. Ikke akkurat tidlig ute, men like cool, calm & collected som vanlig- og akkurat i tide til fotograferingen....

Kurset var jo kjempenyttig, iallefall det jeg fikk med meg av det. Varslingshjelpemiddel er jo flotte saker, tror jeg skal slenge inn en søknad om vibrerende vekkerur med ekstra høyt lydnivå til noen jeg kjenner :-)

På bærtur med bensinkanne

2006-01-24T19:53:00.000+01:00

Det er ikke alltid at det lønner seg å være hjelpsom, noe den godeste herr Hjorth fikk erfare i går. Han var nok litt rastløs, etter å ha blitt intervjuet av NRK Sogn og Fjordane. Intervjuet medførte nemlig at junior ble plassert hos bestemor, for å unngå at han stjal hele oppmerksomheten fra Høljebyens eminente Gullbloggvinner. Og etter at Frøken ukjent fra radioen hadde gått sin vei, ble det stille og kjedelig i huset.

Men Hjorthen visste råd. Han ringte til Flopsy på jobb, og sa at han kunne kjøre innover til Lyskrysset og hente henne på jobb. Slik kom hun seg fortere hjem, og hun slapp å sitte og humpe på den overfylte pendlerbussen. Jippi, tenkte Flopsy. Dette var jammen kjekt!

Hjorthen heiv seg i Forden, og satte kursen mot Lyskrysset. Føret var bra, og med Håkan Hellstrøm som motivator gikk turen innover som smurt. Flopsy låste kontordøra presis halv fire, og skyndte seg ut til den ventende herr Hjorth. Så deilig å slippe den jækla bussen!

Så utspiller følgende scenario seg:

Hjorthen: "Er visst ikke så mye bensin igjen, så vi bør vel fylle før vi kjører utover".
Flopsy: "Å ja, vi kan stoppe i Naustdal og kjøpe pølse og cola. "
Hjorthen: "Ja, det kan vi gjøre vettu. Pila er såvidt nedpå det røde, så det går fint det"

De kjører av gårde. Gjennom sentrum av Lyskrysset, og videre utover langs fjorden. De kjører igjennom et par tunneler. Stemningen er god; Flopsy prater om kveldens planer, og er glad for å komme tidlig hjem. Men så, i det de nærmer seg den lille bygda Erdal:

Hjorthen: " Å faen...jeg tror vi er tom for bensin. Bilen er helt dau!"
Flopsy: "Eh...kødder du?"
Hjorthen: "Nei...bilen reagerer ikke"
Flopsy: "Shit...der er en utkjørsel rett rundt svingen. Tror du vi greier å komme oss dit?"
Hjorthen: "Kanskje"

De triller sakte gjennom svingen, og rekker akkurat innkjørselen. Bilen stopper opp i en sølepytt på størrelse med Mjøsa. Nærmeste bensinstasjon er en 7- 8 kilometer unna. Det småregner, og Flopsy skal på trening om to timer. De er enige om at bilen trenger bensin, men veier for og i mot hvilken metode som skal brukes. Flopsy er litt sur, og ganske bestemt. Hun kan nummeret til drosjene i Lyskrysset, men synes at Hjorthen fortjener å slite litt siden han ikke har fulgt nøye nok med på bensinmåleren. Hjorthen forsøker å være galant, og sier at Flopsy kan vente i bilen, mens han haiker innover til nærmeste bensinstasjon. Flopsy gidder ikke slikt, og sier at de liksågodt kan spasere, når de har vært så dumme som dette. Haiking er under Flopsys verdighet, og de har ikke hverken kontanter eller bussrute på seg.

De legger i vei. Det regner litt, og traffikken er ganske tett. De må passere to tunneler uten gangfelt, og får noen merkelige blikk. Flopsy drar lua godt ned i øynene, i håp om ikke å bli gjenkjent. Hun vurderer å ringe sin kollega vaktmesteren. Han er en hjelpsom fyr, men hun vet at det å ringe ham har sin pris. De vil slippe å traske de lange kilometrene til Lyskrysset, men hun vil bli ertet i måneder fremover. Bedre å ta sin straff og bli ferdig med det, tenker hun, og legger mobilen tilbake i lomma. Hjorthen fortjener dessuten å slite litt, så dum som han er....

De holder jevn fart innover mot byen. Etterhvert slutter Flopsy å være sur, og Hjorthen drar igang med litt selvironi. De begynner å le av sin egen dumhet, og Lyskrysset kommer stadig nærmere i horisonten.

De er heldige til slutt. Shell har både kanne og bensin, og de rekker akkurat en buss som går forbi stedet der Forden står og tørster. Flopsy rekker ikke trimmen, men hva gjør vel det. Det er jo ikke hver dag en er ute og går 7 kilometer i surt januarvær....

Dette er dessverre basert på en sann historie. Og det er ikke første gang Hjorthen kjører seg bensintom heller. Sånt er virkelig under Flopsys verdighet ;-)

Bokhjørnet

2006-01-22T22:15:00.000+01:00

Jeg innrømmer det gjerne, jeg liker veldig godt å lese krim. For meg var kriminallitteratur overgangen mellom barne-og ungdomsbøkene og voksenlitteraturen, og uten den hadde tror jeg det hadde gått lang tid før jeg hadde våget det spranget.

Nå leser jeg veldig mye forskjellig, og fortsatt en god del krim. Den siste i rekka er tidligere nevnte "Døden på Garnethill", av Denise Mina. Den er første bok i en trilogi, og handlingen foregår i Glasgow, Skottland. Hovedpersonen er den unge Maureen O`Donnel. Hun har sine demoner, men er i bunn og grunn den mentalt friskeste i en mildt sagt noe belastet familie. Maureen våkner opp en morgen og finner elskeren sin bundet til en kjøkkenstol og med overskåret strupe. Hun blir mistenkt for drapet, og begynner etterhvert å nøste i saken selv.

Karakterene i boka er både fargerike og interessante. Maureen er et godt eksempel på at man kan klare seg bra her i verden til tross for en noe komplisert oppvekst. Broren hennes, den småkriminelle Liam, er også godt beskrevet, men den som virkelig tar kaka er deres mor, Winnie. Hun er kronisk alkoholiker, og en personlighetsforstyrret manipulator av rang. Hovedpersonen Maureen er selv usikker på hvilken hun liker minst; "Fylle-Winnie" eller "Nykter-Winnie". Selv holder jeg en knapp på den sentimentale og selvmedlidende edru-utgaven.

Det negative med denne boka er litt det samme som med "The American Boy". Karakterene og intrigene deres overskygger delvis selve kriminalhistorien. Å lese om Maureen og de dysfunksjonelle familiemedlemmene hennes er nesten artigere enn å lese om de tingene som har med drapet å gjøre. Intensiteten tar seg noe opp mot slutten, men undertegnede har lest så mye krim at jeg skjønte hvem som var morderen litt for tidlig ;-)

Alt i alt en grei krim, med levende karakterer man blir interessert i. Det frister å lese fortsettelsen, bare for å høre hvordan det går videre med Maureen, og ikke minst med Winnie. Et mer ufordragelig vesen har jeg ikke møtt siden Uffert i Potter-bøkene...hehe.

Men for de av dere som liker krim: Peter Robinsons krimbøker fra Yorkshire-distriktet er veldig bra!

Trimming og slimming del 2

2006-01-22T21:58:00.000+01:00

Jeg er en sånn person som egentlig liker å være i aktivitet, som egentlig liker å trene, og som vet det meste om alle fordelene med en aktiv tilværelse. Men så er det likevel sånn at jeg er noget bedagelig anlagt, og at sofaen noen ganger virker utrolig mye mer uimotståelig enn joggeturer i stiv kuling.

Kunnskapen og yrkesbakgrunnen har likevel resultert i at jeg med jevne mellomrom har foretatt noen tapre forsøk på å holde kroppen i form. En periode forsøkte jeg til og med å jogge, selv om dette er en aktivitet jeg egentlig skyr som pesten. For å sitere min tidligere nevnte fysioparasøyt-kollega: "Har du noen gang sett en jogger som ser glad ut?". Joggingen fikk for min del en brå slutt, etter at jeg snublet i en litt knapp sving og pådrog meg et blått kne. Jepp, sånn går det når man på død og liv skal jogge i januar.

Seinere har jeg også forsøkt meg på svømming, men med tendenser til vannskrekk og en teknikk som er hinsides redning, så har jeg en tendens til å ende opp i boblebadet i stedet for i hovedbassenget. Til og med vannsklia er morsommere enn å svømme frem og tilbake, og jeg liker ikke den noe større heller.

Men i høst har jeg altså funnet den foreløpige redningen: Friskis og Svettis. Jepp, dere kan gjerne le, men for min del tror jeg dette er det nærmeste jeg har kommet regelmessig trening over tid, siden jeg sluttet med fotball som 16-åring. Musikken er skikkelig død og pine, men treningen er slett ikke verst. Og det beste av alt er at man tilhører en broket forsamling av kvinner; med et aldersspenn fra 16 til 60, og med kropper i diverse fasonger. Her kan til og med jeg føle meg i brukbar form ;-)

Men men, det er jo få ting som er like morsomt som fotball da. Men den meningen ser jeg ikke til å dele med så mange andre på min alder. Synd det, jeg hadde gjerne blitt med på et "Old girls-lag" jeg...

En fysioterapeuts bekjennelser

2006-01-16T21:00:00.000+01:00

En god venn og kollega av meg hadde en gang en pasient som insiterte på å kalle henne for "fysioparasøyten". Min gode venn er en meget hyggelig og omtenksom person, og hun forsøkte etter beste evne å komme med små hint vedrørende egen yrkestittel. Hun sa gjerne ting som: "Ja, vi FYSIOTERAPEUTER er jo opptatt av (bla bla), og "Neste FYSIOTERAPITIME blir på fredag klokka 14.00". Men neida, til ingen nytte. Vedkommende pasient fortsatte å si fysioparasøyt. Om han var tunghørt eller trassig vites ikke. Men det heter altså fysioterapeut...ikke fysioparasøyt, ikke fysioterapøyt og ikke fysioterrorist- skjønt det siste begrepet er dekkende for neste tema.

I lokalavisene her i vest har det nemlig stått om en av mine kolleger her i fylket. Vedkommende har nylig mistet autorisasjonen sin, etter å ha blitt anmeldt for flere tilfeller av seksuelle tilnærmelser overfor pasienter. Den første saken ligger noen år tilbake i tid, og ble da henlagt på grunn av bevisets stilling. Ikke så rart kanskje, det blir jo fort ord mot ord i sånne saker. At vedkommende ikke da tok hintet, finner jeg ganske utrolig. Her får han en ny sjanse, og så går han rett i baret igjen. Onanering foran pasienter er liksom ikke det lureste man finner på. Og enda mindre lurt er det å oppsøke den stakkars pasienten på hjemmebane, og å forsøke å snakke seg ut av det...til og med med pasientens ektemann som vitne. Vel, med sånn oppførsel, så skulle det bare mangle om det ikke ble satt en stopper for vedkommende. Ikke noe kjekk sak uansett, særlig ikke for dem det har gått ut over. Ikke så kjekt for oss andre heller, og selvfølgelig ikke for ham som mistet lisensen. Men han har som sagt fått en sjanse før, og ikke tatt hintet. Det er derfor vanskelig å synes skikkelig synd i ham, selv for en bløt sjel som meg.

Til slutt en liten gladsak: kvinnelige fysioterapeuter lever lengst i Norge, sammen med mannlige prester. Hm..litt kjedelig at det er så mange prester igjen til alderdommen da. Er vel ikke så mye futt i dem, kanskje? Kvinnelig fysioterapeuter blir i gj.snitt ca 84 år (fritt etter hukommelsen, men tror det var noe sånt). Med andre ord, jeg kan stjele litt mer av ostepopen til junior uten å få dårlig samvittighet. Statistikken er jo på min side ;-)

En liten kveld i Narnia

2006-01-15T16:52:00.000+01:00

Fredag var det tid for kino. "Narnia" var endelig kommet til Høljebyen, og Sprettkanorten var trygt plassert hos bestemor og bestefar. Alt lå med andre ord godt til rette for en behagelig start på helga.

Kinosalen var nesten full, og stemningen var god. Flopsy var litt lei seg for at hun ikke hadde fått kjøpt seg smågodt og cola, men sånn er det når den litt dysfunksjonelle kafeterian på samfunnshuset ikke har kortterminal. Men skitt au, jeg har ikke vondt av å avstå fra tomme kalorier, selv på fredager.

Filmen rullet igang, og forventningene var høyst tilstedeværende. Jeg er jo en av dem som faktisk liker Narnia-bøkene rimelig godt, etter å ha lest dem en gang i barndommen. Jeg har også sett BBC-serien en del ganger (bestemor har den på DVD), og liker også denne, til tross for manglende tekniske effekter. Men så har jeg alltid vært mer opptatt av karakterer og historie enn av effekter, og i så måte er ikke BBC-versjonen sååå grusom- synes nå jeg da.

Men ca halvveis i filmen skjedde det noe rart- plutselig var det et kjempehopp i handlingen, og det var tydelig at her hadde det blitt hoppet et godt stykke frem i filmen. Det ble etterhvert høylytt mumling i salen, og Hjorthen- som er på hjemmebane på kinoen- gikk ut for å sjekke tilstanden. Det som hadde skjedd var at filmen var blitt spleiset feil sammen. Dette er ikke noe som kan ordnes på sekundet, og resten av visningen ble derfor avlyst. Temmelig kjedelig, selv om alle ble tilbudt ny billett.

Men hva synes jeg så om filmen; dvs det av den jeg fikk sett? Tja, den beveger seg veldig nærmt boka, og tar seg få friheter. Bildene er stort sett flotte, og effektene er mer enn gode nok for mitt bruk- selv om snøen i Narnia så litt vel kunstig ut. Ungene klarer seg noenlunde greit; særlig den lille Lucy er talentfull. De andre får kanskje litt lite å spille på? Heksa Hvit er kjempeflott, og det lille vi fikk se av løven Aslan var også imponerende. Men filmen bruker litt lang tid på å komme skikkelig igang, og den er som sagt lite original i forhold til boka (og også i forhold til BBC- serien). Mer har jeg vil ikke å si, i og med at det ble en litt amputert film. Satser på å få sett den igjen på onsdag, hvis det ordner seg med barnevakt.

Men men, fredagen var nå ikke helt bortkastet da. Vi gikk nemlig ikke hjem, men først på pizza-sjappa og så på den lokale puben Hjørnevikbua. Der hadde de god drikke, nemlig et mørkt juleøl fra Hansa. Mmm, mørkt øl er stort sett mye bedre enn lyst, og nå fikk jeg lyst å reise til England igjen; selv om vi egentlig er enig om å reise et annet sted denne sommeren. Vi får nå se, ingenting avgjort foreløpig :)

Forfengelige Flopsy

2006-01-13T17:17:00.000+01:00

Jeg pleier jo ofte å hevde at jeg ikke er hverken forfengelig eller snobbete. Men i går tok jeg meg i selv i å være nettopp dette.Flopsy- heretter også forfengelig...*grøss*.

Jeg leser en del på bussen. Ikke så lenge av gangen riktignok, for da blir jeg veldig kvalm...men magen min tåler noen korte økter, og siden busskjøring er fordømt kjedelig, så passer det jo bra å ha noe å fylle litt av tiden meg.

Uansett, jeg var nettopp ferdig med "The American Boy", og hadde plukket frem en krimbok fra hylla til å ha med på bussen. Denne heter forøvrig "Garnethill" og er skrevet av Denise Mina. Kan hende kommer jeg tilbake til den ved en senere anledning. Samme kveld var imidlertid Hjorthen ute på en kveldstur, og han returnerte til hiet med en liten presang til meg. Det han hadde med var intet ringere enn en Morgan Kane-bok, som han påsto var en viktig del av almenndannelsen, og som jeg absolutt burde lese.

Og joda, jeg liker presanger jeg, og har slett ikke noe imot å lese Kane- selv om jeg kanskje ikke ser for meg at det her 100 % i min gate. Så jeg pakket både Kane og Garnethill i sekken min. På morgenen var jeg for trøtt til å gjøre noe annet enn å slumre, men på bussen hjem var jeg klar for litt påfyll. Imidlertid merket jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke ønsket å begynne på Kane-boka på bussen...i tilfelle noen kikket på den, og tenkte at "Hva slags dum kjerring er det som sitter her og leser Kane?". Det ble derfor Garnethill, men jeg skammer meg litt....så i neste uke må jeg utfordre mine fordommer mot kiosk-litteraturen, og lese Kane på bussen med hevet hode.

Hvis jeg tør da...

Bokhjørnet

2006-01-10T18:48:00.000+01:00

Andrew Taylors "The American Boy" lå under juletreet, og jeg leste de siste sidene av den på bussen hjem nå i ettermiddag. Det er en ganske spesiell bok; utkommet i 2003, men med handling fra begynnelsen av 1800-tallet. Den er dels en kriminalroman, og dels en historisk roman. Handlingen foregår i England; fordelt på det urbane London og det mer landlige Gloucester.

Hovedperson og jeg-forteller er den unge læreren Thomas Shield. Han jobber på en liten privatskole utenfor London, men blir etterhvert innleid som privatlærer hos en rikmannsfamilie. Denne familien har sine ulike vansker, og den unge Shield blir etterhvert viklet inn i et nett av spill, intriger, drap og sist men ikke minst: varme følelser.

For å begynne med det positive: miljøbeskrivelsene er fantastiske, om enn kanskje litt detaljerte. Forfatteren lar oss virkelig få følelsen av at vi er i London på 1800-tallet; det er nesten som om man kan kjenne lukten fra rennesteinen i de fattigere kvartalene av byen. Dette står i skarp kontrast til rikmannsmiljøet, som også beskrives på en troverdig og fargerik måte. Hovedpersonen er sympatisk, og gjør at man som leser lett blir involvert i hans liv og utfordringer.

Men: 486 sider er mye for en bok, og enkelte passasjer er veeeldig langtekkelige og detaljerte. Det er også mange personer å holde styr på, og undertegnede måtte iblant stoppe opp og lete i hukommelsen for å få med seg sammenhengene. Undertegnede synes også at boken fungerer vesentlig bedre som historisk roman enn som kriminalfortelling. Krim-intrigen "drukner" litt i alle detaljene og miljøbeskrivelsene, og tempoet er for lavt underveis til at denne intrigen blir så veldig spennende.

Totalt sett synes jeg dette er en artig bok, med et rikt og detaljert språk, interessante karakterer og levende miljøbeskrivelser. Den blir likevel litt for lang for min smak, og det er ikke helt lett å holde tråden i kriminalintrigen. Vel verdt å lese, men kun for de tålmodige :-)

"The American Boy" er forøvrig den ikke helt ukjente Edgar Allen Poe. Han er på ingen måte hovedpersonen i historien, men likevel ikke så langt unna begivenhetens sentrum. Historien tar utgangspunkt i det faktum at Edgar Allen Poe bodde i England i deler av sin ungdom. Man vet lite om disse årene, med unntak av den informasjonen man har fått fra den delvis biografiske Poe-boka "William Wilson". Andrew Taylor har tatt utgangspunkt i dette, og diktet relativt fritt videre.

Liten kommentar til slutt: forfatteren burde definitivt bestemme seg om Mrs Frant skal hete Sophie eller Sophia. Han veksler galant mellom disse stavemåtene gjennom boka, noe som er pittelittegranne irriterende. Jeg blir jo ikke kalt "Rain-Man" for ingenting...

Trimming, slimming og heismusikk

2006-01-09T20:20:00.000+01:00

Undertegnede er fra idag av i full gang med det ene nyttårsforsettet sitt, nemlig å begynne å trene igjen. Jeg var ganske flink i høst; meldte meg inn i "Friskis og Svettis, og møtte regelmessig opp til frivillig tortur to ganger i uka. I desember sa imidlertid helsa stopp, og det sykemelding gled over i juleferie.

Nå er jeg imidlertid i full gang igjen, med trening til splitter nytt program- og ikke minst til ny musikk. I løpet av høsten rakk jeg å bli temmelig kvalm av Ravi og The Monroes, og gleden var derfor stor da jeg oppdaget at musikken var skiftet ut. Men altså, å bytte til panfløyteversjonen av Jørn Hoels "Har en drøm"???? Etterfulgt av Phil Collins???? Uff, må innrømme at jeg er litt bekymret for nyttårsforsettet mitt. Jeg mener, hvor vanskelig er det å overtale seg selv til å slippe unna sånn muzak?

Og hvorfor er det ikke skuddpremie på vedkommende som fant opp panfløyta?

Ville vesten del 2

2006-01-08T13:24:00.000+01:00

Det er helg, og undertegnede har hatt tid til å plukke frem en annen gammel favorittfilm fra western-hylla. Filmen heter så mye som "The sons of Katie Elder", og er fra det herrens år 1965. Regissør er Henry Hathaway, og på rollelisten finnes nok en gang John Wayne og Dean Martin, to av Flopsys gamle helter.

Men den egentlige helten i denne filmen er "Katie Elder". Hun får vi imidlertid aldri treffe, siden filmen starter med begravelsen hennes. Katie hadde 4 sønner, som hver på sitt vis har vandret et stykke bort fra det respektable småbylivet. Viktigst av disse er revolvermannen John (John Wayne) og kortspilleren Tom (Dean Martin).

Sønnene kommer sammen til morens begravelse, etter å ha vært andre steder i åresvis. De oppdager etterhvert at mor Katie har levd under begredelige forhold, og at deres tidligere avdøde far sies å ha spilt bort gård og grunn i kortspill. Sønnene får dårlig samvittighet over at de ikke har stilt mer opp for sin mor, og aner samtidig ugler i mosen med hensyn til måten gården ble tapt på. Vedkommende som nå eier gården (Mr. Hastings) blir nervøs når han ser at alle de fire brødrene er samlet, og leier inn en revolvermann for å ordne opp.

Det er vel aldri noen større tvil om hvem som vinner, men også dette er en underholdende og severdig western. Riktignok er aldersforskjellen mellom de fire brødrene litt voldsom; John Wayne er omtrent 35 år eldre enn yngstemann Michael J. Andersen, noe som synes litt for godt. Wayne var i tillegg ikke i toppform på denne tiden; han var nylig lungekreftoperert- og virker noen ganger litt tung i pusten. Kanskje ikke så rart; ryktet sier at han måtte få oksygen under pausene på filmsettet.

Klarer man å overse dette, sitter man igjen med en artig og underholdende western, der alt som skjer i bunn og grunn handler om sønnenes dårlige samvittighet overfor en mor de har tatt for dårlig vare på. Dette emosjonelle aspektet gjør filmen til noe litt annet enn en "vanlig" pang-pang film. Se forøvrig opp for en purung Dennis Hopper, i rollen som den litt stakkarslige sønnen til den slemme Mr. Hastings.

Dette er forøvrig en film med høy nostalgi-faktor for undertegnede. Jeg tror den må ha gått på NRK en gang på 80-tallet. Jeg hadde den iallefall på VHS-tape i min barndom, helt til min kjære (?) far klarte å bruke akkurat dette båndet til å ta opp Norge Rundt på...fortvilelsen var stor, og filmen dukket aldri opp igjen på NRK. Dette var en såpass sterk opplevelse at akkurat denne filmen var en av de første jeg skaffet meg når heimen fikk seg DVD-spiller...

Katt er best, hund er pest

2006-01-07T19:28:00.000+01:00

Jeg har fått med meg at katter er noe man ikke bør blogge om, og at det å lese om andres katter er nesten like interessant som å se maling tørke. Dette stemmer helt sikkert, men jeg velger å ta sjansen på en liten kattepost likevel.

Til venstre ses altså et bilde av vår første anskaffelse her i Høljebyen, etter at en litt nervøs bikkje spiste opp den katten vi hadde da vi bodde i Telemark.

Nuvel, dette røde vesenet i venstre marg er en abyssinerkatt fra Bergen, med det velklingende (?) navnet Egypt. Født i 2002, og ankommet Hjorthehiet lille julaften samme år, i et lite kledelig rosa bur.

Egypt er stort sett en flott fyr, om enn med et litt vel høyt selvbilde, og en ekstrem kresen gane. Det kommer for eksempel ikke på tale å spise billige utgaver av kattemat, og det er heller ikke aktuelt å spise mat fra bokser som har vært åpne mer enn noen få timer. Stjeling fra bordet er ansett som udannet, og gjøres kun når han tror at ingen ser ham. En skikkelig aristokatt, med andre ord.

Her burde jeg vel fortsatt i det uendelige med skryt over Egypt, men sannheten er at han for tiden er en testosteron-bombe med pels og værhår. Det er bare damer og uteliv som gjelder, og hadde han likt whisky, så kan jeg love dere at barskapet hadde vært tomt. Heimen er et sted man er innom for nødvendig tilførsel av energi, og kanskje littegranne søvn. Deretter er det rett på byen igjen, for å se om det har dukket opp noen fine damer siden forrige natt.

Men det er klart, når man først er inne, så er det jo ingenting i veien for å markere litt, slik at alle vet hvem som er den kuuleste, heiteste, sterkeste og mest fantastiske hannkatten i byen. Nyttårsaften var det lekehesten til Sprettkanorten som fikk unngjelde, mens dagen etter var det undertegnede selv som var målet. Tenke seg til å markere på matmors nye pysjamasbukse, og til og med mens matmor selv var inni den. Ugh- tror jaggu det er på tide å oppsøke dyrlegen...

En bussjåfør, en bussjåfør...

2006-01-07T18:52:00.000+01:00

Jeg er vel det man kan kalle en erfaren busspassasjer. Det hele begynte i 1989, da den 13 år gamle Flopsy begynte på den store ungdomsskolen i Høljebyen. En stor overgang for en ung sjel, og noe av forskjellen besto i daglige bussturer for å komme til skolen. Jeg bodde den gang i den vesle bygda Brandsøy (også kjent som bygda), ca 7 km unna Høljebyen. Bygda hadde egen skole (1- 6. klasse), og hele 40 elever. Akk, det var tider det. Anyhow, i 1989 var det som sagt slutt på tryggheten, og Flopsy begynte på ungdomsskole med 400 elever og tilhørende transportordninger.

Noe av det jeg husker best fra ungdommens busskjøring, var at det var en slags kontinuerlig mistillit mellom oss busselever og bussjåførene. Vi opplevde at de alltid var ute etter å ta oss, særlig for større kriminelle handlinger, som for eksempel det å glemme igjen busskortet sitt hjemme. Hevnen vår besto stort sett av å gjøre bussturen utrivelig for sjåførene, i form av å holde et passe spetakkel, løpe i midtgangen og dekorere seter med tusj. Særlig en av sjåførene var vi ekstra ute etter. Han var spesielt sur og vanskelig, og slikt slipper man som kjent ikke unna med. En periode pleide enkelte å plage ham med å dra i ringesnora i tide og utide, slik at han måtte stoppe bussen for ingenting. Dette var veldig artig, helt til han en dag valgte å kaste en av oss av midt mellom Høljebyen og bygda. Det var slutten på ringingen, gitt.

Etter 3 år på ungdomsskole og 3 år på videregående, var det midlertidig slutt på bussingen. Da var det avgårde til studier i Bergen, og til en tilværelse som syklist. Men tidene forandrer seg, og i 2001 var jeg igjen tilbake i Høljebyen, med tilbud om jobb i nabobyen Lyskrysset (også kjent som Førde). For de som ikke er lokalkjente, kan jeg si så mye som at det er ca 1 times kjøring mellom Høljebyen og Lyskrysset. Folketallet er omtrent det samme (ca 12000), men Høljebyen har noe som Lyskrysset ikke har: sjarm og estetikk. Jeg valgte derfor å holde meg i Høljebyen, og på nytt bli busspendler.

Det morsomme med dette, er å oppleve hvor forskjellig det er å være busspassasjer i voksen alder. Mange av sjåførene er de samme som kjørte meg til skolen tidlig på 90-tallet. Men nå er de plutselig så utrolig hyggelige. Fra sure blikk og konstant etterspørring av busskort, er det nå over til "god morgen" og "fint vær idag". En stund trodde jeg nesten at alle de gamle bussjåførene hadde gjennomgått en slags kollektiv transformering. Men neida; det er nok bare jeg som har blitt eldre, og som dermed har bevegd meg fra mistenkelig tenåring til hyggelig ung kvinne.

Etter å ha observert saken en stund, ser jeg at sjåførene fortsatt er like mistenksomme overfor ungdommen. Det er "god morgen" til pendlerne, og "har du busskortet med deg?" til ungdommen. Og når sant skal sies, så er det jo ikke alltid det er tilfelle ;-). Og moralen i historien? Vel, på noen måter er det jo litt greit å bli voksen også?

Og slik går dagane

2006-01-05T21:24:00.000+01:00

Flopsy er ikke alltid like flink til å få nok søvn. Det er ikke det at jeg ikke har muligheten, det er bare det at det finnes kjekkere ting å finne på. Dette fører innimellom til problemer, og har litt tendenser til å forplante seg utover uka. Slik kan derfor en Flopsy-uke se ut:

Mandag: Står opp når klokka ringer, men uten å åpne øynene. Forsøker å unngå å falle i svært glatt trapp ned til 1.etasje. Tar på seg det som heter klær, og går til det som heter buss. Sover en time til; prøver å unngå at bussjåfør må vekke når kommet frem. Tar seg stor kopp med kommunal traktekaffe; deretter tendenser til åpne øyne. Gylden regel: en kopp er nok. Kan være fristende med to, men bivirkninger er kjent å kunne forekomme; særlig i form av skjelvinger i hender og flimring foran øyne. Ikke å anbefale. Som regel alt for mye å gjøre på jobb, men starter med friskt mot. Uendelig strøm av telefoner gjør at ender opp med å måtte gjøre helt andre ting enn planlagt.

Tirsdag: Tilstand marginalt bedre enn mandag. Må følge i barnehagen; frisk luft gunstig effekt, og lite bivirkninger. Morgenmøte med hjemmesykepleien sikrer god tilgang til kommunal traktekaffe....en kopp fortsatt nok. Alternativt bruke vannkoker til å lage te. Ikke tenke på hvordan vannkoker ser ut innvendig. Kan føre til brekningsfornemmelser. Fortsatt godt mot, og fortsatt uendelig strøm av telefoner.

Onsdag:Begynner å bli vant til å stå opp tidlig. Innbiller seg selv at er A-menneske. Sovner på bussen, og våkner av at dunker hodet i vinduet. Føler seg nesten pigg på jobb, men får hodepine på bussen hjem igjen.

Torsdag: Husker ikke at gikk til bussen. Vekket av bussjåfør på endeholdeplassen. Vekket på nytt av kollega på vei inn til kontoret. Må ha to kopper kommunal traktekaffe. Slår av uendelig strøm av telefoner. Telefonsvarer genial oppfinnelse. Klandrer selv for ikke å komme seg i seng tidligere, lover bot og bedring.

Fredag: Veldig trøtt, men morgenmøte med helsesjef gjør at prøver å vise seg fra beste side. Kunnskap om at det er fredag har positiv innvirkning på våkenhet. Har godt mot, og viser tendenser til hardt arbeid. Etter lunsj får telefon om elektrisk rullestol som har stanset. Eier av stol helt avhengig av denne. Vaktmester vanskelig å overbevise, og/eller har gått for dagen. Dette sikrer god innsats til tross for fredags ettermiddag. Tror Handicap-forbundet står bak. Kan også være frimurerne eller rørleggerlauget.

Lørdag og søndag: Sitter alt for lenge oppe, og gjør en stor innsats for å snu døgnrytmen. Tilgang på søvn om morgenen gjør imidlertid underverker. Tror at neste uke blir mye bedre enn forrige. Vet bedre ;-)

Ville Vesten

2006-01-04T19:17:00.000+01:00

Jeg ser at Hjorthen har store planer om å skrive litt om alle filmene han ser; og det er jo ikke så rent få i og med at han faktisk jobber på byens eminente (?) kino. Undertegnede ser heller lite film; Hjorthen ser jo det meste via jobben sin, og damer går som kjent ikke på kino alene...I tillegg er jeg vel kanskje litt sær i smaken, og det er ikke hver uke det kommer filmer jeg kunne tenke meg å se.

Imidlertid så har jeg en brennende interesse for gamle western-filmer. Tror dette er noe som henger igjen fra barndommens verden, med gode minner fra diverse serier som "Kruttrøyk" og "Huset på prærien". I tillegg skal man selvfølgelig ikke glemme tegneserien "Sølvpilen"; der man lærte artige fraser som "Manitu", "tomahawk" og "ildvann". I min glade barndom var uansett cowboy & indianer spennende saker, og min lille verden er dette fortsatt fascinerende stoff.

Etter at heimen fikk seg DVD-spiller (riktignok en billig sak av laber kvalitet) oppdaget jeg at mange av de gamle, gode filmene lot seg kjøpe for en billig penge. Dermed ble det til at man kjøpte noen filmer her og der, og etter hvert har jeg nå et sted mellom 30 og 40 westerns.

Bildet oppe til venstre (tenk at jeg fikk til å legge inn bildet- helt alene!) er fra en av mine definitive favoritter: "Rio Bravo" fra 1959. Dette er visstnok en av Quentin Tarrantinos favoritter også, og ryktet vil ha det til at han bruker denne filmen som en slags lakmus-test overfor potensielle kjærester. Men jeg er som kjent opptatt, så la oss komme tilbake til saken.

Filmen er enkelt konstruert; Sherriff John Wayne har puttet slemmingen Joe i fengsel. Joe har mektige venner, som gjør det de kan for å få ham ut derifra- og de er villige til å ta alle midler i bruk. Sherriffen venter på hjelp fra marshallen, og må i mellomtiden gjøre det han kan for å holde fangen bak lås og slå. Til å hjelpe seg har en to assistenter; fylliken Dean Martin og krøplingen Walter Brennan. Med andre ord en klassisk konflikt mellom de "gode" og de "onde", ispedd en dose humor, en dose romantikk og veldig flotte bilder. Med andre ord; vanskelig å mislike :-)

Noen synes "Rio Bravo" er for langtekkelig, men for en gammel dame som meg er det rolige tempoet noe av det jeg liker aller best med den. Her er det masse fokus på karakterene, og på deres innbyrdes forhold; og best av alt: ingen CGI ;-). 136 minutter med suveren western, der all handling foregår i en klassisk liten westernby- med både hotell, saloon og fengsel...

Se forøvrig opp for Dean Martin i denne filmen; her viser han at han kan mer enn å drikke bourbon og å fortelle vitser...

Hører gjerne fra dere, om det er noen som har sett denne- og som kanskje mener noe om den også?